Generasjon Grønn

Gjensyn med Sundve

Derfor dro jeg forrige uke tilbake til Sundve skule på Voss. Sist jeg var på Sundve var i september i fjor, men jeg husker skolen godt. Den ligger fint til mellom fjellene litt utenfor Voss sentrum. Det var ekstra hyggelig å komme tilbake for å skryte av de flinke elevene i tiendeklassen her!

Gruppa som vant konkurransen bestod av Jori Kvarme Ure, Elni Slettemark Hole, Christian Koller Selland og Anders Lillethun. De forklarer at klassen ble delt opp i grupper som trakk ulike oppgaver de skulle jobbe med til konkurransen.

- Vi trakk oppgaven om klimaendringer, forklarer Christian.

Anders forklarer at de viste mange ulike perspektiver ved klimaendringene.

- Vi snakket om hvorfor klimaendringene skjer, forklarte drivhuseffekten, snakket om konsekvensene klimaendringene får, og noen løsninger.

Vi miljøambassadører er veldig spente på hva deltakerne i #generasjongrønn ser på som gode løsninger i framtida. Denne gruppa forklarte at de hadde ett konkret forslag til et tiltak som kan begrense de negative konsekvensene av klimaendringene:

- Grønn by med planter på tak og vegger, forklarer Christian.

Miljøambassadør Marikken fikk komme tilbake til Sundve skule for å hilse på elevene igjen. Det var veldig hyggelig å komme tilbake for å høre mer om konkurransen de hadde vunnet!

Måtte snakke foran alle tiendeklassene

Etter at gruppa hadde blitt valgt ut til å representere Sundve skule i konkurransen, skulle de presentere oppgaven sin. Det var litt skummelt, forklarer Jori.

- Vi presenterte oppgaven i kulturhuset, foran alle de andre tiendeklassene på Voss, forklarer hun.

I det store kulturhuset fikk de mikrofoner og skulle bruke powerpoint for å presentere ideen sin.

- Jeg følte meg veldig liten, sier Christian.

Elin er enig:

- Alle satt oppover i salen og så ned på oss!

- Vi kjenner jo en del av dem fra før også, så jeg tenkte bare ”ikke tabb deg ut nå”, sier Jori.

I konkurransen lærte vinnergjengen blant annet å holde presentasjoner foran mange mennesker. Tøft gjort!

Enstemmig om Generasjon Grønn

Å bli valgt ut til å få premiepengene, synes vi i Generasjon Grønn-prosjektet selvfølgelig er en stor ære! Elin forklarte at hele klassen var enig om hvem som fortjente pengene.

- Klassen bestemte seg på forhånd at uansett hvem som gikk videre fra Sundve, så skulle dere få pengene om vi vant.

Pengene tiendeklassingene ved Sundve skule har donert til Generasjon Grønn-prosjektet har gjort at vi denne våren har fått besøkt flere klasser enn vi egentlig hadde mulighet til. Vi setter utrolig stor pris på at dere likte foredraget vårt så godt at dere ville at flere elever skulle få høre det!

Tusen takk!

Mer håp enn motløshet

Fløttum er del av forskningsgruppen LINGCLIM som startet i 2013. Denne gruppen består av språkvitere, klimavitere, statsvitere, psykologer og IT-eksperter og har ett mål: Å analysere hvordan språket blir brukt i klimadebatten, og hvordan det som formidles blir oppfattet av folk flest.

Fløttum forklarer at forskningsgruppen blant annet har forsket på hvordan folk reagerer på ordet klimaendringer.

- Mange følelser kommer opp når klimaspørsmålet diskuteres. Man kan tenke at de vanligste følelsene er engstelse og usikkerhet, men våre resultater viser faktisk at mange forbinder klimaendringer med håp, sier hun.

Mange forbinder klimaendringene med håp, heller enn engstelse og usikkerhet. Denne papp-platen er noe av det Fløttum har brukt i forskningen på folks holdninger til ordet ”klimaendringer”.

Klimaskeptikerne blir mindre skeptiske

Tidligere har klimadebatten i Norge i stor grad dreid seg om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke – det Fløttum omtaler som årsaksdiskusjonen. I dag mener professoren at svært få tviler på at klimaendringene er menneskeskapte.

- De fleste er enige med FNs klimapanel, men fortsatt finnes det noen skeptikere som mener at dagens klimaendringer kun er naturlige svingninger, sier Fløttum.

Relativt unikt for Norge er det derimot at de såkalte klimaskeptikerne ikke lenger er like skråsikre i sitt syn. Fløttum sier at forskningen viser tegn til at klimaskeptikerne blir mindre skeptiske.

- Det begynner å bli mer nyansert. Selv blant dem som mener klimaendringene er naturlige, utelukkes det ikke lenger at menneskelig handling kan påvirke klimaet, og at dette er noe man burde fortsette å forske på. Her har nok informasjon og kunnskap bidratt, mener professoren.

Vil ha forslag til løsninger

Men i dagens diskusjoner om klimaendringer er det veien videre og løsningene på disse problemene som står i fokus.

- I Norge er vi stort sett ferdige med årsaksdiskusjonen. Nå lurer folk på: Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg gjøre det?, sier Fløttum.

Dette får konsekvenser for hvordan man skal snakke om klimaendringene. For hva ønsker folk flest å få mer informasjon om? Fløttum kan fortelle at dramatiske historier om jordas framtid er utdaterte.

Kloakk og drikkevann i samme elv

Leroy vokste opp i en liten by som heter Taita Taveta County i Kenya. Helt fra han var liten ble han opplært til å ta ansvar i eget liv, og han fikk tidlig ansvar hjemme i familien. Da Leroy var 16 år begynte han på Maseno School, som var en veldig god skole, men den hadde et stort problem. På grunn av dårlig økonomi, så hadde de ikke ordentlig sanitæranlegg tilknyttet skolen, og kloakken ble skylt rett ut i elven.  

– Tenk det! Kloakken fra toalettene på skolen ble skylt rett ut i elva ved siden av, og i den samme elva ble det hentet drikkevann til landsbyene rundt, sier Leroy.

Økonomisk og bra for miljøet

Leroy fikk en idé! På skolebiblioteket hadde han tidligere lest om at man kunne lage biogass av kloakk, og sammen med noen venner i klassen skisserte de opp ideen: De kunne samle avfallet fra toalettene og lage biogass - som de deretter kunne bruke til å lage mat i kantinen. Skolen måtte nemlig bruke 900 dollar (omtrent 6000 kroner) i måneden på ved til å lage mat med inne. Dette var både en stor kostnad for skolen, men i tillegg en stor helsefare for de som jobbet på kjøkkenet som pustet inn den farlige røyken hver dag. Visste du at flere mennesker dør på grunn av sykdommer fra røyk innendørs, enn av malaria? Det er et veldig stort problem i mange land i sør, sånn som i Kenya.

Leroy trengte penger for å gjennomføre ideen sin. Han meldte seg på en innovasjonskonkurranse som het ”Innovate Kenya”, der han sendte inn ideen sin.

– Jeg var veldig nervøs da jeg skulle presentere, men alle ble veldig imponert av at jeg hadde funnet denne løsningen - så jeg vant hele konkurransen! Jeg vant 2500 dollar (omtrent 20.000 kroner), og det var nok til å gjøre ideen vår om til realitet.

Leroy vant 2500 dollar som han brukte til å bygge biogasstank for skolen sin.

– Vi begynte å jobbe med løsningen vår med en gang, og etter bare to uker var den ferdig. Jeg var så stolt da vi kunne skru på gasskranen første gangen. Nå hadde vi løst tre problemer! Vi hadde både sikret drikkevannet til alle menneskene i området vårt, vi hjalp skolen vår å spare 900 dollar i måneden, og kokkene på kjøkkenet blir ikke lenger syke av røyken. Og ikke minst - vi har grønn energi på skolen nå!

De startet å bygge, og etter bare to uker var gasstanken ferdig. Tanken gjør at de kan lage gass fra kloakk. Ren og gratis energi for skolen til Leroy!

– Jeg har store ambisjoner framover, og nå ønsker jeg å ta med ideen videre til andre skoler og private hjem. Jeg ser at det er et stort potensiale for både å spare penger og miljø. Vi skal utvide til resten av Kenya - og kanskje andre land i Øst-Afrika. Vi skal gjøre Afrika grønnere!

Det var virkelig inspirerende å møte Leroy, som er et fantastisk eksempel på hva vi i generasjon grønn kan få til.  Vi kan alle prøve å tenke mer som Leroy. Hvis vi ser et miljøproblem der vi bor - la oss brette opp ermene og fikse det!

Et nytt studie viser at 60 til 80 prosent av vår påvirkning på miljøet er knyttet til produktene og tjenestene vi forbruker. I mitt studieprogram lærer vi om hvordan vi mennesker påvirker naturen og klimaet gjennom våre produksjonssystemer og vår moderne livsstil. Hmm, dette er kanskje ikke så lett å se for seg. 

Produkter i system

La meg illustrere gjennom flytdiagrammet nedenfor. Her ser du eksempler på noen tjenester og produkter (transport, klær etc.) som er nødvendig for å utføre ulike oppgaver (jobb, skole etc.) som del av hverdagen til en person. Videre, lengre bak i systemet kan du se at tjenestene og produktene er knyttet til mer spesifikke ting, som for eksempel flyter sykkel, bil og kollektiv trafikk til transport. Sist ser du også at disse spesifikke produktene og tjenestene er resultater av industriell produksjon. Det er her en fellesbetegnelse på alle prosesser som skal til for å lage delene som til slutt settes sammen til produkter, som for eksempel en bil. 

Hovedingrediensene til vårt industrielle produksjonssystem er naturressurser og energi, og det vi får ut igjen er først og fremst produkter og tjenester. I tillegg, som illustrert, resulterer det i utslipp av drivhusgasser og påvirkning på biologisk mangfold og økosystemtjenester.

Figur 1: Flytdiagram for nødvendige produkter og tjenester til en persons hverdag

Produksjon er som å bake kake!

Se for deg at vi kan lage en innholdsliste, eller oppskrift om du vil, på alle typer produkter og tjenester vi benytter i vår hverdag. På den måten kan vi vite hvilke naturressurser de trenger, hvilken type energi som brukes og hvilke tjenester og produkter produksjonen i seg selv trenger. Når vi vet det kan vi fokusere på å skaffe oss innsikt i hvordan de forskjellige ingrediensene i oppskriften også påvirker naturen vår, og hvilke utslipp det resulterer i. Si at vi baker en kake, da er det gjerne et mål om at det skal smake godt. Når det produseres produkter og tjenester i vårt samfunn er de som regel designet for å løse problemer i vår hverdag, og resultere i en inntekt. Men samtidig som at kaken skal smake godt, og produktet skal løse et problem, så ønsker vi kanskje andre ting også. Kanskje endrer vi på ingrediensene i kaken etter hvilken pris de har, eller kanskje bytter vi ut noe av sukkeret med frukt for at det skal bli sunnere. Dette kan vi også gjøre med produktene vi produserer, vi kan bytte ut ingredienser som har store utslipp eller stor negativ miljøpåvirkning med noen som har mindre.

Dette handler kanskje ikke om meg og deg spesifikt. Men når 60 til 80 prosent av vår påvirkning på miljøet er knyttet til alle produktene vi forbruker så er det kanskje sånn at jo mer kake du spiser, jo sunnere bør den være?

Gjenbruk og resirkulering letter presset på naturen

En del av dette handler i tillegg om gjenbruk og resirkulering, som for eksempel å kjøpe klær fra Fretex. Sett i forhold til oppskriften vår så innebærer det at vi prøver å bruke mer av de produktene vi kaster som ingredienser til nye produkter, og dermed trenger vi mindre ingredienser direkte fra naturen. Hvis du ser på figur 2, så ser du at produksjon krever materialer fra naturen. Vi kan bruke mindre materialer fra naturen hvis vi øker resirkulering og gjenbruk. Det betyr også at mindre produkter ender opp på søppeldynga. Dette kaller vi en mer sirkulær økonomi, fordi vi klarer å få produktene til å gå i sirkel.

Figur 2: Mer gjenbruk og resirkulering

I dette her ligger det en kjempestor mulighet, en mulighet til å skaffe informasjon som gjør at vi kan velge å dekke våre hverdagsbehov med produkter som er bra for både oss og naturen – og vi kan, hvis vi vil, skape en grønnere hverdag med et grønnere forbruk.

- Miljøambassadør Tonje

Hvis du har lyst til å lære mer om hva livssyklusanalyse eller sirkulær økonomi handler om, så har jeg lagt ved noen linker til videoer og artikler:

Video 1, sirkulær økonomi: https://www.youtube.com/watch?v=lK00v_tzkCI#action=share

Video 2, livssyklusanalyse: https://player.vimeo.com/video/44780672

Forbruk står for 60-80% av miljøpåvirkningen: http://gemini.no/en/2016/02/household-consumption-significant-driver-of-climate-other-environmental-impacts/

http://environment.yale.edu/blog/2016/03/yes-consumption-really-does-drive-climate-impacts-and-resource-use/

http://jie.yale.edu/jie-cfp-circular_econ

Bor i en maskin

Både Janancija og Frida sier de har følt at de bor inne i en maskin.

– Vinduene kan ikke åpnes, og alt av ventilasjon og oppvarming styres digitalt, forteller Janancija.

– Det er også skjermer hvor vi kan se hvor mye energi vi brukte og luftkvaliteten i rommet. Forskerne kunne se på målingene av CO2-nivået i rommet om vi hadde besøk. Bortsett fra det var det vel egentlig ikke noen forskjell fra å bo i et vanlig hus.

Snapchat-video fra nullutslippshuset! Filmet av Frida Haugen.

– Den største forskjellen er nok at vi er vant til å bo som studenter, forteller Frida. Når jeg bodde der betalte jeg ikke for varmtvannet, så jeg dusja nok en del lenger enn det jeg vanligvis gjør. I bygården jeg egentlig bor i er det 16 grader om morgenen, men i dette bygget var det så varmt at jeg ofte gikk rundt i sokkelesten.

Vanligvis kler jentene på seg mer klær i stedet for å varme opp leiligheten, for da sparer de penger. Begge sier de merker at i og med at de er vant til å leve som sparsomme studenter har de nok benyttet seg av muligheten for å leve litt mer i luksus.

– Vaskemaskinen har innebygget tørketrommel, så jeg brukte ofte den funksjonen i stedet for å henge klærne til tørk. Det var jo mye lettere! sier Janancija.

Å bo i et nullutslippshus er annerledes enn å bo i en vanlig studenthybel. Foto: Frida Haugen

Null utslipp – totalt sett

Et nullutslippsbygg er et bygg som i løpet av sin levetid vil skape energi fra solcellerpaneler, solfangere og varmepumper for å levere tilbake energien som er brukt til å bygge huset, materialer, oppvarming og når man en dag skal rive det. Dette er beregnet for en periode på seksti år. Når man ser bygget utenfra kan man se at det er litt spesielt, med vinkel på taket for solcellene og uvanlige vinduer. Inni merker ikke jentene at det er noe forskjell fra et vanlig bygg.

