Av Helena Miller
I lĂžpet av et menneskes liv er forskjellige hendelser og personer med pĂ„ Ă„ danne hvem vi er og hvordan vi oppfatter livet. Selv om vi opplever tilsynelatende det samme, vil vi ha forskjellig oppfatning av hva som er viktige holdepunkter i livet. I denne artikkel-serien mĂžter vi nordmenn i Spania som deler hva som har preget deres liv âpunkt for punktâ.
Navn: Kristina Schreuder
FĂždselsdato: 11.mai 1979
Sivilstand: Samboer
Barn: To jenter, pÄ 10 og 8 Är
Utdannelse: Cand. Jur., Universitetet i Oslo
Jobb: DNB Luxembourgs representasjonskontor i Marbella
Bosted: Marbella
STARTPUNKTET
Som barn, fikk Kristina oppleve noe annet enn de fleste. To sĂžsken fikk aldri vokse opp som fĂžlge av et mulithandicap og den andre av hjertesykdom. Kristinas familie ble sett pĂ„ som en familie det var synd pĂ„ â og det var hennes vĂŠrste fĂžlelse Ă„ ha de triste Ăžynene rettet mot seg. Kristina Ăžnsket ikke bli syntes synd pĂ„ og Ă„ ha den identiteten.
Som liten drĂžmte Kristina seg bort i bĂžker og hun leste mye. Hun og hadde âklippekortâ pĂ„ biblioteket. Gjennom historefortellingene med de ulike karakterene, ble Kristina etter hvert tryggere pĂ„ seg selv og fant et mĂ„l i livet. PĂ„ et tidlig TIDSPUNKT skilte foreldrene lag og med sĂ„ mye hun hadde erfart pĂ„ kort tid, skulle bakgrunnen bli hennes UTGANGSPUNKT for hennes Ăžnske om Ă„ bli advokat. Hun var mĂ„lrettet. Hun skulle lese jus, sĂ„ jobbe med politi og pĂ„talerett, sĂ„ spesialisere seg i strafferett og tilslutt bli strafferettsadvokat. Dermed ble russetiden preget av iherdig lesing og hun var mye sjĂ„fĂžr gjennom russebussen. Det var en nĂždvendighet for Ă„ fĂ„ gode nok karakterer for Ă„ komme inn pĂ„ jus-studiet i Oslo â og dette mĂ„let greide hun.
VENDEPUNKTET
Kristinas karriere sÄ ut til Ä gÄ den veien hun ville. Ingen av venninnene hennes i Kristiansand var overrasket da det bar rett til Oslo etter vidergÄende skole. Jussen var ferdigstudert og en praksisplass i et advokatfirma skulle bli hennes nye VENDEPUNKT. Det var nemlig der hun mÞtte mannen sin Willy. Det ble en fulltreffer. Hun ble gravid og da mÄtte drÞmmen settes pÄ hold. Men i ventetiden ble hun gravid igjen, og de fikk en jente til. Og dermed ble drÞmmen skjÞvet pÄ en gang til. Hun startet en ny jobb hvor hun blant annet jobbet med bÄde factoring og konkursrett og synes det var kjempespennende. - Veien gÄr til mens man gÄr. Ved Ä tÞrre Ä ta sjanser, vÊre Äpen og stille spÞrsmÄl, har det Äpnet seg mange nye dÞrer. Om man lukker en dÞr, sÄ Äpner det seg to nye i den andre enden, sier hun. I siste jobben fikk hun lÊrt seg eiendomstransaksjon. SÄ hennes fÞrst mÄl om Ä bli strafferettsadvokat forsvant, men ble ikke et tap. Hun savner ikke den fÞrste drÞmmen. Det er nÄ hun har drÞmmejobben, og den hadde hun ikke fÄtt uten den kunnskapen hun har tilegnet seg pÄ veien.
NÄ har Kristina vÊrt i Spania i nesten tre Är med familien sin. Hun er langt fra Kristiansand, barndommen og Oslo hvor hun reiste fra venner og et jobbmiljÞ hun trivdes veldig godt i. Det er et godt YTTERPUNKT fra stedene hun bodde like lenge i.
Det er ikke godt Ä si lenger hvor hjem er hjemme. Faren er fra Bergen sÄ hun fÄr ofte hÞre at dialekten er litt forvirrende. Men norsk er norsk nÄr spansk, engelsk (og skoletysken) flyter i kommunikasjonen mellom kunder og folk hun snakker med pÄ privaten. Hun og mannen Willy har fÄtt seg venner fra mange land, og hun snakker bare spansk nÄr hun er sammen med sin gode venninne fra Moskva.
Jeg lurer pĂ„ hvordan hun er blitt sĂ„ flink i spansk sĂ„ fort, men svaret er et resultat av jevn jobbing med sprĂ„ket. I starten da Kristina kom hit, gikk hun i samme âfellaâ som de fleste utlendinger gjĂžr nĂ„r de kommer til et nytt land. Man omgĂ„s med sine egne, og da utvikles ikke det nye sprĂ„ket. Kristina var ikke noe unntak. Det var nordmenn stort sett hun snakket med. Men det var heller ikke sĂ„ merkelig. Kristina hadde tatt med seg sin gamle jobb sĂžrover, og jobbet med norske prosjekter og klienter. Den neste jobben, tok Kristina selv initiativet til Ă„ sitte pĂ„ et helspansk advokatkontor og tok ansvaret med Ă„ fĂ„ inn norske kunder. Men her tok hun tyrene ved hornene og leste spansk to timer hver dag i fire mĂ„neder.
Kollegaene hjalp henne med dokumenter og forklaringer. Hun tror at sÄ heldige hadde nok ikke spanjolene vÊrt i en omvendt situasjon. Der roser hun spanjolenes Äpenhet og velvillighet til Ä tilrettelegge.
Barna som SAMLINGSPUNKT
Jeg spÞr Kristina hvem hun hadde vÊrt i dag om de ikke hadde flyttet ned til Spania, og hun svarer at hun ville ha hatt mindre tid med familien. Her er man sammen med familien pÄ en annen mÄte enn i Norge. Barna er med pÄ alt. Venner i Norge lurer pÄ om de savner besteforeldre til Ä vÊre barnevakt nÄr de skal ut Ä gjÞre noe. Men her har de ikke behovet for barnevakt. Barna er med der de er. I Oslo hadde hun nok vÊrt rastlÞs og ventet pÄ at ting skulle skje. I Spania finner man bare pÄ ting. Man behÞver ikke Ä planlegge sÄ mye. I Oslo var det mer jag og man sÄ pÄ klokka hele tiden. Og helgene var vÊrst. Da reiste man vekk hver helg, skulle skynde seg Ä pakke,skynde seg Ä handle fÞr kÞen, vaske ut og komme seg hjem igjen fÞr kÞen.
En god forandring Kristina liker i seg selv er at nÄ vet hun at ting er mulig. Hun har brukt tid til Ä lÊre seg dette da hun fra oppveksten var vant til at man planla i god tid, gjerne i ett Är i forkant. For mannen hennes holder det med et kredittkort og pass, sÄ ordner det seg. I Norge hadde hun vanskeligere med Ä komme i kontakt med andre som ikke var lik seg selv. Som innflytter i et nytt land lytter hun mer og stiller spÞrsmÄl. Det gir andre perspektiver og gir en Äpenbaring pÄ hva en liten samtale kan tilfÞye av ny lÊring. TÞr man Ä mingle med andre enn de man pleier, stilles ogsÄ andre spÞrsmÄl. Det Ä gÄ ut av komfort-sonen, vokser man pÄ og man blir mer tolerant for andre mennesketyper. Man lÊrer seg Ä stole mer pÄ intuisjonen. Den er dine erfaringers hukommelse.
Selv om FORANKRINGSPUNKTET er i hjemlandet, ser hun ikke bort fra Ä kunne si ja takk, til begge deler. Hjertet hennes er delt i to. Hun er kjempeglad i Norge - bÄde av mat og venner som man kan savne. Men Marbella tilbyr et godt liv hun kan tenke seg Ä komme tilbake til nÄr barna en gang er sÄ voksne at de flytter ut.
Man er heldig som kan si at man kan bare flytte hjem igjen nĂ„r man vil det, og da kan man komme hit pĂ„ ferier. Alle som er fĂždt i Norge har fĂ„tt utdelt en god hĂ„nd om man skal sammenligne seg med mange andre nasjonaliteter. Det gjelder ikke bare skolegang, men ogsĂ„ muligheten til Ă„ fĂžlge sine drĂžmmer uansett talent. Hun har hĂžrt mange ganger fra de der hjemme â at du tĂžr, men man kommer hjem med en erfaring rikere uansett utfall. De har truffet mennesker man ellers ikke ville ha truffet. Barna har fĂ„tt venner fra hele Norge som de senere kan besĂžke, og hun er blitt kjent med sĂ„ utrolig mange Ă„pne og morsomme nordmenn fra ulike deler av landet. Hun hĂ„per denne tiden, har tent en gnist hos barna at de vil ut og reise nĂ„r de blir eldre. Som barn reiste hun nesten ingenting, og denne utflyttingen er nĂ„ hennes âungdomsrebellâ. Den eneste âulempenâ ved Ă„ bo her, er at man ikke reiser sĂ„ mye til andre destinasjoner. De har ikke feriplaner Ă„ reise til Thailand eller Dubai som venner i Norge snakker om, men her har de ikke behov for det heller. Det er deilig Ă„ finne roen.
Men uansett hvor de mĂ„tte ende sĂ„ er HOVEDPUNKTET hennes at barna har lĂŠrt toleranse og empati ved Ă„ bo her. Kulturutveksling er bra og barna omgĂ„s barn fra mange nasjoner. Er det noe som provoserer Kristina, sĂ„ er det sosial mobbing. Har barna lĂŠrt Ă„ bli empatiske, legger hun vekt pĂ„ at det faktisk er viktigere enn skoleprestasjoner. Er man empatisk fĂ„r man seg venner og gode stĂžttespillere, som igjen vil fĂžre til jobb og mulighet for Ă„ lykkes. De som sjikanerer i kommentarfelt under anonyme navn og har sterke og stygge meninger, det vĂŠre seg miljĂž, innvandring eller andre saker som engasjerer, vitner om utrygghet og lite empati. Er man utlending selv som vi tross alt er her i Spania, fĂ„r man andre perspektiver. Alle her (hele familien) trives veldig godt og har funnet seg godt til rette i et multikulturelt miljĂž. Det er kanskje ingen vei tilbake enn â Ja, takk begge deler, om jeg fĂ„r sitere fra Ole Brumm boken.