alone in the dark

Det falsket smilet mitt dør ut. Det jeg føler på ordentlig kommer snart fram. Ser frem til en uke til med masken på. At jeg vil er å rope til de at dette stedet gjøre meg ulykkelig. Dette sted spiser meg opp. Tankene spiser meg opp. Verden knekker meg. Snart har den det. Snart ligger jeg der. 

Hadde en klump I brystet da vi gikk ute sammen. Følte på meg, dette ble vår siste dans. Når du spurte meg om hva som var galt. Jeg ga deg mitt ærlige svar. Du trodde jo at vi to var bra. Men det ble for mye for meg da. Det var ting du sa og gjorde akkurat da. Men nå må jeg angre for alltid for at jeg stakk av. Du kan skylde alt på meg, det har du lov til. Jeg kan si at jeg angrer for alltid. Om jeg fikk gjort noe om igjen så ville jeg aldri sluppet ballongen. Vi skulle heller svevd over skyene sammen. Jeg lovet mer en det jeg klarte å holde. Med hånden på hjerte og ti kniver i halsen. Jeg angrer, hver dag. Jeg danset med feil sted i den valsen. Den turen ble vår siste dans. Følte jeg var midt i mellom livet og en drøm, eller din død. Jeg vil ikke tenke på hva du følte da. Hvor pint du var. Du sa at du ville si til meg at du elsket meg. ’Jeg elsker deg’ var tre ord jeg aldri fikk høre eller si. Jeg lovet mer enn jeg holdt. Vi fikk sett hvor mye jeg tålte.

Det var ikke første gang hun opplevde dette. Hver gang var like ille. Noen ganger ble det for mye. 

This is our last goodbye I hate to feel the love between us die. But it's over Just hear this and then I'll go: You gave me more to live for, More than you'll ever know.

Besøkte deg i dag. Merket du det? Merket du at jeg gråt? Merket du det er sa til deg. Håper det. Håper du hørte alt jeg sa. Jeg fortalte deg viktige ting. Ting som jeg nesten ikke forteller til noen. Hørte du hvor mange ganger jeg ba deg komme tilbake? Tilbake til en mor og far. En storesøster som jeg vet savner deg sårt. Familien din. Familien som gråt da presten kom på døren. En familie som gråt når din mamma og pappa kom til oss med nyheten. En storesøster som klemte datteren sin lenge. Så du oss i kirken? Vi la blomster på kisten din. Hvite roser. Husker det enda selv om det er snart 9 år siden. De årene har gått så fort. Forteren enn det jeg trodde de skulle gå. Husker jeg satt foran i kirken. Jeg hadde ingen å gråte på. Når jeg skulle reise meg for å legge ned rosen skalv bein så mye at jeg holdt på å falle. Heldigvis var pappa rett bak meg. Han holdt meg i hånden og så at alt skal bli bra etter en liten tid. Det ble det ikke. Sorgen er like stor. Savnet er enda stort. Etter noen uker dro din mor, far, storesøster og datteren hennes opp til stedet der mannen fant deg.Han som var ute med hunden sin en sein november natt. Han så noe i vannet. Han så en annen person. Det var deg. Det jeg prøver å si er at jeg savner deg og jeg skulle ønske du var med oss her. Men prøver alltid å si til meg selv når savnet blir for stort at det var det beste for deg. Du fikk fred. Du kunne slappe av.  

Skulle ønske jeg kunne klare det jeg ville. Klare det jeg sier til meg selv at jeg klarer. Klare det jeg vikelig ville. Få det til å stemme. Få det til passe. Hvorfor må det være så vanskelig. Mange sier hvis ikke drømmene skremmer deg er de ikke store nok. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke tørr å starte på de? Skal de bare bli drømmer jeg har i hodet? Skal de bare bli drømmer som jeg snakker om. Hva skal jeg med de hvis de skremmer meg så mye. Jeg mangler ikke motivasjon. Jeg manger selvtillit til å gjøre de virkelige.

Hat. Jeg har kjent hat. Jeg kjenner hat. Hat mot meg selv. Hatet som gnager i beinet. Ganger i hodet. Feilene kommer fort frem. For mye fet der. For mye fet her. Det kjennes som om du skal bli gal av alle tankene som surrer i hodet. Eller kanskje jeg er gal, men vet det ikke enda. Kanskje noen må legge meg inn siden jeg er gal. Kanskje alt dette er en drøm som jeg drømmer pga alle smertestillende legene gir meg der jeg er innlagt. Smertestillende som gjør slik at jeg aldri vil våkne igjen. Kanskje jeg er død, men lever mine siste minutter. Hvem vet. Det gjør ikke vondt lengre når jeg tegner streker. Det bare svir. Tankene slippes ut. De river opp huden og får blodet til å renne ut. De skriker 'gjør det gjør det! DU ER FEIG! Ingen bryr seg lengre om deg. Du er bare en av de som alle har glemt.' Jeg føler meg som en soldat. En som er ute i konstant krig. Jeg kriger ikke mot andre, jeg kriger mot tankene. De er sterke. De kommer fort. Når nattens kappe er på. Da kommer de. Fort.