– Hvis vi ikke visste at det var et nullutslippsbygg ville vi aldri tenkt over det. Inne virker det som et vanlig moderne bygg. Bortsett fra at det er seksti centimeter tykke vegger er det ikke noe som virker annerledes.

- Hvis vi ikke visste det var et nullutslippsbygg, ville vi aldri tenkt over det, sier studentene Frida og Janancija. Foto: Frida Haugen

Selv om det er mye positivt med nullutslippshus mener Frida og Janancija at man ikke skal la seg begeistre for mye. Det er for eksempel ikke nødvendigvis lurt å rive eksisterende bygg for å bygge et nytt passivhus. Det finnes mange tiltak man kan gjøre med byggene vi allerede har. I bygården de bor i til vanlig tror de at man kunne spart mye energi på å bytte ut vinduene. De tror også det er viktig å huske på at man også må tenke på hva man egentlig har behov for.

Turen begynte i Texas, for vi fikk muligheten til å være med på verdens største feiring av ”Jordklodens dag”, på Earth Day Texas. Hele 130.000 mennesker var innom arrangementet i løpet av helgen. Masse mennesker overalt! Vi hadde en utstilling av solgrillene vi lager, og vi viste fram hvordan man kan lage mat på ren solenergi. Det var veldig gøy, for det var veldig få som hadde hørt om dette før. Folk utbrøt:

”WOW, I didn’t know the sun was that powerful!”

”Oh, that’s just amazing! Are you sure you are not using anything else than the sun? I cannot belive that!”

Til og med militæret ble imponert av energien i sola.

Når vi reiser rundt og viser produktet vårt blir vi stadig oppmerksomme på at de fleste av oss ikke tenker på sola som en kraftfull energikilde. Men visste du at én time solenergi er nok til å dekke hele verdens energibehov i løpet av et helt år? Prisen for solenergi er nå 1/8 av prisen for fem år siden, og dette gjør at solenergi blir stadig mer konkurransedyktig med andre energikilder. Bruken av solenergi øker, og her i USA produseres det nå nok energi fra solen til å dekke energibehovet for fire millioner husstander. Men det er fortsatt et mye større potensiale, så de neste månedene skal jeg virkelig overbevise menneskene i USA om at de må bruke solen, og ikke gass og kull.

Bittesmå hus og resirkulerte sandaler

På ”Earth Day”-feiringen var det et hav av ulike utstillinger som handlet om hvordan vi kan kutte CO2-utslipp og leve mer miljøvennlig. Og det var mange løsninger jeg ikke hadde hørt om før. Det var en bedrift der som lagde sandaler  av resirkulerte bildekk. De hentet opp bildekk fra søppelfyllinger og klarte å lage nye og fine sandaler. Og det morsomste jeg så - det må ha vært de bittesmå husene.

Her borte er det mange mennesker som vil bo i små hus og ha et lite karbonavtrykk, sånn som Andy som bor i denne husvognen.

I USA er det nå en bevegelse kalt ”Tiny Houses”, der folk flytter ut av de store husene sine, og inn i husvogner. Husene er omtrent på størrelse med en garasje og står oppe på en tilhenger. Menneskene som flytter inn i disse husene ønsker å ha et mindre karbonavtrykk og ønsker å leve på færre ressurser og mindre areal. De bruker solenergi til strøm, dyrker sin egen mat, og har egen kompost. Det har blitt så populært i USA at denne bevegelsen har fått sin egen TV-kanal! Lurer på om denne trenden også kommer til Norge?

Generasjon grønn - også i USA

I løpet av arrangementet holdt jeg en presentasjon foran tusenvis av mennesker og som miljøambassadør var det spennende å få spre budskapet med Generasjon Grønn til tusenvis av mennesker i USA. Og menneskene jeg møtte var virkelig engasjerte! Det var gøy å se at det er en så stor grønn generasjon her i USA også. Vi er ikke alene i Norge - det er bevisste folk overalt som allerede er i gang med å skape endring. High Five!

Modellen viser temperaturstigningen på jordkloden fra 1880 og frem til 2010 i forhold til gjennomsnittet fra 1901 til 2000. Den svarte linja er gjennomsnittet, til høyre er antall grader og til venstre er temperatur over og under gjennomsnittet.

Dette er fordi temperaturen varierer dag for dag gjennom hele året. Dette gjør at det enkelte dager er kaldt noe som fører til at jeg sitter på hybelen og fryser, men dersom en skal si noe om vintertemperaturene i sin helhet eller gjennomsnittstemperaturen gjennom året må en ha mer informasjon.

En må vite for hvor lang periode en skal regne ut gjennomsnittstemperatur og hva temperaturen var i denne perioden. Si for eksempel at en skal regne ut hvordan temperaturen på jordkloden utviklet seg fra 2007 til 2008. Da trenger en temperaturmålinger for alle dager i hvert år for å finne hvert års gjennomsnittstemperatur. Deretter kan en sammenligne temperaturen i 2007 med 2008 og en vil se at det ifra år 2007 til 2008 ble kaldere på jordkloden. Så selv om trenden er at det blir varmere på jorden så ble det kaldere fra 2007 til 2008. Det er litt som for oss som har vokst opp på Vestlandet, der er trenden at det regner mye, men det trenger ikke å bety at det ikke er dager med fint vær innimellom.

Selv har jeg familie fra Østlandet som hver sommer kommer og besøker oss vestpå, og hvis det er fint vær når de kommer på besøk pleier jeg å si at slik er det hele året. Alle vet jo at det er en løgn, men oss vestlendinger må få hovere over været de få dagene vi kan. Når jeg sier at slik vær er det hele året så gjør jeg været på en gitt dag gjeldende for et år året, dette stemmer jo selvfølgelig ikke. Det er som å ta perioden fra 2007 – 2008 hvor planeten ble kaldere og si at temperaturstigning på jordkloden ikke er noe å bry seg om fordi det blir kaldere.

Været på Vestlandet kan være fint innimellom.

Poenget er at utfra hvilken tidsskala en regner med så kan en få det resultatet en ønsker seg. Derfor er en nødt til å ha retningslinjer for hvilke tidsskalaer en skal bruke, og det vi bruker i dag er 30 års intervaller. En kan si at klima er gjennomsnittsværet over 30 år. Derfor vil den stigende temperaturen på jordkloden de siste 30 årene i et klimaperspektiv trumfe den synkende temperaturen fra år 2007 – 2008 og vi konkluderer med at klimaet har blitt varmere.

Både tidsskala og temperaturer er viktig, og for å forstå endringene i klimaet må en ha kontroll på begge.

Mvh Miljøambassadør Lars

Kilder:

http://www.miljostatus.no/contentassets/2db9f64f3853418682c341e60d33c131/klima_i_endring_versjon_to_ok.web.pdf

http://www.miljodirektoratet.no/Documents/publikasjoner/M36/M36.pdf

Miljøambassadør Mathias var glad i gruppearbeid og kreative oppgaver, og etter videregående søkte han seg inn på studier i fysisk planlegging. Nå er han snart ferdig med mastergraden sin, som har tar i Trondheim! På fysisk planlegging får Mathias jobbet strategisk med viktige samfunnsspørsmål.

Mathias er glad i gruppearbeid og kreative oppgaver. Nå studerer han fysisk planlegging i Trondheim!

