DALSAUNE.NO - en smartere lærerhverdag

Til høsten kommer det som kjent et nytt valgfag i ungdomsskolen: programmering. Dette er et prøveprosjekt som kommuner må søke om å få bli med på, og ca 30 kommuner kommer til å få midler knyttet til dette faget. Alle har imidlertid mulighet til å kjøre faget, så lenge man har kompetanse til det.

Trondheim Kommune, teknologihovedstaden, har selvfølgelig søkt om å kjøre faget, og i går var jeg og Lars Klingenberg på rådhuset og holdt kurs for en gruppe ungdomsskolelærere. Jeg har samarbeidet en del med Lars før, gjennom Lær Kidsa Koding. Han er lektorstudent i matematikk og IT på NTNU, og for tiden har han praksis i min IT2-klasse på Heimdal vgs.

Lars og jeg hadde planlagt et kurs der vi, i tråd med forsøkslæreplanen til det nye faget, ga en introduksjon til to forskjellige programmeringsspråk (”der minst ett er tekstbasert”); Scratch og ProcessingJS.

@larsfk fra Kodeklubben Trondheim underviser i #scratch pic.twitter.com/qtYtqjPxz4

— IKTitrondheimsskolen (@iktskole_trd) March 15, 2016

Lars startet med en introduksjon til Scratch. Scratch er et blokkbasert programmeringsspråk utviklet ved MIT. Når man programmerer i Scratch setter man sammen ferdig definerte kodebrikker (som Lego) for å lage animasjoner og spill. Selv om det høres veldig enkelt ut, kan man lage svært avanserte ting. Lars viste et eksempel der noen har lagd Minecraft i Scratch. Ungdomsskolelærerne fikk prøve seg på oppgaven Felix og Herbert fra Kodeklubbens oppgavesamling.

I kursets andre time var det min tur til å demonstrere teksbasert programmering i ProcessingJS. Vi ville gå for løsninger som kunne kjøres direkte i nettleseren og ikke trengte noe installasjon, både for å spare tid, og fordi Trondheim Kommune har valgt å satse på Chromebooks framover.

Spennede i dag! @kadalsaune kurser lærere i ProcessingJS via nettbasert ressurs i #khanacademy pic.twitter.com/jcZBfIVJeC

— IKTitrondheimsskolen (@iktskole_trd) March 15, 2016

Processing er et programmeringsspråk som kan brukes til å lage animasjoner og visualiseringer. Det er veldig visuelt, og enkelt å komme i gang med. Khan Academy har et godt kurs i ProcessingJS, som er en Javascript-versjon av Processing, som jeg tok utgangspunkt i. Jeg viste noen grunnleggende teknikker for tegning og animasjon, og lærte ungdomsskolelærerne å lage en sprettende ball.

Alt i alt gikk kurset veldig bra. Flere av lærerne satt igjen og ville fortsette å programmere da vi var ferdige, så vi kunne sikkert holdt på mye lenger om vi hadde hatt tid. Vi ser fram til et godt samarbeid videre med Trondheim Kommune.

Takk til @kadalsaune og @larsfk for et godt kurs i dag! Fra høsten blir det mer #scratch og #ProcessingJS i skolen. pic.twitter.com/WQMtYPHYr3

Bilde: iu.dk

En ting som ikke er gjort mye mer effektivt av digitalisering i skolen er fraværsføring. Nå har jeg ikke jobbet som lærer før tiden med LMS og digital fraværsføring, og jeg vet at mange lærere sier det er mye lettere etter at fraværsføringen ble digitalisert, men jeg syns fortsatt det er unødvendig tungvindt. Hver eneste undervisningsøkt må jeg bruke flere minutter på å kontrollere hvem som er til stede for så å legge inn fravær på de som er borte. Hvis noen kommer etter at jeg har tatt fraværet, må jeg inn igjen og endre fraværet. Har jeg vikartime i en klasse jeg ikke kjenner godt, må jeg enten studere bilder av elevene og lete etter dem i klasserommet (en vanskelig oppgave, siden elevene sjelden ligner på bildet), eller ta et godt gammeldags opprop. Dette stjeler tid jeg heller kunne brukt til undervisning eller veiledning.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor fraværsføringen er 100% lærerens ansvar. Det er jo elevenes ansvar å møte opp. Hvorfor har ikke LMS-ene en mulighet for at elevene kan registrere tilstedeværelse selv? I It's Learning, som vi bruker på min skole, har elevene mulighet til å registrere fravær, men da kommer det bare opp som en kommentar - læreren må registrere fraværet på vanlig måte. Jeg ønsker at vi snur på det. La elevene registrere tilstedeværelse selv. Da trenger læreren bare å kontrollere at ingen har jukset og lagt inn tilstedeværelse hjemmefra. Dette ville spart inn mye tid i løpet av et skoleår.

