Rune Rimmereide Nilsen

Omdømmebygging er på mange organisasjoners dagsorden. Dette henger sammen med at et godt omdømme ofte hevdes å være kritisk for at organisasjoner skal nå sine mål. Offentlig sektor har det siste tiåret tatt til seg mye av denne tankegangen fra private virksomheter. Et sentralt element i omdømmelitteraturen er åpenhet. På tross av populariteten til begge disse begrepene, og den betydelige effekten åpenhet hevdes å ha på omdømmet, er det lite kunnskap om den empiriske sammenhengen mellom dem. Det er heller ikke åpenbart hva økt åpenhet egentlig innebærer i praksis eller om mer åpenhet alltid er bedre enn mindre. I mange tilfeller er tilliten og omdømmet til offentlig sektor avhengig av en viss grad av hemmelighold. Åpenhet er imidlertid en verdi som er tett knyttet opp mot det moderne demokratiet, og utfordringen ligger først og fremst i å klare å balansere ulike hensyn på en god måte.

Publisert: Stemmer nr. 1/2011

#

Kanskje jeg burde skjønt hvordan dette skulle ende allerede da. Burde jeg ikke hørt den lenge før? Ikke hørt, egentlig, siden det ikke er det jeg gjør best, men mer kjent at den var på vei? Denne gangen var likevel lydbølgene det første som nådde meg. Svake til å begynne med, men nådeløst tiltakende i styrke. For en begynnerfeil å la noen være alene med sanseapparatet midt i byen. Jeg var alvorlig på etterskudd, men måtte uansett prøve å begrense konsekvensene. Jeg var jo proff. Så fort jeg kunne klare det uten å løpe, beveget jeg meg over den nylagte parketten mot henne i rommet ved siden av. Jeg så henne bakfra da jeg rundet hjørnet. Hun snudde hodet mot vindusruten som begynte å dirre. Sterkere. Jeg ropte nesten: ”Går det bra…”

”…her ute?” ropte han nesten. Skulle tro han bevisst prøvde å overdøve trikken som buldret forbi tre etasjer nedenfor. Det var sikkert meningen også. Pulsen min hadde egentlig roet seg litt etter at jeg først hadde møtt ham for ti minutter siden. Men da jeg hørte skoene hans mot parketten i stuen økte den igjen. Jeg ignorerte svimmelheten og snudde meg mot ham. Stram som en revolverhane i meglerdressen sin. ”Jeg tror du…”

”…kom akkurat litt for sent,” sa hun og så rett på meg med et blikk jeg ikke helt klarte å bestemme utspringet til. Det var nok til at jeg ikke klarte å ytre noe mer enn et stakkarslig ”Øh.” Samtidig så hun uberørt ut. Likegyldig. På en strålende måte, herregud. Hun hadde gjort meg matt helt fra starten, helt fra jeg tok imot henne i inngangsdøren. Hun hadde sett så rart på meg. Litt som ei jente som er ny i klassen og ikke kjenner noen, og litt som en selvsikker metropolitt. Men leiligheten virket det ikke som hun brydde seg særlig om, og hun sa ”Å, ja, selvfølgelig,” da jeg rakte henne et prospekt.

Prospektet forble uåpnet og sammenrullet mellom hendene mine. Jeg ble bare ruslende rundt i leiligheten til jeg var den siste som var igjen. Jeg tror han akkurat hadde sett paret fra Bergen ut døren rett før trikken kom. Var det ikke dette jeg hadde ventet på? Muligheten? Enten hopper du, eller så hopper du ikke, sa mamma alltid. Der og da følte jeg mest for å ta den lange veien rundt. Tausheten som virvlet mellom oss på kjøkkenet ga meg så mange muligheter at det egentlig var flaut. Men han så litt oppildnet ut, og jeg visste selvsagt ikke hvordan han ville reagere. Så jeg lot som om det var for hans skyld at jeg ikke sa noe.”Oi, se på klokken,” sa jeg og gikk mot ham i døråpningen. ”Jeg skal ikke pålegge deg overtidsarbeid.” Det kunne vente litt til.

