#solkysten

Tekst og portrettfoto: Helena Miller Den nye rektoren på Den Norske Skolen i Málaga (heretter forkortet DNS) er en ekte Oslojente, født, oppvokst og har hatt hele sin yrkeskarriere i Oslo, men nå har hun flyttet hit med samboeren og datteren på syv år. Hjemme i Norge har hun to voksne barn fra sitt første ekteskap. Trude har jobbet i skolen i mange år. Hun begynte som lærervikar da hun var 18, og oppdaget at hun trivdes veldig godt med det. Hun forsøkte seg også i andre jobber i noen år, men klarte ikke å legge fra seg tankene om å jobbe i skolen. Etterhvert bestemte hun seg og tok lærerskolen og siden en master i skoleledelse. Skolen er en av de viktigste oppvekstarenaene for barn og unge, mener Trude. - Skolen skal ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Her skjer store deler av sosialiseringen og identitetsbyggingen. For oss som jobber i skolen er dette en viktig erkjennelse å ta inn over oss. Hvor viktige vi er i barn og unges oppvekst. Elevene på en skole kommer med ulike erfaringer og ulik ballast til skolen, og det må vi være bevisste på. Jeg tenker at alle som begynner å jobbe i skolen, har med seg en eller annen erfaring fra egen skolegang, som de bygger egen læreridentitet på. Noen har svært gode erfaringer andre mindre gode. Disse tror jeg preger oss i vår omgang med barn og unge, sier Trude. Selv er hun ikke noe unntak. Hun vokste opp på Bekkelaget på midten av 70-tallet. Som det ”eneste” skilsmissebarnet hun visste om på skolen, merket hun dette godt. Den gangen fulgte det mye stigma med å være skilsmissebarn, og hun opplevde selv at hun ble sett på litt annerledes enn klassekameratene. Hun var skoleflink, men lærte seg raskt å innta forsvarsmodus og “ta igjen” og skjule sårbarheten. Hun tok frem den tøffe siden når kommentarene fra klassekameratene eller de forutinntatte holdningene fra de voksne ble for tydelige. Dette resulterte i at lærerne hennes ofte omtalte henne som et “ressurssterkt problembarn”. - I dag ser jeg på dette som er hedersbetegnelse, smiler Trude og beskriver disse erfaringene som en av hennes største styrker som lærer og skoleleder. Trude ser på seg selv som en relasjonell person og en som er glad i mennesker. Hun er nysgjerrig som person og ønsker alltid å forstå hva kan ligge bak ulike adferdsmønstre. Det faller naturlig for henne. - Der det er motstand er det følelser, sier Trude. Å forsøke å forstå mennesker i stedet for å dømme, er gode, personlige egenskaper å ha med seg som rektor. Trude og skolen Hun har feriert på Costa del Sol siden midten av 90-tallet. For fem år siden kjøpte hun seg en leilighet her. Trude er fascinert av den spanske kulturen og mentaliteten, maten og ikke minst det gode klimaet. Hun gikk mange ganger og lekte med tanken om å bo og leve her. Utfordringen for å gjennomføre dette var at da måtte hun jobbe også. Hun elsker nemlig å jobbe. Og da stillingen som assisterende rektor og senere rektor skulle lyses ut, ja - da var det gjort. Når man starter på et nytt sted, er det alltid mye nytt å sette seg inn i. Alle skoler har sin historie, sin kultur og sitt særpreg. Trude sier at det sitter mye positiv kultur og profesjonalitet i veggene på DNS og opplever at dette er et godt sted å komme til, både for voksne og barn. - Her er det mye bra å bygge videre på, sier Trude som den nye lederen. - Lederskap er å inspirere, bidra til felles forståelse og innsats