Bjørn Stærk

Om infrastrukturen på nettet og hva EU og Norge kunne gjort for å ta tilbake kontrollen over sosiale medier.

Facebook er et problem. De er for store og mektige, og de har låst brukerne sine inne. De er et problem på andre måter også, men nå snakker jeg om størrelsen: At det bare finnes ett enormt Facebook og at alt som skjer der er lukket for omverden.

Hva gjør vi med det problemet? Som enkeltperson kan jeg for eksempel la være å bruke det. Det finner jeg egentlig overraskende lett å få til. Facebook var en grei debattarena en stund på 2010-tallet, eller i det minste et sted hvor mange personer i norsk offentlighet valgte å henge. Det gjør de sikkert fortsatt, men jeg har gått lei. Miljøene stivner, de samme folka herper på de samme tingene år ut og år inn. Sånn blir det fort i en inngjerdet hage som den Facebook legger opp til. Det blir rett og slett litt hagefest. Sosiale medier trenger åpenhet og kaos for å unngå dette, og det passer ikke overens med Facebooks forretningsmodell.

Nå er jeg derfor lite aktiv. Likevel må jeg innom i blant. Familien min bruker den til chat. Togferie-gruppa er et lyspunkt og var en av årsakene til at jeg kunne skrive boka om togferier jeg har holdt på med nylig. Informasjon om arrangementer ligger ofte bare på Facebook.

Nettverkseffekten av å ha så mange brukere er så stor at det ikke hjelper at løsningen er dårlig og kjedelig. Jeg må innom likevel. Du også. Det blir aldri bedre. Slik det ser ut nå må vi fortsette å sjekke Facebook til vi dør.

Eller til noen kommer og dreper Facebook. Å håpe på at dette skal skje av seg selv er naivt. Facebook husker hvordan de selv drepte Myspace, ved å infiltrere løsningen og hjelpe brukerne med å ta med seg nettverkene sine. De jobber hardt for å unngå at noen andre gjør det samme mot dem. Blir nykommeren for stor, løser de det ved å kjøpe dem opp. De og de andre gigantene er så rike at de kan bla opp store summer når de må. Du takker ikke nei til milliarder fra Facebook.

Derfor trenger vi hjelp. Den eneste institusjonen som er stor nok til å hjelpe oss med å knuse Facebook er staten. Helst burde den amerikanske staten splittet dem og de andre gigantene opp i mindre selskaper. Det virker de lite interessert i. Så da er det opp til andre land.

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva kunne EU og Norge gjort med Facebook?

Teknologibransjen kan virke unik, men problemet med monopoler kjenner vi fra andre bransjer. Én måte man løser det på er ved å la staten overta monopolet. Så er i det minste driften under en slags demokratisk kontroll. Det tror jeg ikke er en løsning for sosiale medier. Og hvilken stat, forøvrig? Norge? Frankrike? USA? En annen måte man løser slike problemer på er ved å legge infrastrukturen under statlig kontroll og definere spilleregler for bransjen slik at et mangfold av selskaper kan konkurrere om å tilby tjenester på toppen av denne infrastrukturen.

I år har jeg altså jobbet med en bok om tog. Da sørget jeg for å få noen til å forklare meg hvordan togbransjen egentlig fungerer, økonomisk sett. Dette var lettere da jeg var barn. Da var alt i Norge NSB, alt i Sverige SJ og alt i Tyskland DB. I dag er derimot det slik i Europa at staten tar seg av infrastrukturen, mens selve togene kan kjøres av hvem som helst som er kompetente og betaler for bruken. I EU er det nesten fritt frem. I Norge deler vi ut konsesjoner som gir enerett på bestemte ruter. Lokal kollektivtrafikk, som pendlertogene som går inn mot storbyene om morgenen, får offentlig støtte, fordi de er bedriftsøkonomisk ulønnsomme men har stor verdi for samfunnet. Langdistansetog skal derimot kjøre kommersielt, fordi det ikke er statens oppgave å frakte deg til feriestedet ditt.

