Back to basics

Vinkjelleren begynner å ta form, så nå mangler bare noen vinglade middagsgjester.  Ekstra stas er det å ha sikret seg et av 480 eksemplarer av Sigurds Black Label Riesling, see you in twenty years! Ellers går det vel mest i Nebbiolo og Grenache - og for synes skyld, Valpolicella’ne er gaver. Ikke selvkjøpt.

Men viktigere enn vinkjeller, huset har fått ny ovn. En lekker liten klebersteinssak på nette 240 kg, som funker helt utmerket. Bjarne har også godkjent ovnen. Samme dag jeg monterte den fikk jeg også ved, snakk om flaks! Nå er det ganske komplett her, litt maling og bytting av noen stokker, så er huset så godt som nytt med gulv og alt. Godt å være her, nå som ting begynner å falle litt på plass. 

Så glad er jeg ca. over å ha blitt kvitt den 30 år gamle jordhaugen nedenfor hytta som bare har vokst og vokst og vokst. Nå er det knust, most, flyttet, planert, pyntet og vi har fått større plass utenfor huset OG plass til å snu bilen uten å være avhengig av 4x4. Lykke!

Aksel fikset styggedommen på null komma niks.

Endelig kvitt møkkahaugen!

Jeg har ingen Byggmester Bob, men jeg har Gravemester Bjarne. Han var någet skeptisk til dagens arbeid da han selv ble nektet å overvære prosessen - sånn går det når man er vel ivrig i velkomsten. Men etter grundige undersøkelser har han aller nådigst kommet frem til at det ble meget bra. Matmor stiller seg derimot litt skeptisk til Gravemestern’s undersøkelser og etterfølgende bruk av gulvteppet...

Utsikten er som alltid noe av det beste med å være her.

Sorry Bjarne, no grapes for you!

Bjarne passer nøye på grillmaten. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten påpasseligheten hans...

Kvigene? er tilbake! Bjelleklang og nysgerrige blikk!

Hygge med croissant, eplekake og Grizzly hygger med knekkebrød med leverpostei.

Grizzly er dyktig overoppsynshund når det felles trær på hyttejordet.

Kjekkasen selv. Finere lånehund får man ikke <3

Lille-Dragen vokter sjokoladen mot mus.

Improvisert barskap, voktet av oldemor selv.

Det stakkars kjøkkenet/gangen som ble utsatt for fiskegratengens stank.

Det blir ikke tid til så mye snekring og oppussing som jeg skulle ønske, men en gammel skuff har i hvert fall blitt omsnekret til koppehylle.

Og endelig er alle ni putetrekk (og mislykket duk) ferdige. Tok bare et halvt år ca. Men så måtte det jo syes litt juleputetrekk og duker innimellom også. 

Det er viktig å smaksgodkjenne ostekaken man har kjøpt, synes Grizzly.

Znork. Grizzly elsker å ligge i senga <3

Det var en gang en Fiskegrateng. Den skulle få være med på hyttetur, og gledet seg stort!  “Tenk at lille meg skal få oppleve hyttetur!” jublet Fiskegratengen for seg selv, der den lå fint innpakket i en pappeske fra First Price. 

Hele veien fra frysedisken på Kiwi i Ringebu bar det oppover dalen, opp den fine lille hytteveien og inn i gangen som også var kjøkken. “Åååh hurra!” jublet Fiskegratengen videre.  “Endelig er jeg på hytta! Og i kveld skal jeg få tjene som enkel og lettvint hyttemiddag for den Kjempesnille personen som har tatt meg med på hyttetur, hurraaa!” jublet Fiskegratengen, som aldri hadde trodd at den skulle få oppleve noe annet enn et helt vanlig middagsbord nede i byen. 

Den Kjempesnille (og distré) personen tok Fiskegratengen ut av handleposen og satte den under ovnen, i den skuffen der det ligger bakeplater og slike ting, for det var nemlig et veldig lite kjøkken med veldig lite plass til å sette ting.  “Så smart den Kjempesnille personen er, som setter meg her for å  tine litt, da går det jo mye fortere når jeg endelig skal stekes i ovnen!”. Fiskegratengen jublet fortsatt. 

Middagstid kom, og kveld gikk, men akk! Ingen kom for å steke Fiskegratengen.  “Jaja, kanskje de spiser meg i morgen i stedet for!” tenkte Fiskegratengen entusiastisk.  Men nei, ikke kvelden etter heller. Faktisk var det ingen som kom for å spise den, hverken kvelden etter der, eller kvelden etter der. Dagene gikk, og ukene gikk, og til og med måneder gikk. Det begynte å gå litt i surr for den stakkars Fiskegratengen, ja faktisk begynte hele livet å gå litt i oppløsning syntes den. 