Hun snodde seg forbi meg der jeg sto som et fjols i kjøkkendøren. Satt ut som en ubehjelpelig amatør. Men noe var i ferd med å skje, noe større enn et salg til tre hundre over takst. Noe viktig. Jeg kastet ordene etter henne. ”Du må ikke glemme å skrive deg…”

”… på listen,” sa han. Han smilte. Jeg prøvde på det samme. ”Du har ikke et visittkort, så kan jeg slå på tråden hvis jeg tar mot til meg,” sa jeg og skjønte at det ikke hørtes rett ut. Selv om det var akkurat det jeg mente. Jeg ville bare beholde føringen. ”Mot?” sa han med en spørrende mine som i aller høyeste grad var berettiget. Det ble tullete å prøve å dikte historier, så jeg sa at det nok var like greit at han noterte navnet mitt. Navnet mitt og nummeret mitt. Nummeret mitt. Hjertet slo som en knyttneve innenfra.

Jeg skrev henne opp på listen. Hånden skalv og fikk meg til å skrive som en jævla lege. Men jeg var fornøyd. ”Supert,” sa jeg. ”Da hører du fra meg uansett. Og skulle du fortsatt ikke være interessert i denne leiligheten, så kan jeg sikkert vise deg noe annet.” Hva mente jeg med noe annet, liksom? ”En annen leilighet, altså,” poengterte jeg. ”Det er det jeg pleier å vise fram.”

Han ble rød i toppen, og ble fort ivrig etter å vise meg døren. Han sa at han ikke mente å være uhøflig, men han var allerede for sen til en avtale med broren.

Jeg kan sverge på at hun ble hvit i ansiktet da jeg nevnte Fredrik, og hun ble fort ivrig etter å dra. Uten at jeg rakk å takke for besøket, forsvant hun nedover i oppgangen.

Da jeg kom hjem innså jeg at jeg hadde glemt å ta med meg visittkortet hans. Så mye for å beholde initiativet… Men det med broren hadde overrumplet meg. Skulle tro at han lekte med meg. Jeg hadde aldri hørt at vi var flere søsken. Da mamma ble syk fortalte hun at jeg hadde en bror. Én.

Etter middagen med Fredrik dro jeg hjem. Hjem til det som hadde vært vårt hjem, Anitas og mitt, de siste to årene. Før hun stakk av med en eller annen i Leger uten grenser. ”Jeg trenger noen som vil noe mer,” hadde hun sagt. En eiendomsmegler redder ikke verden. ”Jeg trenger noe annet. Noe du ikke kan gi meg.” Men jeg hadde vært god nok i seksten år. Jeg hadde sett at vi var hverandres allerede fra da hun kom inn i klassen vår i andre gym. Hun nye som alle hadde snakket om, hun dritpene som hadde bestemt seg for å studere medisin da hun var liten. Ambisiøs.

Hva ville han si? Hvordan ville han reagere hvis jeg sa: ”Hei, Joachim. Takk for sist. Du vet sikkert ikke at du har en søster. Men det har du. Jeg heter Katrine.” Ville han le? Stikke av? Gråte? Eller ville han si: ”Jeg vet. Jeg husker deg. Fra før pappa og jeg flyttet fra deg og mamma.” Var det derfor han hadde oppført seg så rart på visningen i dag? Kjente han meg faktisk igjen?

Jeg løste opp min tilnærmet perfekte dobbel Windsor og la slipset ved siden av mappen med oppfølgingslistene fra dagens visninger. Jeg bladde opp navnet hennes med det samme og lot tankene returnere til leiligheten noen timer i forveien. Følelsen hadde vært identisk. Følelsen av gjenkjennelse og samhørighet. Akkurat som da Anita hadde kommet inn i klasserommet vårt. Jeg hadde kjente henne igjen med det samme. Selv om ikke hun dro kjensel på meg. Akkurat som i dag. Anita og jeg hadde bodd i samme gate da jeg var liten. Hun hadde sagt at hun skulle bli doktor mens hun Donald-plastret mitt blødende øre etter et ulekkert fall fra lekestativet. Uten at det hjalp. Syv år og halvt døv resten av livet.

