IguazĂș!
For Ă„ begynne helt pĂ„ begynnelsen (det er et veldig godt sted Ă„ starte), her er en beskrivelse av bussturen hit: Fra Buenos Aires til Puerto IguazĂș er det 17 timer. Det hĂžres i utgangspunktet ut som en reise man helst vil unngĂ„ om overhodet mulig, men vi var fĂžre var og booket de beste billettene pĂ„ langdistansebussen. Det vil si at vi hadde seter som kunne legges helt ned som en seng, tepper og puter, film og servering og i det hele tatt alt man trenger for Ă„ fĂ„ en behagelig natt. Julie sov som en stein nesten helt fra middag klokka 21 til frokost klokka 08:30, jeg sovnet rundt midnatt og rakk da til gjengjeld Ă„ se to og en halv film, og i det hele tatt var alle glade og nĂžgde da vi ankom reisemĂ„let.Â
PĂ„ bussen til IguazĂș
Puerto IguazĂș er en by som lever for og av turisme: nesten alle som er her har kommet enten for Ă„ se verdens stĂžrste fossefall, eller for Ă„ gjĂžre et levebrĂžd ut av dem. Vi tilhĂžrer naturlig nok den fĂžrste gruppen â fossefallene i IguazĂș regnes som et av verdens 7 naturunderverk, og jeg har flere ganger blitt anbefalt Ă„ dra dit, sĂ„ da tok vi turen. I utgangspunktet var planen Ă„ bli i byen 3-4 dager, for Ă„ vĂŠre sikre pĂ„ Ă„ fĂ„ to hele dager med fint vĂŠr i nasjonalparken, men pĂ„ grunn av noe som jeg skal fortelle om siden (det innebĂŠrer et esel) mĂ„tte vi gjĂžre besĂžket litt mer effektivt. Den nye planen sĂ„ da sĂ„nn ut:
-Â Â Â Â Â Â Â Mandag 13. april: Ankomst, planlegging av besĂžket
-       Tirsdag 14. april: Hel dag i nasjonalparken pÄ den argentinske siden
-       Onsdag 15. april: Halv dag i nasjonalparken pÄ den brasilianske siden, avgang til Resistencia
Denne planen ble heller ikke fulgt, til syvende og sist â Georg ble syk, sĂ„ formiddagen pĂ„ tirsdag tilbrakte vi pĂ„ sykehuset (4 kvartaler unna hostellet), hvor de raskt tok hos inn og gjorde diverse tester og fant ut at han hadde en mageinfeksjon. En intravenĂžs antibiotikadose og tre timer seinere var vi tilbake pĂ„ hostellet, og Julie og jeg bestemte oss for Ă„ skynde oss for Ă„ rekke den siste bussen til den brasilianske siden av nasjonalparken. PĂ„ dette tidspunktet hadde det allerede begynt Ă„ regne sterkt, sĂ„ vi kjĂžpte regnponchoer pĂ„ vei til bussen og krysset fingrene for at det skulle klarne opp.
Det gjorde det ikke. Det fossregnet fra vi kom dit til vi dro igjen, og sko og sokker var gjennomvĂ„te pĂ„ fĂ„ minutter, men det hadde ingen stĂžrre pĂ„virkning pĂ„ humĂžret vĂ„rt â jeg tror vi smilte fra Ăžre til Ăžre omtrent hele tiden vi var der. Her mĂ„ jeg benytte anledningen til Ă„ komme med en anbefaling: Om du noen gang befinner deg i Argentina, Brasil, Uruguay eller Paraguay, vurder Ă„ dra til IguazĂș. Parken er det mest fantastiske jeg noen gang har sett, det er et helt uvirkelig landskap som bare til en viss grad kan gjengis pĂ„ bilder. Vi prĂžvde likevel pĂ„ tross av kameraets protester mot det fuktige vĂŠret:
Neste dag bar det tilbake til fossefallene, men denne gangen pĂ„ den argentinske siden av nasjonalparken. Den brasilianske siden gir det et utrolig flott panoramablikk over omrĂ„det og lar deg komme ut pĂ„ en plattform omringet av fossefall pĂ„ tilnĂŠrmet alle sider, men er ellers ganske liten og tar bare et par timer Ă„ se. Den argentinske parken, derimot, har mange forskjellige stier som tar deg nĂŠrme de individuelle fossefallene, i tillegg til en jungelsti som gĂ„r inn i et annet omrĂ„de av nasjonalparken. Vi kom dit med bussen litt fĂžr klokka ti og dro hjem klokka seks, og rakk pĂ„ de Ă„tte timene Ă„ gĂ„ alle stiene i parken, og var strĂ„lende fornĂžyde med det vi sĂ„. SĂŠrlig «djevelhalsen» (La garganta del diablo), der man fĂ„r se utover mange fossefall som kommer sammen pĂ„ ett sted, var utrolig imponerende â siden den utrolige kraften og bevegelsen og lyden i de store mengdene vann ikke kommer helt frem pĂ„ bilder, mĂ„tte jeg filme litt for Ă„ huske pĂ„ hvordan det var(selv om det ogsĂ„ pĂ„ videoen ser puslete ut i forhold til virkeligheten):
(Se neste blogginnlegg for beskrivelse av dyrelivet i parken!)