Jernbaneprivatiseringen i Europa er kontroversiell, og jeg sier ikke at dette nødvendigvis er en god måte å drive jernbane på. Men det er en fin modell å ha i hodet når vi snakker om hvilken rolle staten kan spille for sosiale medier. Overført til sosiale medier ville dette betydd at staten overtok infrastrukturen, og definerte spillereglene, mens det var opp til et stort antall store og små selskaper, og kanske også statlige organer, å tilby tjenester på toppen av infrastrukturen.

Men hva er egentlig infrastrukturen for sosiale medier? Snakker vi om servere og kabler? Ikke nødvendigvis. Tenk på jernbanen igjen, eller andre former for infrastruktur staten har ansvaret for. Hvorfor lar vi staten bygge selve jernbanesporet? Fordi det er en enorm investering, og fordi det er meningsløst at ulike selskaper bygger hvert sitt spor mellom Oslo og Moss. Derfor lar vi ikke hvem som helst bygge jernbane. Storbritannia forsøkte dette på 1800-tallet. Det ble bare kaos.

Er det på samme måte med servere? Nei. Servere er billige, og mine servere går ikke i beina på dine servere. I vinter startet jeg som et eksperiment en liten Mastodon-instans i fødiverset, bokgruven.no. Mastodon er et Twitter-lignende sosialt medie. Fødiverset er et åpent og desentralisert nettverk av sosiale medier som alle utveksler data med hverandre - det stikk motsatte av måten Facebook opererer på. Det koster meg omtrent 150 kroner i måneden å kjøre Mastodon på en Linux-server i skyløsningen Exoscale. Eksperimentet har vært mislykket, det er omtrent ingen aktivitet der, men den har kapasitet til å takle en fin mengde med aktive brukere. Det er ikke vanskelig for en Mastodon-instans å dekke utgiftene sine med noen små pengegaver fra brukerne. Den langt mer vellykkete norske instansen snabelen.no ser ut til å få det til helt greit.

Servere er altså så billige at en privatperson kan starte opp sin egen node på et globalt sosialt nettverk til prisen av en billig vinflaske i måneden. (Enklere statiske nettsteder som nettsiden min kan du kjøre for tilnærmet ingenting.) I det første innlegget på denne bloggen snakket jeg om hva som gjorde meg glad i internett for tjue år siden. Det var ting som dette. At det er så billig og lett å starte nye tjenester fra en server i garderobeskapet. Siden den gangen har det blitt mye billigere.

Det er derfor ikke servere som er den store, vanskelige jobben staten bør overta fra Facebook. Jeg tror det er noe helt annet: Protokollene. APIene. Datamodellen. Protokoller og APIer er regler for hvordan datamaskiner og programmer snakker med hverandre. Et eksempel på en åpen protokoll er SMTP, som brukes til e-post. Hvis du har e-postadresse på Gmail, trenger jeg ikke jeg også ha det for å maile deg. Et annet eksempel er HTTP. Jeg kan besøke Microsofts nettside uten å kjøre Internet Explorer, og Google uten å kjøre Chrome. SMTP og HTTP er åpne protokoller. Facebook er lukket. Hvis du bruker Facebook Messenger, må jeg også bruke Facebook Messenger for å sende deg en melding.

Dette er infrastrukturen for sosiale medier. Hvis staten skulle gjøre noe med Facebook, måtte det være å ta kontroll over APIene og datamodellen deres og åpne dem opp mot omverden. Sånt var lettere å få til før IT ble en av verdens mektigste industrier. SMTP, HTTP og de andre protokollene nettet bygger på har vi arvet fra den gangen teknologigigantene hadde mindre makt over nettet. De prøvde seg den gangen også. I nettets barndom var Microsoft den største trusselen, men de klønet det til, og fikk heldigvis ikke den samme makten over nettet som de hadde over operativsystemer.

De åpne standardene nettet bygger på ble utarbeidet av uavhengige bransjeorganisasjoner som Internet Engineering Task Force og World Wide Web Consortium. Sistnevnte har også definert en standard for desentraliserte sosiale medier som heter ActivityPub. Denne er allerede i bruk i dag. Mastodon bruker den til å utveksle data i fødiverset.

