ARK Norway 2018

Vi har fått ny blogg, og blir hoppende glade hvis du følger oss på reisen på www.arknorway.blogg.no :) 

Nå har endelig regnskapet kommet i boks. Vi greide å samle inn hele 50 179, 02 NOK!

Det var riktignok bare halvparten av målet vårt, men pengene har kommet veldig godt med. Tusen takk til alle som har donert!

Vi har fått behandlet 76 hunder med Bravecto. Dette middelet er en vidunderkur for de hundene som er sterkt angrepet av flått og kuren varer i tre måneder, noe som gir dem et lite pusterom i flåttangrepene.  Vi har også fått kjøpt inn 1 liter Frontline spray til behandling valper. Etter ønske fra Marina (som driver shelteret) kjøpte vi også inn 1 liter Sebacil samt en spraymaskin slik at hun kunne spraye innhegningene. Sebacilen gjør at flåtten som går på bakken dør og virker derfor forebyggende og bekjempende.

 Dette bildet er av noen valper som ble funnet et lite stykke unna shelteret. De var så fulle av flått at ørene sto ut fra hodet. Etter litt manuell plukking og behandling med Bravecto ble de helt fine, og de er nå klare til omplassering <3 

Vi kjøpte også inn 4 store bur som vi brukte til de minste valpene som kom inn på shelteret. Shelteret har en del gamle, rustne, bur og det har derfor vært behov for bur som er lettere å rengjøre for å unngå smitte. Burene står på hjul og dette holder rotter og insekter fra bakken unna.

 Marina er fornøyd med innkjøp :)

Vi har handlet inn en god del mat til både hunder og katter samt kvalitetsfòr til valper og kattunger. Vi kjøpte også inn en god del morsmelkserstatning til både hund og katt da de ofte går tom for dette på øya. I tillegg bestilte vi en hel pall pluss seks sekker med pellets til kattedoene. Dette skal holde i over en måned.

Pelletspall 

Vi har også betalt inn kr 1500 kroner til byggingen av et hus i en av innhegningene.

Av småtteri har vi kjøpt inn 6 badebasseng som hundene har hatt stor glede av i varmen. Vi har også kjøpt inn vannbøtter og matbrett som er forbruksvare i innhegningene. Matskåler til burene har vi også handlet inn.

 Kjære Riva the Diva

Ellers har vi vaksinert og ormekurbehandlet 5 valper, gitt veterinærbehandling til en katt, kjøpt inn markkurer og et transportbur. Vi har også kjøpt inn fluepapir, hamptau til klatrestativ (som vi startet bygging av i fjor, men der vi gikk tomme for tau). Vi har også kjøpt inn litt tepper som vi har sydd hengekøyer til kattene av. 

Tusen takk til den norske familien som hjalp til i flere timer med å sette det sammen! 

På kveldene er det bekmørkt på shelteret (da de ikke har strøm), så vi kjøpte også inn noen solcellelamper til kjøkkenet. I fjor hadde vi med en del burvifter og disse kjøpte vi med batterier til i år.

Nefelli gjemte seg bak lampa en sen kveld på shelteret 

Vi har også kjøpt inn plastforklær for å forebygge smitte i isolatet. Vi hadde i tillegg med oss en god del plastbokser med lokk til oppbevaring av medisinsk utstyr.

Vi håper dere som har bidratt er fornøyde med hva vi har fått til for pengene – det er i hvert fall vi. Marina og Joyce (som jobber frivillig på shelteret hver dag hele året) ønsker også å takke alle som har bidratt. Vi har virkelig utgjort en forskjell!

Behovet for penger er alltid stort, da forbruket er mye høyere enn inntektene. Shelteret mottar ingen offentlig støtte, og er helt avhengig av donasjoner utenfra. Prosjektet vårt her i Norge fortsetter, da vi planlegger å reise tilbake senere.

Jeg må få beklage mangelen på blogger i den siste tiden, men det har vært så altfor mye å henge fingrene i, og internettet på det nye hotellet var så sjukt dårlig at ingenting funket. Jeg skal allikevel prøve å skrive om det som har skjedd i løpet av den siste tiden.

 Da flåtten har tatt helt overhånd på shelteret etter et lite regnskyll har vi skaffet shelteret en ny spray-maskin, slik at de kan spraye både bakken og hundene med et middel som dreper flåtten. Problemet med denne er at flåtten blir hengende igjen på huden, og at den bare virker der og da. Allikevel er dette bedre enn ingenting, og de verste innhegningene har nå blitt sprayet ned, slik at de hundene som er verst rammet ikke skal miste for mye blod. Vi har også fått kjøpt og gitt ut til sammen 75 Bravectoer, noe som er et helt sykt antall. Tusen takk til alle som har donert og gjort dette mulig - Dere har vært med på å redde 75 liv!

 Marina fullt utstyrt med ny spray-maskin

Her er Joyce og Marina i full gang med å spraye ned en av hundene i Dolly og Divas innhegning, som er sterkt rammet da den har jorde på 2/4 sider. 

 Da varmen virkelig har ankommet for å bli fant jeg ut at jeg ønsket å gjøre noe litt ekstra for noen av hundene på shelteret. Det er nemlig noen av dem som bader i vannbøttene sine, noe som ikke er så lurt da vannet bare blir skiftet en gang om dagen (noen ganger ikke hver dag en gang, avhengig av antall frivillige). Jeg gikk derfor til innkjøp av 5 mobile barnebasseng i plast, som jeg har hatt med meg rundt når jeg har vasket vannbøtter, og disse falt veldig i smak. Jeg er ikke så sikker på hvor lenge de varer, men de har ihvertfall skapt et lite lysglimt i hverdagen for noen av hundene.