Det var i starten i august. Hun kom ikke hjem. Hun kom ikke hjem. Hun som alltid kom hjem til avtalt tid. Alarmen gikk hos henne kjære. De som elsket henne høyere enn noen kunne. De lete. Mange lete. De så etter jenta som ikke kom hjem. Jenta som var det kjæreste de hadde. Bare den smerten. De smerten om å ikke vite. Hvor er hun? Hva skjer med henne? Lever hun eller hun tatt helt fra oss? Hvor er jenta vår? Hvem står bak? Hva tenkte de? Hva , hva, hva? Så mange spørsmål og så få svar. Å leve uvitende om hvor hun er. Den frykten at noe skal ha skjedd. Man klarer ikke å forestille seg det. Det er en så sterk følelse at den blir vanskelig å føle. Dagene og ukene gikk. Flere så etter jenta. Til slutt. En kveld fant de henne. Hun ble ikke funnet der hun forsvant fra. Hun ble funnet et godt stykke unna. I skogen, skjult lå hun. Der lå hun for siste gang. Underlaget var mykt slik at hun ikke skulle ha det vondt lengre. Hun skulle slippe smerten. Nå skulle hun hvile ut. Jenta som hadde hele livet foran seg lå stille. De fant henne. Nå kunne endelig de som hadde henne kjær få slappe litt mer av. Sorgen kom på ekte. Spørsmålene var mange enda, men jenta var funnet. Det viktigste spørsmålet ble besvart. ’Hva har skjedd med jenta vår?’ Hun ble bare revet vekk fra de. Uten varsel. Uten noe som helst. Mange sitter nok igjen med en følelse om hvordan noen kunne ha gjort noe slik mot en annen. Hva tenker de? Hva forgår i hodet på de. Hvis det i hele tatt skjer noe fornuftig der oppe. Hvordan kan noen gjør en slik ting mot en familie. En familie der det er kjærlighet til de grader. Den fine kjærligheten som passer på oss. Kjærligheten familien har for denne jenta vil aldri dø ut. Den vil vare ut hele livet. 

Takk, fantastiske menneske! Kan jeg  gi deg en klem? En veldig veldig stor en? Shit. Jeg fy nei. TAKK

Du legger ut triste ting. Venter på at noen skal si til deg at alt kommer til å bli bra igjen.  Du venter, ingenting skjer. Du vil så inderlig at noen skal si at ting blir bra, selv om du ikke tror på det selv. Du setter på et smil på deg selv slik at du skal lure deg selv. Slik du har gjort i mange år. Til slutt tar ensomheten over. Du tar fram det spisse og risser inn i huden din. Streker som stilles på rekke. Streker som blir røde av blodet. Streker som svir. Du vil vise verden hva ensomheten gjøre med deg. Men du er redd for at de tror at du vil bare vise deg fram. Derfor gjemmer du de. Men de er synlige for ensomheten og deg selv. Du vil be om hjelp, men tør ikke.  Du vil ikke be andre om hjelp. De bryr seg jo ikke. Så da sitter du der. Med ensomheten og deg selv.

Skulle ønske jeg var så flink med ord.

Si ifra. 

Men jeg gjør ikke det. Jeg er redd. Redd for å bli venneløs. Sett på som hun rare som er hektet på rare ting. Hun som er den stygge andungen. Den ingen liker. Den alle avskyr. Den ingen vil være venn med.  Jeg gruer meg til dagen jeg må sette mine ben der for første gang. Tenk om alle snakker stygt om meg bak ryggen min. Ler og flirer av meg. Hun teite jenta der borte. Som alle holder seg unna. 

Hvorfor lever jeg? Hvorfor blir jeg stengt inne av mine tanker? Hvorfor skal de ødelegge så mye?  Hvorfor lever jeg og ikke du? Hvorfor kan jeg bare ikke sove og aldri våken opp? Hvorfor er alt så komplisert? Hvorfor?

Han ødela så mye. Så mange. Han ødela hjertet som banket hos så mange unge. Et hjerte som banket. Banket for å leve. Ikke dø. Han rev ut alt hos de etterlatte. De som mistet sine der ute på øya. Øya der alt var så fint. Like fin som en julidag i Norge. Det var en julidag helvete slapp monstre ut. Ut i det fri. Ut for å skape hat. Hat som ingen her i det lille landet i nord hadde opplevd før. Hatet som ingen hadde tenkt på. At en mann kan sitte med så mye hat, er utrolig. Vanskelig å fatte. Han startet å skyte. Vi svarte med roser og kjærlighet. Kjærlighet. Stå sammen som et land. Stå sammen som venner og bekjente. Minnes de som falt og de som reddet. De som ble rammet og de som sitter igjen. Alle med samme spørsmålet. Hva skjedde akkurat nå? Vi ble rammet av et sjokk. Sjokket som tiet oss litt. Verden kom i sjokk. Hva skjedde nå? Bomben falt. Vi sto og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Norge bombet? Hva er dette for noe? Spørsmål som falt i hodet på oss. Oss og verden. Vi trodde det var over. Vi visste ikke hva han hadde i hodet sitt. Tenkte han eller hva gjorde han? På vei til å ta så mange liv. Så mange unge. Mange som akkurat hadde startet å leve livet. Livet som skulle vare til de fikk en naturlig død. Ikke en slik død de fikk. Døden var fylt med frykt. Frykten for å dø. Frykten for ikke å klemme mammaen eller pappaen sin igjen. Frykten for ikke å se venner eller kjæresten sin igjen. Frykten for ham. Han som ødela så mye og så mange.