I sommer har jeg oppdaget NRK sin nettradioapp. Her finnes et stort arkiv med radioprogrammer som man kan høre på når man vil. Jeg er jo svært musikkinteressert, så jeg har hørt mye på NRK P13, som har mange supre programmer for fans av mange sjangre. Et program jeg har likt spesielt godt i sommer er Siris Sommerkassetter. I dette programmet tar Siri Knudsen for seg et år hver dag, fra 1965 til 2015, og spiller musikk fra dette året, forteller om viktige hendelser, viser hva man kunne høre på radio, hva man kunne lese om i ukeblader, snakker om hvordan været var, og forteller hva kroneisen kostet dette året.

I går hørte jeg på episodene om 1968 og 1969, og fikk en idé. Nå er ikke jeg historie- eller musikklærer, så jeg kan faktisk ikke bruke ideen selv, men jeg tenkte jeg kunne dele den, så kanskje andre kunne prøve det ut (Den kan sikkert passe i både norsk og engelsk også). Jeg tenkte: Hvorfor ikke gi elevene i lekse å høre på en spesifikk episode av Siris Sommerkassetter, og skrive ned stikkord om det året episoden handler om. Dette er en lekse man fint kan gjøre mens man gjør andre ting, som f.eks. å lage mat eller trene, og en fin måte å prøve ut flipped classroom (omvendt undervisning), uten å måtte legge så mye ressurser inn i det.

Tilbake på skolen kan man diskutere året man har valgt, og elevene kan velge en hendelse eller et tema fra det året de vil vite mer om. Her kan jo tema justeres etter hvilket fag man kjører oppgaven i (alt fra historiske hendelser til mote kan være aktuelt). Elevene kan da, enten alene eller i grupper (samskriving!) finne mer info om sitt tema, og skrive en tekst eller lage en presentasjon om det temaet. Enkelt og greit.

Siris Sommerkassetter finnes på radio.nrk.no og på appen NRK Radio, som finnes både for iOS (iPhone og iPad), Android og Windows Phone 8. Episodene er tilgjengelig i 5 måneder.

"Legg ned skjermene"

-Lærer'n

På skolen vår har vi i år et prosjekt om klasseledelse. Samtidig har det blitt hengt opp såkalte "mobilhotell" i klasserommene, der elevene skal sjekke inn mobilen på begynnelsen av hver time. Dette skurrer for meg. Forbud og restriksjoner er ikke noe som henger sammen med ledelse.

Som kjent beskriver jeg meg selv som en smart lærer, connected teacher, påkoblet lærer, eller hva man måtte kalle det. Kort sagt er jeg glad i å bruke teknologi og digitale tjenester i klasserommet. Jeg krever at elevene bruker samskrivingstjenester når de jobber sammen, jeg kommuniserer med elevene på Snapchat og Facebook (og legger dem til som venner), jeg har startet Kodeklubb på min skole, og jeg liker å tipse elevene om nye digitale tjenester de kan bruke for å bli mer effektive i arbeidet sitt.

Men: Jeg lar dem ikke bruke datamaskin og mobil hele tiden.

Som klasseleder må man vite når man skal fange oppmerksomheten og når man kan gi slipp på den. Når man skal ha oppmerksomhet, vil man gjerne ha hele oppmerksomheten, og man vil ha oppmerksomhet fra alle. Det kan være vanskelig når det står en skjerm imellom meg og hver elev. Det er ikke nødvendigvis det at elevene ikke vil følge med på det jeg sier, det er heller det at de har problemer med å fokusere når noe så attraktivt som hele Internett står imellom meg og dem. Elevene har jo også illusjonen om at de kan multitaske. Jeg får jo med meg hva læreren sier, selv om jeg ser denne youtube-videoen samtidig. Det har vært skrevet mye om screenagers og digitalt innfødte. At dagens ungdoms hjerner er satt sammen sånn at de kan hurtig skifte mellom forskjellige aktiviteter, og de kan gjøre flere ting samtidig.

Multitasking er et uttrykk vi har lånt fra datamaskinenes verden. Multitasking i en datamaskin betyr at datamaskinen tilsynelatende gjør flere oppgaver samtidig ved å gjøre en liten bit av hver oppgave om gangen. Siden en datamaskin kan gjøre noen milliarder operasjoner i sekundet vil det da se ut som datamaskinen gjør flere ting samtidig, men det gjør den faktisk ikke. På samme måte prøver vi også å multitaske. Vi gjør litt av hver oppgave etter tur, slik at det føles som vi gjør dem samtidig. Problemet er bare at vi ikke er like flinke til å veksle mellom oppgaver som en datamaskin. 

Howard Rheingold skriver om dette i boka Net Smart (2012)

"When you shift your attention, there is always a short interval during which you must reorient, refocus and filter out competing information in order to move from one stable theme to another, (...) from working on a report to reading your email. Cognitive scientists call this temporary disruption the attentional blink." (s. 38)

Rheingold skriver videre at det kan ta opptil en halvtime å oppnå fullt fokus igjen etter en slik forstyrrelse. Multitasking er altså lite effektivt. Det som er mer effektivt er å fokusere på en og en oppgave etter hverandre. Dette er fokuset i Pomodoro-teknikken, som går ut på å ha fullt fokus på en oppgave i et gitt intervall, f.eks. 30-40 minutter, før man gir hjernen en pause i 10-15 minutter. Denne pausen kan man bruke til "forstyrrelsene", som å sjekke mail, Facebook, og så videre. På denne måten lar man hjernen fokusere på en ting om gangen, og slipper å kaste bort tid på prokrastinering. Man setter i stedet av tid til prokrastinering.

