Av de fire store amerikanske sportene er kanskje facinasjonen ved baseball vanskeligst Ă„ forstĂ„ her i BjĂžrgen-land.Â
Vanskeligst av alt er det kanskje Ä forstÄ den utrolige mengden baseball som finnes. Kamper pÄ tre timer, 162 kamper i en sesong, pluss sluttspill, og 30 lag og mer statistikk enn hva som kan virke fornuftig selv pÄ folka i SSB.
I fjor hĂžst kom filmen «Moneyball» til Norge. Det ser kanskje ut som en film om baseball, men i realiteten er det en film om baseballstatistikk. Og bortsett fra Brad Pitt, og til en viss grad Jonah Hill og Aron Sorkin pĂ„ manusforfattersiden, skulle den pĂ„ overflaten floppa fullstendig.Â
Men sĂ„ ligger den faktisk pĂ„ femteplass pĂ„ kinotoppen nĂ„. Blant annet bak filmen «New Year's Eve». JĂžsses. Mye bra folk. Mange dĂ„rlige ogsĂ„. FĂ„r se trailerenâŠ
Her er den. Se den fĂžrst du.
Jeg venter mens du pusser tennene etter Ă„ ha kastet opp i munnen.
Uansett. Beklager det mĂžrke, mĂžrke Ăžyeblikket. «Moneyball» er en film om baseball som ikke egentlig handler om baseball, og derfor funker den. Den handler om en kar som ble skuffa og som prĂžver Ă„ finne ut av ting. Whiiiiiich brings us to, og beklager den noe omstendelige introduksjonen, boka «The Art of Fielding», av debutant Chad Harbach, som jeg nevnte da jeg var seksti sider eller sĂ„ inn i den som en liten glede en gang fĂžr jul.Â
Jeg kjĂžpte boka ved en tilfeldighet, mest fordi Jonathan Franzen skrev at «first novels this complete and consuming come along very, very seldom». Han hadde helt rett. «The ArtâŠÂ» er en av de flotteste bĂžkene jeg har lest. Den handler ogsĂ„ om baseball uten Ă„ handle om baseball.Â
Harbach, som brukte ti Är pÄ boken, er fantastisk flink til Ä bygge karakterer, og han trenger ikke sÄ mye plass for Ä skape overbevisende figurer. Det gjÞr at man hele tiden tror pÄ dem. Ofte er karakterutviklinger bÄde i bÞker og pÄ film slik at det ikke er troverdig nÄr det store bruddet kommer, at mens forfatteren tar en brÄ sving med en karakter, sÄ ramler man av som leser. Harbach beskriver karakterer med en nesten umenneskelig menneskelighet, og det tillater irrasjonelle og motstridende oppfÞrsel fra dem. Jeg har lest noen andre kritikker som mener karakterene er for motstridende og tilfeldige. Jeg mener det er sÄnn mennesker er. Tydelige karakterer oppfatter jeg som endimensjonale. I «The Art of Fielding» er alle som en flerdimensjonale, bÄde Henry Skrimshander, den ekstremt begavede men fysisk lite dominerende baseballspilleren fra en fattig familie i midtvesten som blir tatt under vingene til kjempen Mike Schwartz, som fikser collegestipend til han, collegepresidenten Guert Affenlight, datteren Pella, Henrys romkamerat pÄ Westish College Owen Dunne og til og med Owens mor, som har en veldig perifer rolle.
Persongalleriets plass i «The ArtâŠÂ» minner om det i «The Wire», hvor karakterene bare oppholder seg i en verden de egentlig ikke har kontroll over, til tross for at det virker sĂ„nn, og derfor kan alt snus pĂ„ hodet pĂ„ et Ăžyeblikks varsel. SĂ„ derfor, til handlingen:
Henry er ubegripelig god som shortstop. Han gjĂžr ikke feil. Alt han vil her i livet er Ă„ spille baseball. Henry snur opp ned pĂ„ baseballaget til Westish College fordi han er sĂ„ god, og de begynner Ă„ vinne kamper. Dette hĂžres glamorĂžst, men Westish er et dĂ„rlig lag i en dĂ„rlig divisjon, sĂ„ her blir ingen verdensmestre. Uansett begynner speidere Ă„ komme pĂ„ kamper, og man begynner Ă„ ane av at Henry kan realisere det utopiske idealet om Ă„ leve av baseball (12 millioner mennesker i USA spiller baseball, under 7000 lever av det). Men sĂ„ gjĂžr Henry sin fĂžrste fielding-feil og pĂŠlmer ballen av all kraft (ved et uhell) i ansiktet pĂ„ Owen. Derfra gĂ„r alt til helvete for Henry. Han utvikler Steve Blass-syndrom og klarer ikke kaste til first base mer. Samtidig: Guert, i femtiĂ„ra og for fĂžrste gang hĂ„plĂžst forelsket i en mann, benytter anledningen til Ă„ komme nĂŠrmere sin forelskelse, den hjernerystede Owen. Skallet til store, sterke, trygge Mike Ă„ slĂ„ sprekker fordi han ikke kommer inn pĂ„ jusstudiene han vil, mens han innleder et forhold til Pella, datteren til Guert. Mens alt dette pĂ„gĂ„r fortsetter de Ă„ spille baseball og tenke pĂ„ Herman Melville, som er et sentralt tema i boken.Â
