Kronisk, usynlig sykdom...
Hva er det tyngste? Mulig aksept, bÄde fra meg selv og samfunnet. Det er hardt Ä akseptere at andre har pÄfÞrt et menneske sÄ dype sÄr pÄ sjelen at flere Är av livet er "borte". Dvs. Fortrengt, glemt, slettet fra minnet. BÄde gode og vonde minner er borte - to hele tiÄr er begravet og jeg husker svÊrt lite eller ingenting. Dét gjÞr vondt, for i lÞpet av disse to tiÄrene har det vÊrt bryllup, to fÞdsler, husbygging, ferier, skole, barnehage, jobb, hverdager og fest. Men minnet om disse tingene er begrenset. Og hvordan skal man klare Ä finne frem disse minnene igjen? Ihvertfall de gode? For de har det garantert vÊrt flest av, men de er forsvunnet som dugg for solen. Og fÞlelser? De er innestengt et sted, det beste for meg har vÊrt Ä slÄ av alt. Det er lettere Ä ikke fÞle noe, hverken fysisk eller psykisk. Og nÄr man gjÞr dette over mange Är, lÊrer hjernen Ä stenge av pÄ autopilot.
NĂ„ har en ny reise startet, en tung og lang vei som mĂ„ gĂ„es, klatres, krabbes, Ă„les, grĂ„tes og slites. Forskjellen pĂ„ denne og de andre reisene blir nok denne den tyngste. Ingen snarveier mer, ingen quickfix, nĂ„ skal hvert eneste lille steg taes, ett og ett. Samme hvor tungt det blir, for det Ă„ lĂŠre Ă„ fĂžle - bĂ„de fysisk og psykisk - ER tĂžft! Det er tĂžft Ă„ innse hvor "hard" jeg er blitt av alt jeg er pĂ„fĂžrt opp igjennom.. "SĂ„ heldig du er" er noe jeg har fĂ„tt hĂžre utallige ganger, og noen ganger har det vĂŠrt deilig. Men!! Om man ikke fĂžler noe sĂ„ klarer man heller ikke fĂžle de gode tingene. Som feks kjĂŠrlighet, glede, omsorg, trygghet? Eller hva med Ă„ kunne FĂLE at man er glad i noen? Jeg VET med hodet at jeg er glad I noen men jeg klarer ikke FĂLE det...Og det er trist, for DEN siden av skalaen klarer jeg Ă„ fĂžle. Tristhet, ensomhet, REDSEL OG SKAM er tilstede i aller hĂžyeste grad.
SĂ„ har man den biten med Ă„ tĂžrre Ă„ ta imot gode ting. Det Ă„ tĂžrre Ă„ Ă„pne opp og GENUINT TRO at noen vil meg vel? Det er uhyrlig vanskelig og fryktelig skremmende, derfor er det bedre Ă„ skyve folk unna fĂžrst som sist.
SĂ„nn er det Ă„ ha kreft I sjelen, det er ikke mye hjelp Ă„ fĂ„ mot den slags her i landet. Men har man kreft I kroppen kan man ringe feks bĂ„de legevakt og 113. Da fĂ„r man hjelp umiddelbart, og om de ikke kan hjelpe en pĂ„ legevakta blir man sendt direkte til et sykehus som kan. Har man kreft I sjelen mĂ„ man vente til fastlegen er pĂ„ plass, eller vente til ETTER FERIEN, eller ta kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det finnes selvfĂžlgelig tlfnr man kan ringe, MEN!! Det er ikke lett Ă„ ringe til et totalt fremmed menneske, brette ut hele livshistorien og hĂ„pe at "kreftsymptomene" blir bra..SĂ„nn er det her i Norge, en vanvittig lang vei Ă„ gĂ„ innen psykisk helse. Det er en SKAM AT NORGE - ETT AV VERDENS RIKESTE LAND- IKKE KLARER Ă
LEGGE MERE PENGER PĂ
BORDET FOR DEN PSYKISKE HELSA VĂ
R!!!!
areudirty
origamiaround
theartofmadeline