Det er altså ikke selve det tekniske arbeidet med å definere en åpen standard vi trenger hjelp til fra staten, men det politiske arbeidet med å tvinge lukkete nettverk som Facebook til å bruke den.

Det jeg snakker om er at for eksempel EU skal erklære at sosiale medier er et offentlig gode som private aktører ikke fullt ut kan ta eierskap over. Litt som jernbanen, eller for den saks skyld allemannsretten. Vi har allerede tatt et forsiktig skritt i denne retningen med GDPR, som sier at du eier dine egne data og kan ta dem med deg eller få dem slettet. Det neste skrittet er å si at sosiale medier ikke kan gjerde deg inne, altså at det å forvalte din aktive identitet på Facebook fører med seg en plikt til å støtte åpne standarder.

Her støter tankeeksperimentet mitt på noen problemer. Sier jeg at det skal bli ulovlig å drive et sosialt nettverk med europeiske brukere som ikke støtter ActivityPub? Det ville ført til at et stort antall små diskusjonsforum måtte legges ned. Eller skal det bare gjelde nettverk over en viss størrelse?

En annen tilnærming enn direkte tvang kunne være å støtte fremveksten av et alternativ, slik at Facebook er nødt til å forholde seg til det. Snakker vi da om en slags Statens Riksposting, drevet av en ny statlig etat for sosiale medier? Nei, det kan være så enkelt som at eksisterende offentlige institusjoner som NRK, universitetene, kommunene, bibliotekene og så videre får som oppgave å sette opp fødererte løsninger som de gjør bruk av for sine oppgaver. Hvorfor er det for eksempel slik at biblioteker oppretter eventer på Facebook, og ikke på en åpen protokoll som også Facebook kan velge å bruke? Hvorfor bruker etater i Oslo kommune Facebook som kommunikasjonskanal?

Dette er også noe private selskaper og uavhengige organisasjoner kunne trekkes inn i. Schibsted kunne sette opp kontoer for abonnentene sine og knytte dem sammen med avisene de eier. Fritt ord kunne sette opp en instans som legger ekstra vekt på ytringsfrihet og saklig debatt.

Slike løsninger kan være åpne for allmenheten, men det er langt viktigere at de bruker åpne protokoller enn at hvem som helst kan bli bruker. Jeg trenger ingen bruker på en eventuell tjeneste fra NRK, Schibsted, biblioteket eller Fritt ord, jeg har allerede konto på snabelen.no og min egen bokgruven.no. Jeg kunne brukt en av de til å melde meg på et arrangement på biblioteket eller deltatt i en diskusjon om en sak på NRK eller Aftenposten.

Det jeg beskriver er vanskelig, men det er mulig hvis politikerne og viktige institusjoner blir enige om at den norske offentligheten ikke kan styres av Facebook.

Et større problem, som kanskje gjør hele tankeeksperimentet umulig, er moderering. Hva i all verden gjør vi med innholdet? Moderering på nettet er et slemt problem. Da tenker jeg ikke egentlig på håndheving av lovverket, men kollisjonen mellom ulike sosiale normer. I dag er det mange utfordringer rundt dette som Facebook beskytter oss mot å behøve å tenke på. Tenk for eksempel på hvor unikt det er at Facebook samler Equinor, Oslo kommune, Erna Solberg og noen av Norges verste islamhatere og høyreekstremister under samme tak. Hadde du invitert noen av de førstnevnte til å delta på et arrangement med sistnevnte, ville de sagt nei, dette ønsker vi ikke å bli assosiert med. Men på Facebook går det an. Hvorfor? Kanskje fordi Facebook er så stort og så langt utenfor vår kontroll at vi ikke tolker det som noen form for sosial aksept at disse personene og gruppene er tilstede på samme sted. Hva skulle Equinor gjort med det, liksom? Det er eventuelt Facebooks problem at de har høyreekstreme brukere. Det har ingenting med oss andre å gjøre.

Dette ville blitt helt annerledes om for eksempel NRK eller Schibsted opprettet instanser, og de attpåtil var drevet av et politisk mål om å erstatte Facebook. Først måtte de brukt krefter på å ta stilling til hva deres egne brukere skulle få lov til å gjøre. Deretter måtte de tatt stilling til hvilke instanser de vil føderere med. Se for deg at en islamhater kastes ut av “NRK”-instansen og i stedet oppretter sin egen: jegersykeligopptattavislam.no. Ønsker NRK å føderere med denne, det vil si at brukerne deres kan utveksle innhold med hverandre? Hva hvis islamhateren i stedet melder seg inn på Fritt ords instans, hvor det antagelig er høyere under taket? Vil NRK føderere med denne?

Og hva med fullt navn? Vil NRK og Schibsted kreve at brukerne identifiserer seg med navnet de har i folkeregisteret? Vil de føderere med instanser som tillater anonyme brukere?

Poenget mitt er ikke å si hva svaret bør være, men at dette nå er NRKs problem. Og Schibsteds. Og biblioteket ditt. Facebook lar oss fraskrive oss ansvaret for hva som skjer på norske sosiale medier. Det er veldig praktisk. Hvis vi tar tilbake kontrollen, får vi også ansvaret med på kjøpet.

Dette handler ikke bare om å ta stilling til hva man godtar og ikke godtar, men å ha ressurser til å gjennomføre det. Ta for eksempel innhold nesten alle ønsker å slippe å se i feeden sin: Drapsvideoer. Facebook løser slikt ved at de setter et stort antall dårlig betalte mennesker til å se gjennom innhold som kan bryte med reglene deres, og kjapt ta stilling til hva det er for noe. Altså, folk sitter dagen lang og ser på noen av de verste tingene du kan forestille deg, uten å få hjelp med å takle det. Dette er et overgrep, men samtidig er det en forutsetning for Facebook slik vi kjenner det. I dag trenger du og jeg ikke ta stilling til dette. Det er bare en fæl ting et stort selskap vi ikke har kontroll over driver med, og mange av oss har ikke en gang hørt at det skjer.

Hvis vi tar kontrollen tilbake? Da blir dette også vårt problem. Det blir vanskelig, og ikke minst dyrt.

Betyr det at vi ikke bør gjøre dette? Nei, vi har jo de samme problemene i dag. Vi slipper bare å tenke på dem. Vi bruker Facebook til å fornekte alle problemene som oppstår når man skal bygge en offentlighet på nettet. De fungerer også som en god syndebukk når ting går galt. “Å, fæle Facebook, altså, som tillater så mange høyreekstreme grupper.” Ja, men hvordan skulle vi løst dette selv? Det finnes mange svar på spørsmålene jeg stiller her, men de har alle til felles at noen kommer til å bli sinte. Hvis det er du som tar disse beslutningene, er det ikke lenger Mark Zuckerberg folk blir sinte på, det er deg.

Jeg vet ikke om dette tankeeksperimentet lar seg gjennomføre, men det er på tide at vi begynner å tenke på disse tingene. Inntil videre er det bare som enkeltpersoner vi kan gjøre noe med Facebook, ved å bruke det mindre, og iallfall ikke gi dem eksklusiv kontroll over alt vi legger ut på nettet.

Om Calibre, DRM og å bruke en Kindle som om det var et verktøy, ikke en del av Amazons plan for verdensherredømme.

Jeg blir, kanskje overraskende nok, ganske glad av å bruke min Kindle Paperwhite fra 2013. Den er designet for å gjøre én enkelt ting, lese bøker på, og denne ene tingen er den god til. Her finnes ingen apper til å distrahere meg. Skjermen er behagelig å lese fra, til og med i mørket. Jeg sitter med den i blant på soverommet til sønnen når han skal sove. Den er lett å bære med seg. I en periode leste jeg nesten bare bøker på Kindle. Jeg syntes det var litt trist at det ikke kom noen flere gode papirbøker inn i samlingen i bokhylla mi, men da gjorde jeg det bare slik at jeg laget en liste over de aller beste bøkene jeg hadde lest, og kjøpte dem på papir også etterhvert.