Den Kjempesnille personen kom og gikk på hytta. Kjøleskapet ble ryddet og vasket, gulvteppet ble luftet, gulv, kriker og kroker ble støvsuget og vasket, men like lite hjalp det.  “Jaja, den gamle osten som har ligget i kjøleskapet har nok gjort sitt til at det lukter litt funky på kjøkkenet, men den lukten forsvinner nok snart!” tenkte den Kjempesnille personen, og dro hjem igjen.

Men nei! Da den Kjempesnille personen kom tilbake til hytta etter at den varme vårsolen hadde varmet opp kjøkkenet godt og grundig og smeltet den siste snøen, var det en avmektig stank som fosset ut av kjøkkenet.  “Ånei! Det ligger helt sikkert en død mus og råtner under gulvet. Det er helt sikkert den som forsynte seg av Paracet-pakken som lå i kjøkkenskapet i vinter” tenkte den Kjempesnille personen.  Det ble luftet og vasket, sniffet og luktet, men ingen mus ble funnet og lukten ble bare verre. “Her må det andre boller til” tenkte den Kjempesnille personen og fant frem lupe og detektivhatt. Etter mye leting ble til slutt komfyrskuffen åpnet, og der lå den, den stakkars, glemte Fiskegratengen. “Åååå akk! Og ve! Jeg trodde aldri jeg skulle få se dagslys igjen, hvorfor Kjempesnille personen har du gjort dette mot meg, hva har jeg gjort!?!” Fiskegratengen jublet ikke lenger. Den Kjempesnille personen ba mange ganger om unnskyldning før fiskegratengen i all hast ble puttet i en pose og satt utenfor.  Problemet var løst og stanken forsvant overraskende fort.  Snipp snapp snute, så var eventyret ute!

Men, kjære leser. Vi lever i 2015, og alle gode historier har en oppfølger... Den Kjempesnille personen hadde med seg en kompis på denne hytteturen. En stor, snill, malamute lånt av de Snille Naboene. Grizzly het han, og han hadde pels. Mye pels. Lang, tykk, kraftig vinterpels. Grizzly var som de fleste pelsete hunder glad i å ligge ute, helst i nærheten av den Kjempesnille personen. Den Kjempesnille personen hadde selvfølgelig passet på å sette Grizzly langt unna posen med Fiskegratengen. Så var det bare det at den Kjempesnille personene skulle begynne å pusse opp et gjesterom - et lite påbygg på låven oppe i skogen. Selvfølgelig fikk Grizzly være med, i ekstra langt bånd.  Kvelden kom, Grizzly hadde fått middag og måtte ut en siste tur for kvelden, det var sent og den Kjempesnille personen begynte å bli litt trøtt. 

Ute i en ellers tom søppelpose lå den stakkars Fiskegratengen og gråt for seg selv. “Uuuuul! Ingen vil ha meg nå! Helt alene skal jeg ligger her og gå til spille, jeg som skulle stått på et koselig middagsbord og bli spist” hulket Fiskegratengen. 

Men så skjedde det noe. Noe prustende og stort dyttet borti posen, og RITSJH! Så revnet hele posen, den fine First Price-esken ble revet i fillebiter og ut veltet den nå ganske oppløste Fiskegratengen. Den store hunden jublet! Noe så herlig! For en liflig duft i hans store hundenesebor! Den store hunden gned, rullet, gnukket, slafset, skled og danset rundt i Fiskegratengen som nå også jublet igjen. “Endelig, etter all denne tid! Noen som elsker meg og vil ha meg, akkurat som jeg er, tross at jeg er gammel og råtten!”. Fiskegratengen gråt en liten gledeståre.

Den Kjempesnille personen gråt også litt da den store hunden skulle inn igjen. 

Det ble såpevask, Zalo, grønnsåpe, kjøkkenspray, engangsservietter, engangshansker, men like lite hjalp det. Den råtne stanken av muggen, oppløst, råtten fisk var et faktum. Grizzly måtte tilbringe natten i gangen, i stedet for sengen til den Kjempesnille personen. Både hund og person var ganske lei seg. Den eneste som fortsatt jublet var Fiskegratengen. Dagen etterpå ble det skitur i masse snø i håp om at det skulle fjerne noe av stanken, men niks. Det ble også hageslangeshampoogrønnsåpespyling hos pappaen til den Kjempesnille personen. Dette hjalp litt, men ikke mer enn at hjemturen ble kjørt med åpne bilvinduer. Fiskegratengen som lå nede i tarmsystemet til den store hunden, og koste seg, gjorde også sitt til at det ble en ‘luftig’ hjemtur. Vel hjemme hos de Snille Naboene måtte Grizzly gjennom nok en shampoonering og spylerunde før noen orket å kose med han igjen.  Moralen i denne historien? Ikke sett fiskegrateng der du ikke ser den.

