RUNDTOMKRING

Valentinesdagen ble tilbragt i sprakende solkskinn på Fagerhøy med Brede og Brego. Bjarne som den skinka han er fikk bli hjemme, 75 kg pluss tynn pels og en dårlig labb gikk ikke så bra sammen med løssnø. Brego derimot var kjempeflink, helt topp for han å få løpe løs i fjellet sammen med mor og far.

I 2009 var jeg og BFF Eva på tur ved Femunden, med hunden hennes Kiwi. Fantastisk tur! Ny tur ble planlagt i 2010, men da lå jeg på sykehuset i Bærum, septisk som fy og ikke akkurat i fysisk turmodus. Nedtur! Hele seks år skulle det gå før vi kom oss på telttur igjen. Ingen av oss var akkurat i storform, så det ble en liten lavterskeltur i kjent område - mitt kjære Venabygdsfjell. 

Det var den gang - i 2009. Good times og tidenes turvær!

Kiwi ble dessverre for gammel i år og ble avlivet i april - R.I.P. du fantastiske hund <3 Men, Eva har fått ny hund, lille Cairn-Kaffi. Det var derfor et artig følge som la innover fjellet forrige torsdag, i sprakende sommervær; Eva og lille Kaffi på seks måneder, og jeg og Bjarne. For de som skulle være i tvil et mastiffer ypperlige turhunder. Bjarne fikk under stor tvil bære kløv, 1 kg med mat. Virket ganske så stolt der han vraltet avsted. Men mere kløv blir det ikke før han er minst to år. 

Se Kaffi! Se hva landet har å by på!

De gikk greit opp mot teltplassen, mot all forventning. Vi fikk begge god drahjelp av Bjarne, og i sånt vær gjør det ikke noe at sekken er tung og ryggen svett. Det var så godt som vindstille og knapt en sky i sikte. 

Planen var at Bjarne skulle få eget telt, dvs. gapahuken til Eva og så skulle vi ha hvert vårt telt. Men matmor her syntes så synd på Bjarne som skulle sove alene at det endte opp med at vi begge sov i gapahuken. Stakkars klædden min ble nok litt kald i løpet av natta, så han fikk både liggeunderlaget og puta (ullgenseren min) etterhvert. Men koselig var det å ligge og kikke ut på solnedgangen over Rondane som etterhvert ble til en tindrende, stjerneklar natt med Bjarne krøllet godt inntil med mens han småsnorket. Neste gang blir det nok to liggeunderlag og et telt, slik jeg først hadde planlagt. 

Kl. 06:00 var det ingen vei tilbake - naturen kalte og det var helt greit. Sjelden man får utføre morgenpissinga med slik utsikt. Folk har mye fint å si om solnedganger, men ingenting slår en vakker soloppgang en tidlig morgen - løfter om en ny flott dag og nye eventyr.

Eva og Kaffi sov videre, mens Bjarne og jeg tok en kjapp frokost før vi gikk opp på en bitteliten topp under Store Ramshøgda. For en utsikt! Ikke et feil sted å stå kl. 7 en fredagsmorgen mens andre er på vei til jobb i rush og kollektivtrafikk.

Bjarne gjør mastiffjobben og holder tett øye med jegeren som kom gående.

Morgensola varmer godt og både Bjarne og jeg benytter tiden til å blunde litt mer før Eva og Kaffi står opp.

Frokosttid! Pølser fra Annis og egg fra hønene til Eva. 

Det må til.

På jakt etter vannforsyning, og heldige var vi! Litt nedenfor teltplassen lå et nydelig lite vannhull. 

Diskuterer verdenssituasjonen med Bjarne.

SMOOOOCHIES! Bjarne er overbegeistret...

Payback! Hevnen er tung, og Bjarne prøver å fortelle hva som skjer når matmor ikke tar med eget liggeunderlag til han.

Flinkesen!  På vei ned til bilen gikk vi forbi en sauebesatt seter. Etter en stare down med ei søye med to lam var jeg skikker på han kom til å få ei ordentlig skalle, men både søye og Bjarne gikk fredelig hver til sitt etter å ha stirret litt på hverandre. Bjarne var i det hele tatt veldig flink hele turen, ikke mye tull og stakk heller ikke av da han kom seg løs fra båndet på natta. God hund, er han <3

På vei ned, Kaffi syntes hun hadde gått nok for en stund ;) Bjarne nøt ikke samme luksusen.

Vi er så superheldige å ha fått verdens beste naboer; ikke bare er de fantastisk hyggelige, men de driver også med hundekjøring, har en schvær kosebamse av en mutte, og en nydelige seter i Gausdal. Dit ble vi invitert, og værgudene som for en gangs skyld viste seg fra sin bedre side gjorde det til den perfekte påsketur: Kuldegrader med masse sol og vindstille. 