Men i det siste har det blitt mer papirbøker på meg. Jeg har gjenoppdaget gleden ved å gå inn i nærmeste bokhandel og plukke noe jeg ikke vet hva er fra hylla. Når det er trygt å reise tilfeldig rundt i Oslo, drar jeg til de store bokhandlerne i sentrum. Antikvariater og loppemarkeder er også gøye steder å finne bøker. Oslo har dessuten Cappelens forslag, som selger nøye utplukkete bruktbøker til fullpris. Dette kan høres ut som et rart konsept, men hvis du er glad i bøker, finner du alltid en gledelig overraskelse der, fordi Pil og Andreas er flinke kuratorer. Mye av gleden med å lese er nettopp det å snuble over ting du ikke visste at du ville bli glad av å lese.

Nå under pandemien nøyer jeg meg stort sett med bokhandelen på kjøpesenteret borti gata. Det er gøy, det også. Den er liten, men stor nok til at jeg finner uventet leseglede. (Favoritten i høst var The Black Prince av Iris Murdoch.)

Ebokleseren har likevel én stor fordel: Når jeg vet akkurat hvilken bok jeg vil lese, og den er relativt ny, men samtidig ikke populær nok til å ende opp hos en liten norsk bokhandel, kan jeg få tak i den på sekunder, i stedet for å vente i et par uker på en pakke fra utlandet.

Det er flere ting ved Kindlen min jeg ikke blir glad av. En av dem er noe som egentlig gjelder for omtrent alle elektroniske dingser: Den er produsert under elendige arbeidsforhold. Det vil si, jeg vet ikke hvordan min Kindle ble laget, men i elektronikkbransjen kan du nesten ta for gitt at prosessen var mørk og brutal, så fremt du ikke vet noe annet. Jeg skrev en del om dette i Jakten på den grønne lykken, hvor jeg oppdaget at alt som har å gjøre med produksjonen av elektronikk er dritt. Noen av disse overgrepene har mange hørt om - barn som gruvearbeidere, selvmord hos Foxconn - men bak dette gjemmer det seg også mye ingen hører om, fordi hele prosessen bygger på å skjule og abstrahere bort alt det skitne som inngår i en dings. Et av de ytterst få unntakene jeg kjenner til er mobiltelefonen Fairphone, som jeg skal skrive mer om en annen gang.

Dette har ikke noe særlig med Kindle å gjøre. Jeg nevner det likevel, fordi teknologi til å bli glad av ikke bare kan handle om hva dingsene gjør med meg, men også hva de gjør med andre mennesker. Eboklesere ødelegger mennesker under produksjonen. Det gjør ikke papirbøker.

Ettersom det knapt finnes etisk produserte elektroniske dingser, altså bortsett fra Fairphone, er det egentlig bare én faktor som gjør noen dingser bedre enn andre: At de varer lenger. Sånn sett er Kindlen min fin. Den har levd i syv år, som er lenge til dings å være. Jeg ser ingen grunn til å bytte den ut.

Det som plager meg mest med Kindlen min er at den binder meg til Amazon. Jeg har skrevet tidligere om hvordan jeg flyttet nettsiden min fra Amazon Web Services. Det er mange grunner til å avsky og frykte Amazon, spesielt arbeidsforholdene på lagrene deres. Som forfatter og bokleser plager det meg også at de har skaffet seg et tilnærmet monopol over mye av bokbransjen, og at Kindle er en del av denne monopolstrategien. Når du har en Kindle, er det veldig lett å kjøpe ebøker fra Amazon, og veldig vanskelig å kjøpe dem fra noe annet sted.

Dette blir jeg ikke glad av, og gjør at jeg mer og mer kvier meg for å lese ebøker. Jo, jeg har lyst til å lese den boka, men må jeg virkelig gi Amazon penger og styrke markedsmakten deres igjen? Kanskje jeg heller bare skal lese en annen bok.