 Riva fikk seg et etterlengtet bad 

Elaine var også veldig fornøyd med sitt badebasseng

Fra noe godt til noe helt forferdelig. Søndagen var jeg på shelteret hele dagen (fra klokken 06.30 om morgenen), og fikk virkelig oppleve hva en dag på shelteret kan by på. Vi fikk gjort unna alt av vann og avføring, og følte ting var på god gli. Utpå ettermiddagen fikk Marina en telefon fra noen som hadde sett en hund som var påkjørt like ved shelteret. Joyce og jeg rykket ut, og da vi kom kjørende på motorveien så vi hunden komme gående mot oss. Vi fikk stoppet trafikken og hentet inn hunden som virket veldig medtatt, men allikevel veldig glad for å bli plukket opp. Det var nesten som om den bare ventet på at noen skulle hjelpe den. Den hadde blod rennende nedover hele ansiktet, og sjanglet litt når den gikk. Jeg ble veldig imponert av hvordan Joyce håndterte situasjonen, da hun gikk rett bort – helt uten redsel – og løftet den store hunden inn i bilen. Da vi fikk hunden inn i bilen så vi at den hadde alvorlige skader i hodet. Jeg fikk helt bakoversveis med en gang, for i sårene på toppen av hodet så jeg noe som bevegde på seg hver gang hunden pustet. Jeg tenkte med en gang at såret var så dypt at man kunne se inn til en del av hjernen, men dette skulle vise seg å være noe helt annet.

  Dersom du ikke tåler så mye detaljer om skader, blod og insekter, fraråder jeg deg fra å lese de neste avsnittene. Jeg advarer også mot sterke bilder, dersom du åpner linkene.

Det viste seg nemlig å være kjempestore larver som hadde begynt å spise hunden innvendig. Da alle veterinærkontorene var stengt (siden det var søndag), og ingen hadde mulighet til å møte oss før neste morgen, ble vi nødt til å sette i gang tiltak på egenhånd. Vi fikk derfor plassert hunden i et skjul på shelteret, og gitt den en antibiotika injeksjon. Deretter måtte vi sette igang med å plukke ut larver fra sårene. Problemet med dette var at larvene gjemte seg med en gang vi begynte å røre i såret. Med visshet om at disse larvene kunne drepe hunden over natten, ble vi nødt til å plukke larver i flere omganger utover kvelden. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde mye, det var i all hovedsak Joyce som plukket, jeg fungerte mer som en assistent. Hunden oppførte seg helt eksemplarisk, og ut i fra det blikkene den sendte oss er jeg sikker på at den visste at den fikk hjelp til tross for de utrolig sterke smertene den måtte ha hatt. Ettersom vi fikk ut flere og flere larver gikk det opp for oss at dette ikke var skader fra en påkjørsel. Denne hunden hadde blitt hardt mishandlet, og antakeligvis slått gjentatte ganger med en gjenstand med noe spist metall på. Den hadde hull som så ganske like ut oppå hodet og på siden, og disse var definitivt ikke forårsaket av en bil. I tillegg hadde den store merker i pelsen rundt nakken, etter et halsbånd som hadde sittet alt for stramt, alt for lenge.

Bildelink: http://imgur.com/23WjfYE

På dette bildet ser man tydelig noen av larvene i sårene på hodet på hunden. Det var utrolig mange, og størrelsen på dem var ut av alle proporsjoner. 

Når natten nærmet seg ble det raskt mørkt, og vi fortsatte plukkingen med jevne mellomrom til ca. 23.30. Da brukte vi både hodelykter og mobillys for å se hva vi drev med. Vi prøvde også å skylle sårene med saltvann for å tvinge larvene ut. Dette hjalp ikke, så vi fylte sårene med Betadine for å drepe larvene, og måtte innse at vi hadde gjort det vi kunne for hunden.

Bildelink:  http://imgur.com/sgtGkuF

På bildet ser man hvordan såret oppå hodet så ut etter at vi hadde plukket ut en del av larvene. Det er tydelige hull etter en skarp gjenstand. 

Samme kveld var det også en storm på vei, så i mellom larveplukkingen var vi nødt til å flytte alt som sto utendørs under tak. Dette gjaldt også valper og kattunger som tidligere hadde stått ute i bur under ”frivilligtreet”, da storm på Kefalonia virkelig kan bety storm. Vi kunne se lynene slå ned langt unna, men de kom heldigvis aldri frem til oss. Da vi omsider hadde fått alle i trygghet, hadde vi en liten debrief under treet, og vi spiste litt frukt vi hadde igjen fra tidligere på dagen. På vei hjem fra shelteret begynte jeg plutselig å kjenne tårene strømme på, og jeg måtte også stoppe to ganger for å kaste opp. Det var tydelig at sjokket over det jeg hadde sett og gjort kom lenge etterpå. Det hjalp nok heller ikke at jeg hadde jobbet i solsteika i 17 timer uten stopp, og jeg endte opp med å gråte til jeg sovnet.

Dagen etter tok Marina hunden til veterinær, og han ga ham en injeksjon mot larvene, som gjorde at larvene døde og falt ut av seg selv. Veterinæren døpte ham Pegasus etter hans trygge og lojale vesen. Han så allerede mye bedre ut etter veterinærbesøket, og to dager senere var han frisk nok til å flytte inn i en luftegård sammen med en annen hund. Sårene har allerede grodd en god del og de sprayes nå daglig med antibakteriell spray for å unngå infeksjoner.

Bildelink: http://imgur.com/L6R0o2F

 På bildet ser man noen av larvene vi plukket ut. De var umulige å drepe, og vi prøvde til og med å legge dem i klor. Det endte med at vi måtte legge dem i en plastpose og kaste dem i søpla, da vi ikke ville ta sjansen på å slippe dem ut i naturen rundt shelteret. 

Jeg tror aldri jeg har vært så sur på menneskeheten som jeg var den kvelden. Jeg kastet opp av sinne, og akkurat da øynet jeg ikke håp for verden. I ettertid har jeg tenkt mer over hvordan det hele ble håndtert, og jeg er så utrolig imponert av alt som skjedde den dagen. Hvordan hunden ble hentet inn og behandlingen satt i gang i løpet av 10 minutter, og hvordan de fant løsninger på alle problemene vi møtte på. Ikke minst hvordan Joyce orket å plukke ut alle de larvene til tross for det ekle synet og lukta fra de dype sårene. Enda spurte hun om jeg var OK flere ganger gjennom hele kvelden. Jeg bøyer meg virkelig i hatten for disse to damene, som gjør sitt aller beste hver eneste dag – HELE ÅRET for at dyrene skal ha det så bra som mulig. De er utrolige, og en virkelig stor velsignelse for øya.

Dette er mine “jeg-er-så-sint-at-jeg-gråter-og-kaster-opp-øyne”. Tror aldri jeg har vært så sint i hele mitt liv.

Søndag morgen, da jeg skulle til å reise fra hotellet, begynte Andy å klynke veldig høyt og unormalt, og fikk et svært desperat blikk i øynene. Først trodde jeg kanskje at det var en protest på grunn av varmen (han kom fra mitt nedkjølte hotellrom til godt over 30 grader på vei ut i bilen), men det viste seg dessverre å være fordi han hadde smerter. Da vi kom til shelteret så han enda verre ut, og det begynte å gå opp for meg hvordan dette kanskje kom til å ende. Tårene begynte å trille, da jeg virkelig hadde hatt troa på at det skulle gå bra denne gangen. Da Marina fikk se ham, ringte hun veterinærene med en gang for å høre om de hadde mulighet til å stille opp til tross for at alle veterinærkontorene er stengt på søndager. Heldigvis stilte den ene veterinæren opp, og Andy, Joyce og jeg dro av gårde i hui og hast. Da vi kom frem til veterinærkontoret begynte Andy å få anfall, og han fikk store kramper i hele kroppen og viste tydelige tegn på store smerter. Veterinæren så kjapt på ham og konstaterte at han hadde pådratt seg en sykdom som hadde gått utover nervesystemet, og at det var minimale sjanser for å overleve. Behandlingen var svært tøff, og det ville også bety enda mer vondt. Vi ble enige om at det beste nok var å la ham slippe, og til tross for at jeg hadde forberedt meg på dette, tok jeg det utrolig tungt. Jeg klappet og koste med ham helt til den lille, sårbare kroppen var tom for liv. Jeg håper virkelig han følte seg elsket helt til siste pust var tatt.

Da jeg kom tilbake på shelteret forsøkte jeg å komme så raskt i vei med arbeidet som jeg kunne, slik at jeg skulle slutte å gråte litt fortere. Jeg hater nemlig å gråte, og gjør det veldig sjeldent, noe som gjør at når jeg først gråter, så gråter jeg skikkelig. De som noen gang har grått i nærheten av hunden sin kan sikkert forutse hvordan dette gikk – hunder oppfører seg nemlig ganske spesielt når de skjønner at noe er galt. Selv de galeste, mest energiske hundene på shelteret kom forsiktig bort og slikket meg i fjeset og dultet borti meg for å trøste mens jeg vasket vannbøtter og fylte vann og det hjalp jo litt på formen. Menneskets beste venn. Og jeg følte jeg sviktet dem tilbake - selv om jeg har gjort mitt ytterste. 

~ Savannah ~

Men fra noe trist til noe veldig bra. Jeg har blitt kjent med en britisk dame på shelteret som er tidligere ”groomer” og som kommer innom shelteret i ny og ne for blant annet å stelle pels og klippe negler. Vi har derfor teamet up litt, slik at vi kan samarbeide om å få tatt oss av de verst rammede hundene. Dette har resultert i en liten del “skamklipping”, en god del avklipte negler, og masse flåttplukking. Sammen har vi fjernet mange negler som har vokst rundt seg selv, og mange har vært på vei inn i poten igjen. Dette er svært smertefullt for de hundene som opplever det, og det er derfor kjempebra at det oppdages før det skjer, slik at man også unngår å skape en inngangsport for infeksjoner i poten.

En annen gladnyhet er at Ann (groomeren) også har adoptert en av hundene jeg kjenner fra i fjor; Mami, sammen med den nyankomne ARK-hunden Theo. Jeg ble med henne hjem for å hilse på, og de har det som plommen i egget med egne senger, badebasseng og masse kjærlighet. Det står i stor kontrast til tørre ARK med insekter, sykdommer og altfor få frivillige. 

Sammen med Ann har vi som sagt også fått klippet en god del hunder. Noen av dem har vært veldig medvillige og nærmest elsket å bli stelt med, mens andre har måttet fått beroligende for å i det hele tatt bli løftet opp på bordet vårt (som utgjør vår lille mobile grooming-stasjon). Hunden på bildet under var veldig skeptisk til hele klippeprosessen, men resultatet ble allikevel ikke så aller verst. Ihvertfall ikke komfort-messig. 

Groomingen gir oss også en mulighet til å kartlegge hvordan ståa er angående flått, og det hjelper meg til å gi Bravecto til de hundene som trenger det mest. Til nå har jeg kjøpt og gitt ut ca. 50 Bravectoer, alt takket være donasjoner fra dere der ute. Så tusen hjertelig takk fra meg og hundene! Det er vanskelig å sette ord på hvor stor forskjell en flåttpille gjør her. Det er så nødvendig! Tusen, tusen takk til alle som har bidratt - dere redder virkelig liv. 

En spesiell takk til Anne Britt som hadde øremerket donasjonen til Bravecto.

I tillegg til Bravecto har jeg også fått kjøpt inn hundemat, da shelteret var helt tomme for tørrfòr og en hel pall med kattepellets (som ikke har kommet enda). Jeg har også startet renoveringsprosjekt på stativet i den ene kattegården, der jeg skal surre inn stolpene i hamptau jeg har hatt med fra Norge, men det viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro å renovere klatrestativ med et 30-talls katter rundt seg. Spesielt når man kanskje er litt mer hundemenneske enn kattemenneske. Men det går da ihvertfall fremover!

Dagene går videre her på shelteret, og til tross for at vi er noen frivillige her, så er det ikke mye tid som gjenstår når vann og avføring er ordnet med. Det blir småting som gjøres hist og her, men alle monner drar, har jeg lært, så vi får se hvor vi ender opp!

De siste dagene har vi gjort veldig mye rart. Torsdag kom vi til shelteret, og da var allerede over halvparten ferdig ”vannet” og ting var egentlig ganske på stell. Joyce, som er en av de faste frivillige på shelteret, lurte derfor på om vi ville være med vennen hennes Panagiotis på båttur. Vi så for oss at dette bare var en liten svipptur ut på havet, og takket ja til et lite avbrekk. Det er jeg veldig glad for i ettertid. Turen skulle vise seg å gå helt fra Assos som ligger nordvest på øya og tilbake til Lassi, som ligger ved flyplassen. Vi dro fra shelteret kl. 14.00 og var ikke tilbake igjen før 22.00! Det er den aller beste båtturen jeg noen gang har vært på. Panagiotis, som styrte skuta viste oss rundt øya som en erfaren turguide (ihvertfall til å være mattelærer), og stoppet også flere ganger så vi fikk badet litt fra båten. I tillegg stoppet vi på en superspesiell restaurant langs vannet, der vi fikk smake på over 10 forskjellige retter. På veien mot Lassi stoppet vi også innom en øy der det stod en kirke bygget i ruinene av et kloster. Til slutt fikk vi se en utrolig solnedgang fra båten, og det hele var bare en helt fantastisk opplevelse.

På kvelden gikk vi ut for å feire Ninos siste dag. Det var veldig hyggelig.

Fredag ble den neste, store veterinærdagen. Først dro jeg avgårde med den ene valpen vi har vaksinert, da den var veldig slapp og apatisk, og på vei til veterinæren hadde den også svært blodig avføring. Det endte derfor med at den fikk innlagt en veneflon, der jeg nå administrerer væske og medisiner (antibiotika og kvalmestillende). Da jeg kom tilbake til shelteret nærmet gradene seg 40, og det merkes godt på både dyr og mennesker at det er så varmt. Det meste gikk ganske sakte, og hundene lå på ryggen og peste i skyggen. På det vi kaller kjøkkenet har vi over lengre tid hatt en katt som ikke ser noe særlig bra ut. Den har egentlig ventet på å bli hentet av de gamle eierne sine, men da de ikke kom valgte jeg å ta den til veterinær selv. 

På shelteret har katten for det meste ligget rolig og pustet sakte, og den har sett nærmest halvdød ut. Da vi kom frem til veterinæren kviknet den til litt under airconditionen, og det viste seg å være en ganske så hyggelig katt. Veterinæren vår fant ut at katten mest sannsynlig hadde hatt en ubehandlet infeksjon som hadde gjort at den sluttet å vaske seg selv på et punkt. I tillegg er den solbrent på nese og ører, og dette hjelper jo ikke akkurat på utseendet. Den er nå satt på en antibiotikakur, som jeg skal fortsette med på mandag.

På kvelden ble jeg nødt til å ta med meg valpen hjem til hotellet, da den skulle ha medisiner hver 8. time (og den siste dosen i går var klokken 04.30). Jeg pakket med meg alt jeg trengte, og dro avgårde fra shelteret med valpen i et reisebur. Da jeg skulle gi første medisindose på kvelden datt selvsagt veneflonen ut, så jeg måtte administrere alt under huden istedenfor.. Heldigvis gikk alt ok allikevel! 

Jeg ble så utrolig glad hver gang jeg våknet gjennom natten og valpen fortsatt var i live. Man får så opp humøret når ting går bedre! Det trengs virkelig i en ellers ganske slitsom hverdag. Han har nå fått navnet Andy, og er med meg til ARK hver dag. På kvelden sover han hos meg, slik at den dehydrerte kroppen hans kan få væske intravenøst og medisiner. I tillegg får han kjølt seg ned litt på kvelden og natten, slik at han har mulighet til å gjenvinne litt energi. Han er en veldig søt og herlig valp, og jeg krysser fingrene skikkelig for at fremgangen fortsetter. So far, so good. 

I løpet av dagen i dag har jeg også vært hos veterinæren med en annen valp som kom inn på fredag. Den ble funnet sammen med to søsken i et bur nede på havna i Pessada. De sto midt i solsteika, og hadde verken tilgang på mat eller vann. Heldigvis er han som driver havna en venn av Marina, og tok derfor raskt kontakt. De to andre valpene ser ut til å være i fin form, nå etter at de har fått markkur og behandling mot lopper og lus (Frontline, som jeg har kjøpt inn til bruk på valper og katter). Den siste har derimot hatt veldig mye skorper og flass, og jeg ønsket derfor å forsikre meg om at dette ikke var noe farlig. Veterinæren kunne fortelle meg at valpen mest sannsynlig har gått med så mye lopper over så lang tid at den har skrapt av seg huden, som da er grunnen til skorpene. Nå som skropene faller av, ser den helt forferdeligi ut i pelsen sin, stakkars.

I morgen er alle veterinærene stengt, så forhåpentligvis vil det ikke oppstå noe akutt jeg ikke kan ta meg av. Jeg gjør mitt beste for at den nye veneflonen til Andy ikke skal falle ut, og håper skikkelig på at alt går bra med den lille søtnosen. Det er så fortjent etter en såpass dårlig start på livet. 

Fredagen var en skikkelig tung dag for meg. Jeg blir så sliten av søvnmangel og den stekende varmen. Hver gang jeg fikk høre om dyr som skulle adopteres eller som hadde blitt adoptert, begynte jeg å grine. Det er så utmattende, men også så givende, å være her. Jeg gikk derfor rundt og sippa hver gang noen fortalte meg solskinnshistorier. På kvelden hadde jeg et totalt breakdown på hotellet sammen med Andy. Heldigvis gikk det hele ganske så bra, og det har gått bedre siden da. Nå gjenstår det bare å se hvordan det går med Andy og resten av gjengen..

Nå har vi vært her en hel uke allerede. Tiden flyr! Det har vel kanskje noe å gjøre med at vi faktisk holder på med noe aktivt hele dagen uten stort mange pauser.

Valpen vi hadde på rommet ble mye bedre. Rundt klokka 03 natt til mandag så han grei ut og vandret til og med litt rundt. Håp. Da vi våknet opp 06 for å sjekke ham igjen, hadde han lagt seg på ARK-klærne mine ved siden av senga. Hjertet mitt sank da jeg så den livløse kroppen hans. Sykdommen hadde tatt livet av ham. Håpløst. Ikke den starten på dagen man ønsker seg. Da vi skulle flytte på ham var kroppen hans allerede blitt stiv og kald. Han var heldig, fordi han døde i trygghet og vel ivaretatt. Heldig, fordi han ikke døde alene. Uheldig, fordi han ikke hadde familien sin. Uheldig fordi han var hjemløs og ble dumpet av de han kunne stole på. Allikevel fikk han ihvertfall en bedre død enn å dø helt alene på den kalde, harde bakken på ARK. Men dette er bare starten på sommeren. 

Etter å ha gravlagt vofsen og vasket ned rommet, kom vi oss allikevel til ARK, der alle allerede var i full gang med arbeidet. Denne dagen kom også den britiske gjengangeren Trevor og to britiske damer med alle tingene vi har bestilt på forhånd. Blant annet fikk vi 2 nye bur til ”karantenestasjonen” vi har tenkt til å sette opp, masse bra hundefòr (spesielt til kattunger, valper og syke dyr) og en del annet ustyr som kan komme godt med. Trevor og damene hjalp oss med å skru sammen burene, og ikke lenge etter var de fylt opp.

Resten av dagen gikk ganske rolig for seg, da det var veldig varmt. Vi fikk fortsatt gitt alle hundene nytt, “kaldt” vann, og valpene fikk seg et bad. I tillegg fikk vi endelig delt ut noen Bravecto-tabletter mot blant annet flått og lopper til de hundene som var verst rammet. Det er såpass effektivt at de blodsugende insektene bare faller av. I løpet av bare noen timer er det ikke en eneste flått å finne. 

Tirsdagen kom det enda en erfaren frivillig til shelteret, og vanningen og plukking av avføring gikk relativt fort. Vi fikk derfor litt tid til å klippe noen negler, børste litt flokete pels og ordne opp litt i slike småting. I tillegg tok vi med oss 5 av valpene til veterinær for å gi dem vaksiner og markkur. Da veterinæren var veldig opptatt på dagtid, ble vi nødt til å vente til etter ”siestaen”, som var over 17.30. Det ble derfor et kveldsbesøk med 5 heldige små. 

Dette er Percy, som er en av mine favoritthunder på shelteret. Han har de lengste neglene jeg noen sinne har vært borti, og de vokser også veldig fort. Jeg har allerede klippet dem ned ca. 3,5 cm, og han har ihvertfall 1 cm til å gå på. Han elsker oppmerksomhet, og skulle aller helst ha vært med meg hjem i kofferten <3 

Det mest problematiske med veterinærbesøket skulle vise seg å være å finne nok bur til alle sammen. Ingen av gitterne hørte til burene vi fant, så vi ble nødt til å kjøre så forsiktig vi kunne med halvåpne bur. Vi kom oss til slutt frem til en veldig hyggelig, kvinnelig veterinær, Spiroudula, som tok oss i mot i et godt og avkjølt venteværelse. Der ble vi sittende og høre på en av de Corgie-lignende valpene mase i nesten en halv time, før vi endelig fikk komme inn. Da hadde samtlige valper gjort fra seg i buret, og venteværelset luktet av valpebæsj.

Vel inne fikk valpene en kjapp sjekk, og vi fikk stadfestet at de var så friske og fine som de så ut. Noen av dem synes det var skummelt, mens andre (les: spesielt de gærne Corgie-valpene) synes det var mest gøy.

Da vi kom fra veterinæren var Marina, sjefen for shelteret, alene og hun lurte på om vi kunne holde fortet mens hun dro til veterinær med en av hundene. Dette sa vi ja til, og mens Malin tok seg en kjapp powernap i bilen fikk jeg ryddet litt rundt treet vi bruker som pauserom, jeg fikk ordnet ”uteburene” til valpene klare til morgendagen, og jeg fikk til og med vasket opp noen skåler.  

Følte meg ganske så effektiv akkurat da, faktisk. 

Onsdagen forsov vi oss begge to, og fant da ut at det var på tide å ordne opp i litt ting. Jeg har derfor endelig fått klaget på leiebilen, noe som resulterte i en ny. Nå durer vi rundt i ei litta Hundai, tror jeg, bilde kommer senere. Den har både aircondition og radio, og har til og med lys når vi åpner opp dørene – Rene luksusen! Resten av dagen brukte vi på ARK, der blant annet vanninga tok veldig lang tid, til tross for god hjelp fra frivillige Nino fra Nederland. På kvelden fikk vi startet ”prosjekt-rydde-conteineren”, og der er det nok å henge fingrene i. Før og etter bilder kommer, for å si det sånn!

Nå har det virkelig gått i ett siden sist! De siste dagene har vært tunge både psykisk og fysisk, og det har vært så mye humørsvingninger at vi ikke egentlig har helt kontroll selv en gang. 

Lørdag troppet vi opp på shelteret i 8-tiden med godt mot og masse energi. Vi hadde pakket med oss niste, og laget isvann i fryseren på hotellet, og var virkelig klare for å bruke dagen så godt vi kunne. I tillegg til oss kom Megan fra England og Nino fra Nederland, så vi startet dagen med å vise dem litt rundt og vise dem hvordan man kommer seg inn og ut av hundegårdene osv. Etterpå splittet vi opp og begynte med vanningen; altså å vaske ut av vannbøtter og fylle på nytt rent vann. Rent, som i den forstand at vi ikke kan drikke det uten å bli dårlige. Det gikk ganske greit, men etterhvert gikk de andre frivillige, og jeg og Malin fortsatte alene. Da jeg nærmet meg slutten gikk jeg inn i en av hundegårdene, og la merke til at en av hundene manglet. Han har vært en av favorittene de tidligere årene, en stor hannhund som har gått under navnet Jake. Etter å ha lett litt, fant jeg ham liggende helt innerst i gården. Han pustet ikke lenger. Jeg har aldri sett en voksen, død hund før, så dette var en veldig sterk opplevelse for meg. Han lignet så mye på min 13 år gamle hund hjemme i Norge, noe som gjorde det spesielt tungt. I tillegg var dette en av hundene jeg kjente så godt til fra før, og å se fluene sverme omkring ham var utrolig vanskelig. Det var tydelig at han hadde ligget i varmen en stund. Søte, kjære Jake som hadde bodd hele livet sitt i denne innhegningen etter å ha ankommet som valp. Nå var han på en måte redusert til å bare være en kropp, og ikke den gode gamle hunden jeg kjente.  