Da miljøambassadør Marikken gikk på ungdomsskolen visste hun ikke hva hun ville bli, men hun visste i hvert fall hva hun IKKE ville bli: geograf. Det kommer tydelig fram fra denne tegningen hun lagde i geografi-kladdeboka i en skoletime:

Dette er fra kladdeboka til miljøambassadør Marikken fra ungdomsskolen. Gjett hva hun studerer i dag? Nettopp: Geografi!

Men på videregående begynte Marikken å interessere seg for samfunnsspørsmål. Yndlingsfagene hennes var samfunnsfag og Politikk og menneskerettigheter. Etter noen år med jobbing og reising, søkte hun seg inn på geografistudier i Bergen, og nå jobber hun med mastergraden sin. Ved å studere samfunnsgeografi håper Marikken å kunne forske på hvordan klimaendringene påvirker samfunnene våre.

I dag elsker Marikken geografi!

På ungdomsskolen likte miljøambassadør Tonje seg best i matematikktimene, mens på VGS var det samfunnsvitenskaplige spørsmål som ga henne noe å gruble over. Nå studerer hun industriell økologi i Trondheim, og hun føler studiene kombinerer godt de temaene hun var interessert i på skolen.

Er du opptatt av realfag, som matte, kjemi og biologi? Da er kanskje geologi-studier noe for deg! Miljøambassadør Marikken besøkte paleooseanograf Helga ”Kikki” Kleiven for å se hvordan geologer finner ut av fortidsklimaet vårt ved å forske på prøver fra havbunnen vår! På realfagslaben siler geologene ut små skjell fra havbunnen, som de analyserer for å finne ut av hvordan klimaet var for mange hundre år siden. De får også dra ut på spennende tokter for å samle inn prøvene fra havbunnen.

Kikki blant metervis med prøver fra havbunnen - samlet inn fra ulike steder på jorda.

Geologi passer for dem som liker praktiske fag, og som er glade i å komme seg ut på tur, mener Kikki.

Tenk at bittesmå partikler fra havbunnen kan se ut som kunst?

Kanskje har du lyst til å starte din egen grønne bedrift? Da miljøambassadør Guro gikk på videregående likte hun både realfag, historie og samfunnsfag. Det hun aller helst ville, var å kunne ha en jobb der hun kunne skape noe. Derfor bestemte hun seg for å bli ingeniør. Guro studerte på NTNU i fem år, både materialteknologi og entreprenørskap, og nå jobber hun med solenergi. Hun har startet en egen bedrift innen fornybar energi, og digger det! På Guros kontor skinner sola selv på regnværsdager

Miljøambassadør Guro har startet sin egen bedrift innen fornybar energi! 

På videregående valgte miljøambassadør Lars å studere en variasjon av fysikk, kjemi og matte i kombinasjon med ekstra gym. Selv om det faglige utbyttet av de teoretiske fagene var større enn det han fikk fra gym var alltid gym favoritten. Å få lov til å konkurrere og leke i fellesskap, og komme sammen gjennom idrettsglede var det Lars satt aller mest pris på på videregående.

Miljøambassadør Lars på feltarbeid på Dovre. 

Etter videregående begynte Lars å studere naturgeografi, og her fikk han bruk for kunnskapen om være ute. Med mye feltarbeid under kalde og våte forhold på Dovre og andre steder så er det vesentlig at en er i stand til å ta vare på seg selv på fjellet. Dessuten så er det klart at om en fryser, er kald og har det miserabelt, så blir ikke resultatene av de undersøkelsene en er ute for å gjøre i utgangspunktet særlig gode. Se for deg at du er midt på Dovre i februar og driver og fikler med en GPS, desto kaldere du blir, desto raskere går det i svingene og desto større blir sjansen for å gjøre feil.

Lars sin erfaring fra å være ute i all slags vær gjorde det mulig for ham å gjennomføre de planene han la for utdanningen sin på universitetet i både snø, vind regn og sol.

Vi har alle ulike yndlingsfag og interesser på skolen, og her har vi prøvd å vise deg hvordan du kan bygge på dine interesser når du skal begynne i studier og jobb. Uansett hva DU vil drive med videre, så kan du gjøre en forskjell om du har med deg en grønn tankegang ut i studiene og arbeidslivet. Har du bestemt deg for hva du vil bli?

Fra turglede til geologi

Da hun gikk på skolen var Kikki glad i realfag. Fysikk og matte syntes hun var ekstra spennende. Ved siden av skolen likte hun å være ute i naturen, og turgleden var kanskje det som hadde størst påvirkning på studievalget. Før hun skulle begynne å studere, gikk Kikki på et studietorg for å høre forelesere fortelle om hva de lærte bort i sine kurs.

- Geologi-professoen sa ”Vi skal rett ut på tur”, og det var jo det som var hobbyen min, forklarer Kikki. Hun begynte på geologi kort tid etter.

- Det er veldig spennende å studere geologi. Man får jobbe praktisk med ting, og får være en del av løsningen. Også er det jo veldig sosialt, sier hun.

Nå er Kikki paleooseanograf. Det betyr at hun er ekspert på havets tilstand mange hundre tusen år tilbake i tid. Helt siden hun begynte å studere har hun jobbet med å finne klimakunnskap fra havet. Hun er ekspert på havbunn!

Årtusener med klimainformasjon

Rørene med havbunn-prøver kan, for det utrente øye, se ut som helt vanlig leire. Men Kikki har sett mange slike, og vet hvor viktige marine kjerner er for vår klimakunnskap. Over tid endres havbunnen, og sporene fra de ulike tidene blir liggende i ulike lag i havbunnen. Når man tar opp en bit av havbunnen kan man analysere hvordan havbunnen er ved ulike dybder, og slik få viktig informasjon om fortiden.

- Se her, sier Kikki og markerer omtrent en centimeter av kjernen med fingrene.

- Dette er circa ti år!

Kikki viser hvor langt ti år ser ut på en havbunnkjerne. Jeg har bare levd i omtrent to centimeter i havbunn-lengde!

Fra slike sedimentkjerner kan Kikki, og andre forskere, finne ut av hvordan temperaturen i havet har vært mer enn hundre tusen år tilbake.

- Havet snakker med atmosfæren, så havstrømmene gir en god pekepinn på hvordan klimaet har vært, forklarer Kikki.

Fra kjelleren i realfagsbygget skal prøver fra disse marine kjernene tas videre med til et kompaktlager. Her lagres all data, og Kikkis lager begynner å bli veldig stort.

- Her ligger det prøver fra mastergraden og doktorgraden min, sier Kikki mens hun kikker på små flasker fylt med vann og leire.

Rist løs!

Når prøvene er klare, må de analyseres på laben. Her møter vi Ida Synnøve Folkestad, som jobber nettopp med å analysere prøver hun har tatt fra havbunnen.

- Jeg har vært med å hente disse prøvene selv. Den er hentet fra havbunnen utenfor Grønland.

Synnøve jobber med mastergraden sin i geologi. I dag jobber hun med å sile ut små skjell fra prøvene, som hun så kan analysere. Havbunn-prøvene må først ligge i bløt, så må de ristes i en ristemaskin, før Synnøve kan sile prøvene gjennom forskjellige siler med ulik tetthet. Da får hun ut bittesmå partikler som hun kan forske videre på.

Ristemaskinen er nok min favoritt på Realfagsbygget!

Gjennom et mikroskop viser Kikki meg hvordan slike små skjell fra havbunnen kan se ut. For meg ser det ut som kunst!

Vekta avgjør

Kjernene er hentet opp fra havbunnen og små skjell har blitt tatt ut av dem. Men hvordan skal dette føre til informasjon om klimaet? Jo, det skjer på isotoplaboratoriet i et atmom massespektrometer.