Jeg fikk endelig etter tre lange år stå bak på en slede igjen :D :D :D Brego og matfar fikk sin første skitur, og det morsomste av alt - Bjarne fikk prøve seg som snørekjøremastiff, et prosjekt jeg hadde ca. null tro på. Men skal si det gikk unna, rarere trekkhund tror jeg aldri Gausdal har hatt besøk av.

Så med det sier jeg bare tusen takk for en knall påsketur!

Slaraffenliv i Drømmeland

Bjarne øver seg på å bli husky

“Jeg åsså vil gjøre sånn som de andre gjør!” 

Bjarne ser og lærer...

Solbrillefine gutter

“Hello there, mamah! Får jeg litt av den eplekaka du har der eller?” ...”Neeeei, har du spist opp alt uten å gi noe til din nye aller beste venn Bjarne?!?!” Bjarne prøver å sjarmere uten hell. 

Trekkhunden Brego med meget stolt og fornøyd matfar :D

Familieportrett

“Hei du! Duuu, Jan Erik, kunne det hende at det er sånn atte du kanskje vil dele litt av den Kvikklunsjen du sitter med i handa der, med din nye aller besteste bestevenn Bjarne???” Bjarne gjør seg store forhåpninger.

Vi gjorde som NAF anbefalte og lot kjerringa kjøre ;)

Endelig :D

En liten skitur med skjønner, herlige, gode, snille Grizzly ble det også <3

Jarra. Så ble det dag, vinden løyet, sola tittet frem og det ble tid for skattejakt, med andre ord til fjells igjen for å se om campen fortsatt sto. 

Vi ankom i sprakende solskinn og et par blå - ganske fantastisk. Grizzly var like fornøyd i dag og så ut til å skjønne hvor vi skulle. Avsted bar det, inn og opp, over og frem til den lille dumpa bak grana der teltet sto. Eller skal jeg si skulle stått. En enslig, forslått teltplugg var det eneste som lå igjen. Søren, kan du si. Til alt hell lå pulken heldigvis fortsatt godt og trygt der jeg hadde lagt den under grana. 

Men man gir seg jo ikke så lett... Vi fulgte retninga på snøen og etter et par hundre meter dukket det opp en gassboks. Og et kokekar. Og en vannflaske. Et par hundre meter til så kom det jammen frem en sekk med klær, inkludert mammas hjemmestrikkede ullknestrømper <3. Jakten fortsatte over og ned et berg og nå begynte det å dukke opp den ene teltpluggen etter den andre, og til stor glede dukket soveposen også opp rundt bak en busk. Men ikke snurten av teltet. Vi fortsatte over sletter og berg, opp en topp og bortover og hurra! Langt i det fjerne skimtet jeg en oransje kladd. Usikker på om det var en gjenglemt snøplog eller skilt eller noe helt annet gikk vi for å sjekke, og til særdeles stor glede viste det seg å væte teltet. 

Det så stort sett helt og fint ut bortsett fra bøyde stenger, men det skal få en nærmere helsesjekk i morgen. Med håp om å finne mat- og primusbaggen jeg jeg et stykke opp i et skar og fikk en fabelaktig utsikt, dog ingen bag. 

Derimot fikk jeg øye på liggeunderlaget som hadde kilt seg fast i et tre et stykke lenger bort enn teltet. Teltet ble pakket sammen og stuet under ei gran, deretter bar det hele veien tilbake for å hente pulken og plukke opp alt samme på returen. Stuet og klemt ned i pulken bar det atter hele veien tilbake til bilen. Vel nede i bygda igjen ble det en halv (stor) boks med leverpostei og en halvliter Imsdal. Suppa falt i smak etter en lang dag og jeg spiste halvannen dagens og to dessertporsjoner på Svendsens (som forresten har veldig god, enkel, hjemmelaget mat, anbefales!!!).

Grizzly var totalt sjef i dag også. Tålmodig som bare en hund kan være labbet han med og trakk flittig pulken rundt med meg bak. Man kan si hva man vil om malamuter vs. alaska husky, men er ikke et sekund i tvil om hva jeg ville valgt. Han er litt som Jeepen, det går ikke fort men jaggu går det fremover, jevnt og trutt og uten stopp. Lille traktorhunden <3 Sjelden har en hundesjel imponert meg mer med tilliten, tålmodigheten og arbeidsiveren sin. Dessvere hadde det meste av hundematen forsvunnet i stormen også, så det var ikke stort å by helten på da vi kom hjem i kveld. Til alt hell lå det en pose fårikålkjøtt i fryseren, så nå har han gnasket i seg et par stykker til stor glede og ligger as we speak og småsnorker i senga. Er egentlig hundeforbud i senga, men han her fortjener litt spesialbehandling, vakre, vakre dyret <3

Malamute. Telt. Fjell. Vinter. Pulk. 