                           Håper du nådde frem til Rainbow Bridge <3 

Jeg fikk sagt ifra til Marina, og hun fortalte meg at de har fått et nytt problem i år med en ny type flått. Disse er bittesmå selv om de har sugd seg fast over lengre tid, og helt kullsvarte. Dette gjør at de er vanskeligere å se på noen av hundene, og de er i tillegg helt umulige å plukke av, da de er så små. Disse kommer fra jordet rett ovenfor shelteret, og kommer spesielt etter at det har regnet, da vannet renner ned til innhegningene. Flåtten gjør hundene mer mottakelige for sykdommer, og det så ut til at Jake hadde fått en sykdom som heter leptospirose, da slimhinnene og ørene hans hadde et gulskjær. Dette er svært smittsomt, spesielt med hunder som står sammen slik som på shelteret, og det var dessverre også en annen hund i samme innhegning som døde på lørdag. Vi har derfor bestemt oss for å få tak i en haug med Bravecto (flått/loppe/lus-kur) når butikkene åpner igjen mandag morgen.

På kvelden på lørdag var vi invitert til gresk fest, da det var to år siden Joyce begynte å jobbe på shelteret. Vi dro derfor hjem og dusjet, før turen gikk til campingen som ligger i andre ende av Argostoli. Det skulle vise seg å være ganske komplisert å finne frem i mørket, da ingen av skiltene egentlig syntes så godt, i tillegg til at jeg aldri har kjørt gjennom byen før som sjåfør. Jeg endte derfor blant annet opp med å kjøre feil vei i en enveiskjørt gate, og det hele ble egentlig ganske kaotisk. Til slutt kom vi frem til dekket bord, med ballonger, plakater og mange av de frivillige fra shelteret. De hadde leid inn underholdning, og dette tok etterhvert helt av. Jeg har personlig aldri vært med på noe lignende. Folk danset tradisjonelle danser og kastet servietter (dette er visstnok en tradisjon), og på et punkt danset 60 år gamle Marina som Shakira i høye hæler oppå et bord. De colombianske røttene hennes kom tydelig frem! Det var med andre ord en veldig morsom fest. Når klokka nærma seg ett om natta var vi helt utslitt, og fant ut at det var best å ta kvelden.

Søndag morgen dro vi på shelteret ganske sent, da vi var slitne fra gårsdagen. Allikevel var verken vannet eller avføringen startet på da vi kom, så vi satte i gang relativt fort. Når så mange timer av dagen går med på å gjøre det hverdagslige arbeidet, sitter man på mange måter igjen med en følelse av å gjøre noe, men samtidig får vi aldri tid til å gjøre noe annet av det som virkelig trengs. Hadde det vært flere frivillige på shelteret, hadde mulighetene vært så mange flere! Lista over ting vi har planer om å gjøre blir bare lengre og lengre. Men det får det blir mer om senere.

Vi har nemlig også tatt inn en leieboer i dag, nemlig en liten valp som har blitt syk (han var ganske apatisk og kastet opp alt han prøvde å få i seg da han var på shelteret). Vi tør foreløpig ikke å gi ham noe navn, da han er i ganske dårlig form, men det er mulig han får det etter veterinærbesøk i morgen. Alle de syke og hjemløse dyrene her fortjener så mye, mye bedre. Kanskje noen har et navnforslag?

Følg bloggen for videre oppdateringer. 

I dag var det tid for å dra til ARK. Vi ankom ARK rundt kl. Halv ni og da var allerede 2 frivillige i gang med alt arbeidet som skulle gjøres. Etter å ha gått den litt mentalt tunge veien inn mot ”kjøkkenet”, som fungerer som sentrum for shelteret, ble vi tatt godt imot av Joyce som er en av de som jobber på ARK ”fast” hele året, og hun var veldig glad for å se oss igjen. Spesielt nå, da det ikke er kommet så mange frivillige enda - noe det pleier å gjøre rundt sommertider.

Vi tok oss en obligatorisk hilserunde på resten av shelteret, og fikk hilst på noen av de skjønne vofsene fra ifjor. Selv om det var ganske mange vi kjente igjen, var det også en del nye ansikter. Det gjør alltid like vondt. 

Noe av det som var litt fint å se, var at de hundene som var verst rammet av flått i fjor, ikke var rammet så hardt i år. Jeg vet ikke om dette kommer av at de har fått flåttkurer eller om de har sprøytet bakken, men det var uansett litt godt for sjela å se at de (i hvertfall ikke foreløpig) ikke var like uheldige nå. Dessverre så vi også en del som var dekket av flått i år også, det blir innkjøp av Bravecto ganske snart. 

Vi har brukt hele dagen på å ”vanne” og fjerne avføring i hundegårdene, noe som er en av de mest langtekkelige jobbene. I en av de aller første hundegårdene vi gikk inn i, skulle jeg vaske bøtta, og stakk hånda ned i vannet for å gni med svampen. Plutselig kjente jeg noe være nær hånda mi i bøtta, og jeg skvatt skikkelig til - der lå det nemlig en død rotte og fløt. Deilig. Fikk da ihvertfall en liten wake up-call, da. 

Vannfylling og vasking av bøtter er ganske hardt arbeid, og vi er begge derfor ganske slitne nå på kvelden. Jeg klarte også å kjøre en jerntrillebår inn i ankelen i løpet av dagen, så jeg kjenner jeg er litt spent på hvordan den ser ut i morgen. Klærne fikk også gjennomgå ganske bra i dag.

Vi har fått dannet oss et lite bilde av hva vi tenker må gjøres, og skal fortsette å kartlegge litt videre. Det er blant annet en del valper vi skal prøve å hjelpe til med å holde friske (tror det er 12 små valper der nå, som ikke har en mor, fordelt på 4 kull), blant annet med å se om vi får vaksinert eller gjort noe lignende snart. Sykepleieren i meg har kanskje et par triks på lur, noe jeg tror kan komme godt med! Det er også to hunder vi må ta med til veterinær, da klokapslene deres hadde grodd innover i potene, som jo er svært smertefullt.

Jeg skal få tatt litt flere bilder av kattene og valpene (og sikkert hundene igjen) i løpet av dagene som kommer, så stay tuned! 

PS! Jeg har ikke tatt med så mye av utstyret som er blitt donert enda, da jeg må sortere litt, og pakke ned i tette kasser. Det kommer mer om dette senere!