for felles mål. Da er det viktig å ha tydelige visjoner, være god på strategiske prosesser og ikke minst å forstå hva som skjer ved omorganisering og utviklings- og endringsprosesser. Endring er for eksempel alltid vondt. Folk har ulik motivasjon til å bli med eller ikke. Derfor er det viktig med god kunnskap om hva forandringer kan føre til. Å få med folk er viktig. Du må vise tillit, men være tydelig på forventninger. En må være trygg på seg selv og stå støtt i tunge prosesser og ta vanskelige beslutninger. Dette er egenskaper som er viktige å ha med seg som en leder. Under endringer blir det alltid motstand, så man må tørre å ta kamper. Man skal gjennom de vanskelige samtalene. Men ikke minst, man må også være klar over at man ikke kan alt. Derfor er det å stille de riktige spørsmålene og å lytte, avgjørende for å kunne ta gode beslutninger, understreker hun. Trude er opptatt av elevenes utvikling og læring. Den generelle delen av læreplanen og den helhetlige forståelsen av opplæringa er noe hun brenner for. - Vi må søke å gi elevene den faglige kunnskapen og kompetansen de trenger for å møte den raske utviklingen i samfunnet, samtidig som vi bygger opp under de menneskelige kvalitetene som gir elevene verktøyene til å både samhandle med andre og mestre egne liv. I læreplanen står det “ Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode - å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling”. Dette synes jeg er så fint, sier Trude Det er absolutt en engasjert ny rektor som forteller dette med stor interesse. Hun BRYR seg om mennesker. Et eksempel som hun gir, er at hvis man ikke kan lære folk til å lese godt nok, kan den personen senere i livet heller ikke kunne være med å ha innflytelse og bidra til og være en del av vårt demokratiske samfunn. Det skal kunnskaper og ferdigheter til for å utvikle et godt fundament som samtidig utvikles til et godt og klokt menneske. Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig - Kaldt hode og varmt hjerte. Da kommer vi langt, sier hun fortsatt smilende. trude3Fremtiden og visjoner Trude synes det er vanskelig å gi et klart svar på dette. Hun har to voksne barn i Norge og hun vet at hun etterhvert nok vil kjenne på avstanden til de der hjemme. - Begge barna mine hjemme i Norge har samboere. Sønnen min fylte 24 år nå og er ferdig med studier til sommeren. Før jeg aner det kan det komme en beskjed om at jeg skal bli farmor, og da reiser jeg hjem, sier hun. Men akkurat nå er hun her og trives veldig godt. Hun har vært på DNS i et halvt nå og er allerede blitt glad i skolen, de ansatte og elevene, som hun lærte seg navnet på etter bare få uker. Trude sier at visjoner skal være som en ledestjerne. Hennes drøm for DNS er om man kunne skape så gode verdier og holdninger at man slapp å ha regler, men bare ha verdier, så har hun oppnådd noe viktig. Om alle på skolen kunne klare å etterleve de tre gyldne reglene for et godt læringsmiljø; 1) Jeg er her for å lære 2) Jeg er her for å bidra til at andre lærer 3) Jeg er her for å bidra til at alle har det bra, så har hun nådd langt i sine visjoner for skolen. - Det er jo i bunn og grunn det det handler om, sier hun. Både her på skolen og ute i samfunnet. Hun gleder seg til å skape nye historier, for hun ser at DNS er et flott sted. Med et åpent og forventningsfullt ansikt, avslutter hun vår samtale med disse ordene - the sky is the limit.

