– Hei, kan vi spørre dere noen spørsmål?, spurte vi to fyrer i tyveårene utenfor SV blokka på Blindern. Sola skinte, det var sommer i Oslo og studentene glimret med sitt fravær. Bare de som skrev på masteroppgavene sine og utenlandske sommerskolestudenter var å spotte i den varme julisola. – Ja, hva gjelder det?, spurte han ene av de to som jeg tippet studerte sosialøkonomi. Et øyeblikk tenkte jeg tilbake til Chief på lesesalen og lurte på om han hadde fått mer sans for Gary Larson med årene. - Har dere benyttet dere av noen tjenester på nettet fra det offentlige, lurte vi på. – Ja, jeg har søkt barnehageplass, sa den blideste av de to. – Hvordan syntes du det var?, spurte vi. – Det gikk helt strålende, superenkelt, sa han. – Utrolig deilig å slippe å måtte møte opp noe sted eller skrive ut et skjema som først måtte fylles ut og sendes tilbake via post, forklarte han velvillig. Vi gikk videre, bort til Åpent bakeri på Ullevål Hageby, og fikk det samme svaret fra alle foreldrene med barnevogn. Vi kunne konkludere med at ingen i det ene utvalget vårt hadde Stoltenberg som venn på Facebook, men at alle hadde benyttet seg av statens digitale tjenester, og at folk var fornøyd. Vi tok trikken ned til NAV på Gründerløkka for å snakke med det andre utvalget vårt. På veien ned intervjuet vi de vi kunne. To parkmedarbeidere med tatoveringer på armene sa de syntes det var vanskelig å finne frem på politiets nettsider og kommenterte at det offentlige brukte alt for mye penger på IT, penger som isteden burde brukes på å forebygge kriminalitet (sortert under K i mitt sosiologiske begrepsarkiv), mente de. – Hæ, om jeg er venn med Stoltenberg på Facebook?, spurte kvinnen i førtiårene som sto og røyket utenfor NAV. –Jeg kjenner jo ikke han, hvorfor skulle jeg være venn med han? Jeg er jo ikke venn med han?!, sa kvinnen, stumpet røyken og gikk inn. Vi spottet en mann av utenlandsk opprinnelse og så vårt snitt til å få med en kommentar fra en av våre nye landsmenn (merkelig hvordan man tror at folk som har annerledes hudfarge straks er av utenlandsk opprinnelse, igjen et eksempel på hvordan vi er preget av ubevisst klassifikasjon, noe jeg jo selv fant på mitt eget hovedfagsprosjekt). – Hei, kan vi spørre deg noen spørsmål?, spurte vi igjen. Mannen i begynnelsen av tredveårene satt delvis inne i bilen og pratet i telefonen. – Eg ringer deg tilbake, sa han og la på. – Ja, kva gjelder det?, lurte han på. Vi spurte han om han noen gang hadde benyttet seg av tjenester fra det offentlige. Han forklarte på klingende bergensk at han i spørrende stund sto i køen på NAV, men at han foretrakk å vente i bilen. Han fortalte at han hadde hatt mange møter med det offentlige, men at han syntes det var vanskelig å finne både informasjon og rett instans for hvem han skulle kontakte. Han skulle mer enn gjerne ordnet det hele fra sofakroken fremfor å måtte stå i lange køer på NAV kontoret. Stoltenberg ville han aldri vurdert å ha som venn på Facebook la han til. Vi takket for hans tid og intervjuet noen flere som sto og ventet utenfor NAV. – Jeg må innrømme at mye av det som står på nettsidene til det offentlige er ganske gresk for meg, sa en kvinne i førtiårene med brune, snille øyne. – Men så har ikke jeg så mye utdannelse heller, la hun til. Lise og jeg tuslet tilbake til jobb i sommersola. Vi hadde nok mat å ta fatt på for å sette sammen lydklippene til det som skulle være små innslag før foredragene på årets Nokios konferanse. Jeg hadde vært en pådriver for å bruke subjektive fortellergrep i våre korte lydfilmklipp. Slike personlige grep skapte høy grad av realisme, autensitet, noe som igjen gjorde at leseren eller mottakeren som Barthes ville sagt, ville identifisere seg med budskapet som ble forsøkt formidlet. Ved å la beslutningstakere, IKT ansvarlige og alle andre som arbeidet med IKT i offentlig sektor, høre de personlige stemmene fra folket, ville vi treffe langt flere med vårt budskap enn om det ble formulert som kulepunkter på en power point presentasjon.

-Men vi har ingen på trommer!, sa Arne da jeg passerte resepsjonen en dag jeg var innom hovedkontoret. Jeg stoppet opp. – Hva da trommer? Jeg har spilt trommer!, sa jeg. – I band som opptrådte på selveste Sentrum scene, sa jeg fornøyd. – Er det sant?, sa Arne. Han sto sammen med Sigurd, som jeg hadde jobbet med i prosjekter for utdanningssektoren, og to fra Java avdelingen. – Ja, der var trommisen i boks!, sa Arne fornøyd. Sigurd hadde lært seg gitar ved å spille Guitar Hero på xbox, mens de andre spilte i hver sine respektive band. – Hva er greia?, lurte jeg på, nå noe usikker på om jeg hadde solgt meg inn på noe jeg ikke mestret. – Det er superhemmelig, så du må ikke si det til noen, sa Arne, med lav stemme. – Åå?, sa jeg veldig nysgjerrig. – På neste fellestur skal jobben arrangere vår egen festival, hvor masse kjente band skal spille, sa Arne. – Hvor Kristopher Schau skal være konferansier og greier. Vi tenkte vi skulle overraske stort med å stille med eget jobband og dra fire, fem coverlåter. Men vi hadde, inntil du kom, ingen trommis blant oss. Men nå er jo det jo løst!, sa Arne og klappet fornøyd i hendene. – Nå har det seg slik at jeg ikke har tatt i trommestikkene siden jeg spilte på Sentrum scene, sa jeg, - Og ingen vet hvordan den konserten gikk, la jeg til, smilte og svelget. – Nei, det går fint. Vi får til noen øvinger først og så går vi på, null problem, sa Arne. Jeg valgte å tro han. Samme kveld tok jeg frem trommestikkene og dro gjennom Hun er fri med Raga på sofaen for ungene. Prinsen ristet på hodet og gikk inn på rommet sitt. Prinsessa derimot, sang og klappet med. Begge ungene hadde måttet lære seg teksten til Hun er fri før de fylte tre år. En slags personlig målsetning.

Jeg var ferdig i prosjektene for utdanningssektoren og jobbet for tiden i et prosjekt hvor vi skulle lage nytt fagsystem for barnevernet, og reiste land og strand for å snakke med ansatte. Jeg husket tilbake til intervjuet jeg hadde hatt med lederen for foreningen Rettferd for taperne, og hvordan han hadde blitt flyttet fra institusjon til institusjon. Det var tøft å høre om hverdagen til både ansatte og barn. Forskning viste at barn som vokste opp i fosterhjem klarte seg langt bedre senere i livet enn barn som bodde på institusjoner. Derfor var det viktig å lage et datasystem som klarte å gi oppdaterte oversikter over hvor det var ledig fosterhjem slik at ungene ble kjapt plassert. Samtidig som jeg kjørte intervjuer i Steinkjer og Trondheimsregionen gikk NOKIOS konferansen av stabelen. Jeg hadde egentlig ikke tid til å delta på konferansen, men fordi vi skulle vise filmsnuttene vi hadde klippet sammen tok jeg meg tid til å delta. Jeg var jo i nærheten og kunne transkribere intervjuene på kveldene på hotellrommet, tenkte jeg.