Jeg kunne ikke la meg selv tro at han kjente meg igjen. Men mamma sa at han bare var fem da ”mennene våre”, som hun hadde sagt, dro. Og jeg hadde vært tre. Jeg trengte å la alt synke inn og kveilet meg under dynen. Jeg avgjorde at det var mitt privilegium å bestemme farten i denne prosessen.

Katrine A. Og åtte siffer. Det var det eneste jeg hadde fått notert. Navnet sa meg ingenting. Til tross for det var der en gjenkjennelse. Øynene? Fargene? Magefølelsen min stemte bra for sytten år siden. Jeg hadde egenhendig klart å plukke ut min blivende livsledsager. Bare omstendighetene hadde gjort at det ikke varte så lenge som det var ment. Jeg var sikker på at instinktene mine fortsatt var til å stole på. ”Hei, Katrine. Du husker meg sikkert ikke. Men det finnes en plan for oss, en felles fremtid.” Det fikk briste eller bære, bare morgenen kom.

Han vekket meg da han ringte. Jeg hadde to uker fri etter hjemkomsten fra forrige utenlandsopphold. Ved siden av meg var sengen fortsatt varm. ”Hei, det er Joachim Pettersen fra Eiendomsmegler 2…”. ”Å, hei,” svarte jeg, mye mer tilforlatelig enn jeg trodde jeg skulle klare. Sannsynligvis fordi jeg ikke var helt våken ennå. ”Har det kommet noen bud ennå?” sa jeg da han ikke fortsatte med én gang. ”Nei,” sa han. ”Men jeg kunne tenke meg at vi tok en prat om andre muligheter.” Nervøsiteten han så ut til å ha på visningen dagen i forveien var borte. Før jeg rakk å tenke mye mer på saken hadde vi en avtale på kontoret hans senere.

Hun var som ventet mer enn villig til å treffes, og skulle komme innom Uranienborg-kontoret på ettermiddagen. Vi skulle møtes like etter en planlagt visning i nærheten. Gangavstand. På den måten skulle jeg i alle fall ikke bli sittende fast i trafikken på veien tilbake. God planlegging er halvveis til målet.

At han hadde tatt kontakt betydde at det virkelig var meningen at jeg skulle dele hemmeligheten. I det jeg la på kom Anita inn på soverommet og kysset meg på kinnet. ”Hvem var det?” sa hun mens hun tok mobilen sin fra nattbordet. ”Bare noe jobbgreier,” sa jeg fort. ”Jeg måtte huske å levere reiseregning etter turen til Haiti.” Jeg skvatt over hvor enkelt jeg kom opp med en blank løgn uten verken betenkningstid eller kvaler. Dette var mitt eget prosjekt. Jeg var glad i Anita, og vi hadde vært kjærester i et år. Samtidig følte jeg at hun ikke delte alt hun heller. ”Ikke interessert i å diskutere den eiesyke psykopatspiren,” var det første og siste hun hadde hun sagt om eksen etter at vi møttes over en sprukket blindtarm på akutten. Mannfolk, hadde jeg sagt. Du må love meg aldri å rote deg bort i sånne igjen.

Jeg hadde henne på kroken. Nå manglet formuleringene for å hale henne inn i livet mitt. Jeg visste jo hva jeg hadde lyst at hun skulle sitte igjen med. Hun skulle forstå at hun hadde gitt meg en åpenbaring ved å dukke opp på visningen på Bislett. At vi det var en mening med det. At fremtiden kunne bli vår. Var det for sukkersøtt?

