Knut Atle Klausen

Historie kan være så mangt. Dette heftet består av fire ark som er brettet, og kvaliteten er dårligere enn utskrifter fra fargeskrivere. Men introduksjonen er av den verdenskjente P.V. Glob og resten av teksten er skrevet av Kgl. skovrider Kr. Elmquist. Den er utgitt i forbindelse med at Provinsbanken i 1979 åpnet en filial i Knebel og, står det å lese, "Det er Provinsbankens håb, at dette hæftet kan bidrage til at øge interessen for den smukke og specielle natur, der findes i Mols Bjerge og på Hælgenes». Videre at den er satt med «Times» og at papiret er Colorit 110 g/m² (omslaget er Colorit 225 g/m²). Åge Wedel Storm står for illustrasjonene.

Dette heftet ble med andre ord en realitet i en helt annen verden enn den vi lever i nå. Det handler ikke bare om at vi i dag har apper som fører oss rundt på Mols, eller at bankfilialer på veldig små steder ikke eksisterer lenger, men også at det teknologiske fremskrittet ikke nødvendigvis fører med seg kvalitet på alle områder. Men mest av alt synes jeg det vitner om en tid hvor hastverket ikke var besynderlig stort og at man satte pris på mindre. Vi kan ikke komme tilbake til den tiden, men jeg skal prøve å gå de turene som Kgl. skovrider Kr. Elmquist anbefaler i heftet.

Militærhistorie har den store fordel for leseopplevelsen, at den handler i så stor grad om landskapet, at man så og si “lander” i historien. I  Bernard S. Bachrachs kapitler om Karl den stores erobringer av de saksiske områdene, er vi på bakkenivå. Her er det viktig å diskutere veier, hvor lang tid noe tar, hvor ting befinner seg og hvem som er på lag med hvem. Det har også den fordel at det minner om narrativer vi kjenner fra litteratur og film. Det er snakk om forberedelser til krig. 

Karl har i tiden før vi ankommer scenen ordnet opp i kompliserte forhold i Italia og han har flyttet hoffet til Herstal for å feire påske der. Året er 771 og han befinner seg nå i karolingernes kronland. Men før påsken er over, reiser han til Worms, som ligger 250 km lenger sør. Vi vet ikke hvorfor han gjorde det, men sannsynligvis er reisen relatert til hans planer for saksernes fremtid. Det var i Worms han mobiliserte den hæren som han angrep sakserne med året etter, i 772.

I oktober 771 reiser Karl den store for å møte abbeden av Fulda-klosteret. Han heter Sturm. Sturm og hans kloster vil bli viktig i arbeidet med å forberede invasjonen av de saksiske områdene. Her får man virkelig et inntrykk av hvor viktig klostrene kunne være for kongemakten. Klostrene var i stand til å dyrke effektivt landet og brødfø langt flere enn dem som dyrket jorden. Det betød igjen at de var i stand til å hjelpe kongemakten med både mat, utstyr, soldater og ikke minst det strategisk planmessige. I klostrene hadde man biblioteker og skriptorier, man kjente til romers militærhistorie.

Bernard S. Bachrach, "The Saxon War: Phase One" i Charlemagne’s Early Campaigns (768-777): A Diplomatic and Military Analysis, History of Warfare, volume 82 (Leiden ; Boston: Brill, 2013). s 177–245

Relaterte lenker:

Manuskript: Wien, Österreichische Nationalbibliothek, cod.652, fol. 2v (Fulda, første del av 900-tallet). Fulda, Public domain, via Wikimedia Commons

I Aachen-palasset på trettendedagen (helligetrekongersdag) en gang mellom 802 og 805 ble en gruppe kommende gudfedre forhørt av kong Karl (den store ble han først kaldt senere) om de kunne be Fadervår og resitere trosbekjennelsen utenat. Det kunne ingen av dem. Dåpesritualet ble denne gangen utsatt til de kunne sitt fadervår og sin trosbekjennelse, utenatt. Vi kjenner historien fra et brev Karl skrev til bispedømmets biskop, Ghaerbald av Liège (785/787–809) om hendelsen, hvor han også ba bispen innkalle prestene i bispedømmet til et møte om problemet. Bispen presenterte saken som en reprimande fra Karl og indikerte at han syntes det var prestenes feil og han påla dem å forkynne at alle måtte kunne fadervår og trosbekjennelsen utenat. Hvis man ikke kunne si fadevår eller trosbekjennelsen høyt under dåpen, ville ikke ritualet utføres korrekt (og dermed ville det være ugyldig og, kan man tenke seg i disse tider, ville det heller ikke ha den “magiske” kraft som ga det status blant folk). Ritualene var veldig viktig på mange måter. Folk, høy og lav, hadde store interesser i gudfarrollen for familie, slekt og partnere og teologisk var dåpen en kampplass mellom Gud og satan, i hvert fall i følge den allestedsnærværende Alcuin.

Kilde: JoachimKohlerBremen, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons