Det er lite som ser mer fabelaktig ut i glasset, enn urtebrennevinet absint. Her er en skvett i et Nick & Nora-glass. Jeg blandet den i en cocktail, i forrige post, men tenkte etterpå at den kanskje burde få sin egen.
Av og til tenker jeg at ting kanskje ikke er helt som vi tror, men at grunnene ofte kan være enklere og mer overfladiske. Årsaken til at absinten tok så kolossalt av slik den gjorde blant kunstnerne mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, var kanskje rett og slett synet av den i glasset! (Det var jo annen sprit der ute som smakte langt bedre.)
Lite ser flottere ut enn absint i glasset.
Absint ble kalt «den grønne feen», «la fée verte». De franske poetene og elskerne Verlaine og Rimbaud, kylte innpå med denne 60 prosent-sterke sprit-skjønnheten. Og ikke minst esteten Oscar Wilde, hvor absinten ble en tretrinnsrakett inn i filosofien: “After the first glass of absinthe you see things as you wish they were. After the second you see them as they are not. Finally you see things as they really are, and that is the most horrible thing in the world.”
Mentalsykehusene i Europa ble fylt opp, og absinten fikk mye av skylda for dét. I 1915 ble absint totalforbudt i Frankrike. Men i dag er den grønne feen tilbake, også på polet.
Jeg bruker den i cocktails. Det er en krevende øvelse å drikke den bar. Den gangen silte Vincent van Gogh & co den gjerne over en sukkerbit, men likevel. Jælp. 🧚
#absinthe #lafeeverte (ved Grünerløkka) https://www.instagram.com/p/CPlqXNeAIzl/?utm_medium=tumblr
