#helsehistorie

Kysthospitalet i Hagevik

På verdens helsedag gir vi deg smakebiter av en samling foto som både er vakre og såre på en gang. Bilder fra Kysthospitalet i Hagevik, som frem til 1972 var sykehus for tuberkuløse barn.

Bildene finner du i Arkivverkets digitale fotoarkiv. Alle bildene er fra arkivet etter Medisinaldirektøren, Overlegen for tuberkulosen/Ktr. for lege- og sunnhetsvesen, tuberkulosesaker i Riksarkivet. 

Da den tyske legen Robert Koch greide å påvise sammenhengen mellom bakterier og sykdom på 1880-tallet ble smitteisolasjon et viktig stikkord i kampen mot tuberkulose og andre infeksjonssykdommer. Men også sunn mat, saltvannsbad og frisk luft i høyden mente legene var egnede behandlingsformer. Det fantes imidlertid flere former for tuberkulose, og for halskjerteltuberkulose hadde man den forestilling at behandling i et kystklima var det aller beste.

Bergenseren Sigvard Madsen, som var lege og som etter en studiereise i Europa mente at forholdene lå godt til rette for et kysthospital på Vestlandet, tok initiativ til innsamling av midler til dette. Hospitalet ble bygget i Hagevik i Os kommune og åpnet sine dører i 1893.

Det første året fikk 21 voksne og 14 barn behandling. Utendørsbasseng, dusjing og kraftig kost var ved siden av den friske luften viktige bestanddeler i behandlingen.

Hospital for barn Tuberkulose utviklet seg til en farlig sykdom som tok livet av 6 000–7 000 nordmenn årlig. Det var derfor nødvendig med en organisert kamp mot sykdommen. I 1898 fikk Kysthospitalet i Haneviken ansatt en fast overlege. Inntil da hadde Madsen og en annen lege hatt det medisinske ansvaret og gjennomført tilsyn av pasientene hver 14. dag. Dette gjorde de uten å få lønn for arbeidet. 

Den nye overlegen var Herman Gade. Hans hovedinteresse var barnesykdommer. I 1902 slo han seg ned permanent ved kysthospitalet i Hagevik. Her ble han så lenge som til 1946. Sykehuset ble nå et behandlingssted for barn med alle varianter av tuberkulose, og i tre omganger fram til første verdenskrig ble det gjennomført utbygginger.

Etter den første verdenskrig var det stadig en økning av pasienter med ben- og leddtuberkulose, og nye utvidelser måtte til. En ny moderne bygningen ble oppført og åpnet i 1926, takket være innsamlede private midler og støtte fra Nasjonalforeningen mot tuberkulose. Sykehuset var nå et av de mest moderne i Europa, med flere operasjonsstuer, apparatur for røntgendiagnostikk og moderne lysbehandling. Det ble også bygget et parkanlegg rundt hospitalet med beplantning av eksotiske trær og planter som står den dag i dag.

Ortopedisk klinikk Antall pasienter med halskjerteltuberkulose minket frem mot 1930-årene, og generelt gikk antall tilfeller med tuberkulose ned. I 1896 døde det ca 6 500 av tuberkulose i Norge. I 1946 var dette tallet redusert til 1 500. På slutten av 1940-tallet gjorde antibiotikabehandlingen sitt til at man fikk kontroll over det som har blitt kalt den ”hvite pesten”.

Ved Hospitalet i Hagevik ble det fortsatt lagt inn tuberkuløse pasienter, men etter hvert fikk man problem med å fylle sengene. Sykehuset begynte derfor å motta pasienter med ortopediske lidelser. Etter store moderniseringsarbeider på starten av 1970-tallet ble hospitalet et rent spesialsykehus for ortopedisk kirurgi. De siste fem barna med tuberkulose ble utskrevet i februar 1972.

Kilder: wikipediaartikler om Kysthospitalet i Hagevik og tuberkolose.

En nesten utradert familie

I forbindelse med arveoppgjør var det viktig å vite hvem som hadde levd lengst, spesielt etter Svartedauden, som rammet Norge i 1349-50. I dette brevet fra 1350 svor Sigrid Toraldsdatter på at Torgeir hadde overlevd både sin far og sin mor og alle sine søsken, men at Groa Bjarnesdatter likevel døde senere. Brynjulv på Vad og Arnstein på Hundstad svor, etter vitnesbyrd av Peter Einarsson og Torgunn Helgesdatter, at Groa døde sist. Kvinners vitnemål bar like stor vekt som menns i Norge på denne tida.

Svartedauden var en pandemi. Man regner med at mellom høymiddelalderens befolkningsmaksimum omkring år 1300 og senmiddelalderens befolkningsminimum ca. 1500, ble Norges befolkning redusert med 63 %. Dette skyldtes ikke Svartedauden alene, men et komplekst årsaksforhold med kilmaforverring og senere epidemier som noen av faktorene. Vi har få direkte spor etter Svartedauden i Riksarkivets samling av middelalderdiplomer, men vi ser at det ble satt opp flere testamenter høsten 1349 enn tidligere.

Vitnemålet over er trykt med originaltekst i Diplomatarium Norvegicum. Teksten er også gjengitt i en kort, modernisert form i Regesta Norvegica, år 822-1390.

Du kan lese mer om pest og sykdom på våre nettsider.