#bokanmeldelse

Bokanmeldelse: Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

/Inneholder affiliatelinker/ Kan du tenke deg hvordan det er å være annerledes? Uten at noen kan fortelle deg hvorfor? Det er problemet til 16 år gamle Minja. Hennes mor vet åpenbart hvorfor hun er så mye sterkere enn andre og hvorfor hun har måneøyne – men hun vil ikke fortelle henne det. Ber henne bare om å dekke det til, oppføre seg normalt, og blir sint når hun ikke klarer det. Minjas…

Jeg har gått og snakket ustanselig om den nye boka til Oda Rygh ca siden den ble påtenkt. Før, faktisk, for jeg begynte vel strengt tatt første gangen hun skrev om det med å mestre dagen når du har det kjipt. Da orketeorien ble født, kan du si. Da hun skrev smart og bra om greia med hvor mye energi du har til å gjøre ting, og at ikke alle har like mye av det, ihvertfall ikke alltid. Da hun skrev…

Jordbærmus – Aune Sans slaktet av VG!

Aune Sands hyllest til kvinnens kjønn, i form av boken “Jordbærmus” ble som forventet slaktet av VGs anmelder. Skal det fortsatt ikke lov til å skille seg ut i dette landet? Er det ikke greit å være litt frekkere og mer annerledes enn forfattere flest, uten å bli slaktet for det? Du verden så drit kjedelig det hadde blitt, om det ikke fantes kunstnere av Sands kaliber, som våger seg ut i et…

Bokanmeldelse: Odinsbarn av Siri Pettersen

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene.

Hele livet har Hirka vært anderledes, halelaus. Faren har fortalt at ulven tok halen hennes når hun var liten, men når hun er femten år gammel får hun vite sannheten. Hun er ikke som alle andre. Hun er odinsbarn. Bare det å lese baksideteksten gjorde at jeg viste jeg en gang måtte lese denne boken. Jeg vil vite mer om Hirka, og hva det egentlig ville si å være halelaus – å være et odinsbarn – i den verdenen hun levde i.

De første femti sidene var litt slit å komme gjennom, men så tok det seg opp. Som en skikkelig fantasy-bok skal! Det er en ny verden man skal introduseres til, og da skal det ta tid å komme inn i det! For meg er dette ofte tegn på god fantasy, så jeg bryr meg ikke så mye med det.

Siri Pettersen har skapt en fantastisk og livaktig verden for Hirka. Et samfunn basert på overtro og riter gir et godt bakteppe for fortellingen hennes. Vi finner oss i en verden hvor det å være menskr er en uting.  Kommer man i kontakt med et odinbarn, ja da kan man få råta, og råtne fra innsiden.

Boken er den første i en triologi, Ravneringene, og bok nummer to ligger allerede i bokhyllen og venter på meg. Odinsbarn ble lest på to dager, hvor mesteparten ble lest i løpet av en dag. Det er ikke uvanlig av meg å lese bøker på en dag, når noe fenger meg finner jeg ofte at det er vanskelig å legge den fra meg før jeg vet hva som skjer!

Når jeg var ferdig med Odinsbarn hadde jeg mest lyst til å hoppe rett inn i Råta, men jeg viste jeg ville trenge pause. Jeg måtte la boken synke inn før jeg kunne lese videre. La karakterene hvile, og handlingen tale for seg selv. Man kan bli lurt av maratonlesing, så pauser er viktige. I dette tilfelle var det ingen lureri på gang. To uker etter jeg leste boken har jeg ikke endret min mening om den.

Odinsbarn er skikkelig god fantasy, som jeg ellers bare er vandt til å finne i engelske bøker. Pettersen har skapt en fantastisk verden som jeg gleder meg til å lese mer om i de neste bøkene. Jeg har sjelden vært så glad for at jeg fant en bok så seint som akkurat nå, når bok nummer to allerede er klar i lesehaugen. Det blir venting til den tredje, men det får så heller være. For jeg er ganske så sikker på at det blir verdt ventingen.

Bokanmeldelse: Kaoshjerte av Lise Grimnes

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i myra, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som underjorden selv – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

«Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom virkelighet og mystikk, og som handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Kaoshjerte begynner, som mange andre bøker innen sjangeren, med at hovedpersonen har hukommelsestap. Det er kanskje litt klisjé, men jeg har ikke noe imot dem så lenge de funker. La meg bare si det med en gang, i Kaoshjerte funker det! Hovedpersonen Minja våkner og husker ikke hva som har skjedd de siste ukene. Hvorfor har hun på seg kjole, og hvorfor er hun så forslått? Folk hun ikke kjenner sender meldinger til henne, og bestekompisen er sporløst forsvunnet.

Jeg var først redd at vi skulle bruke hele boken på at hun ikke husket noe, og prøvde å finne tilbake minnene sine med å reise bakover i tid, og hele tiden måtte forklare at hun ikke husker noe. Men slik er det ikke. Minja husker, og vi taes tilbake hvor det fortelles fra hennes synspunkt fra første gang det skjedde. Grimnes tar da en vanlig klisjé og gjør den til noe nytt, noe eget. Jeg liker det!

Grimnes skriver godt, og språket hennes passer godt til både sjanger og [hva jeg tror er] tiltenkt målgruppe. Her er det ikke dummet ned for at 15 åringer som knapt tar i en bok skal lese boken, men heller ikke så fult av fremmedord at den like gjerne kunne vært skrevet på gresk.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til mytologien rundt bokas tema, hulder, så godt som jeg skulle ønske. Men når jeg leser Kaoshjerte så er det lett å se at Grimnes har gjort hjemmeleksen sin. Hun vet hva hun snakker om, og det synes. Dette fikk også meg til å ønske at jeg viste mer om dem, og kanskje jeg må ta en ekstra titt i en av de mange bøkene jeg har om norsk og nordisk mytologi, sagn og fabler. Så ikke bare er dette en god og underholdene bok, den gjør at man ønsker å vite mer om noe. Konge!

Jeg har sagt det før, og vil nok si det igjen, men jeg er ikke fan av førsteperson entall. Det er så veldig vanskelig å skrive dette godt. Kanskje er jeg preget av dårlige erfaringer (Twilight, Mockingjay), men det er sjeldent jeg kommer fra det uten at noe har plaget meg. Selv Butcher, som jeg liker så godt, er ikke alltid perfekt. Men det sier litt om denne boken når dette er det eneste negative jeg kommer på i farten, spesielt siden det egentlig ikke var noe negativt alikevel! Det funker.

Kaoshjerte er en god ungdomsroman, med karakterer en bryr seg om, og handling som er litt utenfor det vanlige. Ihvertfall når det kommer til hva jeg leser. Den er spennende, og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. Har du ikke lest denne, så anbefaler jeg at den legges til på leselisten. Du vil garantert ikke angre ett sekund!