Når Solkystens representant er på plass, har de inntatt greenen på Rio Real, en av mange Marbellas populære golfbaner. Det er en fantastisk søndag , og alle som har kommet stråler med solen. Det var nemlig meldt regn den dagen, men regnet kom dagen før, og Los Vikingos kunne ikke ha valgt en bedre turneringsdag. Vi snakker om 6.november. Så med tanke på at vi er inne i en ustabil værsesong, så er deltakerne veldig fornøyde med at det er sol og helt vindstille. Rigmor Bardoff, som har vært med i foreningen i 7 år – og er en såkalt vinterturist som de fleste andre som er med, står klar med startkortene. På nettsidene til Los Vikingos er det sirlig lagt ut en oversikt over når lagene skal ut og hvem som starter når. Hver og en har nok lest den nøye. For de vet godt når de skal starte og er på plass på hull nr 1 i god tid før start. Men det er én da, en gjestespiller som kommer kjørende i byggyen, i siste liten. Han er ikke ny og har vært med før, men tok visst feil av tiden. Han stiger ikke ut av bilen uten noen god-kommentarer og morsomheter. Det går nå bra. Ingen avvik var nødvendig og rutinen er inntakt. Det er nå dette som gjør at det er morsomt å samles. Forskjellige mennesker samles om en felles interesse – vennskap og golf. Rio Real Golf vet sine saker og starteren er presis med klokken. De har sine regler. Han sender ikke ut neste par før han skal. Det er akkurat 10 minutter mellom hver deltaker. Banen vet at det hoper seg opp på 3. hullet, så dette har de nok erfaring med og timer det i forhold til sin bane. Andre baner kan ha andre intervaller. Forventningsfulle og spilleklare står Los Vikingos´medlemmer og venter på sin tur. Det er om å gjøre å starte med et bra slag. Den første skal slås langt, så driver-klubben er valgt. Første par som jeg overværer harslått og man skuer etter ballen. Jo, den landet ikke så værst. Rune Falstad, den nyvalgte presidenten står og følger med. Han veksler mellom å ta imot nye som ankommer til tiden sin og se de som slår sitt første slag i turneringen. Rune er jo også med og skal vente på sin tur. Han er i det nest siste paret av alle som skal ut så han får tid til å dele sitt gode humør og slå av en liten prat med alle før ”alvoret” starter. Slik samles Los Vikingos på sine turneringer og småpraten sitter løst. Her får man vite om hverandre. Jeg spør og får vite om en deltaker som har vært med siden 1993, omtrent fra den tiden Los Vikingos startet. John Nordahl heter han, men han er godt inne i spillet når jeg kommer, så han får jeg ikke sett før han kommer til green nummer 9, før de svinger av på 10´ern og forsvinner videre innover på den perfekte banen. Etter at jeg nesten får en ball i hodet som er blitt slått inn i et tre, kommer neste team og John Nordahl. Han rekker en kort hilsen. Ett bilde blir tatt, før han og de tre andre konsentrert haster seg videre til hull 10. Det er helt utrolig hvor flott og grønt det er. Man kan godt forstå at dette er en sport pensjonistene trives å både spille og samles om. Jeg fikk snakket med det imponerende paret som begge er over 80 år. Det er Gro og Jon Michelsen. De begynte å spille golf i Sverige i Halmstad som er et av Sveriges beste anlegg. Ikke rart at fortsettelsen er på Costa del Sol. I løpet av høsten 2016, har Los Vikingos hatt fem turneringer. Den første ble spilt på Mijas banen, den neste på Valle Romano i Estepona, så Miraflores, så denne på Rio Real og den siste har blitt holdt på Santana i Mijas Costa med julebord avslutning på Bistro O Sole Mio på Elviria. En fantastisk norsk julebuffet med kalde og varme retter samt et stort dessertbord. Noen drar langt for å være med. John Nordahl bor ved Sancti Petri, ikke langt fra Cadiz, men kommer til hver turnering. Ikke alle medlemmer har golf-erfaring fra Norge. Martin Haugsdal begynte å spille golf etter at han flyttet til Spania. Han og kona er blitt kjent med mange og de er storfornøyde. De ble kjent med et par som spilte i Los Vikingos som sa de burde være med. Så sånn ble det. Tidligere måtte man ha et visst handicap for et medlemsskap, men nå er det nok å ha det obligatoriske grønne kortet. Det er Martin uten den lange golf erfaringen, glad for. Så golf er absolutt det store møtepunktet og en sunn og glad måte å møtes på. Når jeg drar er ikke vinnerne kåret enda, men det ble Jack Rist, Tove Høistad og Per Glasø som stakk av med ”pokalene” på Rio Real 06.11.2016. Etter siste turnering som ble holdt den 18. november og på samme dag som årets fest (eller julebord) ble holdt, ble det også kåret årets golfere. Årets golfere er den kvinnen og mannen som har høyest gjennomsnitt poengsum på de 6 beste handicaptellende rundene. Har de flere enn 6 tellende runder, strykes de rundene med lavest poengsum. Vi gratulerer Tove Glasø som vinner av dameklassen og Jan Teksum som vinner av herreklassen med den totale seieren og ønsker alle lykke med en ny god sesongstart i 2017. Los Vikingos er alltid åpne for nye medlemmer, så om du er nysgjerrig, så er det bare å ta kontakt. Du finner dem på nettet www.losvikingos.net og kan lese mer om den norske klubben der. Det var en fornøyelse å være gjest på et så fint arrangement.

Tekst og foto: Helene Miller Høsten 2005 kom han inn i Atea som den gang da, hadde et underskudd på 160 millioner kroner og var i realiteten teknisk konkurs. Det var nettopp hans lyttende vesen og åpenhet om å slippe til de yngre som ville vise frem hva de kunne gjøre, som gjorde at et team-effort løftet selskapet fra store tap til i dag et av de største IT selskapene i Norden med nesten 1 milliard kroner i overskudd. Aksjekursen var i 12 kroner ved hans inntreden og steg til 100 kroner inklusive utbetalt utbytte, da han avtrådte sin stilling som finansdirektør. Som 64-åring har det gått 1,5 år siden Rune førtidspensjonerte seg. Nå kan han overraskes med at klokken plutselig kan bli halv ti før han starter dagen med en kaffe eller en smoothie. Dette er det gode livet som pensjonist. Hele livet har han vært vant til å tenke tid, penger, økonomi og investeringer. Men han og kona bestemte seg for at om de først skulle være pensjonister, så var det for å få en lett hverdag og ikke sitte med nesa i en PC for å sjekke tall og (gode) investeringer. Det hadde han gjort nok av. Hytta ble solgt, hus hadde allerede blitt byttet om til leilighet og de eneste investeringene som ble gjort i Spania har vært kjøp av leilighet og bil. Nå kan de bare låse døra og reise hjem om de ønsker det og visa versa, eller dra på ulike utflukter med nye venner her på Solkysten. Med så lite ansvar, slipper de å være redd for tingene sine, og de slipper hagestell og annet som krever tid og oppmerksomhet. Et herlig liv, skyter Rune inn. Et aktivt liv som pensjonist var drømmen, og det var vel derfor Rune valgte å bli en ung pensjonist, en såkalt førtidspensjonist som har energi til å gjøre ting. Som finansdirektør ble han kjent med mange mennesker. Han var en uvanlig oppmerksom finansmann som stoppet og sa hei til alle. Både vaktmester, kantinepersonale og ivrige trainees hadde han tid til, så hans viktigste kriterier for hans tidlig debut som finansdirektør som kun 34 åring (hos det børsnoterte Willhelmsen selskapet Unitor Ships Service), kom vel fra hans analytiske evner med tall, men også hans evner til å lytte til andre. Han er genuint interessert i mennesker og det merkes også her med mange nye kontaktflater. Rune sitter som sagt ikke stille. Han er også en nyvalgt president for klubben Los Vikingos som huser pensjonister på Solkysten som spiller golf. De spiller rundt på forskjellige baner, har egne klubbturneringer og avslutter året med et brak hos den kjente underholdningsartisten Øystein Rambøl i Elviria. Dessuten har han styreverv i Haciendaen der han bor. I tillegg til styreverv i Norge gir han bedriftsrådgivning. Nå når høstens farger i Norge dør og mørket lukker igjen det vakre landet for vinteren, er Rune som trekkfuglen og drar til Solkysten. Er savnet etter å gå på ski for stort, er det bare å reise 2,5 timer med bil til Sierra Nevada eller fire timer med fly hjem for å gå på ski med venner i marka. Når det igjen er tindrende vann, Oslofjorden som glitrer i takt med solen, den friske fjelluften, glade og utadvendte nordmenn