22.06.17. ENDELIG er dagen her. Vi har ankommet Kefalonia!

Vi reiste av gårde hjemmefra klokken 3 i natt, og kom frem til flyplassen på Kefalonia 10.50. Etter å ha plukket opp bagasjen som bestod av 4 gigantiske og ganske tunge kofferter i tillegg til håndbagasjene våre, fikk vi trillet oss ut gjennom tollen – som forresten ikke egentlig eksisterer (og godt er vel egentlig det når du ankommer landet med så mye rare ting i kofferten) og vi fant Chris som skulle hjelpe oss med å frakte bagasjen.

Han fortalte oss at hotellet vi skulle bo på var overbooket, og at vi derfor hadde fått et nytt hotell (like ved det andre). Det skulle vise seg å egentlig være ganske greit. Rommet er litt mindre, men det er til gjengjeld veldig koselig.

Chris hjalp oss også med å finne leiebilfirmaet, og jeg er nå ”leier” av en *fantastisk* Chevrolet Lancetti fra 1990-tallet en gang. Det er kanskje ikke så lett å skjønne helt hvilket gir den går i og den knirker litt i bremsene og sånn, men altså. Vi kommer oss frem. Og noe så deilig som den friheten man har når man har egen bil. Det er egentlig et must på denne øya.

Etter å ha pakket ut litt i det ene skapet som står her, fikk vi derfor fart på oss, og dro innover til Argostoli for å hilse på bokhandleren Panos som har blitt vår kamerat her nede over flere år. Han hjelper til med hva det måtte være, og er generelt en veldig hyggelig type. Han virket også ganske glad for å se oss J

Etter å ha vært i Argostoli fikk vi handlet litt, og, til tross for at vi kjørte oss litt bort så fant vi frem til hotellet igjen til slutt. Vi fikk også spist litt på en koselig restaurant ved hotellet, og der fant vi såklart en liten, søt pus som måtte få litt kylling. Tror den ble ganske fornøyd til slutt. 

Slutten av dagen gikk bort til soling og bading ved hotellet, og en kjapp kveldsdukkert på Trapezaki-stranda, der vi forøvrig var helt alene.

I morgen tidlig drar vi til ARK, så da blir det nok litt mer relevant blogging. Håper vi blogges!

11/6 var vi så heldige at vi hadde blitt invitert til å holde stand på Øyfestivalen på Ammerud. Dette var et arrangement satt igang av ungdomsklubben Stedda, der både barn og voksne kom for å være med på forskjellige aktiviteter, kjøpe god mat og være sammen. 

Til tross for at regnet plaska ned var det et relativt godt oppmøte. Vi hadde loddsalg, salg av kake, muffins og veganske boller, og i tillegg hadde vi med maskoten Yatzy, som stilte med kos til alle som ville ha. 

Vi fikk inn til sammen 2000 kroner på arrangementet, og det var veldig koselig å få være med. Tusen takk til Camilla, Victoria og Marita som stilte opp på stand med meg, og ikke minst tusen hjertelig takk til Stedda som gjorde et unntak og lot oss få være med! 

Den 10/6 arrangerte vi sponsorløp i Rælingen, og dette gikk over all forventning. 

Nå har det gått lenge mellom hver oppdatering, men nå er det bare en måned igjen til avreise, og dermed også litt mer å skrive om fremover. Så følg med! 

Forrige helg arrangerte vi et meget vellykket loppemarked i Rælingen. Vi hadde stelt i stand bord med haugevis av lopper, og hadde til og med en egen møbelavdeling, takket være fantastiske folk som donerte helt supre ting. I tillegg hadde vi stablet sammen en liten café der man kunne kjøpe blant annet vaffel, kake, kaffe, brus og lodd med flotte premier til. I det vi skulle “åpne” loppemarkedet kom naboene ned med et helt brett med gelé og vaniljesaus og mer kake som vi også solgte. Dette kom veldig godt med! 

“Møbelavdelingen”

Vi holdt loppemarkedet åpent i ca. 7 timer, og det kom så mange flere folk enn vi hadde trodd. Både naboer, tilfeldige forbipasserende og venner og bekjente fra rundt omkring kom innom, og det ble veldig koselig. Caféen var stadig full, og vaffelpressa gikk stort sett hele tiden. 

“Hovedteltet”

Mange av de som kom innom visste ikke om prosjektet vårt, og fikk dermed også vite om dette i løpet av dagen. 

Til sammen fikk vi inn ca. 11 000 kroner på loppemarkedet. Dette er en sum jeg personlig bare kunne ha drømt om, og jeg er superfornøyd med resultatet. Det var mye hardt arbeid, men jeg vil si det absolutt var verdt det! Vi lærte også masse om det å arrangere slike arrangementer, og kunnskapen tar vi med oss videre. 

Aller sist vil jeg bare takke alle som stilte opp, og som hjalp til på loppemarkedet; uten dere hadde dette blitt skikkelig kaotisk. En spesiell takk må jeg få sende til Trude, Marita, Turid, Odd, Liss, Janne og Synne som stilte opp hele dagen med både salg og rydding/ordning. Dere var supre!

I tillegg må jeg få takke alle som kom, og som bidro til at dyrene på Kefalonia får det litt bedre. Alle monner drar! Tusen takk! 

Starten av denne helgen har gått med til mye skriving og mye ønsketenkning. Vi har, etter tips fra Heidi Olsen, nemlig bestemt oss for å arrangere noe som kalles sponsorløp, og det er en god del vi må få i stand før dette kan se dagens lys.

Bilde hentet fra tine.no

Et sponsorløp går ut på å løpe runder for å samle inn penger. Det fungerer slik:

Den som skal være deltaker i løpet skaffer seg en eller flere sponsorer på forhånd. Sponsorer kan være mor, far, tanter, onkler, venner, kollegaer, bedrifter osv. Kun fantasien setter grenser! Deltakeren avtaler med sin(e) sponsor(er) en sum som skal gis per runde eller en fast sum for deltakelsen i løpet. Når løpet er gjennomført informerer deltakeren sin(e) sponsor(er) om hvor mange runder som ble løpt, og sponsoren(e) vippser eller overfører beløpet de har blitt enige om til prosjektet. Nærmere forklaring vil komme når arrangementet er ordentlig i gang. 

Her er en flott illustrasjon jeg har laga. Stolt av den, da (NOT, for de som ikke tok ironien).  