Nylig hadde jeg lyst til å lese Abolish Silicon Valley av Wendy Liu, en av mange bøker om teknologibransjen som står på leselista mi for denne bloggen. Men jeg hadde ikke lyst til å vente to uker på den. Helst ville jeg bare ha den rett inn på ebokleseren. Så hva gjør du når du liker dingsen, men ikke butikken den er knyttet til?

Forsøk 1

Amazon har bundet Kindle svært tett til brystet. Alt du gjør er knyttet til Amazons nettbutikk. Dette avskyr jeg. Det er ikke sånn datamaskiner skal fungere. Ikke bøker heller. Hvis jeg kjøper en bok hos Ark, betyr ikke det at jeg må kjøpe også den neste boka fra Ark, og at jeg ikke kan låne boka videre til en venn. Slik er det med Amazon. De har likevel åpnet én liten bakdør for deg som har lyst til å lese bøker uten å kjøpe fra dem: Du kan sette opp en bestemt epostadresse, og alle dokumenter og ebøker du mailer til den adressen, ender opp på Kindlen.

Steg 1 er derfor: Gå inn på Preferences -> Personal Document Settings på din Amazon Kindle-side, og sett opp denne e-postadressen og hvilken avsenderadresse den skal kunne ta i mot ebøker fra.

Steg 2: Eboka du mailer må være på riktig format. Det vanlige ebokformatet heter EPUB, men Kindle støtter ikke EPUB. De har laget sitt eget format, som heter MOBI, for å låse deg enda mer fast til Amazons ebokverden. Så hvis du kjøper en ebok fra et hvilket som helst annet sted enn Amazon, kan du ikke uten videre lese den på Kindle. Du må konvertere den først.

Det finnes et fantastisk verktøy for ebøker som heter Calibre. Calibre er open source og gjør alt du trenger innen katalogisering og håndtering av ebøker. Calibre er et verktøy i den gode betydningen av ordet: Litt kjedelig design, men med utallige funksjoner som hjelper deg med å gjøre det du ønsker å gjøre. Dette er den stikk motsatte designfilosofien av Kindle. Kindle later som den er et verktøy, men er mer en slags tjeneste, som Netflix. Calibre er som verktøykassa di, litt skitten og rotete, men du får til det meste.

En av tingene Calibre kan gjøre er å konvertere ebøker til MOBI og sende dem på mail til Kindlen din. Dette setter du opp på Preferences -> Sharing books by e-mail. Her må du bare passe på å oppgi mottakeradressen og avsenderadressen du satte opp hos Amazon.

Steg 3: Nå må vi skaffe en EPUB, og den må i tillegg ikke være beskyttet med DRM, som betyr at den er kryptert på en slik måte at den are kan leses av bestemte eboklesere og apper. Hvor får man tak i en ukryptert EPUB? Det er ikke så lett. Når jeg følger linkene på bokas hjemmeside, finner jeg bare ebøker som er DRM-beskyttet og ment for bestemte eboklesere. Så hva gjør jeg da? Piratkopierer den, selvfølgelig. Jeg søker opp boka på en BitTorrent-site og laster den ned. Jeg har den noen minutter senere.

Samtidig er jeg ikke egentlig ute etter å stjele boka. Jeg vil bare slippe å kjøpe den fra Amazon. Så da går jeg inn på en nettbokhandel og bestiller den på papir. Det finnes fortsatt andre nettbokhandlere enn Amazon. Én jeg liker godt heter Thriftbooks. Der finner du et stort utvalg av brukte og nye bøker. Jeg oppdaget dem fordi de dukket opp som bruktbokselger på Amazon, men det går altså helt fint å kjøpe direkte fra dem. Så da bestiller jeg boka der. Den får komme når den kommer.

Steg 4: Jeg legger boka inn i Calibre, og finner valget for å sende den på mail til Kindle-adressen min. Et par minutter senere er den inne.

Forsøk 2

Mens jeg skrev dette innlegget oppdaget jeg at det finnes en nettbokhandel som sier de selger boka jeg var ute etter som EPUB: Adlibris. Så da tester jeg ut dette med en annen bok fra leselista: Bit Tyrants av Rob Larson.