som har kommet seg ut av hjemmene sine og alt det vakre som Norge kan tilby – da er Rune og kona på plass igjen og nyter det beste av Norge. I tidens hete debatt om Europas flyktningstrømmer, har vi som er bosatt i Spania, gitt folk som Rune et spesielt tilnavn til det. Vi kaller dem klimaflyktninger, men det er med et varmt hjerte tilnavnet har oppstått og er for å nikke anerkjennende at vi føler med dem. Vi som han, er også glade for å slippe vinterens harde kår oppe i Norden. Men Rune er ikke en klimaflyktning i den forstand. Han har alltid elsket å være aktiv – sommers som vinters. Det har overrasket ham at det er et så aktivt liv her nede. Her kan man boltre seg i kultur, god mat, vin og mange korte reiser. De kjente kulturbyene som Cordoba, Sevilla, Granada og Malaga er kun et ”steinkast” unna – samt å få oppleve variert natur som i Norge. Han og kona blir ofte invitert av andre nordmenn på sportslige aktiviteter, og Rune selv er veldig aktiv på sykling. Sykling er noe han har gjort mye hjemme. Med strekningen Oslo – Lillehammer tilbakelagt tre ganger er han absolutt ingen nybegynner, og han tar ut sykkelen så ofte han kan. Med sine fire barn er bokstaven T byttet ut med B. Før var han aktiv med tall, men med sine voksne barn, er han i dag mer aktiv med ball. Tennis, fotball, golf (you name it) er aktiviteter han blant annet elsker å gjøre også med sønnene sine. For eksempel er en årlig guttetur med dem til Manchester United en hyggelig ”greie” som de har sammen. Men et langt liv tilbyr alltid sine ytterpunkter og Rune er heller ikke noe unntak av å ha opplevd tunge tider i livet. Faren hans døde av kreft i en viktig fase i livet hans. Kun 17 år gammel ble det han, mamma og storebroren igjen. Det er en hverdag han husker godt. Det var ikke mange akademikere i familien, så da både han og broren ble økonomer, broren sosialøkonom og han siviløkonom, gjorde de nok flere enn mamma i familien stolte. Rune sier selv at det ligger kanskje i underbevisstheten å jobbe målbevisst når man kjenner et ansvar tidlig. En skilsmisse har han også lagt bak seg. Men én ting skal Rune ha som gjør han ekstra spesiell. Han har vært heldig og aldri vært syk. Rune fikk en sølvskje fra skolen da han sluttet, fordi han ikke hadde hatt én eneste fraværsdag. Ikke engang som finansdirektør i nesten 35 år, var han borte fra jobben på grunn av sykdom. Rune er beskyldt for å ha høy selvtillit. Jeg skyter inn at jeg tror selvtillit ofte blir forvekslet med å være trygg på seg selv. Jeg kan bekrefte etter å ha møtt Rune, at man opplever en trygg og glad mann hvor smilet lett trilles over til en god latter. Kanskje trygghet er nøkkelen til en god helse som har gjort at han fortjener mer enn en sølvskje? Mon tro at Rune har tatt sin beste avgjørelse å ta vare på livet og bruke helsen sin, mens han kan det. Det må man si er vel anvendte gode analytiske evner. Denne gangen er investeringen gjort for sitt eget liv og ikke for å stå til ansvar for andres økonomiske investeringer. Vel valgt og et trygt valg av den tidligere finansmannen Rune.