For å få dette til, må vi med andre ord planlegge litt. Vi må få tillatelse til å være et sted, vi må finne engasjerte mennesker til å løpe, og vi må klare å sette sammen et godt og gjennomført arrangement for å gjøre dette så gøy som overhode mulig. Dette er, med andre ord, en type innsamling som krever litt forarbeid for alle parter, men som kan vise seg å gi et godt bidrag til prosjektet dersom man har nok personer til å stille og dersom arrangementet blir bra.

Hele fredagen gikk derfor med til å utforme forespørsel og prøve å finne sponsorer å sende den til for å prøve å skaffe noen kule premier. I tillegg fikk jeg søkt om å låne et sted vi kan løpe og planlagt arrangementet litt.

 Meg på fredag.

Dersom du vil være med selv eller kjenner noen som du tenker kanskje vil være med kan du følge med på www.facebook.com/arknorway, der det, mest sannsynlig i starten av neste uke, vil komme et facebookarrangement samt mer informasjon om løpet, som vil bli holdt i Lillestrøm-området.

For 2 år, 7 mnd og 19 dager siden satte jeg for første gang mine føtter på ARK. Det var et utrolig overveldende øyeblikk. Det første synet som møtte oss var en voldsom mengde innhegninger med hunder i, og lyden av alle bjeffene slo oss nesten i bakken. Jeg har aldri blitt møtt med så mye kjærlighet og oppmerksomhet fra noen jeg aldri har møtt før. I den første innhegninga stod det minst 20 nydelige valper som alle gjorde sitt beste for å komme nærmest gjerdet, sånn at de kunne hilse på oss.

Dette er Yatzy, som endte opp med å bli med meg hjem tilbake i 2014 <3 

For å komme inn til ”kjernen” av shelteret, må man gå en ca. 70 m lang allé laget av hundegårder på begge sider. Disse er fulle av hunder som ønsker å få omsorg og oppmerksomhet, og som desperat gjør det de kan for å stå ut som den mest attraktive i flokken sin. I enden av den lange alléen finner man omsider ut at man ikke en gang er halvveis på shelteret. Det er så mye større enn man skulle tro. Det rommer så mange flere skjebner enn det ser ut som fra utsiden.

  Alléen ender i et stort tre som gir skygge til de frivillige. Det var her vi for første gang møtte Marina. En fantastisk colombiansk dame som styrer hele shelteret. Hun har kontroll på det meste, og møtte oss med et stort smil. Smilet ble bare enda bredere da vi sa vi var der for å hjelpe til. Vi ble raskt satt i arbeid, og hjalp blant annet til med å vaske og fylle vannbøtter og fjerne avføring fra gårdene.

Også kattegårdene fant vi i enden av alléen. De var fulle av tynne, små katter med store øyne og litt større hoder enn det kroppen deres tilsa at de skulle ha. Katter, som de fleste som eier en katt eller to vet, er ikke akkurat kjent for å være flokkdyr. På ARK var de flokket sammen, flere titalls katter. Etter en liten kamp med døra kom man endelig inn, og de små, sære vesenene flokket seg rundt beina våre for å få kos. De gned seg langs leggene våre, mjauet for å få oppmerksomhet, og malte som om de aldri har gjort noe annet. Man skulle ikke tro noen som hadde opplevd så mye fælt i løpet av livet skulle ha så mye tiltro til fremmede. Men det hadde de.

Det er ingen lett sak å komme til ARK. Det er ingen lett sak å håndtere dyr man vet man skal si ha det til, uten at man vet hvor de ender opp. Det er ikke lett å kjenne igjen de samme bedende øynene, år etter år. Å vite at de har vært her, på det samme stedet, i ett helt år. Og det er ikke lett å vite at de sannsynligvis kommer til å være der neste år heller. Det er heller ikke lett å glemme – og heller ikke lett å komme hjem igjen, fra de hundrevis av usikre skjebnene, de trofaste øynene og de forventningsfulle potene. Hvert år renner det noen tårer fra øynene i det jeg tråkker inn i arken. Arken som stadig tar til seg dyr og som stadig gir dem nye hjem. Arken som gjør sitt aller beste for at dyrene skal få dekket sine grunnleggende behov. Arken som jobber for at dyr skal bli mette, friske, og ikke minst trygge. Arken som tar imot de som kommer, selv om de kanskje ikke egentlig har plass. Arken som gir alle en sjanse.

I helgen kom prosjektet i gang, og katten er nå på vei ut av sekken. De siste ukene, der jeg egentlig skulle ha skrevet bachelor og vært flink og pliktoppfyllende har jeg i stedet giret meg opp med idéer jeg selv tenker er ganske gode for å prøve å hjelpe til der jeg vet det trengs.

 De aller fleste som har kommet frem til denne bloggen, har nok gått gjennom den nyopprettede facebooksiden, så jeg kommer ikke til å skrive så mye mer om selve prosjektet. Det kan du eventuelt gjøre selv, hvis du har vært så flink at du har kommet frem hit på egenhånd. Mer informasjon finner du nemlig på fanene øverst på siden. Denne bloggen kommer til å handle litt mer om fremgangen (forhåpentligvis), hva som skjer og tanker og følelser som kanskje dukker opp underveis.

Dette er Percy, han har vært på shelteret i mange år, og leter fortsatt etter en ny familie <3 

Jeg er kjempespent på hvordan dette her kommer til å gå. Jeg har aldri satt i gang noe lignende, og jeg har liksom ingen aning på forhånd om hvordan dette blir. Men jeg har troa på at det blir bra. Uansett blir det sikkert bra. Jeg har forberedt meg på litt motgang, men jeg håper jeg også får litt medgang, sånn at det veier opp litt. Jeg planlegger ihvertfall å gjøre mitt aller beste!

Dette er Jake. Han er en skikkelig godgutt som leter etter et hjem <3 

Når jeg har jobbet med dette prosjektet her den siste tiden, har jeg blitt så gira (sykt hype, som ungdomman sier’e), og idéene har liksom bare strømmet på. Hvor gode de er får vi se på underveis. Men jeg tenkte å prøve litt forskjellige metoder, da. Jeg tar imot både tips, forslag, spørsmål og eventuell kritikk! Da kan dere enten sende mail på [email protected], skrive i spørsmålsfanen eller på facebook (www.facebook.com/arknorway).

Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på nyheter!

Vi snakkes!