Jeg møtte Lise på konferansen og vi var spent på hvordan folk ville ta imot lydfilmsnuttene våre. Vi satte oss på bakerste rad, som om vi var tilbake på ungdomsskolen, og skuet utover tilskuermassen. Det var fullt hus. Før Fornyingsminister Heidi Grande Røys skulle åpne konferansen skulle en av våre filmsnutter vises. Den unge fyren fra Blindern som hadde søkt barnehageplass og mannen vi trodde var av utenlandsk opprinnelse med Bergensdialekt, hørtes over hele NOKIOS lokalet, og folk lo og var ettertenksomme der vi ønsket. Vi var godt fornøyd enda lydopptaket av og til sviktet. Deretter entret Fornyingsministeren podiet med poenger om at vi hadde kommet langt, men at en stor jobb fremdeles lå foran oss. Folk klappet, og vi klappet og. Så ble konferansen delt i ulike spor og folk studerte programmet nøye, og valgte den tematikken som var mest relevant for det de arbeidet med. Vi gikk på Hvordan bygge en felles informasjonsarkitektur for offentlig sektor. Først ut på programmet var en fra Landbruks- og matdepartementet med innlegget Samer, rein og middagsmat – hvordan skape fellesnevnere når aktørene er forskjellige? Artig tittel på et innlegg på en IT-konferanse å være tenkte jeg. Da foredragsholderen entret podiet måtte jeg tenke meg godt om. Jeg trodde et øyeblikk at jeg så syner og gned meg i øynene. Det var ikke det at representanten på talerstolen fra Landbruks- og matdepartementet blendet meg med flotte power points, hadde et merkelig antrekk eller colabunner av noen briller hvilende på sin nese. Av alle mennesker i hele denne verdenen, var det fiskeselgeren fra Bogstadveien som sto der oppe, og snakket på NOKIOSkonferansen av alle ting, om felles informasjonsarkitektur for offentlig sektor, og dét på vegne av Landbruks- og matdepartementet. Min fiskeselger! Jeg var målløs og kikket bort på Lise, som lyttet interessert med. Hva gjorde han her? Hva hadde han gjort siden vi sist hadde utvekslet våre mystiske blikk det sekundet det tok å gå forbi forretningen? Hadde ikke han en konemor som sniffet inn fiskelukten av håret hans da hun omfavnet han da han kom hjem fra jobben og tok frem posen han skjulte på ryggen med medbrakt fisk til middag? – Reindrift har alltid vært sentralt for den samiske næringen, og istedenfor at de lokale kulturelle skikkene må tilpasses slakteriene, må partene bruke et felles samarbeidsspråk slik at reinen kommer på middagsbordene rundt om i landet, og ikke blir liggende brakk et sted i systemet. Og da kreves løsninger som inkluderer alle parters behov, sa fiskeselgeren ikke på en rar distriktsdialekt, men på ren Oslodialekt. Folk nikket enig. Jeg tenkte tilbake til hvordan blikkene våres hadde møttes hver gang jeg gikk forbi fiskeforretningen på Majorstua. Det måtte være minst femten år siden. Hvor var koblingen mellom fisk, samisk kultur og rein?, undret jeg meg. –Ja, nå har jeg vist dere hvordan vi i Landbruks- og matdepartementet har laget vår løsning som alle er velkomne til å koble seg på, sa fiskeselgeren da han var ferdig med sitt innlegg. Hvorfor hadde han havnet i Landbruks- og matdepartementet, og ikke Fiskeri- og kystdepartementet? – Dersom dere har noen spørsmål eller ønsker å fortsette praten er jeg tilgjengelig i fojaen nå i pausen, sa fiskeselgeren, og kikket plutselig veldig lenge på meg. Jeg snudde meg forsiktig for å se om han så på noen bak meg, men jeg satt jo på bakerste rad kom jeg på. Da jeg snudde meg tilbake kjente jeg hvordan han borret blikket i meg, og hvordan han der og da brant seg inn i hjertet mitt med det samme sviapparatet som jeg brant inn bokstavene B R Ø D F J Ø L i brødfjølen til mor til jul på sløyden. Lise så overrasket på meg. –Kjenner du han?, spurte hun. Jeg ristet på hodet. Folk klappet og reiste seg for å gå på andre spor i konferansen. – Hva vil du gå på nå?, spurte Lise, men