#samlingsforvaltning

Anne ble inspirert av museumsetikk.no og mener litt om etikk i samlingsforvaltning.

  Jeg ble inspirert av museumsetikk.no til å mene litt om etikk, nærmere bestemt etikk i samlingsforvaltning. Det er mange etiske spørsmål som dukker opp innen samlingsforvaltning. Noen av dem får mye oppmerksomhet, som tilbakeføringen av samiske gjenstander fra Folkemuseet i Oslo til spørsmål om det er greit å stille ut døde menneskekropper på museer eller oppbevare dem i et museumsmagasin.…

    Primus er, for bloggens lesere som ikke jobber i museum (Hei, mamma), systemet de fleste museer bruker for å registrere museumssamlingen sin. All info vi har om våre gjenstander/foto skal skrives inn her, sammen med hvor i magasinet vi finner dem, tilstandsvurderinger og annet snacks. Ganske viktig, med andre ord. Nesten alt vi registrerer i Primus, er det vi også publiserer på Digitalt Museum.

Av en eller annen grunn (eller så mange grunner at det får bli en egen bloggpost)  har ofte registreringer, og i nyere tid digitaliseringer, av samlinger havnet nederst på prioriteringslista. Kunnskap om samlingen har bokstavelig talt dødd ut med tidligere ansatte, og plutselig sitter man igjen med et kartotek over viktige opplysninger som “Bord”, “i god stand”, og dett var dett. (Takk for at dere nedskrev akkurat det vi selv kan se med våre egne blotte øyer.) Dette gjelder mange museer, selv om det selvsagt ikke gjelder hele samlinger. Det er mye informasjon og historikk nedskrevet også.

Jeg synes Primus-registreringer er en alt for viktig kjernejobb til å settes bort til diverse sommervikarer, som det ofte har blitt gjort på mange museer. I teorien høres det enkelt ut, ta noen bilder av en gjenstand og overføre fra et kartotek inn i et skjema. Men det har vist seg at det slettes ikke er så enkelt. For det første er ikke Primus et intuitivt og enkelt. Det fungerer ikke som Google. Det ser man bare av hvordan museer bruker Primus ulikt, selv etter man har vært på samme opplæringskurs.

For det andre må man være samvittighetsfull i registreringsarbeidet, forstå konsekvensene av å slurve. Vi er for eksempel avhengig av rett informasjon for å finne gjenstanden i et magasin, og at man ikke registrerer en Arne Petersen som tidligere eier der det egentlig er Arne Pettersen. (Og der oppdaget jeg at jeg nesten brukte mitt eget navn som eksempel. Typisk blogger å være selvsentrert?). I tillegg  må man bruke tid. Tid til å måle korrekt, finne ut av materiale, teknikker – og i hvert fall ikke skrive det man tror det er. Informasjonen skal være korrekt. Søke i eldre registreringer, koble uregistrerte gjenstander til uregistrert informasjon. Jeg tror det er lettere å ta noen snarveier når man ikke er de som må jobbe i konsekvensene av de snarveiene senere.

Og det siste punktet jeg vil fremheve, er all den kunnskapen en som registrerer gjenstander i Primus får – som da bare vil forsvinne med den midlertidige ansatte. Den kunnskapen skal selvfølgelig overføres til Primus. Men en ting er å ha den kunnskapen der, en annen er å ha det i hodet til en som jobber på museet. For det er ikke alt man kommer på å søke etter, når man ikke vet at det finnes i utgangspunktet. Og det er slettes ikke sikkert den som skal søke etter noe vil bruke de samme begrepene som den som registrerte det. I utgangspunktet skal man bruke både vide og konkrete betegnelser, og mange emneord slik at alle skal finne alt. Det er greit nok om man skal finne noe konkret som en stol, det er vanskelig å forkludre. Men hva hvis man for eksempel er ute etter alt tilknyttet gjenreisingen av Finnmark etter andre verdenskrig? Da er det plutselig en myriade av ord å gå etter: andre verdenskrig, 2. verdenskrig, krig, krigen, evakueringen, brenning, gjenreising, oppbygging, tyskere, ødeleggelse, ruiner, Finnmark, etc. (Her må det nevnes at Primus kun søker etter det du søker etter, og viser ikke lignende og beslektede ord).

Det er viktig man bruker tid på registreringer, og de som registrerer burde være konstant over en periode slik at man ikke må søke på 15 ulike emneord for å være sikker på at man faktisk har funnet alt. Det er ikke særlig effektivt, og noen ganger et sjansespill. Samlingen danner grunnlaget for formidlingen og forskningen ved museet. Da burde verktøyet man bruker for å finne frem i mylderet være i best mulig stand og.

Og dere burde høre på meg, nå som jeg har et diplom i Primus!