Frida T AHO

Årshjulet er en lærer-rettet digital kalender med mål om å skape mer oversikt i en travel hverdag.

Vi intervjuet og fulgte tre lærere i videregående skole i dette prosjektet. De hadde alle flere års erfaring med undervisning, men opplever likevel å havne i en skvis mellom skolens forventninger og deres egne forventninger til seg selv.

En historielærer beskriver det slik: “Det blir litt slik i historie at den siste timen blir litt NATO, EU, Gerhardsen, abort, innvandring og god sommer”.

Vår hypotese var at en mer lærer-rettet digital kalender vil kunne gi bedre oversikt og kontroll over det faglige innholdet i et skoleår. Ved å planlegge på et overordnet nivå, kan læreren være tryggere på at de rekker over alt de har tenkt.

I prototypen kan du dra og slippe temaer inn i et årshjul for å fordele ut tiden.

I dashbordet på forsiden kan du også se andre fag du underviser i, og når elevene dine har vuderinger (prøver, eksamen e.l.) . Dersom du selv ønsker å legge inn en vurdering, kan du finne et passende tidspunkt slik at ikke alle vurderingene kommer samtidig.

Lærerne vi snakket med ønsket også å kunne organisere hverdagen sin, ikke bare det overordnede. Årshjulet kan derfor brettes ut til en tidslinje, som ligner en mer tradisjonell almanakk:

Undervisning i gult, fri i grønt og kalenderhendelser importert fra ekstern kalender som Outlook i grått.

Når læreren har fylt inn sine data, vil de kunne dele med andre kolleger, for eksempel som i vurderingsoversikten, eller med andre lærere som underviser i andre fag.

Fagfornyelsen har gitt lærerne mer ansvar for å disponere undervisningstiden selv, og vi tror at det er en verdi i at mer erfarne lærere kan vise nyutdannede hvordan de disponerer tiden sin i et årshjul.

Fordi dette er en ny plattform, måtte vi prioritere hvilke funksjoner vi faktisk skulle lage i prototypen og hvilke vi kunne nøye oss med å prate om. Prosessen var sterkt drevet av testing og iterering på bakgrunn av det vi lærte underveis.

Dersom vi hadde hatt mer tid, skulle vi gjerne ha jobbet videre med en onboardingprosess, bedre samspill mellom flere årshjul i ulike fag og en egen visning for elever.

Vi arbeidet mye felles i prosjektet, og jeg jobbet spesielt med animasjoner i After Effects, flyten i Figma mellom dashboard og de ulike visningene og menyene og litt prosjektledelse i sluttfasen for å passe på at vi rakk over det viktigste.

Vi arbeidet videre med årshjulet med utgangspunkt i papirskissen, og laget en enkel interaktiv demo i Figma som skisserte de viktigste funksjonene. Denne tok vi med til en av lærerne vi pratet med tidligere for å få hans innspill og tilbakemeldinger.

Han og de andre lærerne vi har pratet med, har gitt gode tilbakemeldinger på det å organisere skoleåret som et hjul. Dette er en måte å organisere året på som de fleste kan enes om, selv om man kan ha ulike preferanser for akkurat hvor på “klokka” de ulike tingene er: https://nrkbeta.no/2018/01/01/fasit-slik-ser-aret-ut/

Årshjulet gir et overblikk i fugleperspektiv, men lærerne har også behov for å planlegge fra dag til dag. Vi har derfor også arbeidet med en mer tradisjonell kalender i tidslinjeform, som “brettes ut” av årshjulet:

I vår siste brief for semesteret skal vi jobbe med digitale læremidler i samarbeid med Gyldendal. Etter besøket hos Gyldendal og litt diskusjon i gruppa, fant vi ut at vi ønsket å jobbe med videregående skole.

Vi intervjuet tre ulike lærere, og var heldige som fikk møte to av dem fysisk! Der stilte vi spørsmål om hvordan hverdagen deres er, og hvilke muligheter og utfordringer de ser med den nye læreplanen.

Lærerne vi møtte var forskjellige, og hadde ulike tilnærminger til arbeidet, men er alle pliktoppfyllende mennesker som ønsker det beste for elevene sine. Samtidig kjenner lærerne på et press utenfra om å rekke over mange ulike ting i løpet av en dag, og tiden strekker ikke alltid til.

Idé vi ikke gikk videre med: Et digitalt lærerværelse der lærerne kan møte andre lærere og utveksle erfaringer.

Et sitat som vi bet oss spesielt merke i, var historielæreren som beskrev siste skoletime:

“Det blir litt slik i historie at den siste timen blir litt NATO, EU, Gerhardsen, abort, innvandring og god sommer.”