”Shit,” sa jeg til meg selv i det jeg hadde sukker i teen. Jeg skulle bare riste litt rett fra skålen, men hånden skalv og det ble mye for mye. Jeg fikk la være å røre rundt og bare slurpe fra toppen av koppen. Damen i resepsjonen hos Eiendomsmegler 2 så på meg, og hun smilte da jeg så tilbake. ”Det går fint,” sa jeg. ”Jeg kan ringe etter Pettersen hvis du vil,” sa damen. ”Han er tross alt femten minutter sen til avtalen deres.” Jeg takket for det, uten å tenke meg om. Hun rettet på headsettet sitt og slo et hurtignummer.

Jeg hadde jogget meg varm i dressen på vei fra visningen. De samme bergenserne som var på Bislett samtidig med Katrine hadde vært der i dag også, og mast noe grusomt om alt fra elektrisk til vannrør og bærevegger. Telefonen begynte å vibrere i lommen i det jeg skulle til å krysse gaten mellom to fotgjengerfelt for å hente inn noen sekunder av forsinkelsen min. På ren refleks tok jeg den opp og la den til det gode øret. Kanskje jeg burde skjønt hvordan dette skulle ende allerede da. Burde jeg ikke hørt den lenge før? ”Pettersen,” sa jeg i det jeg skredet ut i veien. Lydbølgene nådde meg aldri. Jeg så aldri trikken.

”Vi ble brutt,” sa damen. ”Jeg har god tid,” sa jeg og rørte rundt i teen uten å se opp.

Publisert: Gravid nr. 4/2010

#

– Det kan du bare glemme, konkluderte kjæresten min diplomatisk, etter at jeg litt uvørent hadde tatt opp emnet.

– Ikke Nilsen. Ikke mine unger. Og når vi snakker om hennes unger, så snakker vi om mine unger. Selv om det ikke er unger i flertall, men foreløpig kun én, og den ene lille bollen fortsatt er til heving.

Magen vokser fremdeles, og fødselen gjenstår. Enn så lenge. Den dagen kommer til å gry, når min kvinnelige allierte slutter å være gravid. Det evige døgnet, hvor jeg skal telle rier, innse at det er nå det skal skje, transportere, kna, klemme, svette, svimle, drikke saft, klippe navlestreng og til slutt – utmattet, klisjémessig – forelske meg hodestups i vår skrikende, rosa prinsesse.

Da skal ikke bare barnevognen stå klar, barnerommet lukte svakt av miljømaling og de første bleiene være innkjøpt. Da skal fødselsattesten skrives.

Ikke at et enkelt formular i utgangspunktet burde være noe mer enn en bagatell oppi det som akkurat da har skrevet seg inn på toppen av listen over hva jeg har oppnådd i livet så langt. Det er det ikke. Ikke har jeg skjemaskrekk eller er redd for å glemme kulepenn heller. Jeg er revisor, så formalia i seg selv opplever jeg ikke som den kinesiske muren jeg må finne en vei rundt.

Selv om vi ennå ikke har bestemt om rynkebylten skal hete Ingrid Alexandra eller Maud Angelica (mest sannsynlig ingen av delene), er jeg sterk i troen på at vi i god tid, på en sivilisert måte, har funnet et flott fornavn vi mener er henne verdig. Så langt, alt såre vel. Én rubrikk utfylt. Den gordiske knuten åpenbarer seg først i det øynene motvillig flytter seg til neste rute på skjemaet, som harskt utbryter: Etternavn.

Og ifølge kjæresten min er det da jeg bare kan glemme det. Min historie ender der. Genene mine duger, de kan hun bruke, men navnet mitt: Aldri!

I likhet med et uvisst, men stort antall andre mennesker i verdens beste land, har jeg et etternavn som slutter på -sen. Men dersom det er opp til min samboer, mitt livs blomst, er vi en utrydningstruet rase. Hennes barn skal da vel ikke hete Nilsen! Ikke fordi det er spesielt stygt, sier hun, men fordi det er kjedelig og mangler reelt innhold og egenart.