Her har vi fått med oss Ulysses Ninnemann, som i tillegg til å være klimaforsker er mannen til Kikki. Ulysses forklarer hvordan de på isotop-laben trekker ut informasjon fra skjell funnet i havbunnen.

- Denne maskinen gjør om de små skjellene til gass ved å tilfører syre. Da blir det skapt CO2. Så blir denne CO2’en ionisert, da blir den ladet. Videre sendes CO2-partiklene inn mot en slags magnet. Denne ”dytter” på partiklene og skiller lette CO2-partikler fra tunge, sier Ulysses.

- Lette partikler betyr at det har vært varmt, tunge partikler betyr at det har vært kaldt, legger Kikki til.

Slik jobber altså geologene på universitetet for å finne ut av hvordan temperaturene i havet har vært i tusenvis av år. Kikki forklarer at prosessen er spennende – helt fra å planlegge hvor man skal dra på tokt til man står på isotoplaben og får resultatene. ”Er dette siste stopp?” spør jeg Kikki, som rister på hodet.

I løpet av videregående ble jeg mer og mer interessert i samfunnsfag, og fant glede i å svare på spørsmål som ikke hadde to streker under svaret. Her måtte man argumentere for hvorfor noe var rett eller galt. Det var spennende å prøve å forstå hvordan mennesker påvirkes av hvordan samfunnet er organisert, og ikke minst hvordan vi mennesker kan påvirke hvordan samfunnet organiseres! Dette resulterte i at jeg begynte å studere politikk på NTNU, hvor jeg fikk lære mer om hvordan de beslutningene som tas i politikken påvirker samfunnets medlemmer, som deg og meg. Hvordan blir disse beslutningene tatt? Hva leder frem til forskjellige politiske tiltak? Og etter hvert ble jeg spesielt interessert i beslutninger som hadde med klima og miljøpolitikk å gjøre.

I 2013 besøkte jeg det Hvite Hus i Washington DC,som på mange måter er et symbol på USAs politikk.

I dag er jeg tilbake i matematikkens verden. Som masterstudent i industriell økologi regner jeg ut hvordan vi mennesker påvirker naturen og klimaet gjennom forbruk av ressurser, og hvordan produktene vi bruker produseres. Ved å studere svarene jeg får på disse regnestykkene, og sammenligne de med andre resultater, har jeg muligheten til å være med på å finne ut hvordan vi kan bidra til å redusere negativ påvirkning på natur og klima ved å endre hvilke produkter vi bruker eller hvordan vi lager disse produktene. Forhåpentligvis kan det også brukes til å finne ut hvordan vi kan lage god klima- og miljøpolitikk, og dermed gjøre samfunnet vårt grønnere i fremtiden!

For meg ble de fagene jeg var mest interessert i avgjørende for hva jeg skal gjøre i fremtiden, kanskje blir det det for deg også?

Turkameraten din har betrygget deg om at dere er fremme hver gang dere har rundet en ny sving, og nå har han faktisk rett. Sola skinner over det store grantreet dere sitter under. Matpakken venter i sekken.

Dere har gått first tracks hele veien og skiene har til tider fungert som bulldosere gjennom nysnøen. Så øde, fint og glitrende terreng er det kun ekte påske-Norge som kan by på. Ved første øyekast er det få spor som bryter med den hvite idyllen. Men når du skal til å dytte termosen ned i snøen oppdager du at dere absolutt ikke er de første som har benyttet seg av naturens luksushotell.

Det har vært andre her. Og det er ikke mange snøfall siden. Med litt graving og nøye sherlocksgransking i området ender dere opp med å finne tre kvikklunsjpapir, appelsinskall, to tomme flasker og rester av noe som ser ut som matpakkepapir.

Det er enkelt å skjønne at dette kommer fra flere skiturer over flere dager. Du trenger ikke å være Varg Veum for å skjønne at dette ikke er små spor påskeharen har lagt ut som en rebus. Dette er mennesker som har vært på tur, kost seg og gjemt restene under snøen slik at våren skal få jobben med å håndtere det.

I Norge er vi så heldige at vi har noe som heter allemannsrett. Denne gir oss full rett til å ferdes i skog, fjell og utmark. Den gir oss ikke bare retten til å gå i naturen. Vi kan padle, slå opp telt, sykle, bade, ferdes med motorbåt langs kysten, plukke bær, fiske fritt i saltvann, spenne på oss skiene og raste med kakao, appelsin og kvikk lunsj, hvor enn vi vil.

Friluftsliv er mer populært i Norge enn noen gang, og vi ser en oppblomstrende nasjonalromantikk innlosjert i Gore-Tex, skalljakker, feller og skismøring. Toppturguidenes turer blir utsolgt før sesongen starter og fjellfestivalene klarer ikke å møte etterspørselen fra Kari og Ola. Dette er en fin og sunn trend. Til en viss grad.

Vi legger et enda større press på naturen vår. Vi tar for oss, gjør inngrep og legger til rette for enda enklere ferdsel i norsk natur. Med dette høye, økende presset, blir det desto viktigere å verne om naturens egenverdi. Vi må unngå slitasje og på samme tid begrense skadelige aktiviteter minst mulig. Våre forsøplingsspor påvirker det biologiske mangfoldet og mange dyr tror små søppelbiter er mat. De kan bli syke og i verste fall dø av å spise det. Glass, tau og skarpe gjenstander har også et truende skadeomfang. I tillegg går det utover den rene estetiske norske naturen vår.

Visste du at et appelsinskall trenger minst et halvt år for å brytes ned? Lite i forhold til at en brusflaske trenger 400 år, men forsøplingsgraden er der likevel.

Å bære ut igjen det man bærer inn i naturen bør være et minstekrav som friluftsmenneske. Det bør være like naturlig for oss å ta vare på naturen, som det er for oss å ferdes i den. Vi må respektere lekeplassen vår. Det finnes nemlig ingen unnskyldning for å etterlate søppel i den. Sporløs ferdsel bør derfor være et grunnprinsipp.

Jeg har derfor ett par tips man kan ta med seg på turen:

1. Vær proaktiv – kutt ned på potensielt søppel før du drar på tur. Samle nistene i en matpakke, bruk færre poser og unngå unødvendig emballasje. Har du en pose til overs kan denne brukes til å samle søppel i.

2. Matpakkepapir og nisteposer har flere liv og kan fort vare en hel påske. Kanskje en intern familie-konkurranse kan kjøres igang om hvem som klarer å gjenbruke papiret til nisten lengst?

3. Brenner man bål og velger å brenne bort en del emballasje og søppel bør man være obs på restene. Mye aluminium fra suppeposer og pålegg brenner ikke ordentlig, og halvbrente søppelrester må bæres tilbake til hytta.

4. Anvend flasker som er holdbare. Bruker du engangsflasker må disse bæres hjem igjen. Og de skal pantes, ikke kastes.

5. Selv om mose og løv kanskje er beste alternativ når man er utenfor toalettets rekkevidde har de fleste av oss en komfortgrense som stopper der. Toalettpapir er i utgangspunktet ment for å brytes ned, men det skjer ikke hvis det tørker. Derfor bør det graves ned til det møter fukt og mikroorganismer.

6. De fleste oppvaskmiddel forurenser. Kanskje ting bare kan skylles og heller vaskes ordentlig når dere har kommet tilbake på hytta?

7. Erosjon er et problem. Så la dine egne fotspor være så snille som overhodet mulig. Knekk ikke av ferske grener, og tenk over hvor du trasker. Husk at en del myrområder er svær sårbare.

Årets påskekrim handler hverken om drap eller forsvunnede påskeegg, og den kriminelle handlingen kan både skapes og løses av oss selv. Jeg sier det samme som skiltene i norsk natur sier;

“Forlat området som du fant det – la naturen gå i arv”

God påske folkens, og la alle andre spor enn skisporene holde seg i krimbøkene.

Fjellrev og rødrev

Se for deg et høyfjellsområde i Norge, som Dovre. Klimaet på Dovre og i Norges høyfjellsområder skiller seg fra resten av Norge ved at det er kaldt og at det gjerne ligger snø gjennom store deler av året. Fjellreven har spesialisert seg på slike forhold og er en ekspert på å overleve i høyfjellsklimaet. Vest for Dovre kommer vi ned til fjordlandskapet, hvor det er et mildere klima. I dette miljøet lever det andre dyr, som for eksempel rødrev.

Rødreven og fjellreven er konkurrerende arter, og rødreven som er større enn fjellreven vil fortrenge den fra områder der de begge hører til. Heldigvis for fjellreven kan den overleve i høyfjellet, noe rødreven ikke kan. Der kan fjellreven leve i et rødrevfritt miljø. 

Fjellreven har spesialisert seg på å overleve i de kalde og snødekte høyfjellsområdene i Norge. Her kan den leve uten trussel fra rødreven. Men hva skjer når klimaet endrer seg? Foto: Wikicommons, tatt av Erik F. Brandsborg

Utfordringen oppstår idet klimaet blir varmere. Det fører til at den milde klimatiske sonen hvor rødreven hører hjemme beveger seg oppover fjellsidene. Altså blir sonen hvor rødreven kan leve, høyere. Idet rødreven får tilgang på høyere områder vil den begynne å fortrenge fjellreven, som må trekke enda høyere opp. Dersom en ser for seg et klima som blir varmere og varmere og et rødrevhabitat som strekker seg lenger og lenger opp, så vil fjellrevhabitatet minke. Til slutt vil fjellrevhabitatet være så lite at det ikke lenger kan fø fjellreven, og den vil da dø ut i det området.

Global migrasjon av arter

Dette gjelder også andre arter, planter og dyr som er spesialtilpasset det klimaet de lever i. Når klimaet endrer seg, kan det føre til at artene som lever på et sted blir fortrengt av andre arter. Klimaet har alltid variert og det er de artene som enten har klart å tilpasse seg nye klimaforhold eller som har hatt mulighet til å flytte på seg (migrere) med klimaet som har blitt vinnerne.

Arter som migrerer seinere enn klimaet endrer seg eller som ikke klarer å tilpasse seg opplever at det miljøet de er tilpasset til å leve i endrer seg. Dersom endringene er negative for arten, kan det føre til at arten dør ut i området, noe som for eksempel kan skje med fjellreven om habitatet dens forsvinner.

Endringer i klimaet er en global utfordring, og temperaturen er i dag gjennomsnittlig 1 grad varmere enn den var i 1850. Når det blir 1 grad varmere i Sahara fører det til at ørkenen vokser. Ørkenklimaet i Sahara vil trekke mot nord, siden denne ørkenen ligger på den nordlige halvkule. Middelhavsklimaet slik vi kjenner det i dag vil også strekke seg lenger nordover, kanskje Sør-Norge får middelhavssomre i 2100 og at turister vil reise til Norge fra Middelhavet fordi der er det alt for varmt. Nord-Norge overtar de gode Sørlandssommerene og slik fortsetter det helt opp til Nordpolen. Den samme prosessen vil også finne sted på den sørlige halvkule, bare at der vil klimasonene bevege seg sørover.

Med økte temperaturer vil dagens klimasoner flytte seg nærmere polene. Foto: Wikicommons, NASA

For naturmangfoldet blir det avgjørende hvor fort disse klimasonene forflytter seg. Noe av naturmangfoldet vil ikke ha problemer med å flytte seg like raskt som klimaet endrer seg. Fugler kan for eksempel klare seg godt i utgangspunktet, men man må også tenke på hva fuglene spiser. Dersom fuglen migrerer raskere enn dyrene eller plantene den spiser vil den enten dø ut eller bli nødt til å tilpasse seg og overleve på andre måter.

Bevegelsen av klimasoner har også en annen konsekvens: Dyrene på Syd- og Nordpolen har ingen områder de kan migrere til. Dersom det blir varmere på polene så kan ikke isbjørn og sel migrere til et kaldere klima. Naturmangfoldet på polene vil da dø ut eller tilpasse seg om de får tilstrekkelig tid på seg.

- Miljøambassadør Lars

Dette innlegget er et forsøk på å forklare vanskelige problemstillinger på en relativt enkel måte. Temaet er i virkeligheten mye mer komplekst, men dette kan anses som en rask innføring.

Du kan lese mer på disse sidene:

http://www.wwf.no/bibliotek/dyr_og_klimaendringer/

- Det er ingen som produserer plast fordi det er gøy. Det blir laget plast fordi det er et behov for det. Det behovet forsvinner om vi unngår  plast. Norge er bedre enn mange andre land på resirkulering. Vi sier vi er best i klassen – men dessverre består klassen av en gjeng med idioter. Når man er på ferie er det derfor ekstra viktig å unngå plast, mener han.

Simen finner store mengder marin forsøpling i havet og på norske strender. Foto: Mads Schwencke

- Det går ikke an å fortsette sånn vi gjør.

Simen er surfer. Han lever på de norske strendene, og har tilbrakt timevis liggende på surfebrettet, ventende på gode bølger han kan surfe på. Men på havet er det mye som ikke er som det skal. Alt for mye.

- Jo mer man bruker havet, jo mer plast ser man. Jeg har opplevd å ligge nedi vannet og plutselig se store flak med søppel drive forbi, forklarer Simen.

Han ser hvordan plast avfall ødelegger for livet i havet ved at dyrene i havet spiser plasten, surrer seg fast i den, eller ved at de får i seg gifter fra plastavfallet.

- Plast finnes nå i alle nivåer i næringskjeden. Hvaler spiser garn og presenninger, fisker tror små plastbiter er mat, og skilpadder tror plastposer er maneter – favorittmaten deres – og kveles. Også veldig små organismer i havet får i seg plast. Små skjelldyr som filtrerer vannet filtrerer også ut små plastbiter som de får i seg, forklarer Simen.

Han mener vi må handle nå for å redde livet i havet, heller enn å vente til problemene begynner å ramme oss mennesker.

- Hvis ikke CO2-problemet hadde eksistert hadde marin forsøpling vært høyest på agendaen. Det går ikke an å fortsette sånn vi gjør, sier han.

Surferne finner ofte store mengder plast på strendene. Foto: Henrikke Knudsen

Samlet surfere for havet

Simen har alltid vært opptatt av miljøet, men det var gjennom surfinga han virkelig forsto hva som skjer med havet. I fjor opprettet han organisasjonen Nordic Ocean Watch (NOW), sammen med flere andre surfere som ville gjøre noe med marin forsøpling. Han mener det er naturlig å organisere surfere for å ta vare på havet, siden ingen svelger like mye saltvann som dem.

Du kan også følge NOW på Instagram: @nordicoceanwatch

- Vi er jo på stranda hele året, og har god tid. Da ser vi ofte søppel som andre ikke legger merke til.

NOW oppfordrer surfere til å rydde strendene de surfer på, og Simen forteller at han har vært med på strandryddinger der det har blitt ryddet bort mange hundre kilo plast.

- På en vanlig strandrydding på en norsk strand finner vi i hvert fall 400 kilo plast, sier han.

- I høst fant vi et helt not som lå under sanda. Vi måtte dra det ut med en traktor og fjerne det del for del. Det fylte 15 søplesekker!

Hele dette notet ble funnet under sanda. Da måtte en traktor hjelpe til med strandryddinga!

#tavaha

NOW jobber med flere prosjekter for å øke folks forståelse for havet og miljøproblemer, og ikke minst hvordan hver og en av oss kan bidra til å ta vare på havet. Eller, som Simen sier, tavaha. Ordet har de laget som en slags norsk versjon av ”aloha” og skal øke forståelsen for linken mellom mennesket og havet.

Simen håper ordet “tavaha” til bli etablert hos det norske folk.

NOW lager hele tiden tavaha-tips, som bidrar til å bedre havforholdene. Oppdaterte tavaha-tips kan man finne på NOWs nettsider.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt

Nå vier Simen store deler av livet sitt til å få opp plasten som allerede har havnet i havet og på strendene. I tillegg reiser han rundt og forteller ungdom om havet og hvilke miljøproblemer som turer, spesielt marin forsøpling. Beskjeden er at det viktigste vi kan gjøre er å stoppe tilførsel av plast ut i havene, men vi må samtidig reparere og fjerne det som allerede har havnet der.

- Vi organiserer noen felles strandryddinger hvert år, men vi ønsker å skape en kultur for hverdagsrydding -  at det å ta med seg søppel fra stranda er en del av livsstilen til folk.

Han tror havforurensning er et enklere problem å løse enn de høye CO2-utslippene, siden plasten i havet er noe vi kan se, ta på og plukke opp.

- Alle er kilden til problemet, men det betyr også at alle er løsningen. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt, sier Simen.

Og selv om man ikke har tid til å plukke plast hver dag, så gjør man en stor forskjell hver gang man gjør det.

- Hver plastbit man plukker opp er en potensiell matbit for en fugl eller en fisk. Så bare ved å plukke opp én plastbit, reduserer man faren for at noen blir skadet av plastavfallet, sier han.

Jeg kommer under vannoverflaten, stillheten fra havet omslutter meg og jeg ser meg rundt. Å, se på alle fargene! Å, se på baracudaen, og klovnefisken, og skilpadden.

Vi er heldige og får se en stim med baracudaer. Foto: Alexander Vasenin/Wikimedia commons

Jeg føler meg i ett med havet, ser rundt på dette yrende livet under havoverflaten. Jeg ser meg rundt og oppdager at det i alle retninger er millioner av småfisk i alle regnbuens farger.

Guro og de andre dykkerne er på vei dypere ned i havet for å se på det yrende livet i korallrevene.

Vi svømmer videre ut i det blå, mørke havet - nå skal vi se etter hammerhaiene! I områdene rundt korallrevet yngler større fisk, og her liker hammerhaiene å jakte. I tre dager har vi prøvd å finne dem, men vi har ikke sett noen, og dykkeinstruktøren sier dette er unormalt. Vanligvis pleier haiene å være her på denne tiden av året. Men temperaturen i havet er høyere enn vanlig i august, så vi må dypere ned for å finne kaldere hav. 

Vi går dypere, helt ned til 37 meter under havoverflaten. Og plutselig ser vi dem. Først bare én hai, deretter tre stykker, og plutselig er de 17 stykker som sirkler rundt oss. Jeg blir målbundet av de rare, mektige dyrene. De ser litt på oss, vi ser at de er litt nysgjerrige. Men de er ikke interessert, og de svømmer rolig videre. Jeg er gjest i et fantastisk økosystem - et økosystem som står i fare.  

Vi fant hammerhaien på 37 meters dyp! Foto: Barry Peters

Korallrevene forvitrer

Dessverre er situasjonen for korallrevene og økosystemene i fare, for menneskeskapt CO2 er i ferd med å endre den kjemiske oppbyggingen av verdenshavene. Kanskje vil aldri mine barnebarn få erfare slike opplevelser?

Over halvparten av  CO2-utslippene blir absorbert av havet og vegetasjonen på land, mens resten blir igjen i atmosfæren. Økte utslipp skaper høyere konsentrasjon av CO2 i havet. Når CO2 oppløses i havet dannes kullsyre, som gjør at havet får lavere pH-verdi og blir surere. I første omgang vil denne forsuringen påvirke koraller og marine organismer som produserer kalkskall, og dermed hele det marine økosystemet. Det vil altså ha store konsekvenser for havets næringskjede.

Korallrevet Elphinstone i Egypt. Foto: Dereck Keats

Korallrevene utgjør noen av de viktigste yngleplassene for tallrike fiskeslag. I fremtiden, med det forventede økte opptaket av CO2 i havene og påfølgende havforsuring, kan korallrevene forvitre. Et nøkkelfunn i en ny rapport sier at «Økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren forventes å føre til en havforsuring de nærmeste hundre årene som ikke har forekommet de siste 20 millioner år” (nøkkelfunn 6 i NorACIA-rapporten).

Korallrev som naturkapital

Havene våre er ikke bare en kilde for opplevelser,  som min dykking i Rødehavet, men også en svært viktig matkilde og inntektskilde. FN har skrevet rapporten The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB), der de har studert hva naturens tjenester er verdt for oss i kroner. De fant ut at 500 millioner mennesker er avhengige av tjenestene korallrevene gir oss, enten det er i form av yngleplasser for fisk eller turistinntekter, og det kan koste oss mellom 200 og 1.000 milliarder kroner dersom vi ødelegger verdens korallrev.

Farlig snø?

Det var bestemoren min som først gjorde meg oppmerksom på det nye ordet som har dukket opp i det norske språket, og som i år skal skrives inn i ordboka. ”Villsnø,” sa hun og lo godt. For villsnø – hva er det? Snø som prøver å bite deg i rumpa når du aker?

Er villsnøen virkelig så vill?

Villsnø er jo bare det bestemoren min og jeg alltid har kalt snø! Det er den snøen som naturlig faller ned fra himmelen. Men nå skjer det endringer i naturen – og plutselig holder det ikke med ett ord for snø – vi må ha både Villsnø og Tamsnø.

Men hva er det egentlig som har ført til denne endringen i språket?

Ordet ”villsnø” vil i år bli tatt inn i ordboka. Dette forslaget har jeg laget selv, men kanskje det vil se liknende ut?

Rekordvarme skaper vill og tam snø

Det siste tiåret har vært rekordvarmt, og 2015 er det varmeste året vi har målt siden vi begynte med temperaturmålinger på midten av 1800-tallet.

Data fra det europeiske miljøbyrået EEA (European Environment Agency) viser at trenden går mot mindre snø og kortere snøsesonger i Europa. Snødekket på den nordlige halvkule har kraftig redusert over de siste 90 årene, og særlig har vi sett store reduksjoner siden 1980. Miljøbyrået skriver at alt tyder på at denne trenden vil fortsette: basert på modellsimuleringer mener de at snødekket vil bli kraftig redusert i løpet av dette århundret.

Men vi vil jo ikke slutte å stå på ski, ake eller kjøre snowboard? Så hva skal vi gjøre? Jo: lage vår egen snø. Og dermed oppstår skillet mellom vill og tam snø.

Kunstig snø, eller tamsnø, vil nok bli mer og mer vanlig i framtiden – i takt med at villsnø blir sjeldnere og sjeldnere.

Og med disse endringene i naturen er et nytt ord skapt. Jeg synes Vilde Blix Huseby skriver fint om denne språklige endringen i Vårt Land når hun sier at:

”Det er temperaturendringer, uforutsigbare vintre og bruk av kunstsnø som har presset frem behovet for å skille mellom menneskeskapt («tam») og naturlig («vill») snø”.

Ut på tur i den ville snøen!

Blir fremtidens snøhuler av tamsnø?

Noen av mine beste minner fra da jeg var liten, var de dagene jeg ble vekket av mamma som sa ”Marikken, se ut!”. Jeg husker det kilte i magen, jeg bare måtte ut i alt det hvite! Om det ble mye snø tok jeg på godt med klær og hoppet fra verandakanten, og frydet meg over at jeg ikke fikk vondt av å lande på den snødekte bakken.  Jeg pleide alltid å lese i Astrid Lindgren-boka “Se, Marikken! Det snør”, og å kose meg med at det var en egen bok som handlet om meg og snøen!

Leser litt i min yndlingsbok - “Se, Marikken! Det snør!”.

Fra 1971 til 2000 har det vært snødekke i så godt som hele Norge i hele, eller deler av vinteren. I løpet av de siste 10 av disse årene har jeg lært meg å bli glad i snøen. Jeg har bygget snømenn, hatt snøballkriger, kjørt spark med broren min og laget snø-iglo på hytta. De fleste nordmenn har, som meg, et tett forhold til villsnøen. Det blir spennende å se hvordan snøens rolle i livene våre vil endre nå som vi har to typer snø. Kanskje vil mine barnebarn lage snøhuler av tamsnø?

- Miljøambassadør Marikken

Den sosiale byen

I gamle dager var byene bygd med hensyn til at mennesker skulle møtes. Folk skulle selge ting, andre skulle kjøpe. Den viktigste måten å transportere seg på var ved å gå. Byene som ble bygd da er derfor ofte gode å gå i, fordi de er spesialtilpasset bylivet hvor de fleste var fotgjengere. Du har sikkert vært i en gamleby og merket at det er både hyggelig og enkelt å gå rundt der. Disse byene er også bygget slik at folk bor tett. Da er det korte avstander mellom folk og det er enkelt og raskt å dra på besøk til hverandre eller kjøpe mat på markedet. Når byen er tett, vil det også føre til at du møter på mange mennesker når du beveger deg rundt i byen, og hvis du møter noen du kjenner kan du stoppe opp og slå av en prat. Disse byene legger til rette for at folk skal være sosiale.

Bilen får bestemme

Etter den industrielle revolusjonen hadde mange stor tro på at teknologien skulle løse alle verdens problemer. Arkitekter og byplanleggere tenkte også at de nye byene skulle bli bygget for den nye teknologien, slik som bilen. Bilen gjorde at man kunne bevege seg over store avstander på kort tid. Hvis du tidligere brukte en halvtime på å gå to kilometer, kunne du plutselig klare den samme distansen på fem minutter. 

Her tar bilen så mye plass at folk må gå på rekke i stedet for å gå ved siden av hverandre. Her er det vanskelig å være sosial.

Etter at bilen ble allemannseie begynte vi å bygge de nye husene stadig lenger og lenger fra hverandre. Man tenkte at transporten ikke var noe problem, fordi det var så lett å kjøre bil. Dette har ført til at vi i de fleste byer i Norge, og mange andre steder i verden, nå bor ganske spredt. Det er langt til butikken, det er langt til skolen og det er langt til venner. Spesielt for folk som ikke har bil, slik som de som er under 18 år, har det ført til at det er vanskeligere å møte andre mennesker enn det var før. Byene er blitt mindre sosiale. I tillegg er det vanskeligere å stoppe opp for å slå av en prat med noen du møter, når dere sitter i hver deres bil i hver deres retning på veien. 

Tilbake til lykkelige byer

På 70-tallet begynte mange arkitekter og byplanleggere å se at de nye byene, som var tilpasset bilen og ikke mennesker, faktisk gjorde det vanskeligere for oss å leve lykkelige liv med hverandre. Siden den gang er det mange som har forsøkt å bygge byene tilpasset fotgjengere og at folk skal kunne være sosiale med hverandre. To eksempler på byer som har arbeidet slik siden 70-tallet er Amsterdam og København. Begge disse byene er kjent for å være gode og trygge å sykle og gå i, og disse byene konkurrer ofte om å bli kåret til den beste byen å bo i.

København har jobbet i mange tiår med å tilpasse byen for mennesker. Amagertorv er et godt eksempel på dette. Foto: Furya

Lykkelig = klimavennlig

Men nå lurer du kanskje på hva dette har med klima og miljø å gjøre? Noe jeg synes er interessant med dette er at måten vi bør bygge byene på for å kunne leve gode og lykkelige liv også er den samme måten å bygge bærekraftige byer på. 

Å gå har ingen klimagassutslipp. For å bygge for gående er det viktig at det er korte avstander til det man skal gjøre. Da bør barnehagen og skolen ligge i nærheten av hjemmet og det bør være kort avstand til matbutikken og jobben. Ofte får jeg høre at det å leve bærekraftig ofte kan være litt kjipt, men vi som jobber med byplanlegging tror derimot at det å leve bærekraftig også kan bli bedre på mange måter.

En kan ikke sette likhetstegn mellom mer nedbør og mer flom, det er også andre faktorer som spiller inn. Si for eksempel at det regner 20% mer i Sør Trøndelag hver eneste dag i 2100, det er ikke sikkert at dette er nok vann til oversvømmelser. Utfordringen er at den ekstra nedbøren ikke vil fordele seg jevnt på hver eneste dag, men heller komme i bølger, slik været gjør i dag. Det betyr at det noen dager i 2100 vil regne 5% mer enn i dag, mens det andre dager i 2100 vil regne 35% mer enn nå. Utfordringene oppstår når det på grunn av klimaendringene kommer 35% mer nedbør under værsituasjoner som, uten klimaendringene, ikke ville ført til flom. Med klimaendringene vil dette da føre til oversvømmelser.

En 200års-flom er en flom som i gjennomsnitt inntreffer en gang hvert 200. år, (eller at det hvert år er 0,5 % sjanse for at en slik flom skal inntreffe). Dette er hvordan 200års-flommen vil endre seg i Norge dersom vi fortsetter med raskt økende klimagassutslipp (RCP 8,5):

Kilde: Klima 2100-rapporten

Som en ser vil 200års-flommene i Nordland, på Vest-, Sør- og Østlandet øke i størrelser, mens 200års-flommene i Hedmark og indre deler av Finnmark blir mindre. Likevel er det tydelig at trenden i Norge er at 200års- flommene blir større.

Dette vil skape utfordringer for hvordan vi lever i Norge. Hvordan vil dette påvirke naturen? Hva skjer med åkeren til bonden? Hvordan skal vi bygge infrastrukturen vår i en framtid med større flommer? Her kreves det kloke hoder, og jeg tror at mange av dere som går på videregående og ungdomsskole vil jobbe med problemstillinger knyttet opp mot dette i framtiden.

Heldigvis er vi ikke i år 2100 enda, og vi kan fremdeles påvirke hvordan framtiden blir. Kartet over er 200års-flommen basert på fremdeles sterkt økende utslipp (RCP 8,5). Dersom vi blir bedre til å redusere våre utslipp av drivhusgasser i dag, kan det ha direkte påvirkning på hvor store flommene blir i år 2100. En annen mulighet er å forsøke å tilpasse oss større flommer. Dette kan eksempelvis gjøres ved å ikke bygge for nært elver, ta vare på myrområder og ved å unngå å legge elver i rør, men heller la dem renne fritt.

Vi vet vi står ovenfor endringer i flommene våre, men hvordan disse endringene blir kan vi påvirke. Det blir spennende å se fremover hvordan vi velger å gjøre det.

Miljøambassadør Lars