Ettersom stedet her har stått ubebodd såpass lenge var det ikke akkurat en engelsk premiehage jeg overtok forrige sommer, så det har vært litt å ta tak i, men jeg elsker det! Helt herlig å få brukt kroppen ute på den måten, mye bedre enn et treningssenter. 

Med ny kompostkvern går det jo som en lek å kappe småtrær og greiner, utrolig plassbesparende og digg å bli kvitt alt med en gang. Hele skråningen bak huset har blitt ryddet for busk og skit, den gigantiske eldgamle, evigvarende kvisthaugen ved rogna er historie, likeså med den like store men litt yngre kvisthaugen som har samlet seg opp de siste årene. Ikke nok med det, men de siste ukenes fridager har også gått med til å fjerne jord og torv rundt husveggen så tømmerveggen endelig får litt luft igjen. Høres kanskje rart ut, men er få ting som gjør bedre for kropp og sjel enn å rote rundt i jord og busker her, da stortrives jeg virkelig. Selv om det er helt ok å være sykepleier på sykehus i byen, så er det ikke noen hemmelighet at kroppen min ikke trives spesielt godt med det, satt litt på spissen kjennes det ut som jeg blir småsyk av det, for med en gang jeg har hatt et par dager her oppe så funker kroppen liksom som den skal igjen. Såpass lange perioder med uvirksom sofa/skrivebordsitting er heslig.

Forrige helg kom kalvene endelig på jordet igjen. De er superosiale i år og digger Bjarne. Bjarne elsker dem og!

I over 20 år har jeg hatt lyst på hund, og i de fleste av de åra har valget stått mellom malamutt og mastiff. Valget falt til slutt på boerboel, og det ble en "liten" gutt fra Mafreli Boerboels i Stokke. Fantastisk oppdretter, jeg er så imponert over så godt forarbeid de har lagt ned i Bjarne. Inn til videre har han vært en liten drøm. Han går pent i bånd, han er ikke noe problem å ha løs, han var sååå flink da vi var på første sosialiseringsbesøk i går, oppfører seg pent i bil, han er stort sett rolig inne og faller til ro i buret sitt. 

Begynner så vidt å få forståelse av uttrykket ammetåke. Alt handler om valpens behov, i hvert fall de første dagene. Blir så som så med mat til matmor, innimellom lufteturer, tisseturer, leketurer, inne-lek, besøk og what not. Og det er jo bare kos alt sammen, selv når man må ut midt på natta med tissetrengt valp.

Regner med at det kan bli flere utfordringer etter hvert som puberteten setter inn, men inn til videre går det over all forventning :)

Dere som kjenner meg vet at jeg er en ivrig samler av barnebøker, da hovedsaklig de med fine illustrasjoner. Etter å ha ryddet ute, funnet ca. 100 kg gamle, råtne aviser, og kjørt disse på dynga ble jeg henvist til papirmottaket på miljøstasjonen av den sedvanlige ivrige dansken. Og hva tror dere jeg fant der, hæ!? Joda, et helt fuckings bibliotek av barnebøker!!! En lokal barneskole hadde dynga haugevis med barnebøker!!! Satt der som en annen skrotfant og samlet bøker til bilen var full. Så flaks skulle det ikke vært lov å ha, føltes som å vinne i lotto :p Så nå sitter jeg her med 63 nye bøker :D Og som om det ikke var nok, blant herligheten fant jeg også en Ouslandbok. Fryd og lykke, sier jeg bare! :D La oss si at hver bok var billig og bare kosta 200 kr, da har jeg spart sånn omtrentlig 12600 kr, ka-ching!

John Bauer!!! :D

Var ute på en lite kveldstur her om dagen, og kalvene gikk fortsatt ute. De var ganske skeptiske til å begynne med, men den ene var i overkant sosial og nysgjerrig mente den bedre halvdel av turfølget. Jeg derimot stooorkoste meg, selv om frk. 0765 gnasket pekefingeren min litt til blods. Hun prøvde også å spise skoen, leggen og shortsen min <3 Kuer er jo etter min mening det koseligste dyret som finnes. Koalaer og pandaer og alt sånt er også søte for all del, men ingen dyr er mer koselige enn kuer. De er innbegrepet av snill.