Hun har et poeng, i og med at min far ikke heter Nils. Det var mine oldeforeldre som tok navnet for å blende inn blant fine byfolk da de rodde inn fra omlandet med slekt og sitt for hundre år siden. Men egenart?

Det er viktig ikke å glemme at vi kan knytte en betydelig stolthet til våre navn som slutter på -sen. Det kan vi gjøre sammen med våre skandinaviske brødre og søstre. Tenk på den stolthet utvandrere til Amerika fra Jæren, Jokkmokk og Jylland må føle over sin arv fra gamlelandet. Ingen navnlige kjennetegn er like ensbetydende med et nordisk opphav som -sen. Og hvilken minnesotianer og dakotianer skjemmes over å være herfra?

Hennes navn skal altså være bedre egnet til å bekle neste generasjon. Det er satt sammen av navnet på en tresort og betegnelsen på en geografisk formasjon, på den måten som var vanlig på landet med fjord og sau for hundre år siden. Er det så mye mer legitimt?

På hjemmefronten skimter vi dermed de altfor tydelige konturene av en kampsone uskyldige bør holde seg unna. På dette punktet forhandler kjæresten min som en stridsvogn uten bremser. Det hjelper ikke at det nasjonale styrkeforholdet er seksogtredvetusentrehundreogtjuefire mot hundreogtolv i Nilsens favør. Eller at jeg tenker: Skal vi først utrydde et familienavn er det da mye lettere å gjøre kål på dem som er færrest fra før? Rasjonelle argumenter er bortkastet.

Tiden vil vise hva det endelige utfallet blir. Uansett: Bedre -sen enn aldri…

#

#

Flammene jaget rundt grillpølsen som hang ytterst på en kvist over leirbålet. Som om jeg var bortreist fra min egen kropp, satt jeg urørlig med armene rundt knærne og så på at de gule, oransje og røde tungene langsomt forandret den, svertet den og gjorde den stadig mer uspiselig. Nattehimmelen sto som en langsom og stille kontrast til den ivrige summingen rundt bålet. De flakkende flammene forsterket følelsen av kaos.

Med ett var det som om jeg kom tilbake i meg selv, og jeg trakk kvisten ut av bålet. Pølsen brant fingertuppene mine da jeg skulle plukke den av, og den falt ned blant bark og jord og gult gress mellom beina mine. Jeg tror ikke noen så hva jeg hadde gjort. Jeg var ny i klassen etter sommerferien og ville passe på å ikke fremstå som en idiot.

Jeg nappet diskret et pølsebrød ut av posen. Anne så på meg mens jeg åpnet det med fingrene. Hun hadde gått i klassen siden første, var umulig å ikke legge merke til og var helt klart lærerens favoritt. I det jeg så bort på henne, så hun ned, før hun møtte blikket mitt på nytt. Denne gangen var det jeg som kjørte blikket i bakken. Jeg var ikke vant til den slags oppmerksomhet. Samtidig var jeg ute av stand til å stille spørsmål ved det som skjedde, det som hadde ligget i luften i flere dager.

Læreren til 7A reiste seg og slo i pappkruset sitt med en plastkniv. Han krydret med teatralske bevegelser for å kompensere for den ventelige klingingen som selvfølgelig uteble. Jentene kniste og guttene humret. Jeg kastet hurtige blikk på Anne, for jeg ville for alt unngå å bli sett gjøre akkurat det. Hun var god å se på.

-Kjære 7A og 7B, sa læreren. - Takk, alle sammen, for en minnerik uke. Når vi reiser tilbake til samfunnet i morgen, gjør vi det med en økt forståelse av hvordan vi er en del av naturen. Og omvendt. Mange har fått minner for livet. For min egen del vil jeg aldri glemme da jeg kantret i kano med Erik på innsjøen her nede. Ikke en bukse var tørr, for å si det sånn. Latter. Jeg må ha rødmet.

-Jaja, fortsatte han. - Skål for naturen. Og for villdyret i oss.

En skål i papp og brus gled over i en uryddig applaus i det blafrende mørket.

