Sykepleie

Jeg er av den heldige generasjonen som har vokst opp i etterkant av at mange av de største kampene om likestilling og arbeidsvilkår allerede har blitt kjempet. Jeg er en av de som har fått rettighetene i fanget da jeg gikk ut av skolen og jeg er nok i gruppen som av og til blir kalt historieløs, fordi mange på min alder glemmer at andre kvinner og menn kjempet for de tingene vi i dag tar for gitt.

Jeg anser allikevel ikke meg selv som historieløs. Og jeg tar ikke på noen måte for gitt de rettighetene jeg nyter godt av, spesielt ikke i disse dager hvor flere av dem angripes. 

I min tid som tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund har jeg vært med på mange diskusjoner. Diskusjoner som fort eskalerer i intensitet, fordi forbundet er en gruppe av de meste engasjerte sykepleierne jeg kjenner. Dagens diskusjon har likevel en mer intens tone enn hva jeg er vant til å høre på våre samlinger. 

«De kutter rapporten vår!» «Hva med pasientsikkerheten?» «Vi kan umulig jobbe fortere enn vi allerede gjør!» «Hvordan kan de gjøre dette?» «Grensen er nådd!»

Før: For rundt 80 år siden ble det stilt spørsmål til det høye sykefraværet blant sykepleiere i sykehus. Sammenlignet med andre yrkesgrupper kom sykepleierne dårlig ut. Det høye fraværet førte til oppmerksomhet rundt sykepleiernes arbeidsvilkår. Et middel i arbeidet for å redusere sykefraværet blant sykepleiere på denne tiden var resultatene av en studie gjort på 300 sykepleierstudenter i Oslo.

Disse kvinnene ble kledd nakne og undersøkt på alle tenkelig vis. Alle deres vitale parameter og fysiologiske mål nedskrevet og sammenlignet.

På bakgrunn av dette ble det foreslått en strengere utvelgelse av sykepleierstudenter før opptak til studiene. Det ble sagt at antall søkere var så stort at ved å velge vekk de svake ville man kunne få kun førsteklasses sykepleierelever. På denne måten ville man spare kvinnene på denne tiden å utdanne seg til et arbeide de ikke hadde helse til å klare.

Med andre ord, ingen kritikk ble rettet til sykepleiernes arbeidsvilkår, istedenfor ble søkelyset satt på sykepleiernes individuelle utfordringer og pekefingeren rettet mot de som ikke klarte å holde seg i full jobb fram til pensjonsalder uten høyt sykefravær. Kanskje du bare ikke er skapt for å være det helsevesenet krever?

80 år gikk og sykepleiernes arbeidsvilkår endret seg allikevel, takket være den sosiale utviklingen samt utrettelig arbeid gjort av vår fagforening. Mye positivt har skjedd både med tanke på arbeidstid, arbeidsmengde, og arbeidsoppgaver, men likevel er og blir sykepleie et tungt yrke.

Våre oppgaver varierer fra å fremme helse, forebygge sykdom, lindre lidelse, til å sikre en verdig død. En fellesnevner for alle disse er det å møte medmennesker der de er og utføre for dem det de ikke klarer å gjøre selv. I et sykehus innebærer dette fysisk og psykisk tunge oppgaver som tærer på enhver sykepleiers helse; med mindre man vernes av gode arbeidsvilkår og et godt psykososialt arbeidsmiljø.

Nå: Diskusjonen i dag går het om 15 minutter versus 30 minutter rapporttid. For mannen i gata, som kanskje ikke vet nøyaktig hva denne rapporten brukes til, kan det virke smålig å rope så høyt om en forskjell så liten. Men fakta er at 15 minutter her og 15 minutter der utgjør flere dager i året. Flere dager i året som en sykepleier normalt har fått hvile som vedkommende nå blir pålagt å jobbe. Sett bort i fra det at sykepleiere også har familier de tar vare på og ønsker å tilbringe tid sammen med, så er dette sårt tiltrengt hviletid som arbeidsmiljøloven fordrer for å opprettholde god helse blant arbeidstakere. God helse som skal gi de samme arbeidstakerne evnen til å stå i jobb yrkeslivet ut.

Sykepleieren og samfunnet: Har vi nå kommet dit igjen at sykepleiernes helse blir deres eget problem? Hvorfor er det ikke fellesskapets, samfunnets ansvar, å ivareta sine sykepleiere på lik linje som sykepleierne tar vare på samfunnets pasienter? I 1933 (!) sa daværende forvalter ved Rikshospitalet C.A. Brekke at «å holde sykdomsprosenten nede på et lavmål for sykepleiere som for andre, må ansees som en samfunnsoppgave av stor nasjonaløkonomisk betydning.»

Våre yrkesetiske retningslinjer beskriver hvordan sykepleie utøves på sårbare arenaer. Sårbare fordi vi møter menneskers avmakt, fortrolighet og intimitet. Men idag utøves også sykepleie på en arena som gjøres mer sårbar grunnet en negativ utvikling av våre arbeidsvilkår.

Fordi vi har ansvar for de mest sårbare i samfunnet vårt er det viktig å forebygge at sykepleierne selv blir så sårbare at de ikke lenger kan fungere i jobben sin. De syke og svake er avhengige av sunne, friske, sterke sykepleiere i et system som tilrettelegger for høy faglig kvalitet og god pasientsikkerhet. Samtidig vil ingen sykepleier med respekt for seg selv og faget gjøre en dårlig jobb når så mange mennesker er avhengige av oss. Les;

Vi løper fortere det kvarteret vi har og kjemper for alle kvarter vi kan få. Stolte sykepleiere klager ikke, de krummer ryggen mot vinden og jobber til det ikke går lenger.

Bergljot Larsson, grunnleggeren av Norsk sykepleierforbund, sa i 1913: «Vi ser stort på vårt arbeid, og vi vil, da det er et av de viktigste og nødvendigste fag i verden, at det skal få den plass det er berettiget til ifølge sin oppgave og sin natur.»