De teller pusten min som mynt i nattens rennesteiner, vedder på min stillhet, satser alt på lyset mitt. Jeg bærer en liten bjelle under ribbeina som klinger uten stans – en sta metronom av flammer i en verden som vil kaste meg. Jeg er stjernen som overlever mørket – sterkere enn stemmene som vil jeg skal falle, jeg flammer opp der stillheten sluker, bygger et rike av det små. Kall det tragisk, kall det magi, kall det slik de ensomme blir hele, jeg lyser sterkere enn stemmene; min glød er hver sannhet de stjeler. De skriver slutten min på veggene med aske og skarpe tunger, foreskriver stillhet for mine knokler, messer sine gamle, usungne sanger. Jeg bretter kartene deres og finner sømmen der vinteren skjuler solen, jeg gjør margene om til bønner; tror, holder ut, brenner – blir til. Sorg hamrer jern, kjærlighet herder stål, smerte blir drivstoffet jeg henter, deres lov er bare en hul tromme – min puls er hånden som skriver loven om. Jeg gir meg ikke; jeg faller ikke; jeg er sterkere enn ropet deres, et fyrtårn på nattens blåmerke, et løfte risset i kull og alt. Jeg er stjernen som overlever mørket – klarere enn stemmene som vil jeg skal tie, de kastet spydene sine; jeg tente dem og skapte ild av deres vilje. Trist, vakkert og sant – jeg brenner, et vitne og en lunte, de ville jeg skulle falle; jeg lærte natten å si nei. -Katie














