#fknorway

De siste ukene har det zambiske været begynt å vise hva det har å by på. Vi har hatt fire-fem skikkelige regnskurer, et par timer med intenst regn. Temperaturen ligger rundt 30 grader, det er veldig utfordrende å ha volleyballtimer midt på dagen nå. Både min egen og barnas konsentrasjon slites betydelig i den tørrende varmen. Det er vanskelig å få drukket nok vann både for meg og elevene, selv om det er kraner med drikkevann på alle skolene jeg er. Morgentimene fra 0700-0900 er veldig fine, da er det helt ideell treningstemperatur. Det er verdt å stå opp tidlig, alle har mye bedre utbytte av disse timene. Morgentimene var litt tøffe her en stund, for her i huset spiser de stort sett et par brødskiver med smør til frokost. De spiser stort sett stor og tung lunsj, men min kropp er vant til frokost, og to loffskiver ble fort borte i en aktiv hverdag. Nå har Annie begynt å kjøpe inn havregryn, så jeg spiser enten havregryn med melk eller havregrøt om morgenen. Det gjør på alle måter morgenen litt bedre.

Ellers er det fortsatt mye volleyball også for min egen del på kveldene. Treningene er mer eller mindre strukturerte, ofte mindre. Det er litt frustrerende, og jeg har enda ikke helt forstått om det ønskes mer struktur eller ikke. De sier at de vil trene mer strukturert, men i praksis er det ikke alltid like lett å gjennomføre treningsopplegg. Halvannen til to timer volleyball fire ganger i uka er veldig bra uansett, og jeg setter veldig stor pris på å være der. Skoene mine setter mindre pris på det. Jeg kjøpte nye sko da jeg kom hit, og de er nå mer eller mindre utslitt. Sålene er helt borte etter å ha spola rundt på asfaltbanen. Både baller og alle de andres sko slites også voldsomt av underlaget. Det er veldig dumt, da klubben allerede er presset for ressurser. Ikke alle har sko, og få har gode sko. Det er ikke lett å holde seg med gode sko hvis man må kjøpe et nytt par hver fjerde måned. Noen spiller barbeint, det har jeg gjort selv en gang, men det er helt grusomt for knær, føtter, ankler og spill. 

Jeg har også fått en sykkel, så nå durer jeg rundt med sekken min på sykkel. Den er fra Kina, og det meste på den bortsett fra ramma og eikene er laget av sprø plastikk. Jeg har 21 gir, men det har tatt en hel del tid og øvelse å gjøre seg til venn med giret. Nå klarer jeg nesten alltid å lure sykkelen inn i det giret jeg vil ha, men jeg må alltid se ned på tannhjulene og høre etter ulyder mens jeg girer. Bremsehendelen knakk andre dagen, og bremsene ligger stort sett alltid på hjulet. Sykkelen er størrelse barn, men jeg fikk tak i en ekstra lang variant av den stanga som setet sitter på, så nå har jeg ikke lenger knærne i haka når jeg sykler.

Min egen tålmodighet slites også på flere måter. Jeg begynner å bli skikkelig lei folk som spør etter penger. Det er helt spesielt å være så synlig, jeg og Kristoffer er som nevnt stort sett de eneste hvite i byen, og vi er definitivt de eneste hvite som er såpass mye ute blant folk. De fleste andre er på en eller annen måte tilknyttet gruvene, og lever tydeligvis et ganske skjermet liv innenfor gruveområdet og i store hus inne i de finere strøkene. Det er veldig hyggelig at folk vil prate, men det er svært lite trivelig å bli ropt på, stoppe sykkelen, gå bort til noen som vil prate, for så å bli bedt om penger. Et par ganger har jeg vært mindre hyggelig ved slike anledninger, og fortalt hva jeg mener om at de later som de vil hilse på meg bare for å be om penger. Jeg har respekt for at mange av dem sikkert har behov for penger, men det finnes hyggelige og mindre hyggelige måter å legge frem det på. En øl i den ene hånda og den andre utstrakt etter mynt er blant de aller minst elskelige metodene.

Hendene mine er det siste som er blitt slitt. Jeg ventet litt for lenge med klesvasken her i forrige uke, så på tirsdag endte jeg med å måtte vaske nesten samtlige plagg jeg eier. Det endte i ca fire timer med vask, hvorav de første tre timene var ganske ok. Den siste timen var derimot helt grusom. Etter tre timer med vasking var det nesten ikke et sted på hendene der huden var komplett, og jeg satt og gnei vaska mot hud som var slitt av. Takk og lov for vaskemaskiner. Jeg kommer aldri igjen til å klage over å vaske klær hjemme, selv om jeg egentlig hater det også. På volleyballbanen går det også tidvis hardt utover hender og negler. Banedekket er av grov sement, og hvis man er litt uheldig med en lav bagger og får hendene i bakken, brekker neglene som knekkebrød. 

Vi får se om det blir nye sko, det blir iallfall uansett et billigere par neste gang.

Negler vokser tilbake, og huden på hendene blir hardere for hver gang jeg vasker. Sykkelen henger foreløpig sammen godt hjulpet av noen sykkelreperatører som holder til langs veien jeg tar til byen. 

Jeg rapporterer direkte fra en varm kveld i sentralafrika. Jeg sitter på trappa utenfor kjøkkenet og hører på sirissene og Kendrick Lamar. På kjøkkenet romsterer Annie, og utelampa skinner akkurat nok til å lage et varmt lys utover uteplassen foran huset. Nydusjet rett fra volleyballbanen opplever jeg akkurat nå ikke så rent lite lykke.

De siste ukene har jeg kommet i gang med bembatimer for alvor. Det lokale språket virker på ingen måte uoverkommelig. Verbene bøyes i kjønn og tall, og det ser ut til å være ganske regelmessig. Det er veldig langt igjen til jeg er flytende, men jeg kan noe, og oppfatter stadig kjente ord her og der. Hjemme i familien går det stort sett i bemba så lenge det er flere enn to bembatalende tilstede, og jeg må ofte mase ganske instendig for å få oversetting. De første ukene var det veldig frustrerende, nå er det egentlig mest koselig. Hvis jeg vil involvere meg må jeg bare dure avgårde på engelsk, eller spørre konkret hva ordene betyr. Ofte er det deilig å bare lytte etter lange og slitsomme dager. Noen ganger tar jeg meg i å sitte og le med dem uten å ha den fjerneste anelse om hva som sies. Nå og da ser jeg meg selv utenfra i disse situasjonene, og lurer veldig på hvordan jeg endte opp midt i Zambia, leende av en vits eller en historie jeg ikke vet hva handler om. 

Det finnes noen standardreaksjoner når folk finner ut at jeg snakker noen ord på bemba. Her er noen utdrag oversatt til norsk. Der annet ikke er spesifisert, snakkes det engelsk

Eksempel 1: Han som skjønner at det er vanskelig å lære et nytt språk, og setter veldig stor pris på at jeg vil lære-

Jeg (På bemba): Hei, god dag, hvordan går det? Ny bekjent 1: Hva, du snakker bemba! Jeg: Nei, jeg kan neste bare si dette. Ny bekjent 1: Ja, jeg hørte hva du nettopp sa, du snakker jo bemba!

Eksempel 2. Han som lurer på om du har lært deg å hilse på bemba.

Ny bekjent 2: Snakker du bemba? Jeg: Ja, prøver iallfall. Ny bekjent(i ren Oslolos stil): Ja, ok, men harru lært deg å hilse på folk?

Eksempel 3. Han som ikke helt forstår at hans morsmål er vanskelig når man ikke er oppvokst med det.

Jeg (på bemba): Hei, hvordan går det? Ny bekjent 3(på bemba): Det går bra, hvordan går det med det? Jeg har sett deg rundt her endel, men ikke forstått helt hva du gjør. Hvor er du fra? Jeg: Jeg forstår ikke, kan du ta det på engelsk? Ny bekjent 3: Neivel, nei, du har bodd her i to måneder, også har du ikke lært deg språket enda?

Disse malene beskriver de fleste førstegangssamtaler jeg har hatt med folk. Spesielt morsomt er eksempel to. Kulturen er veldig basert på at man hjelper hverandre, og relasjoner mellom mennesker i nabolaget og byen er veldig viktige. Folk virker til å ha utrolig store bekjentskapskretser, og vi har hele veien blitt fortalt hvor viktig det er å ta seg noen minutter om du møter noen du kjenner på gata eller i butikken. Der vi i Norge nøyer oss med et høflig nikk eller en hånd i været for å bekrefte at man har oppfattet en bekjent, anbefales det å gå langt ut av sin vei for å stoppe og slå av en prat. 

På spørsmål fra Ny bekjent 2, må jeg alltid bekjenne, at nei, jeg har ikke lært meg å hilse på folk. Det finnes nemlig et uttall forskjellige måter å hilse på naboen her. 

Mwashibukeni: God morgen. (Direkte oversatt med det herlig direkte; Du er våken.)

Mwabombeni: Hei til deg som jobber. (gjentagelsestegn; Du jobber)

Mwasalipeni: Hei til deg som akkurat har drept et farlig dyr, slange, løve etc.

Mwapusukeni: Hei til deg som har unnsluppet en stor fare.

Twapakata mukwai: Avskjedshilsen til høvding.

Dette er bare noen av variantene jeg fant i ordboka, men jeg har hørt sikkert ti andre, og hvis det opereres på dette detaljnivået, tør jeg ikke gjette på hvor mange varianter det finnes. Det er altså ikke bare bare å kunne hilse på folk, sa folk.

Familieoppbygningen er også litt annerledes enn hjemme. Din fars brødres barn er dine søsken. Din fars søsters barn er dine søskenbarn (cousins). Din mors søsters barn er dine søsken, din mors brors barn er dine søskenbarn(cousins). Hvis man kaller en av sine onkler for noe annet enn pappa, regnes det som en stor fornærmelse. Voksne menn omtales med respekt som onkel (bayama, eller bare uncle). Alle gamle menn skal man kalle bestefar (shikulu). Ganske morsomt å tenke på hvordan dette hadde hørtes ut på norsk. Du møter en mann på butikken, og vil forbi: Unnskyld, bestefar, kan du flytte deg? Dikemark neste. Shikulu er kanskje det flotteste man kan kalles, det er virkelig en hedersbetegnelse. Det samme med onkel, og jeg merker at det er veldig hyggelig når de unge bytter ut mzungu (hvite mann) med onkel. 

My coordinator raised this question during our reflection group -   an hour we spent in smaller groups where we’re given space to share our thoughts and feelings.

Let me outline the context of this situation. We’d spent the day in Kajjiado meeting our partners from Kenya YWCA. They have a project that fights female genital mutilation in the Maasai community. What had also taken place two days prior to our reflection group was the covering of the topic of “Gender”. We’d touched upon several matters, among them being gender issues, gender based violence, female genital mutilation, what defines a man or a woman, and even caning of children as a form of punishment. Now, imagine that the justifiability of these practices is being discussed in a room filled with people who have both opposing, and well-established opinions. Heated topics, right? Try burning hot.

As a result of the initial culture shock, both offensive rhetoric and accusing questions were fired back and forth across the room during the session.

I understand the frustration that comes along upon hearing something that is contrary to some of your core beliefs (I was once told that there is no such thing as rape, meaning that the act is always provoked by the victim and is thus justifiable). Something similar to volcanic activity tends to flare up in the stomach area. But before you let this frustration explode into burning rocks of rude remarks and poisonous bigotry gas, ask yourself “Is this effective advocacy?” The answer is no.

Upon witnessing the scene during the “Gender” session, I was prompted to ask myself: What causes this clash? Is it the fact that there are opposing opinions? Or is it the way these opinions are presented? I would argue for the latter. I truly believe that it’s possible to discuss a sensitive topic without having the discussion turn into a fight.

When one believes something is right, it’s so easy to think that anything else is wrong. It’s so incredibly easy to just shut your eyes and ears to any opposing opinions. But this attitude is a huge liability to any learning process, and attempting to increase cross-cultural understanding is just that, a learning process. Moreover, adding personal attacks during the discussion halts the learning process even further. No matter how good your intentions are, you will come across as close-minded, arrogant, maybe even judgmental and stupid. And you wouldn’t want people to be able to use you as an argument against free speech, right?

I’ve noticed that it’s a common conception that there are a few topics that simply shouldn’t, or even can’t, be touched upon. Examples of these taboo topics are religion, politics and gender. However, discussions over topics like these don’t become unnecessary heated on their own. It is the people who engage in these discussions who determine the course of each discussion. You can decide how you present your opinions, and how you treat the opinions that oppose your own. This is crucial for the quality of the debate. You have the ability to take part in determining what kind of discussion you’re engaging in. You also have the ability to change the course a discussion that already has fallen into the pitfall of obstinacy.

My message is then, yes, I do believe that it’s possible to discuss sensitive topics without the situation turning into a verbal combat. It does require much effort, including the ability hold your tongue before you interrupt, and to attack the argument and not the person, not matter how upset you are. It requires much patience and good will, and it will test the limits of your cultural relativism, but it’s possible. And it’s most certainly worth it.

In conclusion, disagreement is inevitable, but offensive rhetoric is not. Having well-established opinions is not negative, but imposing them on others is. Trying to “win” an argument will yield little, but spurring someone’s curiosity has the potential to yield much. So if your aim is to conduct effective advocacy, steer away from intolerance and narrow-mindedness. Refraining from this will take you a step in the right direction – towards increased understanding across differences.