Av Helena Miller I løpet av et menneskes liv er forskjellige hendelser og personer med på å danne hvem vi er og hvordan vi oppfatter livet. Selv om vi opplever tilsynelatende det samme, vil vi ha forskjellig oppfatning av hva som er viktige holdepunkter i livet. I denne artikkel-serien møter vi nordmenn i Spania som deler hva som har preget deres liv ”punkt for punkt”. Navn: Kristina Schreuder Fødselsdato: 11.mai 1979 Sivilstand: Samboer Barn: To jenter, på 10 og 8 år Utdannelse: Cand. Jur., Universitetet i Oslo Jobb: DNB Luxembourgs representasjonskontor i Marbella Bosted: Marbella STARTPUNKTET Som barn, fikk Kristina oppleve noe annet enn de fleste. To søsken fikk aldri vokse opp som følge av et mulithandicap og den andre av hjertesykdom. Kristinas familie ble sett på som en familie det var synd på – og det var hennes værste følelse å ha de triste øynene rettet mot seg. Kristina ønsket ikke bli syntes synd på og å ha den identiteten. Som liten drømte Kristina seg bort i bøker og hun leste mye. Hun og hadde ”klippekort” på biblioteket. Gjennom historefortellingene med de ulike karakterene, ble Kristina etter hvert tryggere på seg selv og fant et mål i livet. På et tidlig TIDSPUNKT skilte foreldrene lag og med så mye hun hadde erfart på kort tid, skulle bakgrunnen bli hennes UTGANGSPUNKT for hennes ønske om å bli advokat. Hun var målrettet. Hun skulle lese jus, så jobbe med politi og påtalerett, så spesialisere seg i strafferett og tilslutt bli strafferettsadvokat. Dermed ble russetiden preget av iherdig lesing og hun var mye sjåfør gjennom russebussen. Det var en nødvendighet for å få gode nok karakterer for å komme inn på jus-studiet i Oslo – og dette målet greide hun. VENDEPUNKTET Kristinas karriere så ut til å gå den veien hun ville. Ingen av venninnene hennes i Kristiansand var overrasket da det bar rett til Oslo etter vidergående skole. Jussen var ferdigstudert og en praksisplass i et advokatfirma skulle bli hennes nye VENDEPUNKT. Det var nemlig der hun møtte mannen sin Willy. Det ble en fulltreffer. Hun ble gravid og da måtte drømmen settes på hold. Men i ventetiden ble hun gravid igjen, og de fikk en jente til. Og dermed ble drømmen skjøvet på en gang til. Hun startet en ny jobb hvor hun blant annet jobbet med både factoring og konkursrett og synes det var kjempespennende. - Veien går til mens man går. Ved å tørre å ta sjanser, være åpen og stille spørsmål, har det åpnet seg mange nye dører. Om man lukker en dør, så åpner det seg to nye i den andre enden, sier hun. I siste jobben fikk hun lært seg eiendomstransaksjon. Så hennes først mål om å bli strafferettsadvokat forsvant, men ble ikke et tap. Hun savner ikke den første drømmen. Det er nå hun har drømmejobben, og den hadde hun ikke fått uten den kunnskapen hun har tilegnet seg på veien. Nå har Kristina vært i Spania i nesten tre år med familien sin. Hun er langt fra Kristiansand, barndommen og Oslo hvor hun reiste fra venner og et jobbmiljø hun trivdes veldig godt i. Det er et godt YTTERPUNKT fra stedene hun bodde like lenge i. Det er ikke godt å si lenger hvor hjem er hjemme. Faren er fra Bergen så hun får ofte høre at dialekten er litt forvirrende. Men norsk er norsk når spansk, engelsk (og skoletysken) flyter i kommunikasjonen mellom kunder og folk hun snakker med på privaten. Hun og mannen Willy har fått seg venner fra mange land, og hun snakker bare spansk når hun er sammen med sin gode venninne fra Moskva. Jeg lurer på hvordan hun er blitt så flink i spansk så fort, men svaret er et resultat av jevn jobbing med språket. I starten da Kristina kom hit, gikk hun i samme ”fella” som de fleste utlendinger gjør når de kommer til et nytt land. Man omgås med sine egne, og da utvikles ikke det nye språket. Kristina var ikke noe unntak. Det var nordmenn stort sett hun snakket med. Men det var heller ikke så merkelig. Kristina hadde tatt med seg sin gamle jobb sørover, og jobbet med norske prosjekter og klienter. Den neste jobben, tok Kristina selv initiativet til å sitte på et helspansk advokatkontor og tok ansvaret med å få inn norske kunder. Men her tok hun tyrene ved hornene og leste