+260 10 mnd

De siste månedene har det vært endel informasjonsarbeid for NIF. Som del av Idrettens fredskorps er også litt etterarbeid med rektuttering og jobb med å undervise idrett og bistand. Etterarbeidet er veldig fritt. I helgen var jeg og Håkon og hadde stand og dialogmøter med deltagere på Friidrettsforbundets kompetansehelg i Stavanger. Det var givende, og vi tror vi har fått rekruttert noen søkere til årets eller de neste årenes opptak. Målet er å spre informasjon om programmet både på kort og lang sikt. Det er veldig lett å anbefale andre å reise ut når vi er så fornøyde med egne erfaringer. Forhåpentligvis klarer vi å formidle våre erfaringer slik at så mange som mulig leverer søknad. Vårt håp er at mange søker, og at de som eventuelt er usikre får med seg den informasjonen de trenger for å ta et godt valg i løpet av prosessen frem mot avreise. Slik jeg opplevde det var det vanskelig å vite hva vi gikk til frem til vi kom i kontakt med NIF, og opplegget derfra var veldig bra.

Kompetansehelgen var svært godt regissert med ca 220 deltagere, hvorav 60 av disse var unge ledere. Veldig inspirerende å møte så mange oppegående og engasjerte unge idrettsmennesker. Når attpåtil mat og hotell var av kjempestandard, dro jeg og Håkon hjem mette, blide og fornøyde etter helgens oppdrag.

For noen uker siden var jeg og Håkon på Sunnfjord folkehøgskole. Det er en folkehøgskole med global linje, beachvolleyballinje og volleyballinje både med toppidrettsspissing og med breddelinjer. Der hadde vi et totimers foredrag om idrett i Afrika, litt om bistand og litt om rollen som idrettsleder. Når vi først var i Førde dro vi innom Høgskulen i Sogn og Fjordane og holdt et rekrutteringsforedrag der. Der hadde vi ikke så mange tilhørere, men tatt i betraktning at det er en liten skole, er vi fornøyd allikevel.

Det er helt utrolig som tia flyr, sa´n. Nå har det gått seks måneder siden vi landet i Oslo etter å ha vært ti måneder i Zambia og omegn. Livet etter hjemkomst har vært omtrent som forventet. Kort oppsummert har jeg jobbet masse, søkt nye jobber, hatt en eksamen i statsvitenskap, ledet to sommerturer i den norske fjellheimen, vært på tre festivaler, gått Trømborgfjella på langs, virket som volleyballtrener i 4. divisjon i et halvt år, debutert som spiller i 2. divisjon, og vært to uker i Chicago på besøk hos Olivia.

Opplevelsene i Zambia er i ferd med å gå fra å være inntrykk til å bli minner. Jeg opplever ikke noe voldsomt savn etter Zambia enda, selv om jeg selvsagt savner menneskene jeg møtte der. Vi var fra begynnelsen forberedt godt på hva det innebærer å reise hjem fra en sånn opplevelse. Det har vært veldig nyttig å være bevisst på hvilke utfordringer som kan ligge i det å komme skulle komme tilbake etter mange sterke opplevelser. Jobben jeg var satt til å gjøre er fullført. Samtidig vet jeg at prosjektet fortsatt er i drift der nede. Disse to tingene har vært med på å gjøre det godt og lett å sette punktum. Jeg kommer alltid til å ha ekstra følelse for Zambia, og jeg håper jeg er i posisjon til å kunne reise tilbake dit om ikke altfor lenge. 

Bloggingen fikk stukket en betydelig kjepp i hjulene for en måneds tid siden. Jeg og Kristoffer ble ranet på hostellet der vi bodde da vi var i Livingstone for å samarbeide med Nicolaj og Håkon i arbeidet de gjør her nede. Vi fikk sett litt hvordan de jobber, og jeg og Håkon skulle holde et kurs for noen unge volleyballtrenere. Det møtte dessverre ikke opp noen trenere, og vi fikk senere vite at han som skulle invitere spillere for oss, aldri hadde invitert noen. Spesielt interessant var det å være med Nicolaj på en skole for funksjonshemmede og være med på gymtime/bevegelsestime der. Det er en veldig stor utfordring å få med alle når det er så stor forskjell i funksjonsevne, Nicolaj og lærerene tilpasset opplegget, og det virket som at alle deltagerne fikk veldig mye ut av timen. Dette tilbudet har de kun en gang i uken, og det var tydelig at de gledet seg, og at de hadde godt av å bli utfordret fysisk.