Her ser vi en mulighet til å hjelpe lærerene å planlegge undervisningen sin slik at man rekker over alt man har tenkt. I tillegg tror vi at det er mulig å bruke crowdsourcing for å hjelpe mindre erfarne lærere, som ellers kanskje har lett for å holde seg mye til læreboka fra perm til perm.

Notater fra Q&A med Kristine Sevik.

Vi presenterte to ulike idéer for to av lærerne vi tidligere hadde intervjuet:

En kommentarfunksjon i Skolestudio, som lar lærere kommentere på eksisterende ressurser og komme med egne bidrag.

Et årshjul som visualiserer hele skoleåret, og lar lærerne dra-og-slippe ulike hovedområder og milepæler innenfor faget de underviser i. Årshjulene kan deles med andre lærere på samme skole for å koordinere tidspunkter for heldagsprøver, innleveringer og så videre. Det kan også deles med andre lærere, slik at mindre erfarne lærere kan få innspill til hvordan de kan disponere tiden.

Illustrasjonen vi brukte for å forklare kommentarfunksjonen. Undervisningsopplegg til venstre, og kommentarer til høyre.

Kommentarfunksjonen var enkel å forklare, og kunne være i tråd med hvordan lærerne faktisk brukte nettressursene til forlagene. De vi har pratet med bruker dem sjelden slik de står, men heller som et utgangspunkt eller ekstra krydder til opplegg de lager selv.

Samtidig fortalte de at de ikke så at dette var noe de fikk tid til å bruke i sin travle hverdag – det tilførte ikke nok til at det var verdt jobben.

Illustrasjonen vi brukte for å forklare årshjulet. Sommerferien er det store sorte feltet på kl. 10-12, juleferien på motstående side. Til høyre er hovedtemaer og undertemaer i historiefaget, som vi bruker som eksempel.

Årshjulet fikk bedre tilbakemeldinger, og også læreren som ellers var skeptisk til digitale løsninger så at dette konseptet kunne være verdifullt. Hun hadde erfart at lærerne laget en prøvekalender i starten av året for at prøvene ikke skulle falle på samme dag, men at den ble utdatert når det ble gjort endringer som ikke ble ført opp.

The Guardian Angel er en skjerm som viser informasjon om nekrologoene som publiseres i avisen The Guardian. Den tar utgangspunkt i RSS-feeden, og oppdaterer seg fortløpende når det publiseres nye artikler. Det publiseres 2-4 artikler om dagen, typisk i kontortiden pluss noen timer.

Etter å ha sett på de ulike API-ene oppdaget vi at The Guardian har RSS-feeds for nesten alle sidene sine, selv om de ikke alltid er synlige. Vi syntes derfor det kunne være interessant å jobbe med nekrologene deres, og om disse kunne brukes på en ny måte.

Nekrologene forteller om personer som har gått bort, og hva slags liv de levde. Vi blir litt kjent med personen, og reflekterer kanskje over vårt eget liv og hva vi vil oppnå i den lille tiden vi har.

I Norge ser vi stort sett nekrologer i avisene, men i en del kristenortodokse land er det ikke uvanlig å se nekrologer på egne oppslagstavler eller vegger:

Foto: Edal Anton Lefterov (CC-BY-SA 3.0)

Vi begynte å lage en papirprototype, og fant ut at vi ønsket å gjøre noe mer ut av skjermen. Vi laget derfor skisser til en ramme som skal settes rundt skjermen, med hull der informasjonen kan skiftes ut.

Vi begynte deretter å lage siden som skal vises bak rammen. Den er forholdsvis enkelt utformet, og har noen elementer som posisjoneres med absolute-verdier i CSS:

(Av hensyn til vedkommendes etterlatte har jeg valgt å fjerne navn og bilde fra bildeeksemplene, ettersom Tumblr er en lett tilgjengelig side.)

Vi ser for oss at skjermen kan stå fremme i hjemmet, eller i offentlige rom der man samles, og oppfordre til diskusjon og ettertanke. Uttrykket i rammen er humoristisk, og forsøker å skape positiv vri på noe som ellers presenteres veldig tradisjonelt og alvorlig.

Hadde vi hatt mer tid til oppgaven skulle vi gjerne ha utforsket hva som skjer dersom saker kommer rett etter hverandre, eller om det går lenge mellom hver dag. Samtidig er det et uløst problem at ikke alle nekrologer egner seg for dette formatet, for eksempel dersom dødsfallet skjer under tragiske omstendigheter.

The Race for Space lar deg utforske romkappløpet i form av en tidslinje fra oppskytningen av Sputnik 1 til amerikanerne landet på månen i 1969.

Jeg har hatt en del huller i (spesielt) CSS-kunnskapene, men kom raskt i gang og har forsøkt å lage en responsiv side som fungerer ålreit i flere bredder.

PS: Du har ikke sett alt selv om du kommer til rulleteksten!

Vi lager nettsider om verdensrommet!