Clay Shirky skriver i artikkelen "Why I Just Asked My Students To Put Their Laptops Away" om sin avgjørelse om å forby digitale enheter i forelesningssalen så lenge oppgaven ikke krever det. Det er jo ikke noe nytt at lærere forbyr digitale enheter, men det som gjør dette litt spesielt er at Clay Shirky foreleser i sosiale medier på NYU. Han peker på at multitasking er slitsomt for hjernen, og at folk som multitasker ofte fokuserer mest på de minst viktige tingene.

"People often start multi-tasking because they believe it will help them get more done. Those gains never materialize; instead, efficiency is degraded. (...) A study from Stanford reports that heavy multi-taskers are worse at choosing which task to focus on. (“They are suckers for irrelevancy”, as Cliff Nass, one of the researchers put it.)" (Shirky, 2014)

En ting Shirky nevner spesielt er the second-hand smoke problem. På samme måte som røyking skader de som oppholder seg i nærheten av en som røyker, blir de som oppholder seg rundt en som surfer nettet i timen forstyrret av det som skjer på skjermen, og de mister fokus på undervisningen som skjer lenger framme i rommet. Det er ikke enkelt å fokusere på læreren når bilder og videoer og sterke farger hopper opp og ned på en skjerm imellom deg og læreren.

Datamaskinen er laget for å fange oppmerksomheten din. Forskjellige programmer kjemper om plass, både på skjermen og i bevisstheten din. Varsler med eller uten lyd spretter opp på skjermen om e-poster, facebookmeldinger, oppdateringer og mye annet, og det er vanskelig nok å holde konsentrasjonen når du skal jobbe på datamaskinen. Jeg ønsker ikke å konkurrere med hele verden om elevenes oppmerksomhet. Derfor ber jeg dem lukke skjermen når de skal følge med på meg, men jeg ser gjerne at de bruker datamaskinen når jeg ikke trenger oppmerksomheten, når de skal jobbe med oppgaver. Ingvill Rasmussen, førsteamanuensis ved institutt for pedagogikk ved UiO skriver om dette i artikkelen "Tatt av Skjermen" (2014).

"Små skjermer bør ikke overses i klasserommene, de kan lukkes hvis de ikke skal brukes og aktivitetene bør organiseres ut fra det faktum at de både fungerer som ressurs og som distraksjon.

(...)

Teknologi bidrar til å endre våre forestillinger og de begreper vi bruker for å beskrive hva vi mener at læring er: Vår forventning til hva mennesker skal mestre og hvilke ferdigheter som bør kultiveres. Små og store skjermer har aktualisert behovet for å utvikle en ny form for selvregulering, men enda viktigere: De aktualiserer behovet for å utvikle ny læringsledelse hos lærere."

Klasseledelse handler altså ikke om å forby eller tillate, det handler om å lede oppmerksomheten til elevene. Det trenger ikke å være en diskusjon for eller imot digitale hjelpemidler. Klasseledelse og smart læring skal ikke være motsetninger, men det er nettopp gjennom god klasseledelse at smart læring fungerer best! Samtidig kan digitale læringstjenester støtte opp under klasseledelse ved å samkjøre elevenes aktiviteter online, via samarbeidstjenester, samskriving, quiztjenester og sosiale medier.

Som lærere lager vi mye lærestoff selv. Det kan være presentasjoner, tekster, oppgaver mm. Noen lærere lager hele kompendier og lærebøker for eller sammen med elevene. Tenker vi over hvem som har lov til å bruke dette stoffet? Ønsker vi at andre skal kunne bruke dette stoffet?

Hvis svaret på det siste spørsmålet er ja, kan det være lurt å sette en Creative Commons-lisens på det materialet du som lærer lager.

I følge Åndsverkloven har du opphavsrett på det du selv lager. Dette inkluderer både kunstneriske, vitenskapelige og akademiske verk. Opphavsrett betyr at du har rett til å bestemme hvem som har lov til å bruke stoffet. Det er dette som kalles Copyright, og merkes ofte med "All Rights Reserved". Dette innebærer at hvis noen ønsker å bruke stoffet du har laget, må de spørre deg om de får lov til det. Du kan da gi lisens til å bruke stoffet ditt, og dette skjer på enkeltbasis. Altså må du gi individuelle lisenser til hver eneste person som ønsker å bruke stoffet ditt. I lisensen kan du også definere hvordan stoffet skal brukes, og dette blir en avtale mellom deg og den som ønsker å bruke stoffet ditt.

Opphavsrett er ikke noe du må registrere deg for å få, og det er ingen krav om at stoffet må ha vært publisert på noe måte for at du skal få opphavsretten. Opphavsretten gjelder fra det øyeblikket du har skapt et verk, og det vil automatisk være en "All Rights Reserved"-lisens på det.

