Svulst

aldri stagnere aldri bli bak døra når øl og musikk og mennesker venter alltid løpe ut med en alt for tynn jakke som blir gjennomtrukket av regn, alltid dukke inn i mengden uten å vite hva å forvente, alltid kjenne hver vibrasjon og hver tone som den mest intense, alltid smile til glede og gråte i sorg, aldri bli likegyldig, aldri ikke bry seg, alltid føle og føle og føle

Vi vokser utover, som bjørkene om våren ekspanderer vi, vi tyter ut i alle mulige retninger, som skyene vokser vi og former oss, vi former andre og gjetter på hva vi kan ligne på, forstille, bli til, men til slutt er vi midt på sommeren, i full blomst, strukket ut til alt vi kan være, og vi lener oss tilbake, nyter sola og lufta og geitramsfrøa som blåses mot oss sammen med sommerfugler og toner fra et munnspill, eller kanskje en måltrost. Og kanskje sitter vi der helt til høsten kommer med bølgene som glir inn over svaberget og dekker det ved flo, svarttrostene plystrer i kveldsola med fargende løv og så sitter vi fortsatt der fordi du ville se nisene som hoppet i den stille sjøen før høststormene kommer og blåser oss av sted til hver vår kant av landet. Der kan vi krype inn i hver vår lune hybel og pakke oss inn i dyner og varmekabler og bålknitter, for all voksingen om sommeren gir lemmer som blir kalde uten kontakt og varme, og vi må beskytte oss fra kulda i de lange, ensomme månedene (som ikke trenger å være ensomme; kanskje vi vokser innover, vi fyller ut romma som skapes om sommeren, fyller ut oss selv så vi passer inn i skinnet vårt når vårsola minner oss på livet og at vi kan vokse utover også) og slik lever vi og puster, hele kroppen og sinnet vårt puster, inn, inn, inn, sommer, ut, ut, ut, vinter. 

magnushrichter's photostream on Flickr.