Det var blitt sent, men ilden var sterk. Først gikk tre. Så to til. Den ene etter den andre ruslet fra leirbålet i lysningen til teltene innimellom trærne. Anne stoppet før hun gikk forbi meg og satte seg ned på huk.

-Det er siste natten, sa hun så jeg kjente dampen fra pusten mot øret mitt. Jeg så ikke på henne. Jeg kunne ikke se på henne.

Hun brukte parfyme som en voksen. De andre jentene i klassen kjøpte merkevarer uten å bry seg om hva som passet på dem. Ikke Anne. Akkurat riktig, akkurat passe mye. Balansert. Kontrollert. Alt jeg ikke var. Lukten røsket bjørnen i meg etter nakkehårene.

-Læreren sa at vi måtte skaffe oss minner for livet, sa hun.

Jeg ante en liten skjelving i stemmen hennes. En sitring. Eller kanskje var det spenningen i min egen kropp. Og et snev av innsmuglet alkohol.

-En røyk ved den døde bjørka? sa hun.

Jeg svarte med et raskt nikk. En hilsen fra dyret i meg. Et snerrende beist som hadde fått ferten av åtet. Selv følte jeg meg uendelig liten. Jeg så meg rundt.

-Jeg må bare innom teltet mitt, sa jeg før hun danset ut i mørket. Det var omlag tjue meter opp til teltet, som jeg delte med tre gutter fra klassen og like mange fra parallellklassen. Sansene mine tok inn hvert skritt jeg tok på veien. Hvert nedslag, hvert løft. Hvert innpust og utpust. Kaoset fra ildstedet ble gradvis visket ut og erstattet med en jevn, hissig puls.

Lyset fra innsiden ble smurt utover teltduken. Småkrypene kravlet uten mål på de urolige flatene, som om de skjønte at mørket snart var totalt. Jeg åpnet glidelåsen stakk hodet inn, og hilste kort på Daniel mens jeg strakk meg mot sekken min.

-Jeg vet hva du skal, sa han.

Det ilte gjennom kroppen.

-Mamma tror at pappa ikke vet at hun røyker, men både han og jeg kjenner det når hun har vært utenfor. Pappa sier at løgnen er en sak mellom henne og Gud.

Han visste ingenting. Ilingen var borte. Beistet var tilbake.

-Jeg skal ikke si noe, sa han. - Men det er alltid noen som vet. Om ikke andre enn du selv.

Anne satt alene med ryggen mot det siste treet nede ved vannet. Bjørka som hadde dødd fordi hundrevis av leirskoleungdommer hadde risset navnene sine i den.

Jeg trådde forsiktig, som om jeg var redd for at kavaleriet skulle komme ridende hvis jeg avslørte hva jeg var på vei til. Jeg så for meg treet som en totempåle hvor hun satt bundet til sin uskyld. Det var mitt oppdrag å sette henne fri.

Jeg satt meg ned ved siden av henne med beina i kors.

-Ugh-ugh, hvisket jeg. - Jeg kommer i fred.

-Har du med fredspipen? smilte hun.

Jeg knipset tre ganger mot bunnen av sigarettpakken og rakte den til henne.

-Ikke den pipen, sa hun og så meg rett i øynene. Sitring.

Musklene i ansiktet mitt mistet all kraft. Masken falt. Dette gikk for fort fram, mulighetene for retrett var snart alle borte.

-Ta det rolig, sa hun. - Det er ikke første gangen for meg.

Det lettet meg på én måte at hun sa det. På tusen andre måter var det uten betydning. Irrelevant.

-Du er ikke sur for det?

-Nei, lille frøken, sa jeg og prøvde intenst å virke kjekk. - Jeg synes det er bra.

-Frøken? sa hun. - Må jeg kalle deg lærer da? Hun dro håret rolig bak ørene og bet seg i underleppen.

-Erik er bra, sa jeg.

Gamle-Erik, tenkte jeg. Ikke bra. Alarmen ulte i hele kroppen, men villdyret ulte mer.