Det har vært en drøm lenge. Nå er vi så heldig å ha fått superhyggelige, nye naboer som driver med hundekjøring og til alt hell har en svær, snill malamute - Grizzly. Navnet kler han, da han ser ut som en ordentlig bjørn. Jeg har fått låne han et par dager, så da var det rett på hytta for å stå på ski. Vi dro rett til fjells i går i fantastisk påskevær; skare, sol, blå himmel og nesten vindstille. En fin liten tur inn til Ramshytta. Fant det perfekte stedet å sette opp telt på vei tilbake.

Tilbake på hytta ble det litt impulskjøp av pulk og så ble det ellers pakket og gjort klart til ordentlig tur. Så langt alt vel. Planen var å gå et lite stykke fra veien og bilen, ingen vits i å være for vågal på den første vinterturen på lenge, med nyt telt, tenkte jeg. Som sagt så gjort og vi kjørte opp på Venabygdsfjellet i dag med alt pakket og klart. Men den gang ei, der blåste det elefanter og så sta som jeg enn er, innså jeg at det ikke var gjennomførbart å sette opp telt der alene. Man kunne jo vært lur å dratt hjem, men det var denne staheten da. Sjekket yr, så greit ut, dro til Fagerhøy i stedet for. Der var det flott ettermiddagssol, lite vind og alt så ganske flott og fornøyelig ut. Grizzly og jeg labbet oss innover etter en skiløype og litt videre inn i terrenget til vi fant en fin dump i le, slo opp telt og alt var fortsatt såre vel. Bardunert og sikret eller alle kunstens regler gjorde vi oss klar til kvelden, Grizzly med matskåla og jeg med kakaoen.

Men knapt hadde den siste slurken med pisslunka Freia rett-i-koppen-kakao sklidd ned halsen før det sa "SVOOSJ" og jeg følte meg som en burka-kledd Aladdin på det flyvende teppet. Telt og alt løftet seg fra bakken og det ellers så vindstabile vinterteltet med stormmatter og greier prøvde å voldta både meg og stakkars Grizzly. Etter en kjapp titt ut av teltet konstaterte jeg at dette var det bare å drite i. Med såpass liten turerfaring var det uaktuelt å riske noe med Grizzly, selv om han helt sikkert hadde klart seg fint uten telt i været, men man er nå en gang litt hønemor. Dessuten, tanken på å sitte hele natten gjennom i et telt som overhodet ikke hadde tenkt seg å overholde noens intimgreinser og evt. våkne til en dag med null sikt og like stygt vær fristet ikke. Med en følelse av å være skikkelig pinglete og småfeig fikk jeg selet opp både Grizzly og meg selv i en faderlig fart. Kastet oss ut av teltet og fikk dratt opp ski og staver. Jeg har gått tur før i styggevær, null problem, men da har det vært dagslys. Nå var det bare lyset på Fagerhøy (og fagert var det indeed!) å navigere etter, og selv det ble mindre synlig i snøføyken bare på den korte turen tilbake. På dette tidspunktet var jeg ikke veldig imponert over meg selv, men Grizzly derimot - han gjorde enhver malamute stolt. Skråsikker løp han rett som en pil mot bilen, vind og snø betydde ingenting for han. Så kuli tok han det at han til og med stoppet for å snuse og tisse litt på en buskevekst eller tre. Jeg kan ikke få rost denne rasen, og især akkurat Grizzly, nok. Tøffere, snillere, mere fantastiske hunder tror jeg ikke det finnes (nå er jeg jo overhodet ikke objektiv da, men). Vel fremme ved bilen hadde det føyket igjen ganske bra, og hipp hurra for at jeg har Jeepen og ikke Lille-Yota'en lengre. Vrrroom, og så var vi oppe på veien igjen. Er like imponert over den bilen som jeg er over bikkja. 

Nå gjenstår det bare å se om jeg finner igjen alt utstyret. Spiltter nytt telt, pulk, vintersoveposen, primus og ellers diverse. Meget surt, men antar det var en grei avgjørelse ettersom det ikke føles feil å sitte inne nå. Grizzly synes i hvert fall det er helt greit å ligge ved siden av senga og gnafse på et kjøttbein nå.