Men, hvis du har laget et genialt læringsopplegg, og du ønsker at alle som vil skal kunne bruke det, hva gjør du da? Må du ta imot henvendelser og godkjenne hver enkelt lærer som ønsker å bruke opplegget ditt? Du må selvfølgelig ikke det, du kan jo bestemme deg for at alle som vil skal få og legge det ut på nett for fri nedlasting. Eller så kan du gjøre det mer formelt og gi opplegget ditt en Creativ Commons-lisens.

Creative Commons er et sett med lisenser som er laget med tanke på opphavspersoner som ønsker å dele verkene sine fritt. Det er et alternativ til Copyright, og kalles ofte Copyleft. Ved å sette en Creative Commons-lisens på lærestoffet du produserer, gir du på forhånd retten til å bruke stoffet ditt. Altså trenger du ikke godkjenne hvert enkelt tilfelle.

Du har likevel en del kontroll, da det fins flere typer Creative Commons-lisenser. Den mest grunnlegende er lisensen CC BY. Da gir du alle rett til å bruke stoffet fritt, men de må gi attribusjon, det vil si at de må opplyse om hvem som er opphavsperson. CC BY-NC er det samme som CC BY, men begrenser bruken til ikke-kommersielt bruk. CC BY-ND er det samme som CC BY, men her gir du ikke tillatelse til å endre stoffet. Du har med andre ord mange muligheter til å kontrollere bruken av stoffet ditt, selv om du ønsker å dele det fritt.

Mer info Creative Commons og de forskjellige lisensene finner du her.

Hvorfor skal vi dele lærestoffet vårt?

Hvorfor skal jeg dele det jeg har laget uten å få noe tilbake for det, tenker du kanskje? Hvem sier at du ikke får noe tilbake? Vi trenger å få en sterkere delingskultur blant lærere. Og hvis mange begynner å dele lærestoff, vil flere gjøre det etterhvert, og kanskje kan vi få en framtid der vi ikke er avhengig av dyre lærebøker og dyre avtaler med forlag og nettportaler for å få tilgang på oppdatert lærestoff. Vi sitter jo på all kunnskapen selv, vi lærere trenger jo ikke lærebøkene. Men vi trenger jo heller ikke finne opp kruttet på nytt, når det er så mange av oss som står i klasserom landet over og blåser elevene våre overende med eksplosivt lærestoff. La oss dele disse godene imellom oss, så flere kan få nytte av de geniale læringsoppleggene vi alle kommer over av og til. La oss spre delingskulturen videre til elevene, så de også kan se fordelen av å dele kunnskapen imellom seg i stedet for å konkurrere om den. La oss endre hvordan vi tenker på læring og skole, og gå samlet inn i framtiden.

Hvordan lisensierer jeg stoffet mitt?

Å lisensiere stoffet sitt med en CC-lisens er så enkelt som å skrive en linje i dokumentet der du angir hvilken lisens dokumentet har, eller du kan skrive det som en del av filnavnet. Du kan legge det inn i topp- eller bunntekst, eller på forsida. Eller du kan skrive et notat ved siden av der du legger det ut på nett. Det er ikke noe spesifikk måte å registrere en lisens på, det er nok at du opplyser om det på en eller annen måte.

Fredager er kodefredag på IKT-servicefag på Heimdal vgs. Da har vi 3 timer PFO, og i år har vi dedikert disse timene til å starte Kodeklubben Heimdal. Målet er at de ivrigste av våre elever skal bli instruktører for barne- og ungdomsskoleelever i nærområdet, og spre interessen for koding videre. For dette er viktig kunnskap.

Kodeklubben Heimdal er inspirert av Kodeklubben Trondheim, som ble startet av noen studenter fra NTNU etter at de oppdaget Simen Sommerfeldt og Torgeir Waterhouses initiativ Lær Kidsa Koding, som har som mål at alle elever i den norske skolen skal få tilbud om å lære koding. Vi samarbeider med Kodeklubben Trondheim, og etter deres anbefaling har vi valgt Python som kodespråk. Dette er et språk som er enkelt å begynne med, men som samtidig er kraftig, og et språk som brukes av store aktører, som f.eks. Dropbox og YouTube.

Vi er foreløpig bare i startfasen, og har bare såvidt begynt å lære elevene programmeringsprinsipper, gjennom tjenestene code.org (grunnlaget for Lær Kidsa Koding) og Scratch. Det virker som elevene setter pris på å lære koding, og at de ser fram til fredagene. Det gjør ihvertfall jeg!

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra NKUL, jeg har hørt mange svært gode foredrag om bruk av digitale tjenester i skolen (Arne Krokan sier at vi skal slette ordene digitale redskaper/verktøy fra ordboka, og at vi skal se rart på de som bruker de uttrykkene og spørre om de ikke mener digitale tjenester) og hvordan man kan få elevene til å samarbeide og dele og jobbe digitalt. Ann Michaelsen fra Sandvika vgs, som skrev en bok sammen med elevene sine i engelsktimene, har helt sluttet å bruke lærebøker, og jeg mener at det er fullt mulig i alle fag.

