the more that you learn, the more places you'll go

A small mystery in the Norwegian language is which preposition you are supposed to use when it comes to place names.

You can live in - i - [name of town], but you can also live on - på - [name of another town], and it is often impossible to guess even for a Norwegian, which to use where, without having been told. And, you also risk offending the locals if you use the wrong one.

There are no grammatical rules that decide which to use, and this is of course where it gets complicated.

Sometimes you can make correct guesses based on the name of the town, since - for instance - Kongsberg means “King’s Mountain” and you live on a mountain, and Arendal means “Eagle Valley”, and you live in a valley. Simple logic.

But, unless you actually know it is called to live or stay on the town of - say - Lillehammer, whose etymological roots aren’t all that obvious any more, you have no way to make such a guess.

While you can avoid offending the locals simply by asking, it becomes logical first when you learn that Lillehammer - like so many of our towns and villages do - started out as a farm centuries upon centuries ago, and farms are something you live on. Also simple logic.

But etymology and logic do not always help. There are towns that started out as farms, but for which you use in, like Søgne, for instance. And we also have towns that started out as - and named after - some topographic or natural formation or feature where it would be natural to use in, like a valley or a forest, e.g. Oppdal or Finnskogen, but about which we actually use on.

In this episode of the Norwegian radio-show Språkteigen - a weekly show on Norwegian words and expressions - you can hear some explanations of some of the irregularities found in the use of prepositions in front of place names.

EDIT: Look what I found!

From here.

Preposisjoner ved stedsnavn

Mange er usikre på i og på foran stedsnavn når de skal fortelle om noe som foregår eller befinner seg på det aktuelle stedet. Her er tradisjonen slik at foran de fleste norske stedsnavn, også navn på byer og tettsteder, brukes i, men foran en del slike navn er på den tradisjonelle preposisjonen. Man bør merke seg at der stedsnavnet også er kommunenavn, kan det være riktig å velge i når man sikter til kommunen, sjøl om det er tradisjon for på foran by-eller tettstednavnet. Et par eksempler: Den som er i Heddal i Telemark, er «i Notodden» (kommunen), men ikke «på Notodden» (i bysentret). Folk fra Hamar vil gjerne si at de bor «på Hamar» når de mener bysentret, men «i Hamar»når de mener kommunen. Nedenfor finner du lister med eksempler på bruk av preposisjoner ved stedsnavn.

Vi anbefaler i foran disse norske stedsnavnene:

Askvoll, Austevoll, Balestrand, Brunlanes, Bud, Børsa, Etne, Førde, Grue, Gudvangen, Hammerfest (før: på), Helgeroa, Hokksund, Hol, Hole, Hov, Hurum (men på Hurumlandet), Hvittingfoss, Kirkenes (før: på), Klæbu, Krokstadelva, Land, Lom, Moss (før: på), Måløy, Namsos, Nes (i Hallingdal, i Akershus), Onsøy, Portør, Rennebu, Rosendal, Rælingen, Salhus, Selbu, Skjåk, Skrova, Solbergelva, Steigen, Tromsø (før: på), Vadsø (før: på), Vardø (før: på), Vågå, Øystese, Åmot (i Telemark)

Vi anbefaler på foran disse navnene:

Agder (om kysten – men i Aust-Agder, Vest-Agder), Akkerhaugen, Alstahaug, Andenes, Askim, Bagn, Bardufoss, Berkåk, Billingstad, Biri, Bjørkelangen, Bokn, Bryne, Byrkjelo, Bømlo, Dalen (i Telemark), Dokka, Dombås, Dovre, Dønna, Eidsvoll, Eina, Elverum, Evenes (om kirkestedet og flyplassen), Evje, Fagernes, Fannrem, Fauske, Fedje, Figgjo, Finnsnes, Finse, Fitjar, Flesland, Flisa, Fokstua, Fosen, Frosta, Frøya, Geilo, Giske, Gjøvik, Gol, Gran, Greåker, Grip, Grua, Grue Finnskog, Gvarv, Hadeland, Hamar, Halsa, Haram, Hareid, Hedmarken (men i Hedmark), Helgeland, Hermansverk, Hinna, Hitra, Hovden, Hvaler, Hønefoss, Jessheim, Jevnaker, Jæren, Jørpeland, Kløfta, Kolbotn, Kongsberg, Kongsvinger, Koppang, Kråkerøy, Kvikne, Kyrksæterøra, Kårstø, Lade, Laksevåg, Leira, Lena, Lesja, Levanger, Lillehammer, Lillestrøm, Lindesnes, Lindås, Lisleby, Lista, Lunner, Lørenskog, Madla, Melhus, Meråker, Minnesund, Mo (i Rana), Modum, Moi, Molde (også i), Momarken, Mongstad, Moster, Mysen, Møre, Namdalseid, Nes (i Hedmark, i Ådal i Buskerud), Nesbyen, Nesna, Nesodden, Nordfjordeid, Nordkapp, Nordmøre, Notodden, Nærbø, Oppdal, Oppegård, Orkanger, Os, Otta, Randaberg, Raufoss, Rauland, Rena, Ringebu, Ringerike, Ringsaker, Rjukan, Roa, Rognan, Romerike, Runde, Rygge, Røros, Røst, Sandane, Sandnes, Sel, Selje, Skarnes, Ski, Skjetten, Slemmestad, Smøla, Snåsa, Sokna, Sola, Sollihøgda, Sortland, Sotra, Spikkestad, Spitsbergen, Stabekk, Stad, Stange, Steinkjer, Stokmarknes, Stord, Stranda, Strømmen, Støren, Sula, Sunndalsøra, Sunnmøre, Svalbard, Sætre, Time, Tingvoll, Tjøme, Tofte, Tolga, Toten, Tranby, Tretten, Træna, Tune, Tynset, Tysnes, Ulefoss, Ustaoset, Utsira, Utstein, Varhaug, Vega, Vennesla, Vestfossen, Vestnes, Vigra, Vigrestad, Vinstra, Voss, Værnes, Ørje, Ørlandet, Ål, Ålgård, Åmot (i Buskerud), Åndalsnes, Årdalstangen, Årnes, Ås

Something I found (from here) basically says that using ‘i’ is the rule of thumb for most places, but that some place names take ‘på’ (especially when talking about islands, mountains etc.), although it’s hard to be completely sure because there are so many exceptions.