Så da sier jeg bare takk til fantastisk hund og bil <3

Bjarne mener absolutt at gulrotkake er noe som må deles 

 Venter ekstatisk på kaffe og ostesmørbrød

Bjarne passer på veien våres

Styggen på ryggen ;)

Det fristet ikke å stå opp da klokka ringte halv syv forrige søndag. Det var meldt sol men alt jeg så var tåke og atter tåke. Inntil jeg kom rundt den berømte svingen, da åpenbarte landskapet seg i full soloppgang, akkurat som jeg hadde håpet. Klikket på meg skia samtidig med at sola tittet bort på den første fjelltoppen.

Etter en times tid i skyggen var det en fryd å kjenne morgensola. Temperaturen lå på 10-12 deilige blå og nesten vindstille.

Langt der nede går skisporet.

Rondslottet med søsken i det fjerne

På tross av elendig form etter en treg høst vant viljen igjen. Måtte gå opp selve toppen, dessverre ikke mye snø i år heller.

Gode, gamle Muen som ser så stor ut ved veien men blir et lite knøtt her oppe.

Sola kom og gikk, men fikk i hvert fall nok sol og klar himmel til å nyte utsikten en stund.

Ingstad venter trofast 

Et års tid eller så har jeg ventet på denne dagen :D Det var meldt nedbør og overskyet hele uka, men se hva vi fant - soool!

Det siste året har tur, delvis ufrivillig, blitt nedprioritert gang etter gang, og det føles drit. Man har mer å gi både på jobb og hjemme når de indre batteriene får lov til å lade opp jevnlig. 

Inniblant gulvlegginga i sommer ble det tid til en dagstur, som selvfølgelig startet i plaskregn. Det ble heldigvis bedre og kanoen fikk prøvd seg, det vil si, var vel heller jeg som fikk prøvd meg. Bikkjene fikk også prøve seg som passasjer, dog med delte meninger om hvor morsomt det var. Vi menneskene holdt på å flire oss ihjel, Bjarne nøyde seg med å fiske med halen og Falcor satt bare enda mer stille enn vanlig. I det minste kantret ingen av dem!

Innimellom gulvlegging og opprydding ble det tid til en bitteliten "topptur". Bjarne var uten tvil den av oss som var i best form og ble førstemann opp. Vi "gamle" kom traltende bak.

Det ble litt tryning da han begynte å tøffe seg rett over et bergparti - og det gikk som det måtte gå når man er uforsiktig - han datt og fikk seg en liten sklitur på et par meter før han gikk trillrundt - og matmor fikk seg en god latter. Var seff hverken bratt eller langt der han datt, og det gikk helt fint. Ellers gikk det overraskende bra der han løp i turbogir nedover og oppover og bortover og nedover igjen. Begynner å få bra kontroll på labber og skinn nå.

Til tider kan Bjarne bli vel tøff i trynet og sta i skinnet, så matmor faktisk synes han kan bli yppete og vel så det. Men den tøffheten kom godt med da vi var på Bjarnes første tur i Rondane i ferien (som stort sett gikk med til gulvlegging). Vi dro opp i fint vær og skulle gå så langt innover mot Rondvassbu vi (han) orket.

Etter hvert begynte det å regne litt, og så litt til, og jo lengre vi gikk jo svartere ble det. Bjarne labbet i vei, hoppet over bekker og var i det hele tatt veldig flink. Da vi hadde kommet ca. halvveis brøt helvete løs; bulder, brak og lyn all around oss. Jeg gikk bare i en liten shorts og tynn vindjakke og var da blitt så gjennomblaut at vannet nærmest begynte å renne oppover rævva. Da veit man det er vått. Bjarne så forlengst ut som ei drukna katte og da det virkelig begynte å skramle med panner og grytelokk rett over oss var jeg sikker på han kom til å streike og legge seg. Men neida! Med litt oppmuntring og et par spørrende blikk (serr mamma, skal vi gå i det være her?!?) tuslet han videre i flott tempo - han skjønte tydeligvis at her var det bare en vei til tørrhet og det var rett til bilen. En av bekkene vi hadde passert tidligere hadde på kort tid vokst seg så stor at det var en blandet fornøyelse å komme seg over i glatte joggesko og Bjarne - ja han mannet seg opp og hoppet rett uti og over selv om han absolutt ikke synes noe om det. Kan du tro matmor var stolt av gutten sin da eller!

Jeg har aldri sett Bjarne hoppe så fort inn i bilen og buret sitt som da vi kom frem til bilen, og der sovnet han momentant i en liten ball. Vell hjemme la vi oss begge på gulvet og purket et par timer med labber og armer rundt hverandre.