Det var en gang en fiskegrateng
Det var en gang en Fiskegrateng. Den skulle fĂ„ vĂŠre med pĂ„ hyttetur, og gledet seg stort!Â
âTenk at lille meg skal fĂ„ oppleve hyttetur!â jublet Fiskegratengen for seg selv, der den lĂ„ fint innpakket i en pappeske fra First Price.Â
Hele veien fra frysedisken pÄ Kiwi i Ringebu bar det oppover dalen, opp den fine lille hytteveien og inn i gangen som ogsÄ var kjÞkken.
âĂ
ÄÄh hurra!â jublet Fiskegratengen videre.Â
âEndelig er jeg pĂ„ hytta! Og i kveld skal jeg fĂ„ tjene som enkel og lettvint hyttemiddag for den Kjempesnille personen som har tatt meg med pĂ„ hyttetur, hurraaa!â jublet Fiskegratengen, som aldri hadde trodd at den skulle fĂ„ oppleve noe annet enn et helt vanlig middagsbord nede i byen.Â
Den Kjempesnille (og distrĂ©) personen tok Fiskegratengen ut av handleposen og satte den under ovnen, i den skuffen der det ligger bakeplater og slike ting, for det var nemlig et veldig lite kjĂžkken med veldig lite plass til Ă„ sette ting.Â
âSĂ„ smart den Kjempesnille personen er, som setter meg her for Ă„  tine litt, da gĂ„r det jo mye fortere nĂ„r jeg endelig skal stekes i ovnen!â. Fiskegratengen jublet fortsatt.Â
Middagstid kom, og kveld gikk, men akk! Ingen kom for Ă„ steke Fiskegratengen.Â
âJaja, kanskje de spiser meg i morgen i stedet for!â tenkte Fiskegratengen entusiastisk.Â
Men nei, ikke kvelden etter heller. Faktisk var det ingen som kom for Ă„ spise den, hverken kvelden etter der, eller kvelden etter der. Dagene gikk, og ukene gikk, og til og med mĂ„neder gikk. Det begynte Ă„ gĂ„ litt i surr for den stakkars Fiskegratengen, ja faktisk begynte hele livet Ă„ gĂ„ litt i opplĂžsning syntes den.Â
Den Kjempesnille personen kom og gikk pĂ„ hytta. KjĂžleskapet ble ryddet og vasket, gulvteppet ble luftet, gulv, kriker og kroker ble stĂžvsuget og vasket, men like lite hjalp det.Â
âJaja, den gamle osten som har ligget i kjĂžleskapet har nok gjort sitt til at det lukter litt funky pĂ„ kjĂžkkenet, men den lukten forsvinner nok snart!â tenkte den Kjempesnille personen, og dro hjem igjen.
Men nei! Da den Kjempesnille personen kom tilbake til hytta etter at den varme vĂ„rsolen hadde varmet opp kjĂžkkenet godt og grundig og smeltet den siste snĂžen, var det en avmektig stank som fosset ut av kjĂžkkenet.Â
âĂ
nei! Det ligger helt sikkert en dĂžd mus og rĂ„tner under gulvet. Det er helt sikkert den som forsynte seg av Paracet-pakken som lĂ„ i kjĂžkkenskapet i vinterâ tenkte den Kjempesnille personen.Â
Det ble luftet og vasket, sniffet og luktet, men ingen mus ble funnet og lukten ble bare verre.
âHer mĂ„ det andre boller tilâ tenkte den Kjempesnille personen og fant frem lupe og detektivhatt. Etter mye leting ble til slutt komfyrskuffen Ă„pnet, og der lĂ„ den, den stakkars, glemte Fiskegratengen.
âĂ
ÄÄÄ akk! Og ve! Jeg trodde aldri jeg skulle fĂ„ se dagslys igjen, hvorfor Kjempesnille personen har du gjort dette mot meg, hva har jeg gjort!?!â Fiskegratengen jublet ikke lenger.