Foredrag av @annmic og elevene @ulrikrl og @victorgshergill er et av høydepunktene på årets #nkul. #connectedlearners pic.twitter.com/4LytXrDjyp

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

May 8, 2014

Roger Antonsen fra UiO og NRK Skole mener at kodekunnskap og programmering må inn i alle fag og at elevene vil bli bedre i logisk tenking, problemløsning, forståelse av abstrakte begreper hvis de får lære koding fra tidlig i skoleløpet. Kodeklubben Trondheim lærer barneskoleelever å kode i Python, og på kort tid går noen av elevene forbi informatikkstudentene i kodekunnskap.

Simen Sommerfeldt fra @kidsakoder vinner Norsk Pedagogisk Dataforenings hederspris #nkul pic.twitter.com/59iJZijOXF

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

May 8, 2014

Lær Kidsa Koding vant Norsk Pedagogisk Dataforenings hederspris, og indirekte vant de også Gulleplet, via rektor Asgjerd Halseths arbeid med å få koding inn i skolen. Jeg vil ha koding inn i min skole, og kommer til å argumentere for at koding bør være hovedtyngden i den delen av PFO-faget som ikke går bort til praksis både på IKT-servicefag og elektrofag.

Gjennom Arne Krokans videreutdanningskurs Smart Læring på NTNU, har jeg, som dere kan se tidligere på bloggen allerede kommet godt i gang med å digitalisere meg. Men NKUL har åpnet øynene mine for at jeg har litt igjen for å bli en heldigital lærer, eller smart lærer om du vil. For det er det som er veien å gå. Om jeg skal være med i Krokans digitalmisjon, være med på revolusjonen, må jeg starte med meg selv. Og jeg må starte nå. 

Her er 7 konkrete ting man kan gjøre for å skape en smartere skolehverdag

Elevene skal gjøre alle oppgaver i tjenester som legger til rette for deling, samskriving i sanntid. Det vil si Google Docs, Etherpad, eller lignende. For elevene vil dette si at ved gruppearbeid, skriver de sammen på samme dokument, og alle deltar i arbeid. Det vil være mye mer synlig når noen ikke arbeider, og det vil være vanskeligere å være gratispassasjer. På individuelle oppgaver vil det være interaksjonen mellom elev og lærer som er hovedforskjellen fra å skrive i Word. For læreren, meg, vil det si at jeg kan gå inn og se på en oppgave mens eleven jobber med den, og gi kommentarer underveis. Slik får elevene enkelt tilbakemelding både mens de jobber med oppgaver og raskt etter at oppgaven er levert.

Læreren oppretter Googledokument eller Evernotenotat eller lignende (dokument som ligger på nett og som kan redigeres uten at man trenger å sende filer o.l på nytt) for hver elev, der alle vurderinger samles. Da har både elev og lærer tilgang til en portefølje med vurderinger som viser elevens fremgang og resultater, som lett kan deles med evt andre lærere, rådgiver og foreldre. Alltid tilgang, alltid oppdatert. Bruker man Googledokument kan man også gi eleven mulighet til å gi kommentarer til lærerens vurdering, og er ikke det akkurat det vi vil ha, at eleven tar del i sin egen vurdering?

Læreren oppretter en delt notatbok i Evernote eller OneNote der klassen i fellesskap skal lage et kompendium av alt pensum, alt som gåes gjennom i klassen og alt som er viktig til eksamen. Alle elever har rettigheter til å legge inn nye notat, og lærer fungerer som redaktør (legger sammen notat som er like, organiserer tema, tags, fjerner feil, evt upassende ting, osv).

Elevene oppretter hver sin blogg der de legger ut refleksjon om oppgaver, tilbakemeldinger til lærer, tekster de skriver, dokumentasjon og prosesskriv, og alt annet som kan være nyttig for lærer og medelever å lese. Læreren oppfordrer elevene til å lese hverandres blogger, og drar fram de beste blogginnleggene hver uke (og gir evt. en belønning til forfatterne)

Læreren oppretter sin egen blogg der han/hun skriver om sin prosess med å lage undervisningsopplegg, erfaringer fra skolehverdagen, tips og triks og alt som kan være nyttig å lese for elever, foreldre, andre lærere og skoleledere.

Læreren oppretter en Facebookgruppe for hver av sine faggrupper og kontaktgrupper, som skal være hovedkilden til informasjon om hva som skjer i faget/gruppa. Husk å oppdatere Facebookgruppa ofte! Har ikke alle elevene Facebook, eller hvis man har vriompeiser som ikke vil bruke Facebook fordi… uh… personvern og sånn, kan man lage en Tumblr-blogg som synker mot Facebook, sånn at man får informasjonen to steder, men informasjonen må være på Facebook, for det er der elevene er hele tiden, og der får de varsel når du skriver melding, og da får de beskjedene med en gang. Så må du i tillegg huske å mase på vriompeisene at de må huske å sjekke Tumblr hver dag slik at de ikke går glipp av viktig info.

Alle lærere må være på Twitter!!! Slik at vi kan dele ideer med andre lærere, diskutere læring, ha kontakt med næringslivet, universitetene, professorer, studenter, elever, foreldre og alle som er interessert i skole og læring. Skap deg et nettverk! Som Ann Michaelsen sa på NKUL: Twitter er som å komme som ny lærer inn på lærerværelset, først sitter du bare og lytter, men etterhvert blir du mer og mer med i samtalene. Oppfordre elevene dine å være på Twitter også! Det er en helt annen plattform en Facebook, der istedetfor å følge med på hva folk du ikke snakker med spiser til frokost, følger med på hva folk som liker de samme tingene som deg sier om de tingene du interesserer deg for.

Jeg har allerede startet med punktene 3-7, dog ikke i alle fag. Punkt 1 og 2 er geniale ideer jeg har fått mens jeg har vært på NKUL, og jeg skal starte med de så fort som mulig, og neste år ved skolestart kommer jeg til å vise denne lista til elevene også (pluss at jeg skal vise den til mine kolleger og oppfordre dem til å gjøre det samme). I tillegg hadde jeg en fin prat med Gunnar Østgaard i mYouTime, som er en flott liten app for å lage små læringspakker som du kan sende til elevene. En grei og enkel måte å drive “flipped classroom”-undervisning på (jeg liker ikke begrepet “omvendt undervisning” da jeg har hørt flere eksempler på folk som ikke vet hva det er som bruker det feil, det er for enkelt å misforstå). Jeg skal teste ut mYouTime i to uker nå for å se om det er noe jeg skal be om at skolen kjøper inn til høsten. Og siden jeg ikke skal bruke lærebøker, så må det jo være plass i budsjettene til det.

Takk til alle som jeg har nevnt i teksten, dere er med på å endre skolen til det bedre. Viva la revolucion!

Denne uka ble jeg spurt om å holde et lite foredrag om smart læring for lærerstudentene som er i praksis på skolen. Det er jo forsåvidt greit, jeg føler jeg har et greit begrep om hva smart læring er, men det gav meg et lite puff, med tanke på at jeg ikke har kommet så langt i smart læring-oppgavene mine selv.

Jeg har kommet litt på etterskudd etter jul, pga sesonginfluensa, karakteroppgjør, forkjølelser, prosjekt til fordypning, virus og diverse andre unnskyldninger som gjør at det har blitt lite blogging, beskjedent med tweeting, knapt med Kahoot og seint med mye annet. Men holde foredrag om smart læring, det skal jeg få til. Jeg føler jeg har dette klart, at jeg er på innsiden. På første samling i Smart Læring i høst var det mange som opprettet Facebook- og Twitterkonto for første gang. Selv har jeg vært på Facebook siden 2007, som ikke er så veldig tidlig ute, og jeg syns selv jeg var sein ut på Twitter (våren 2009) og Instagram (Feb 2012). Blogging ble jeg introdusert for gjennom kurset IKT, kommunikasjon og kunnskapsutvikling på NTNU våren 2003, og jeg lagde min første hjemmeside i 1999. Litt historikk der altså. Jeg føler derfor at jeg er mer på nivå med elevene enn jeg er med de fleste av mine kolleger når det gjelder komfortnivå med #SoMe og Internett. Når elevene snakker om memes, spill, forum og nettsider, vet jeg stort sett hva de snakker om. Det er jo også en del av jobben.

Så, for å nøste opp trådene: Å innføre Smart Læring i min undervisning er ikke en stor omstilling. Som nevnt tidligere har jeg brukt Facebook i skolen i noen år allerede. Jeg prøvde å bruke Twitter med klassen i 2010, men da var det ingen av elevene som hadde Twitterkonto, og ingen ville ha det, for det var sånn som "bare Stoltenberg og den gjengen der bruker".

Men, jeg tror på ingen måte at jeg er utlært. Jeg må også tenke nytt. Jeg må finne ut hvordan jeg kan bruke blogging, instagram og scoop.it på en naturlig måte i klasserommet, og ikke bare for å løse en praksisoppgave. 

Så, tilbake til poenget (igjen): Hva er Smart Læring? For meg er Smart Læring å bruke sosiale medier og digitale ressurser til å gjøre skoledagen enklere for elevene. Om et digitalt verktøy er mer tungvindt enn "gamlemåten", så er ikke det smart læring. Og med mer tungvindt mener jeg for elevene. For meg eller andre lærere kan det ofte kreve mer forberedelse å bruke "smarte" metoder. Vi er jo vant til å "snu bunken", så nå må vi jo produsere nytt stoff. Men det viktige er at det nye stoffet skal være bedre for elevene. Enklere.

Facebook gjør kontakten mellom lærer og elev enklere. Det gjør det også enklere å gi beskjeder som elevene faktisk ser (i motsetning til LMS).

Samskriving gjør det enklere for elevene å samarbeide, og å produsere gruppearbeid som faktisk er samarbeidet fram.

Kahoot gjør det enklere å oppsummere teoritimer og sjekke hvor mye elevene har fått med seg i løpet av timen.

Blogging gjør det enklere for elevene å raskt levere logger, rapporter og tekster. Tekstproduksjon, levering, publisering i samme verktøy er helt genialt når man tenker over det. Hva er egentlig vitsen med å bruke et tungt verktøy som Word for å skrive enkle tekster? Skrive - lagre - laste opp - laste ned - åpne - lese blir forenklet til skrive - publisere - lese.

LMS-et blir en gammel dinosaur i forhold. Jeg ser at vi trenger et administrativt system for å registrere fravær, karakterer, orden og atferd, men utover dette er ikke LMS-et nyttig for interaksjonen mellom lærer og elev. Vi har alt for mange alternativ som er langt bedre, langt enklere, langt penere og langt mer effektivt.

acebook vært stengt på min skole siden jeg startet her i 2008. Begrunnelsen har vært at Facebook er en tidstyv som forstyrrer undervisningen. Etterhvert som tida har gått og flere og flere lærere ivrer etter å bruke Facebook på skolen, har disse argumentene blitt tynnere og tynnere. Elevene sitter jo på youtube, vg og dagbladet, twitter, tumblr, reddit, 9gag og en haug andre såkalte tidstyver uansett, hvorfor er Facebook blitt utpekt som den store synderen? For et par år siden hadde vi til og med en halv fagdag om bruk av Facebook i undervisningen, uten at Facebook ble åpnet av den grunn. (Opplegget gikk for øvrig ut på å lage falske Facebook-profiler, som er en helt annen diskusjon om kontraktbrudd, avtalerett, osv, men den tar vi ikke her.)

Jeg var i starten enig med den gjeldende konsensusen at Facebook ikke hadde noe å gjøre i skolen, og var fornøyd med ordningen. Helt til det en dag plutselig gikk opp for meg: Hvorfor er jeg så redd for å bruke Facebook med elevene? Har jeg noe jeg ønsker å skjule?

Dette innlegget er ikke så veldig spennende lesning, bare en slags unnskyldning for hvorfor jeg ikke har kommet igang med oppgavene i Smart Læring enda. Det er også et typisk "Hei bloggen, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her"-innlegg, som egentlig er et stort faux pas i bloggsammenheng.

Influensasesongen har inntatt heimen, og alle i familien har vært smittet etter tur. Selv er jeg på runde to, og har vært mer eller mindre sporadisk på jobb de siste to ukene. Slik blir det ikke mye #smartlæring av! Jeg har jo egentlig hatt oppgaver som skulle utføres for dette NTNU-faget, men har ikke fått gjort noen av dem enda. Og nå er det 3 dager igjen, der mange av timene er belagt med prøver, og lite sjans for å drive smart læring. Men jeg skal da prøve! Så får vi se hvor langt jeg kommer før jul.

Jeg har begynt å bruke noen av ressursene vi fikk fra @arnek, deriblant TodaysMeet og Kahoot, begge med stor suksess, dog ikke uten utfordringer. Elevene i vg2 er jo en gjeng med "humorister", så når de får velge brukernavn selv og skrive det de vil i et åpent forum så bruker de først og fremst dette til vittigheter, eller til å legge ut meldinger tilsynelatende fra læreren.

En liten utfordring der altså, som jeg ikke er alene om.

Likevel; jeg ser på TodaysMeet som en god ressurs, en svært effektiv metode for å dele lenker og beskjeder som gjelder "akkurat nå". Viktige beskjeder som skal være synlige over lengre tid bør deles på andre måter (uten at jeg er sikker på hva som er best her, jeg syns selv at It's Learning er for tungvindt å komme seg inn på og for låst til enkelte fag for å gi viktige meldinger).

Kahoot var en stor suksess. Elevene blir veldig ivrige på å svare riktig, og det blir god stemning. De siste ukene har elevene hatt i oppgave å lage kurs for hverandre (jf læreplan for IKT-servicefag, Bruker- og driftsstøtte: elevene skal kunne "planlegge og gjennomføre enkle kurs" (K06)), og mange valgte å avslutte sine kurs med en Kahoot for å se hva de andre hadde lært. Et lite tips: Kahoot er svære aktive på Twitter, og hvis du tweeter en link til Kahooten din og slenger på @GetKahoot, så får du gjerne en retweet. De var også raske på plass da jeg tweetet til dem at Kahoot var nede.

Sist torsdag prøvde jeg meg på samskriving, elevene satt i grupper og skulle svare på en rekke spørsmål fra et pensumsdokument. Kanskje ikke det som egner seg mest til samskriving, men skitt au. Elevene kom godt igang, virket det som, og jeg hadde planer om at vi skulle diskutere hvordan det hadde gått på slutten av timen. Men så, ti over tre, kom det beskjed over skolens intercom at det var meldt orkan fra klokken fire, og rektor ønsket at vi skulle avslutte undervisningen. Dermed ble det ingen refleksjon over hvordan det hadde gått med samskrivingen. Og siden jeg ikke har undervisning på fredager, var syk på mandag, og hadde prøve i dag, så fikk jeg aldri sjansen igjen. Så jeg må nok prøve på nytt en annen gang. Men; det virket som elevene likte oppgaven, og jeg kunne observere det samme som jeg har lest fra andre som har prøvd samme type opplegg, at elevene blir litt forvirret i starten, men at de kommer i gang etterhvert og fordeler roller seg imellom.

<blockquote class="twitter-tweet" data-partner="tweetdeck"><p>3-åringen sang og danset til <a href="https://twitter.com/Kvelertak">@Kvelertak</a> i bilen på vei til bhg i dag. <a href="https://twitter.com/search?q=%23Barnemusikk&src=hash">#Barnemusikk</a> er for pyser!</p>— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune) <a href="https://twitter.com/kadalsaune/statuses/406334167933526016">November 29, 2013</a></blockquote> <script async src="//platform.twitter.com/widgets.js" charset="utf-8"></script>

Verden står foran deg som en mur av muligheter: Arne Krokan at TEDxOslo | @scoopit http://t.co/uIguAs83OI

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

November 28, 2013

30 lærere skal installere Evernote samtidig. Etter 2 minutter er kaoset et faktum. #smartlæring

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

November 28, 2013

Kaffen på Strinda vgs er noe av det ekleste jeg noen gang har hatt i munnen!

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

November 28, 2013

Scoop.it er den beste lenkedelingstjenesten jeg har prøvd. Veldig oversiktlig med oppdeling etter emne og "avis"-layout. @scoopit

— Karl Arne Dalsaune (@kadalsaune)

November 29, 2013

3-åringen sang og danset til @Kvelertak i bilen på vei til bhg i dag. #Barnemusikk er for pyser!

Nå leser du @kadalsaune 2.0. En liten redesign og endring av fokus.

Digital kompetanse: Smart læring sto det i en mail fra NTNU Videre som tikket inn i jobbmailen min. 7,5 studiepoeng, 2 samlinger. Billige studiepoeng, tenkte jeg. Interessant tema, tenkte jeg. Jobben betaler, tenkte jeg. Jeg melder meg på, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Noen uker senere kom det tilbud om plass og beskjed om oppmøte på Strinda vgs en torsdag og fredag i november.

Der ble vi møtt av en høy hvithåret mann, Arne Krokan. Han hadde svak stemme og snakket rolig. Litt dårlig førsteinntrykk, litt for stille til å skulle holde på oppmerksomheten en hel dag. Han var forkjøla og passet stemmen. Men så begynte han å snakke om Internett, sosiale medier, blogging, twitter, facebook, nettverkseffekt, quora og evernote, og da ble han så engasjert, så ivrig, at han glemte at han var forkjøla. Han snakket høyt og med stor entusiasme. Han ville endre våre arbeidsmetoder, revolusjonere lærerutdanningen, endre måten vi tenker om læring. Og jeg trodde på ham. Jeg tror på ham. Han overbeviste meg med et smittende engasjement og en overbevisning om at undervisningen trenger en forandring. Det er ikke nok å slenge PCer inn på en skole og tro at digital kompetanse ordner seg av seg selv. Det visste jeg fra før, men for et hav av innspill han hadde til hvordan vi kunne gjøre det! I løpet av en dag gjorde han alle kursdeltakerne til Google-, Facebook- og Twitterbrukere, han viste oss TodaysMeet, Tweetdeck, Delicious, Quora, Zipcar, AirBnB, Couchsurfing, Taskrabbit og en haug av tjenester, triks, tips og fremmedord.

Dag to fortsatte i like stort tempo, med fokus på digital læring og utdanning og MOOCs. Han viste en rekke tjenester som tilbyr kurs og fag via nett, laget av og undervist av professorer fra anerkjente universiteter som Harvard og Stanford. Flere fremmedord og flere sosiale medier. Underveis oppfordrer han oss til å finne info selv, tester hvor raskt vi kan finne svaret på et spørsmål, lar oss reflektere over hvor enkelt det er med en datamaskin foran deg. Det er noe jeg savner fra mine egne elever, som er vokst opp med datamaskiner. Vokst opp med google og wikipedia. Den digital generasjonen. Screenagers. De sitter fremdeles og lurer på relativt enkle ting, og diskuterer fram og tilbake om noe er sant. Svaret er bokstavelig talt rett foran dem, alt de trenger å gjøre er å trykke. Vi må lære dem dette.

Siste oppgave var noe han hadde truet oss med fra starten: Vi skulle bli tvangsbloggere. Alle skulle opprette egen blogg, som vi skal bruke gjennom hele kurset. Hver uke skal vi blogge om vår framgang og våre oppgaver. Målet er å endre våre arbeidsmetoder. Og det er derfor jeg nå har gjenopplivet denne bloggen. Jeg skal skrive om smart læring, om undervisningsopplegg, om forsøk, prøving og feiling, om suksesser og nedturer. Jeg skriver langt, stream-of-consciousness, beat-poet-skriving. Jeg leser ikke gjennom hva jeg har skrevet før jeg publiserer. Det er en advarsel. Og et løfte.