Jeg stiftet først bekjentskap med HTML rundt 2006, da jeg stotret meg gjennom HTML-guiden i Neopets for å lage en nettside for guilden min ved hjelp av <table background=““> og en begrensning på 2000 tegn...

Siden den gang har jeg hakket i stykker andres markup for å lage landingsider på jobben og lært om <div>, men ellers har det vært litt vel mange huller i kunnskapen.

Nå begynner det heldigvis å komme seg!

VIERLIVE + MERCH er en løsning for å kjøpe eksklusiv merchandise etter en konsert på VIERLIVE. 

Merchandise er per i dag ikke noe VIERLIVE tilbyr, selv om dette kan være en svært viktig inntektskilde for artister. Eksempelvis omsatte Marcus og Martinus i 2018 29,9 millioner kroner på konserter og 30,1 millioner på merchandise.

Samtidig er merchandise noe mange artister synes er utfordrende, spesielt de små og mellomstore. Resultatet er gjerne kasser med usolgte t-skjorter i feil størrelser og mye administrativt å holde orden på for en artist som helst vil konsentrere seg om musikken sin.

Vi foreslår derfor at VIERLIVE kan tilby en plattform for produksjon og salg av merchandise som en del av totalpakken. I etterkant av konserten blir fansen sendt videre til en app/webapp der de stiller seg i kø for å få muligheten til å kjøpe merchandise.

Når brukeren er inne i butikken må de være raske - for varene forsvinner bokstavelig talt foran øynene deres. Hver vare er synlig på skjermen, og når en bruker legger den i handlekurven blir den borte for de andre brukerne:

Dersom du ikke rekker å få tak i varer, kommer du til en “game over”-skjerm:

Løsningen forøvrig er mer i tråd med en tradisjonell nettbutikk:

Vi fikk gode tilbakemeldinger underveis på at vi greide å gjøre brukerne stresset når de kom inn i butikken, og flere sammenlignet opplevelsen med å stå i kø for å sikre seg konsert- eller kinobilletter.

Derimot skulle vi gjerne ha jobbet mer med kø-løsningen og hvordan vi kan visualisere at brukerne har stilt seg i kø og venter på å komme inn. Vi laget to ulike visualiseringer, men fikk ikke noe godt svar under brukertestingen på hvilken som var best:

Vi jobbet sammen med å bestemme flyten gjennom de ulike skjermene, og hvilke virkemidler vi kunne prøve for å skape en litt stressende opplevelse. Thor jobbet spesielt med 3D-animasjonene, mens jeg jobbet med 2D-illustrasjoner og -animasjoner.

Jeg og Thor har begge jobbet med merch, og dette har vi arbeidet videre med denne uka. Ved å kombinere gode netthandelsløsninger med en litt stressende, men morsom handleopplevelse håper vi å gjenskape noe av energien som oppstår når mange fans vil sikre seg eksklusive produkter.

Merchandise er en viktig del av artistenes inntektsgrunnlag, men er dårlig løst i dagens løsninger. Samtidig har print-on-demand-løsninger blitt gode nok til at de holder tilsvarende kvalitet som tradisjonelle produksjonsmetoder.

I oppgaven min skal jeg utforske hvordan man kan selge merch i en companion-app, med mulighet for å lage spesialtilpassede t-skjorter.

Resultat: Musikkroboter

Backstreet Bits er et Micro:bit-band med fire medlemmer som spiller en enkel beat i takt med ulike lag over dette igjen. De fire medlemmene har hvert sitt ansiktsuttrykk slik at du kan kjenne dem igjen: :|, :), B) og >:(

Vi fant raskt ut at å bruke radiosignaler var nøkkelen til å få alle til å følge takten, og kodet det slik at én primærenhet styrer alle de andre enhetene. Det vil si at ingen av de sekundære enhetene vil lage lyd med mindre de får beskjed om det.

Hør Backstreet Bits spille her: https://www.youtube.com/watch?v=YJMLgg9dgyM

Den primære enheten er den med smilefjes (bakerst til høyre).

Den spiller beaten som de andre Micro:bit-ene spiller over, og sender ut to ulike radiosignaler som styrer de andre.

Ved å angi pausene i beats i stedet for millisekunder, ble det mulig å justere tempoet i musikken ved å endre BPM (beats per minutt).

Beaten som spilles av den primære Micro:bit-en består av 2 + 2 + 2 + 3 toner, som looper i det uendelige. Denne koden sto først i en forever-loop, men vi opplevde at det ble en liten pause mellom hver gang den loopet, som igjen gjorde at musikken hørtes hakkkete ut.

Etter å ha diskutert dette med Daniel, fikk vi høre at det er en forsinkelse på inntil 20 + 4 millisekunder på forever loops, og at vi i stedet kunne bruke en while true-funksjon under on start for å unngå dette:

Enheten med brillene spiller en note hver gang den mottar radiosignal 2. Den tar i tillegg i mot lys-input, som endrer tonen som spilles og lyset i bakgrunnen.