Hun satte seg over meg. Jeg kunne ikke la det fortsette.

-Er du helt sikker på at du vil dette? sa jeg.

Hun la pekefingeren over leppene mine.

-Ja, lærer Erik, det er jeg.

-Er det noen som vet at du er her?

Hun ristet på hodet.

Jeg lukket øynene og la hendene på brystene hennes. En lovbryter med sitt offer. Tretti mot tretten.

De som skjedde etterpå er innkapslet i en dis av adrenalin, begjær og skam. Plassert av underbevisstheten bak en politisperring av røde og hvite plastbånd og glefsende schäfere. Det eneste som slipper gjennom er den forførende lukten av parfyme og tørr skogbunn. Den gjør meg fortsatt kvalm.

-Takk, sa hun.

Det spilte ingen rolle hva hun sa nå. En pervers og en uskyldig. Opplest og vedtatt. Jeg satt med ryggen mot den døde bjørka. Hjertet mitt banket fortsatt. Utover det var det ikke noe som gjorde at jeg følte meg blant de levende.

Ved siden av meg var det som om en mett løvinne slikket seg om munnen. Hun hadde akkurat rensket et varmt kadaver og skulle trekke seg tilbake i natten. Lunte lettbent videre og snart jakte på nytt.

-Vil du bade? sa hun.

Jeg misunte henne den uanstrengte tonen. Jeg visste at uansett i hvilken retning og hvor lenge jeg enn løp, ville det aldri være lenge nok, aldri være langt nok.

-Vi bør gå tilbake, sa jeg.

I skogen var det nesten helt mørkt. To av teltene hadde fortsatt ikke slokket alt lys.

-Vi må gå tilbake, sa jeg.

-Jeg vil bade, sa hun.

Hun ventet ikke på meg, og trippet ut i det grådige tjernet. Etter hvert som hun vasset utover var det som om kroppen hennes ble borte. Føttene, knærne, hoftene. Alt forsvant i det våte mørket. Til slutt var kun hodet hennes synlig over det grådige, stille vannet.

Tenk om hun bare ble borte?

-Kom, ellers skriker jeg, ertet hun.

Jeg pustet dypt inn gjennom nesen, trakk på meg shortsen og tråkket etter henne. Sensommerdagen hadde varmet det øverste vannlaget. Det var først en meter ned at kulden begynte å legge seg rundt anklene, og den fortsatte å stige jo lenger jeg kom fra bredden.

Jeg snudde meg i retning av hvor jeg hadde sett henne sist, men hun var ingen steder å se. Med et ubehjelpelig plask sank jeg sammen i vannet da hun svømte inn i beina mine bakfra. Jeg må ha landet oppå henne, og jeg bakset desorientert rundt før jeg til slutt klarte å stable meg på beina. Rundt meg var overflaten stille. Frykten kom plutselig. Jeg dukket under igjen og dro henne opp. Hun beveget seg ikke. Kroppen var livløs og tung da jeg halte henne mot land.

Inne på bredden klarte jeg å presse vannet ut av henne. I det hun hostet og gispet etter luft hørte jeg stemmer mellom trærne.

-Her er hun!

Anne sto på alle fire mens hun kastet opp og klynket panisk.

-Herregud, hva er det som skjer her?

Teltvenninnene bøyde seg ned til henne. Da de så at hun kom seg, rettet de oppmerksomheten mot meg.

-Hva er det som foregår?

Jeg klarte ikke å si noe som helst, bare så meg rundt og løftet hånden mot vannet.

-Du har faen meg reddet livet hennes!

Anne ble hjulpet på beina og støttet tilbake inn mellom trærne.

Jeg ble stående et øyeblikk før jeg vasset tilbake i vannet og la meg på rygg. Over meg, langt der oppe, gled mørke skyer foran en halvfull måne mens jeg lot meg gli utover. Under meg vokste dypet. Men det ville aldri bli dypt nok.