I løpet av uken vår ble vi altså ranet. Jeg våknet klokka 03:00 av at noen rotet rundt i baggen min. Først la jeg meg bare til å sove igjen, i ørska som jeg var, men hjernen min reagerte nok litt, og jeg reiste meg i sengen kort tid etterpå. Vi kjenner betjeningen ganske godt, og det første som slo meg var at noen prøvde å spille oss et puss. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfelle da de på spørsmål om hva de drev med, svarte at jeg måtte holde kjeft eller så kom de til å drepe oss. Da følte jeg at det var greit å legge seg ned igjen. Kristoffer våknet, reiste seg i sengen, bare for å legge seg raskt ned igjen da en machete klinget mot sengestolpen hans. Ranerne våre rotet rundt i baggene og klærne våre etter verdisaker en stund, og de traff jackpot. De fikk med seg mye både fra meg, Kristoffer og en sistemann som bodde på samme rom som oss. Macen og passet var blant greiene som ble tapt. Heldigvis hadde jeg brukt mobiltelefonen til å høre på musikk. De av dere som har fulgt bloggen har kunnet følge den dramatiske og historien om uhellene med mobiltelefonen, og vil sikkert forstå hvor lettet jeg var da jeg innså at jeg fortsatt hadde den i behold.

Det tok bare noen få timer før alt var ved det vante i Mufulira. Ny bolig har vist seg å være veldig deilig, vi har litt mer plass, litt mer lys, og vi har litt mer avstand til nærmeste nabo. Forholdet til naboen i det forrige huset var ganske kaldt, det var mye fyll og spetakkel der, barnegråt og kjefting og smelling midt på natta. For n´te gang var det ungehyl og åpenbar fyll, jeg sov, Diana og Musonda (vertssøster og versfar) gikk til politiet med saken. Vi trodde naboskapet hadde nådd et slags bunnpunkt da han ble sendt i fyllearresten den kvelden. Da jeg kom hjem fra volleyballtrening et par dager senere hadde naboen vært hjemme hos oss og truet Diana med juling. Det hele var ganske underlig. Spesielt underlig var det fordi naboskapet var uvanlig nært rent fysisk. Vi bodde under samme tak, kun adskilt av vegger som hadde en meter glippe opp til taket. Effekten kan sidestilles med den til et tykt forheng. Situasjonen nærmet seg det latterlige, og farsen var komplett da naboen ropte over veggen en kveld og kalte Diana en hund. Voldstruslene var uhyggelige, og langt mindre komiske, men det skjedde heldigvis aldri noe mer. Diana var etter noen dager mest fornærmet over at han hadde blitt behandlet som kona hans. Kall gjerne kona di for en hund, men vennligst vær sivilisert med naboen.

Vi hadde fått installert dusj i den forrige leiligheten, og det savner jeg litt. Savnet var veldig stort den første kvelden jeg satt i badekaret og sleit med å skvette vann over meg for å gjøre kveldsvasken. Nå har vi fått et desilitermål inn på badet, og det gjør en overraskende god jobb som dusj. Hodelykta fungerer som badelampe, og jeg har utviklet teknikker for bading og vasking med en hånd mens den andre hånda styrer desilitermålet. Spesielt fornøyd er jeg med skuldervasketeknikken. Når jeg holder desilitermålet med høyre arm og bruker venstre til å vaske høyre skulder får jeg, med hjelp av hodelyktens begrensede effekt, tilsynelatende veldig stor biceps.

Jeg og Kristoffer er godt i gang med trening. Det er fotball et par ganger i uka, fortsatt endel volleyball og treningssenteret fire-fem ganger i uka. Hoppetauet er tilbake i bruk. Det er helt kritisk å fortsette treningen nå, formen var under enhver kritikk da vi kom hjem fra ferie. Kristoffer har satt seg som mål å ta 17 hangups til sommeren, og mottoet når det er tungt å komme seg på gymmen har blitt «jaja, vi er jo bare nødt». For å sitere Frank fra Oslo kommune «Vi trenger streite avtaler og faste rammer».

Det er veldig lenge siden jeg har spilt fotball, og jeg har på mange måter lagt den aktive karrieren veldig bak meg. I løpet av ferien har vi spilt veldig mye fotball-gris, og godt hjulpet av de andre gutta har interessen for å utøve fotball kommet krypende litt og litt. Etter utrolig mye uryddig fotball i en fotballtennisøkt i Lusaka innså jeg at touchet har forlatt meg i ganske stor grad på tross av periodvis intensiv happing i ferien. Det har vært artig å bruke ball og bein igjen, og det var med stor glede jeg fant et par altfor fancy gule Mercurial grussko og et par svarte Nikes i skinn med gammeldagse runde knotter på den lokale sportsbutikken i Mufulira. Prisen lå på seks hundre kwatcha for begge parene, og etter inspeksjon og konsultasjon med tidligere sportsbutikkansatte Søyland ble jeg to fotballsko rikere på onsdag. Jerv-gutten selv kommer forberedt med grussko, så han fant seg et par latterlig billige Mercurials. Vi kom frem til at om de er fake, er det allikevel veldig billige sko, og de ser virkelig solide og ekte ut. Siden vi gikk ut av butikken har det klødd i gamle fotballføtter hos oss begge. Det var nært på at jeg tok på meg skoene og gikk rundt i huset onsdag kveld, akkurat som i gamle dager. Kry som en hane over de nye skoa.

Torsdag var vi i møte med sportskomiteen i skolene i Mufulira. Vi hadde planer om å dra og sparke som vi sa i gamle dager, og det var med en viss lettelse vi innså at vi måtte dra fra møtet klokka 16:30 da kontoret vårt skulle stenge. Ettermiddagen var preget av intens fuktighet og varme i luften, og det hadde enda ikke regnet da vi forlot møtet. Det betyr fire ting. Én, det kommer til å regne. To, det kommer til å regne snart. Tre, det kommer til å regne mye. Fire, lynet og torden kommer til å dundre løs. Ivrige som to skolegutter satt vi oss allikevel på hver vår sykkel med kurs mot et område der vi trodde vi kunne finne en grei fotballbane. Vi lette etter en bane vi har hørt skal være bra. Skuffelsen var stor hos de to store barna da vi så at det allerede var et lag som brukte hele banen til å trene. Slukørede satt vi på sykkelsetene og så over gjerdet før vi satt kursen avgårde for å lete videre etter en fotballbane.

Neste plass var den beste skolen i Mufulira, der vi tenkte vi kunne spørre pent om å få slå noen pasninger. Porten var låst, og det begynte å se mørkt ut for de to pjokkene som bare ville sparke litt. På vei tilbake så vi en rugbybane som hadde fotballmål inne i rugbystengene. Hvilken lykke! Da vi kom ned til klubbhuset fant vi Manfred, trener for Mufulira Mighty Wanderers og George, kompis og styremedlem i Mighty. Vi fikk tillatelse til å spille, knøyt på oss de magiske skoene, og entret banen. Etter ti minutter åpnet himmelen alle sine sluser, men da var vi allerede dypt hypnotisert av lærkula. De som trente på banen ved siden av ga seg etter tjue minutter. Vi ble stående. Innlegget kom fra Kristoffer. Jeg angrep ballen med alt jeg hadde, og nådde den akkurat så jeg fikk tatt den på halvspretten. Marginene var ikke på min side. Ballen sneiet tverrliggeren og spratt bak mål. Den skjøt fart og klarte akkurat å snike seg over gjerdet. AH! Jeg var så nær, så endte ballen i krattet. Det var på tide å klatre over gjerdet og lete etter ballen. Leting etter ball er en obligatorisk del av alle fotballtreninger, og ingenting er riktig hvis man finner den med en gang. Etter noen minutter i krattet fant jeg ballen til stor jubel. Ingen var så lettet som meg, krabbende rundt i det tette buskaset med advarsler om økt fare for slanger i regntiden friskt i minne. Pasning på pasning, innlegg etter innlegg, headinger, vendinger, elendige touch, magiske touch, regn, gjørme, silkepasninger, mottak harde som skudd, og ikke minst, feiringer. Ingenting var så gøy på løkka som når du hadde klart å kopiere en av de store heltene og du i noen ekstatiske øyeblikk ikke tenkte på at bare kompisen som slo pasningen så det fantastiske målet du putta. Jeg løfta ballen inn i feltet, Kristoffer steg til værs, headet ballen ned ved stolperota, ropte SERGIO RAMOS!!! og kysset hånda, akkurat slik helten selv gjør det. Noen minutter senere kom et ganske likt innlegg fra Kristoffer. Jeg trippet utenfor feltet frem til Kristoffer tok sats mot ballen. Ballen fikk en perfekt bue, jeg satset og traff ballen perfekt med pannebrasken. Midt på panna, der ingenting gjør vondt. Ballen raste avgårde, traff bakken en meter før mål, gikk via stanga og inn. Alan Shearer. Bare Alan Shearer header sånn. Jeg kjente det rykket i høyrearmen, og jeg var på St. James´Park. Hånda løftet seg helt av seg selv, publikum var i ekstase. Jeg var Alan Shearer i fem sekunder og alle hadde sett målet. Utagbart. Like etterpå var jeg Jon Eivind, 27 år, på ei klissvåt og gjørmete gressmatte i Mufulira. Med nye sko, og nygammel fotballglede, like glad som Alan Shearer var da han puttet på St. James´Park

I dag har jeg og Kristoffer vært med på vårt første helzambiske møte. Vi fikk være med på årsmøte for idrettslærerene i Mufulira. 5-6 styremedlemmer og 15 koordinatorposisjoner for de forskjellige idrettene skulle velges. Tidligere har vi kun vært med på møter der enten NIF eller andre internasjonale aktører har deltatt. Det var ikke veldig overraskende at møtet startet en time og et kvarter etter det skulle, og klokka 12:55, da vi kom var det bare en annen deltager på plass. Det føles ganske håpløst at voksne folk, atpåtil lærere som burde være godt vant med ringeklokker og tidspress, ikke er i nærheten av å stille til tiden. Vi kom i gang 14:15, og styreformannen kunne informere om at han på morgenen hadde fått høre at det måtte gjennomføres valg før 7. februar. Han siterte et mistenkelig skrukkete brev som var datert 22. januar før han spurte om det var greit å ta valget på sparket, på tross av at vedtektene krever at det skal kjøres valgkamp for posisjonene. Det virker kanskje i utgangspunktet i overkant grundig å kjøre valgkamp for disse posisjonene, men vedtekter er vedtekter i min bok. Jeg har også fått indikasjoner fra andre hold om at dette valget har vært kjent før i dag tidlig, men ingen motsa seg å kjøre valg. Enten er det litt snuskete, ellers har alle en stilltiende enighet om at valgkamp før sportssyrevalg er som spurvejakt med kanon. Valg ble det iallfall.

Styreformannen ble enstemmig valgt uten at noen nominerte motkandidat. Enkelt, fort og greit. Jeg og Kristoffer måtte aktivt frasi oss stemmeretten da vi ble tildelt stemmelapper ved viseformannsvalget. Vi takker for tilliten. Valget av basketrepresentant ble vunnet 20-23 etter 47 avgitte stemmer, der én stemte blankt. Det er usikkert på om folk på dette tidspunktet bare ville hjem, eller om de ikke tenkte på det, men jeg og Kristoffer så på hverandre og syntes det var rart at tre stemmer (papirlapper samlet inn i kremmerhus) hadde blitt borte. At valget i tillegg ble avgjort nettopp av tre stemmer kan ha vært en merkelig tilfeldighet. Vi var med for å lære om sportsstrukturen og ville ikke blande oss inn i styre og stell, så vi ble sittende like stille som de andre tilhørerne.

Jeg skrev utførlig dagbok de to første dagene på Kilimanjaro. Her er mine usensurerte tanker fra de to første etappene på verdens høyeste frittstående fjell. Den tredje dagen ble jeg skikkelig dårlig av høyden, så dagbokskrivingen stoppet her, men jeg skal fylle ut de siste dagene med bearbeidede tanker senere.

Dag 1 Kilimanjaro

18:15, ankom camp for ca. 45 minutter siden. Startet å gå 12:15. Vi har gått rolig hele dagen, både Torunn og jeg føler oss bra. Fint vær hele dagen, ikke en regndråpe. Nå har vi spist popcorn og te, og vi venter på middag. Jeg er litt snufsete etter dagene i campingbil i Sør-Afrika, men tror jeg er på bedringens vei. Ronald og Francis, våre guider, virker veldig bra. Vi har ni (!) bærere i tillegg til dem og kokken som Ronald kaller stomach engineer. Jeg er trøtt og gleder meg til å legge meg i fjellufra. Nå kommer regnet, så vi må bare krysse fingrene for at det stopper før i morgen. Vi lærer swahili mens vi går, men jeg tipper det blir mindre prat etter hvert som vi kommer høyere. 

Dag 2

Hei igjen! Ferien har vært fin, og jeg det har vært mye uviktig som har kommet i veien for blogging. Det kan hende det kommer noen historier og bilder fra ferien spredt litt utover fremover. Jeg har blant annet noen dagboknotater fra Kilimanjaro som jeg tenkte å publisere etter å ha lest over dem. Etter ferie og lite internetttilgang er vi tilbake i Zambia. Ole, Kristoffer, Kristian og jeg ankom Lusaka i helgen, og skulle egentlig reise hvert til vårt på mandag. På grunn av min mobiltelefon som har vært til reparasjon fikk vi ikke reist mandag, da jeg måtte innom og hente den. Telefonen har ligget hos en lokal reparatør som jeg betalte et betydelig depositum. Han har purret meg store deler av ferien på å overføre resten av pengene, og jeg har vært litt skeptisk til hele opplegget. Da jeg kom for å hente den på mandag var alt i orden, telefonen var reparert til avtalt pris. Veldig bra, det hadde vært såre enkelt for Obi å stikke av med både telefon og penger, men han viste seg å være en ærlig fyr. Han spurte med glimt i øyet om julebonusen sin, men ellers gikk alt som avtalt.

Vi har vært i Cape Town i to uker. Det har vært veldig fint, og en stor kontrast til Mufulira og Zambia. Det er en vakker by omringet av dramatisk natur med endeløse muligheter rundt seg. Klær og annet skrot er veldig billig, så det er fort gjort å handle litt mer enn man planlegger. Cape Town er veldig moderne, og du finner all type mat du skulle ønske deg. Sjømat er generelt lite tilgjengelig i Zambia, så det har vært veldig deilig å kunne spise fersk fisk og skalldyr. Selv med en hel uke fri etter uken på University of Western Cape føler jeg meg på langt nær ferdig med byen.

Ett av høydepunktene var en road-trip ut av byen sammen med Christian, Simon og Sigbjørn. Christian og Kristoffer har leid en gammel folkevognbuss med telt på taket. Kristoffer skulle ta en tattovering, så han måtte dessverre bli igjen i byen da jeg og de andre satte kursen mot Stellenbosch. Med Christian bak rattet tok vi blikkboksen ut på motorveien. Ca en times kjøring utenfor byen kom vi til Stellenbosch, det er en universitetsby, men området er kanskje mest kjent for vinproduksjon. Vi leide sykler og fikk utdelt et kart med rundt hundre avmerkede vingårder som tilbød vinsmaking. Skuffelsen var stor hos alle, spesielt Simon, som hadde satt som krav at vi skulle ha sykler med kurv. Vi fikk heldigvis overtalt han ut av vranghumøret ganske fort. Vi bare fikk plass til to sykler i bilen satt jeg og Sibgjørn oss på syklene ut av byen mot vinområdet mens Christian og Simon kjørte bilen ut til campingplassen. Vi skjønte tidlig at det ikke var helt lagt opp til sykkelvinsmaking. Bilene suste forbi oss da vi la avgårde ti kilometer langs motorveien. Det var litt lengre enn vi hadde forventet, men vi klarte oss. Vi fikk omsider kommet oss til en vingård. Sjelen fikk ro i landlige opplevelser, og det var god stemning da vi fikk de første skvettene med vin. Vi fant ut av Ernie Els (en kjent golfspiller, som frem til nå bare har vært et navn for meg) hadde en vingård i nærheten. Det ble neste mål. Det blåste noe helt vanvittig, så da vi fant en restaurant midt i ødemarken var alle enige om lunsj. Stedet var en hel del fasjonabelt enn oss, der vi kom i sandaler og shorts på syklene våre, men prisene var skammelig lave og vi ble servert med de største smil. Nydelig mat og vin for en slikk og ingenting. Med friskt mot satt vi kursen mot Ernie. Det var et godt stykke, og nå begynte det å gå opp for oss hvorfor ikke sykkel var det vanligste fremkomstmiddelet i området. Da vi nådde toppen av en uendelig lang bakke, kom vi frem til et gigantisk hus/slott med en gressplen en golfspiller verdig. Dette var vinsmakingens definitive høydepunkt, utsikten var helt rå, vinen var god og vi fikk en tur i troférommet til Ernie.

Da vi kom tilbake til campingplassen fikk vi tips om hvor vi burde dra neste dag. Garden Route er en vei som går langs havet østover fra Cape Town, og vi ble fortalt at vi burde ta den ned til en by som heter Gaansbaai. Der har de også burdykking med hai. Det hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle gjøre, men de tre andre ville, så vi dro til Gaansbaai for å se om vi kunne få plass på en båt som kunne ta oss ut for å svømme med livsfarlig hvithai. Idioti, spør du meg, men jeg kunne rett og slett ikke sitte på land mens de tre andre svømte med hai. Jeg hadde ikke orket den bilturen hjem. Garden Route var nydelig, og vi kom til Gaansbaai og fikk booket oss på en båt klokken 06:00 dagen etter. Kvelden tilbrakte vi på campingplassen med triksegris, ost og vin. Vi prøve å se solnedgangen fra et fyr, men det var stengt frem til fyret fra klokken 17:00 og lørdag og søndag. Det ble konkludert fra folkevogna at Sør-Afrikansk turistindustri har litt å gå på. 

Haidykking var fascinerende. Ikke i nærheten av så skummelt som vi trodde det skulle bli, og det var litt dårlig sikt, så i løpet av den timen jeg satt i bur i kaldt vann så jeg én hai. Jeg var en av to som så hai av seks mennesker i buret, så jeg var heldig i uhellet. Jeg følte meg veldig trygg i buret, men det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært uten bur.  Vanvittig stort dyr, og gøy å se noe så sjelden. Vi så flere hai fra båten, det var jo moro. Jeg har tidligere hatt litt reservasjoner mot denne typen dykking, men de på båten kunne fortelle oss at bransjen har blitt ryddet opp i de siste årene, og at det nå er sterkt regulert av myndighetene. Han var kanskje ikke den beste kilden, men jeg velger å tro på det, og har dermed tilnærmet ren samvittighet.

Vi kjørte samme dagen tilbake til Cape Town, med retning Cape Point. Det var veldig flott, vi gikk ut til tuppen som nesten er afrikas sørligste kyst og tok bilder og kikket på sjøen og Kapp det gode håp. Dramatisk landskap, og sjøsprøyten sto flere titalls meter opp på steinene, så er er glad vi var der fra landveien og i godt vær.

Den siste hele dagen i Cape Town brukte jeg og Siggbjørn på å klatre opp på Table Mountain. Først gikk vi gjennom rikmannsstrøket opp til fjellet, og fikk virkelig se de store forskjellene med townshippen fra gårsdagen friskt i minne. Vi skulle gå ruten som heter India Venster. Det var litt vanskelig å finne veien, men var veldig heldige og møtte en kar som var på vei ned. Han fortalte oss hvor vi skulle starte. Litt flaks, for vi var på vei til nesten å gi opp å komme oss opp det bratteste. Det var veldig fint, veien opp var krevende, og vi lurte mange ganger på hvordan vi skulle komme oss videre og hvor stien gikk. Plutselig sto vi på en halvmeters bred sti med mange hundre meter ned til høyre uten gjerde og var enige om at i Norge hadde det vært et lite gjerde akkurat der. Ruta vi gikk var ikke for den høyderedde, og det var flere ganger vi faktisk måtte klatre med begge hender og bein. Vi møtte totalt fire menneske på den halvannen times turen, og det var et lite antiklimaks da vi kom opp på flata og møtte de andre rutene. Toppen var fryktelig flat, og utsikten er nok finere fra Lions Head (et av de mange andre fjellene rundt byen), det får bli neste gang. Turen opp var iallfall fabelaktig!

En uke med studier ved University of Western Cape ble akkurat konkludert med presentasjon av temaet sport og helse. Nå har vi ferie frem til 19. januar. Det kommer brått, men godt. I løpet av Sør Afrika-oppholdet har jeg allerede fått med meg Kaizer Chiefs mot Orlando Pirates, kontinentets største lokalderby, et oppgjør mellom de to største lagene i den myteomspunne townshipen Soweto, og en av verdens største fotballkamper. Kampen var i Johannesburg på vei til Cape Town. Det har vært tid til litt moro også under studieuka, på onsdag var vi på Foo Fighters-konsert. Pluss at vi har spilt endel GRIS i pausene (fotballtriksevarianten). Dave Grohl er en legende, etter to timer og et kvarter utbrøt han fra scenen "we are not even fucking close to beeing finished. Herlig og litt slitsomt for en trøtt student.