#soddjazz

Dette var sjette gangen jeg så Ola Kvernberg spille progjazzmonsteret Steamdome, det var andre gang i trioutgave og første gang med Bent Sæther på bass. Hver eneste konsert har vært forskjellige og jeg lurer på om ikke besetninga har variert i alle konsertene også, med unntak av de to første. På de to første konsertene spilte Ola også Theremin men den forsvant underveis. No var den på en måte tilbake igjen i og med at Ola har begynt å synge – og det må vel muligens kunne sies at han har bedre kontroll med stemmen enn med Thereminen. (Og Kirsti Huke kunne i all hemmelighet røpe at han når like høyt i registrene som henne). Mens den første triokonserten på Moskus bar muligens ble en litt skranglete uroppføring, satt det denne gangen som spikra. Og bassist i verdensklasse Bent Sæther viste seg fram som en høyst verdig vikar for bassist i verdensklasse Nikolai Hængsle.

Christian Wallumrød solo. I spotlyset midt på gulvet, ved et flygel i størrelse XXL. Og publikum i en sirkel rundt, i mørket. En stille og meditativ konsert med en blanding av fri improvisasjon og mer strukturerte stykker. Vakkert.

Mette Rasmussen har jeg sett mange ganger, både solo og i samspill. En framifrå musiker som stort sett holder seg i den kraftfulle enden av spekteret. forrige konsert jeg så var på undergrunnsfestivalen Eat The Rich, hvor hun stort sett var omgitt av høyenergipønk i alle farger. Energi og trøkk var det massevis av også her hvor hun stilte i friimpromodus med en dobbel rytmeseksjon til å drive seg framover. Og med en god dose humor oppi der i tillegg – rett og slett en glede å få se slike konserter.

Edvard Hoem kommer for å lese fra sin trilogi om slektningene sine i USA. John Pål Inderberg kommer for å spille med sin trio og fortelle om sin musikkfilosofi (å stållå frå sine forbilder). Ordkunstneren møter musikeren og det eneste mennesket som kan snakke på sirkelpust. En stor dose humor og uærbødigheter mellom to venner, ispedd masse fenomenal musikk – en uortodoks men usedvanlig vellykket konsert.

Soddjazz presenterer Andreas Håkenstad og hans verk basert på maleriene til Oscar Bodøgaard. Melodisk, meditativ musikk sammen med Bjørn Tore Pedersens tekster til .bildene som ble vist underveis, I de dype myke stolene i den mørke salen ble det farlig lett å sovne bort. En ytterst fin og behagelig konsert.

Framtida i norsk jazz er en konsertserie som arrangeres i samarbeid mellom Midtnorsk Jazzsenter, Sørnorsk jazzsenter, Østnorsk jazzsenter og Norsk jazzforum/Frifond hvor organisasjonene plukker uthvert sitt lovende band/artist og sender dem ut på en felles turné. I år falt valget på Ensemble Eliassen, Master Oogway, Zenos Mode og I Like to Sleep. Og om konsertene på Soddjazz skal være noe å dømme etter så er framtida elektrisk. Og hiphop. Ensemble Eliassen var vakkert og melodisk, Master Oogway intenst og energisk (se opp Krokofant). Zenos Mode spilte hiphop-jazz crossover med eksistensielle tekster. Og I Like to Sleep spilte et nesten helt nytt og friere sett. Powerjazzen har fått enda mer trøkk enn noen gang.

Soddjazz innviet den splitter nye Blackbox’en i Inderøy kulturhus med en konsert med svensk-norske Andy and Pam. Som altså er en trio, og ingen av dem heter hverken Andy eller Pam. De er Peder Overvik Stuberg på gitar, Georgia Wartel Collins  på bass og Paul Näsström  på trommer. En trio som spiller komponert og improvisert musikk av det mer rolige og neddempede slaget.