spansk to timer hver dag i fire måneder. Kollegaene hjalp henne med dokumenter og forklaringer. Hun tror at så heldige hadde nok ikke spanjolene vært i en omvendt situasjon. Der roser hun spanjolenes åpenhet og velvillighet til å tilrettelegge. Barna som SAMLINGSPUNKT Jeg spør Kristina hvem hun hadde vært i dag om de ikke hadde flyttet ned til Spania, og hun svarer at hun ville ha hatt mindre tid med familien. Her er man sammen med familien på en annen måte enn i Norge. Barna er med på alt. Venner i Norge lurer på om de savner besteforeldre til å være barnevakt når de skal ut å gjøre noe. Men her har de ikke behovet for barnevakt. Barna er med der de er. I Oslo hadde hun nok vært rastløs og ventet på at ting skulle skje. I Spania finner man bare på ting. Man behøver ikke å planlegge så mye. I Oslo var det mer jag og man så på klokka hele tiden. Og helgene var værst. Da reiste man vekk hver helg, skulle skynde seg å pakke,skynde seg å handle før køen, vaske ut og komme seg hjem igjen før køen. En god forandring Kristina liker i seg selv er at nå vet hun at ting er mulig. Hun har brukt tid til å lære seg dette da hun fra oppveksten var vant til at man planla i god tid, gjerne i ett år i forkant. For mannen hennes holder det med et kredittkort og pass, så ordner det seg. I Norge hadde hun vanskeligere med å komme i kontakt med andre som ikke var lik seg selv. Som innflytter i et nytt land lytter hun mer og stiller spørsmål. Det gir andre perspektiver og gir en åpenbaring på hva en liten samtale kan tilføye av ny læring. Tør man å mingle med andre enn de man pleier, stilles også andre spørsmål. Det å gå ut av komfort-sonen, vokser man på og man blir mer tolerant for andre mennesketyper. Man lærer seg å stole mer på intuisjonen. Den er dine erfaringers hukommelse. Selv om FORANKRINGSPUNKTET er i hjemlandet, ser hun ikke bort fra å kunne si ja takk, til begge deler. Hjertet hennes er delt i to. Hun er kjempeglad i Norge - både av mat og venner som man kan savne. Men Marbella tilbyr et godt liv hun kan tenke seg å komme tilbake til når barna en gang er så voksne at de flytter ut. Man er heldig som kan si at man kan bare flytte hjem igjen når man vil det, og da kan man komme hit på ferier. Alle som er født i Norge har fått utdelt en god hånd om man skal sammenligne seg med mange andre nasjonaliteter. Det gjelder ikke bare skolegang, men også muligheten til å følge sine drømmer uansett talent. Hun har hørt mange ganger fra de der hjemme – at du tør, men man kommer hjem med en erfaring rikere uansett utfall. De har truffet mennesker man ellers ikke ville ha truffet. Barna har fått venner fra hele Norge som de senere kan besøke, og hun er blitt kjent med så utrolig mange åpne og morsomme nordmenn fra ulike deler av landet. Hun håper denne tiden, har tent en gnist hos barna at de vil ut og reise når de blir eldre. Som barn reiste hun nesten ingenting, og denne utflyttingen er nå hennes ”ungdomsrebell”. Den eneste ”ulempen” ved å bo her, er at man ikke reiser så mye til andre destinasjoner. De har ikke feriplaner å reise til Thailand eller Dubai som venner i Norge snakker om, men her har de ikke behov for det heller. Det er deilig å finne roen. Men uansett hvor de måtte ende så er HOVEDPUNKTET hennes at barna har lært toleranse og empati ved å bo her. Kulturutveksling er bra og barna omgås barn fra mange nasjoner. Er det noe som provoserer Kristina, så er det sosial mobbing. Har barna lært å bli empatiske, legger hun vekt på at det faktisk er viktigere enn skoleprestasjoner. Er man empatisk får man seg venner og gode støttespillere, som igjen vil føre til jobb og mulighet for å lykkes. De som sjikanerer i kommentarfelt under anonyme navn og har sterke og stygge meninger, det være seg miljø, innvandring eller andre saker som engasjerer, vitner om utrygghet og lite empati. Er man utlending selv som vi tross alt er her i Spania, får man andre perspektiver. Alle her (hele familien) trives veldig godt og har funnet seg godt til rette i et multikulturelt miljø. Det er kanskje ingen vei tilbake enn – Ja, takk begge deler, om jeg får sitere fra Ole Brumm boken.