Den Kjempesnille personen ba mange ganger om unnskyldning fĂžr fiskegratengen i all hast ble puttet i en pose og satt utenfor.Â
Problemet var lĂžst og stanken forsvant overraskende fort.Â
Snipp snapp snute, sÄ var eventyret ute!
Men, kjĂŠre leser. Vi lever i 2015, og alle gode historier har en oppfĂžlger...
Den Kjempesnille personen hadde med seg en kompis pÄ denne hytteturen. En stor, snill, malamute lÄnt av de Snille Naboene. Grizzly het han, og han hadde pels. Mye pels. Lang, tykk, kraftig vinterpels.
Grizzly var som de fleste pelsete hunder glad i Ă„ ligge ute, helst i nĂŠrheten av den Kjempesnille personen. Den Kjempesnille personen hadde selvfĂžlgelig passet pĂ„ Ă„ sette Grizzly langt unna posen med Fiskegratengen. SĂ„ var det bare det at den Kjempesnille personene skulle begynne Ă„ pusse opp et gjesterom - et lite pĂ„bygg pĂ„ lĂ„ven oppe i skogen. SelvfĂžlgelig fikk Grizzly vĂŠre med, i ekstra langt bĂ„nd.Â
Kvelden kom, Grizzly hadde fĂ„tt middag og mĂ„tte ut en siste tur for kvelden, det var sent og den Kjempesnille personen begynte Ă„ bli litt trĂžtt.Â
Ute i en ellers tom sÞppelpose lÄ den stakkars Fiskegratengen og grÄt for seg selv.
âUuuuul! Ingen vil ha meg nĂ„! Helt alene skal jeg ligger her og gĂ„ til spille, jeg som skulle stĂ„tt pĂ„ et koselig middagsbord og bli spistâ hulket Fiskegratengen.Â
Men sÄ skjedde det noe. Noe prustende og stort dyttet borti posen, og RITSJH! SÄ revnet hele posen, den fine First Price-esken ble revet i fillebiter og ut veltet den nÄ ganske opplÞste Fiskegratengen. Den store hunden jublet! Noe sÄ herlig! For en liflig duft i hans store hundenesebor! Den store hunden gned, rullet, gnukket, slafset, skled og danset rundt i Fiskegratengen som nÄ ogsÄ jublet igjen.
âEndelig, etter all denne tid! Noen som elsker meg og vil ha meg, akkurat som jeg er, tross at jeg er gammel og rĂ„tten!â. Fiskegratengen grĂ„t en liten gledestĂ„re.
Den Kjempesnille personen grĂ„t ogsĂ„ litt da den store hunden skulle inn igjen.Â
Det ble sÄpevask, Zalo, grÞnnsÄpe, kjÞkkenspray, engangsservietter, engangshansker, men like lite hjalp det. Den rÄtne stanken av muggen, opplÞst, rÄtten fisk var et faktum. Grizzly mÄtte tilbringe natten i gangen, i stedet for sengen til den Kjempesnille personen. BÄde hund og person var ganske lei seg. Den eneste som fortsatt jublet var Fiskegratengen.
Dagen etterpĂ„ ble det skitur i masse snĂž i hĂ„p om at det skulle fjerne noe av stanken, men niks. Det ble ogsĂ„ hageslangeshampoogrĂžnnsĂ„pespyling hos pappaen til den Kjempesnille personen. Dette hjalp litt, men ikke mer enn at hjemturen ble kjĂžrt med Ă„pne bilvinduer. Fiskegratengen som lĂ„ nede i tarmsystemet til den store hunden, og koste seg, gjorde ogsĂ„ sitt til at det ble en âluftigâ hjemtur.
Vel hjemme hos de Snille Naboene mĂ„tte Grizzly gjennom nok en shampoonering og spylerunde fĂžr noen orket Ă„ kose med han igjen.Â
Moralen i denne historien? Ikke sett fiskegrateng der du ikke ser den.