Denne delen av handlingen (ball i trynet), som er vendepunktet i romanen, kommer et stykke ut i boken.Â
Eller. Jeg aner ikke hvor langt ut i boka det kom, men det fĂžltes som om det hadde tatt en stund. Sugd inn osv.Â
FĂžr den tid serverer Harbach et liv pĂ„ Westish som ikke alltid er enkelt, men som likevel har en poesi i seg som gjĂžr at man Ăžnsker Ă„ vĂŠre en del av tilvĂŠrelsen der. Du vet, litt sĂ„nn du er hypp pĂ„ Ă„ vĂŠre rockestjerne selv om du skjĂžnner at det ogsĂ„ er dĂžvt Ă„ tilbringe livet pĂ„ en buss og vĂŠre avhengig av kokain. Bare i rolige collegeomgivelser.Â
Baseball i «The Art of Fielding» er tilstedevĂŠrende stort sett hele tiden, og er, bortsett fra folka, ryggraden i boka. Men som med ryggraden din er det ikke noe du tenker sĂ„ veldig veldig mye pĂ„ hele tiden. Spillet er ogsĂ„ en viktig metafor, pĂ„ samme mĂ„te som sport alltid funker som en metafor for livet sĂ„nn generelt, opp og ned, skuffelse og seier og andre klisjeer. PĂ„ baseballbanen har Henry total kontroll fordi han er sĂ„ god, Mike styrer alt fra sin posisjon som catcher, og alt foregĂ„r i det underlige tempoet baseball foregĂ„r i. Lange pauser, men i intens konsentrasjon i pĂ„vente av noe. SĂ„ kommer dette noe, og all tiden du har brukt pĂ„ Ă„ forberede deg mĂ„ anvendes ekstremt raskt for Ă„ lĂžse en svĂŠrt vanskelig oppgave.Â
Det er dette som er sĂ„ gĂžy med baseball. Alt kan skje og alt kan forandre seg umiddelbart. Det er det rent formelle, i at det ofte er fĂ„ runs (poeng) som avgjĂžr en kamp, og derfor kan det Ăžyeblikket hvor baseballen treffer balltreet (eller ballen ansiktet, som i «The ArtâŠÂ») snu stillingen pĂ„ hodet. Eller momentum kan skifte, stemningen i publikum kan snu, usikkerhet eller selvtillit kan Ăžke eller forsvinne totalt. Se: Red Sox slĂ„r Yankees i ALCS i 2004, som det finnes en dokumentar om, «Four Days in October»:
<object width="384" height="216" type="application/x-shockwave-flash" id="ESPN_VIDEO" data="http://espn.go.com/videohub/player/embed.swf" allowScriptAccess="always" allowNetworking="all"><param name="movie" value="http://espn.go.com/videohub/player/embed.swf" /><param name="allowFullScreen" value="true"/><param name="wmode" value="opaque"/><param name="allowScriptAccess" value="always"/><param name="allowNetworking" value="all"/><paramÂ
Mesteparten av baseballspillingen dreier seg rundt forsvar, hvor alle spillerne jobber sammen. Angrep i baseball er nĂ„r man slĂ„r, hvor en og en spiller fra laget er i ilden og bĂŠrer hele byrden av laget pĂ„ sine skuldre. Det er denne fasen av spillet Henry er dĂ„rlig i i starten, men som han gradvis bygger seg opp til Ă„ mestre bedre.Â
Slutten er som slutten pĂ„ den siste plata til Bon Iver. Det er utrolig vakkert og samtidig utrolig trist. Men Harbach er ogsĂ„ et godt nok menneske til Ă„ by pĂ„ closure. SvĂŠrt mange romaner slutter sĂ„nn at du bare vil leve videre med karakterene. Harbach klarer pĂ„ et vis Ă„ slĂ„ opp med meg som leser, men jeg skjĂžnner at det var til det beste for oss begge.Â
Jeg stoler pÄ at karakterene kan fortsette livet sitt uten at jeg er der, og regner med at de i fremtiden ogsÄ kommer til Ä drite seg ut og gjÞre bra ting, og at mye kommer til Ä vÊre vanskelig, men det er ok. Romaner trenger ikke konkludere. De trenger ikke vÊre skapelsesberetninger eller sluttede sirkler. Bare de er gode nok, og er det en ting «The Art of Fielding» er, sÄ er det god.
P.S. Boka finnes ikke i norsk oversettelse. Og med alle baseballuttrykkene og sÄnn, sÄ forestiller jeg meg at den alltid vil gjÞre seg best i original sprÄkdrakt. Du burde lese den. Du kan lÄne den av meg (@themats).