Denne sinte Micro:bit-en fungerer tilsvarende som den med briller, men lytter etter radiosignal 1 som kommer oftere. I stedet for lys har den en servo som kjører på en forever-loop uavhengig av radiosignalet.  Dette er fordi servoene ikke var presise nok til å følge takten.

Denne resignerte Micro:bit-en styrer en solenoid med tilsvarende funksjon som en hi-hat på et trommesett, dvs. den slår innimellom slagene fra basstrommen. Den lytter etter radiosignal 1.

Da vi monterte solenoiden på pappen oppdaget vi at den skapte resonans i både esken og bordet under, som overdøvet de andre instrumentene. Vi tapet den derfor hengende i lufta over boksen, i stedet for å slå på selve boksen.

Vi kodet, kablet og testet sammen gjennom hele prosjektet, og jeg synes det var en kreativ og lærerik introduksjon til hvordan man kan bruke Micro:bit. Vi brukte en del tid på å få orden på looping av musikken, men om vi hadde hatt mer tid skulle jeg gjerne rukket å koble opp mer lys og hatt lyd på den siste Micro:bit-en (:|).

Vår gruppe tok utgangspunkt i spillet Super Mario Bros., gjenskapt i HTML5 slik at det kan kjøres i en nettleser.

To spillere må samarbeide for å komme gjennom spillet. Den første spilleren styrer frem og tilbake gjennom et vippebrett, mens den andre styrer hopping og skyting av ildkuler.

Super Mario Bros. er opprinnelig et spill som handler om å komme seg gjennom alle banene, og samle mynter og andre gjenstander underveis for å få ulike egenskaper og poeng.

Vi gikk raskt videre med kontrollmekanismer som lå nær spillets opprinnelige kontrollere, men i større skala. Disse kontrollerne gjorde spillet mer utfordrende, og oppmuntret ikke til samarbeid slik vi hadde sett for oss. Spiller to (med hopp og skyting) ble mer passiv, mens spiller en fikk mer å gjøre.

Vi prøvde derfor å justere spillet litt, slik at det oppmuntret til mer samarbeid. Vi oppfordret spillerne til å samle flest mulig mynter i stedet for å komme raskest mulig til mål, noe som gjorde at de måtte samarbeide for å komme seg til stedene myntene var.

I tillegg kodet jeg om spillet slik at spillerne startet med ildkuler, i stedet for å måtte vente til halvveis ut i første bane før de fikk mulighet til å få tak i disse.

Vi opplevde at dette gjorde spillopplevelsen mer underholdene, men kom likevel ikke helt i mål med å gi begge spillerne en god opplevelse.

Selv merket jeg dette spesielt når jeg prøvde andre gruppers spill der alle spillerne fikk en like viktig rolle. Dette lykkes vi ikke med i samme grad.

Jeg tenker at vi burde ha brukt mer tid i begynnelsen til å utforske ulike kontrollere, i stedet for å gå videre med det første vi fant som virket. Ved å velge kontrollere for tidlig i prosessen låste vi oss fast til å prøve å få disse til å fungere, i stedet for å finne morsommere kontrollere.

På bildet: Den første kontrolleren vi laget er i prinsippet helt lik den vi endte opp med, bare i mindre format.

Derimot har jeg hatt en positiv opplevelse med å jobbe med mekanikken i de ulike kontrollerne, og har jobbet spesielt med å sørge for at man reduserer sannsynligheten for at spillernes bevegelser resulterer i riktig input til spillet.

Hopping i spillet er et resultat av hvor lenge knappen holdes inne, dvs at et kort trykk hopper lavere enn et langt. Du kommet ikke forbi startområdet i første bane uten å kunne hoppe høyt, og derfor var dette viktig å få til.

Ved å justere kontaktflaten mellom hansken og kassen du hoppet med, fant jeg en kombinasjon som reduserte antall ufriville korte hopp til et minimum.

Med de nye kontrollene vi laget ble det vanskeligere å få tak i ildblomsten som lar deg skyte ildkuler.

Nail and fortune er en automat som kan spå fremtiden din med neglelakk. “Ånden i neglelakken” vifter armen sin frem og tilbake for å lokke inn kundene, og de betaler med tæpp (NFC) for å begynne.

Hvordan fungerer den?

1. Kunden betaler

2. Kunden får beskjed om å sette hånden inn i luken

3. Hånden skannes for å avgjøre kundens spådom

4. Kunden får én negl farget i “sin” farge

5. Kunden får en spådom i luken til høyre, som åpner seg automatisk.

6. Aktiviteten er ferdig, kunden tar spådommen sin og går.

Slik ser automaten ut inni: