MARIA MÖHRING

PELS

Av uvesentlige grunner mister jeg innholdet: 

Adrenalin sendes fra binyremargen og inn i blodårene, muskelene trekker seg sammen for så å ekspandere til deres ytterste størrelse.  Innvollene velter inne i buken.  Tarmene slynges rundt, magesyren skvulper inne i magesekken. Nyrene løsner fra urinlederen. Eggstokkene og egglederne rives vekk fra livmoren. Alt av innvoller, blodårer, væsker, galle, muskler, ja til og med fett og kjøtt, er i bevegelse, og det vil ut.  Jeg brekker meg. 

Det aller siste jeg spytter ut er det lille benet som er i den aller minste tåen.  Jeg vet ikke hvor lenge skinnet mitt ble liggende. Eller om jeg i det hele tatt noensinne ble funnet. Men kanskje ble jeg det. Kanskje gikk det bare en dag, eller kanskje gikk det ti år. Kanskje var det en liten gutt som fant meg. Snublet i meg, på jakt etter noe annet. Tok meg opp, lot meg blafre litt i vinden, så at jeg en gang hadde hatt form. Kanskje fikk han den geniale idéen om å fylle meg med helium. Og kanskje gikk han på en kjempehøy fjelltopp, eller kanskje en veldig høy bygning, og holdt meg opp mot himmelen slik gutter i 7-13 årsalderen holder ting som svever. 

Og kanskje var han så modig at han slapp taket: lot meg stige opp mot skyene. Kanskje så han et vindkast ta tak i meg, så at jeg endret retning, men likevel, så meg stige opp, opp, opp, mot det ytterste laget av atmosfæren.  Kanskje skjedde alt dette, eller kanskje fant aldri noen meg. Men kanskje, bare kanskje, kom jeg forbi det ytterste laget av atmosfæren, og ut i det store rom. Og kanskje, bare kanskje, går jeg nå i bane. Og er takknemlig for det nye elementet. 

Petra Collins' The Teenage Gaze. 

Ballet dancer Sergei Polunin. Not your average so. Read this interview i-D  did with him this week.