jeg klarte ikke å svare. Jeg satt som limt til stolen og betraktet hvordan fiskeselgeren pakket sammen tingene sine. Han kom gående ned i min retning. – Bare gå i forveien du, tvang jeg frem til Lise. – Jeg kommer etter. Jeg ble klam i hendene og hjertet mitt hamret ukontrollert. Han hilste da han passerte meg, igjen på klingende Oslodialekt. – Hei, svarte jeg tilbake og rødmet. - Drev ikke du med fisk?, spurte jeg. - Jo stemmer det, du husker bra!, sa han og smilte. Han var mye kjekkere nå enn da han arbeidet i fiskeforretningen, og et raskt overblikk kartla at han verken hadde kinakrage på skjorten, harry tatoveringer eller ringer på tommelfingrene. – Jeg husker jeg så deg da du gikk forbi Fisk og vilt, sa han. Han husket meg også! – Hva har du gjort siden Fisk og vilt?, spurte jeg, glad for at han sa navnet på forretningen for det hadde jeg glemt. –Nei, hva skal jeg si, startet han. –Jeg jobbet i fiskebutikken for å spare opp penger for å reise til indianerstammer i sør- og nordamerika. Jeg var vel som alle gutter på 70tallet forelska i Månestråle, lo han. Jeg kunne godt være din Månestråle tenkte jeg. – Jeg var jo fostret opp på Sølvpilen og en barndomsdrøm var å lære mer om indianere. – Indianere?, gjentok jeg, og kjente hvordan hjertet banket enda litt fortere. -Peru var en av landene som sto høyest på ønskelista fordi det bor såvidt mange indianere der, sa fiskemannen. Jeg husket jeg hadde lest om quechuaindianerne i Små steder, store spørsmål boka til Hylland Eriksen fra hengekøyer rundt på Asiaturen med Cathrine, og hvordan de bodde høyt oppe i Andesfjellene og spurte om han hadde vært der. Det hadde han. Quechuafolket levde av jordbruk og fedrift forklarte han, og han hadde lært hvordan de dyrket jorda på tradisjonelt vis og hvor stor del den var av folkets kultur. Han hadde bodd både hos indianerstammer i Sør Amerika og i Nord Amerika, fortalte han. Han hadde hoppet av yrkesskolen og begynt å jobbe hos Fisk og vilt for å tjene opp penger for å reise. Jeg fortalte jeg hadde studert sosialantropologi, og han fortalte at han også hadde begynt å studere på Blindern da han kom hjem, men at han først måtte ta voksengymnaset. Jeg var målløs. Vi hadde gått forbi hverandre i parallellgater i alle år. Vi hadde søkt de samme horisonter, men aldri sett hverandre siden blikkene vi utvekslet der jeg hastet forbi fiskeforretningen på vei til frisørlinjen på Sogn, eller til Anita eller Cathrine. Hvor rart var det ikke at man bodde i verdens største landsby, men aldri hadde krysset hverandres akser? Kanskje hadde jeg gått forbi han på vei inn til jobben på Saga kino men sett bort akkurat idet han passerte? Kanskje tok han trikken som kom etter den jeg satt på da jeg hadde møtt Cathrine på Bacchus da jeg bråbestemt meg for å bli med på Asia turen? Kanskje stoppet han opp foran Naranja dyrebutikk på Vestkanttorget for å kikke på fuglene i vinduet den samme søndagen jeg gjorde, men bare med en times mellomrom? Kanskje han hadde kjøpt melk mens jeg plukket epler ved frukten på Rimi? Kanskje en av de gamle på Grefsen eldresenter var i familien hans og han var innom med kremtopper mens jeg rullet opp Marilyn Monroe? Kanskje han hadde gått bare noen meter foran meg i demonstrasjonstoget hvor vi studenter skrek Hernes må fjernes? Der og da skjønte jeg det. At jeg hadde truffet Ham. Vi så på hverandre som om vi alltid hadde kjent hverandre (og på en måte hadde vi jo det). – Kommer du eller?, avbrøt Lise plutselig. Jeg hadde ikke enset at hun kom. – Ja, jeg kommer snart, bare gå i forveien du, sa jeg og kikket tilbake på Han. Han rotet i PC bagen som hang over den ene skulderen og dro opp en fjær som han rakk til meg. – Dette er en answer feather jeg fikk hos mine indianervenner, jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler at du skal ha den, sa han.

FOTO: Answer feather’en jeg fikk av fiskemannen på NOKIOS–konferansen

Jeg kikket på fjæren jeg holdt mellom fingrene. – Ja for du som er sosialantropolog vet vel hva en answer feather er?, spurte han og kikket på meg. Jeg merket at avsnittene om gjenstander i indianerkulturer hadde antakelig blitt lest vel fort, og snodde meg unna med å nikke smilende mens jeg kjente hvordan sviapparatet brant inn F Ø L E L S E N   A V  Å  K O M M E  H J E M i hjertet mitt. På hotellrommet om kvelden googlet jeg ’answer feather’;

FOTO: Skjermdump fra http://www.sharingculture.ca/spirituality.php

- Neste band ut er Vela Incident!, ropte Christopher Schau inn i mikrofonen til seks hundre datahoder iført egne festival t-skjorter som jublet ellevilt. Jeg kjente hvordan pulsen nærmet seg klimaks. Jeg var den eneste jenta back stage og hadde merket hvordan alle hadde reist seg da vi gikk på scenen for å få med seg hvordan den eneste jenta som var trommis, og ikke vokalist slik den ansatte hos Kostymelageret til Norsk Film trodde da vi var og plukket ut leopardkostymer til årets fellesarrangement i Dataland, skulle gå på scenen. Alle bandmedlemmene var ikledd et snev av leopardmønster. Jeg hadde plukket ut verdens største leopardmønstrede hatt til meg selv. Det var det nærmeste jeg kom Cindy Blackman look alike, trommeslageren til Lenny Kravitz. Det fikk briste eller bære tenkte jeg. Jeg hadde jo ingenting å tape, men det var 12 år siden jeg hadde spilt trommer og jeg kjente hvordan nervene hadde pumpet opp adrenalin på kammerset. Jeg satte kurs til trommesettet med doble basstrommer som jobben hadde kjøpt til meg da vi lakk til ledelsen at vi skulle spille på årets fellestur, og som jeg hadde under pulten min på hovedkontoret når vi ikke øvde. Trommesettet var plassert på en høyde midt på scenen og da jeg løftet blikket kikket jeg utover seks hundre kollegaer som skrek av begeistring da de så kollegaer som entret scenen. Nå var det ingen vei tilbake. Jeg svelget, trakk pusten og tok tak i stikkene. Bandgutta ventet på signal fra hjernen i bandet og jeg telte opp- En, to, tre, firr. Vi var i gang. Første coverlåt ut var Hun er fri.

FOTO: Hun er en båt uten anker, hun har hue fullt av tanker og et hjerte som banker for ting som hun tror på. Hun har ikke sko på, hva er det du glor på din straite dust. Hun ække inntressert i penger eller gull og grønne enger eller tull i myke senger med en pappagutt som deg. Så du kommer ingen vei med å leke helt for henne for det som får a' til å tenne er en gjennomført frik. Slik som han som er på vei bort hit. Han kan snakke hele natta om ting hun blir betatt av. Så elsker de på matta som ville dyr. Helt til dagen gryr. Det er et herlig eventyr for vakre unge mennesker. Tyske, danske, norske, svensker fra gode trygge hjem med lomma full av spenn. På jakt etter en venn de kanskje aldri ser igjen. Ja, det er romantikk som grenser opp til poesi. Det er slike ting som vil få minnene på gli når sommeren er forbi, sang jeg med mens jeg trommet som best jeg kunne.

-This will fundamentally change your business, a totally new way of using technology to increase employee’s efficiency via collaboration. The result will be overwhelming, sa en entusiastisk amerikansk IT guru jobben hadde hanket inn til en todagers workshop. Han snakket om det han kalte fremtidens sosiale intranett og hadde mer enn to hundre power points slides for å understreke dette fantastiske nye. – What is the biggest risk?, spurte jeg på slutten av den andre dagen, lei av å bare høre buzzwords. For som kjent er ingenting perfekt. – Risk?, gjentok han spørrende. – Yep, risk, gjentok jeg. – Well, people, sa han.- To change peoples thinking. IT guruen hadde mer enn to hundre slides om how great this new technology var og null om folka, menneskene, brukerne, som han selv poengterte var den største fallgruven ved dette nye. Jeg hadde vært innenfor mange organisasjoner i jobbene mine og visste at selv om ny teknologi tilsynelatende skulle forbedre noe, så var det mange bremser på veien som det var viktig å vite om før man satte i gang. Da workshopen var slutt kjente jeg at jeg var oppgitt. Og frustrert. For hvor mange ville ikke i tiden fremover investere i slik teknologi og tro at alle folk var like, at alt ville gå slik suksesshistoriene fortalte og ikke sette av en eneste krone på tiltak for å få folk til å ta i bruk teknologien. Jeg tenkte på de ansatte på kompetansesenteret og hvordan spesialisten i sekstiårene innenfor dyskalkuli hadde sendt lønnskravet sitt til alle på avdelingen fordi han slet med å laste opp vedlegg på e-post. Jeg så for meg mor som skulle samhandle med sine kollegaer i de nye sosiale intranettene som ikke engang hadde pakket ut nettbankkalkulatoren fra esken. Jeg tenkte på ansatte i barnevernet som ikke kunne kommunisere sensitivt innhold og alle de andre ansatte i ulike yrker som ikke engang brukte datamaskiner. Jeg gikk opp trappene på hovedkontoret og videre inn til kontoret jeg delte med Lise og Stein. Jeg satte meg ned for å se raskt over e-posten før jeg skrudde av maskinen og tok helg. Jeg hadde fått en e-post fra Sosialantropologisk Institutt om årets Antronettkonferanse. Jeg fulgte lenken for å raskt se om det var noe som fristet på programmet, men det var ikke programmet som blikket mitt festet seg ved. Nettsiden hadde et oppslag på siden med overskriften;

PHD UTLYSNING: SOSIALE MEDIER FOR INNOVASJON

Jeg klikket på oppslaget og leste videre; ”Utviklingen av sosiale medier de siste årene innebærer nye utfordringer og muligheter på mikro og makronivå i samfunnet. Vi ser fremveksten av en stadig sterkere delingskultur og utveksling av kunnskap og erfaring gjennom nye nettverksløsninger. Denne bakgrunnen danner grunnlaget for målsetningen i forskningsprosjektet vårt”. Jeg skrev ut siden, skrudde av maskinen og satte kurset hjemover. Doktorgrad. Jeg smakte på det mens jeg kjørte hjem. Doktorgrad. I køen på butikken tenkte jeg så det knaket på utlysningen og da jeg kom hjem satte jeg fra meg varene i gangen, hilste på prinsessa som satt ved stuebordet sammen med sine to bestekompiser og sprang inn på kjøkkenet. Jeg plukket ut den tjukke fotografiboken The Body fra bokhyllen hvor jeg hadde lagt answer feather’en jeg hadde fått fra Han og stakk den i lommen. - Hva skal vi ha til middag, ropte prinsen fra rommet sitt. - I dag tror jeg vi lager cowboymat, svarte jeg.

**************************************************************************