Jeg har imidlertid blitt lurt. Adlibris selger ikke ukryptert EPUB, slik de gir inntrykk av, men EPUB med Adobe DRM. Dette oppdager jeg først etter at jeg har betalt for boka. For å lese den må jeg enten installere programmet Adobe Digital Editions på laptopen eller en app på mobilen. Det betyr at jeg ikke kan lese den på Kindle. Uffda.

Men igjen kommer Calibre til unnsetning. Calibre kan ikke fjerne DRM, men fordi Calibre er et åpent verktøy, kan andre lage plugins for Calibre som gjør dette. Det finnes en Calibre-plugin som fjerner Adobe DRM. Riktignok støtter ikke pluginen den nyeste versjonen av Calibre, så jeg må nedgradere til versjon 4.23. Deretter må jeg installere Adobe Digital Editions på laptopen, og bruke denne til å hente boka. Først da kan jeg åpne boka i Calibre, hvor den automatisk dekrypteres, og så kan jeg sende den på MOBI-format til Kindle. (Du må ha pluginen installert før du legger til boka i Calibre.)

Noen minutter senere er også denne boka inne på ebokleseren.

Det er litt mye innsats dette, bare for å slippe å gi penger til Amazon. Samtidig blir jeg glad av det også, fordi jeg blir glad av å bruke digitale verktøy. Det høres ut som en rar ting å si, for vi gjør jo ikke annet nå enn å “bruke” digitale “verktøy” dagen lang. Men vi gjør ikke egentlig det. Ikke er de verktøy, og ikke bruker vi dem egentlig heller. Amazon har designet Kindle som en slags ebokutgave av Netflix.

Om Google-klaustrofobi og søkemotorer som gir litt motstand når du søker.

Hvis jeg skal bli glad i teknologien jeg bruker igjen, må jeg før eller senere gjøre noe med Google. Jeg pleide å bli glad av å tenke på Google. For teknologer som meg var de en gang selve drømmeselskapet: IT-selskapet hvor teknologene hadde makta og brukte den til å gjøre smarte og gode ting. Mens vi vanlige programmerere satt i tungrodde IT-organisasjoner styrt av grådige og korttenkte menn i dress, satt googlerne i en teknologstyrt organisasjon som befant seg så langt inn i framtiden at de til og med satte av en hel dag i uka hvor folk bare kunne jobbe med akkurat hva de ville, for moro skyld, i håp om at det kunne bli noe bra ut av det.

Google skulle være teknologenes kongedømme. Og vi teknologer er smarte og gode, så da må det jo gå bra. “Ikke vær ond” var mottoet deres, og vi stolte på dem, fordi vi kjente disse folka. De var oss, bare mye smartere.

I dag tenker jeg på Google som giganten det er umulig å slippe unna. De har alle dataene mine, og dine også. De følger med på alt vi gjør og bruker det til å selge annonser. Er det så ille, da? Tja. Med de andre gigantene er det lett for meg å peke på en konkret skade jeg opplever at de gjør. Dette er vanskeligere med Google. Det er neppe bra for teknologibransjen og annonsemarkedet at de er så store som de er. Men dette rammer meg ikke på en måte jeg merker så veldig.

Problemet mitt med Google er mer en klaustrofobisk følelse. De er alt, de har alt, og de er ikke noe snillere enn andre store selskaper. Det er sikkert slik fremdeles at folk som meg har en del makt der, men jeg har mistet troen på folk som meg. Vi er ikke særlig smarte eller gode likevel. Google har blitt selve lufta jeg puster inn på nettet, og det blir jeg ikke glad av.

Jeg merker denne klaustrofobiske følelsen også når jeg bruker søkemotoren deres. Søkemotorer pleide å gi meg litt motstand, den gangen det var mange av dem og ingen av dem var særlig gode. Jeg fant ikke uten videre det jeg forventet å finne. Det tvang meg til å tenke litt: Hvordan ser dette søket ut fra ståstedet til en global tjeneste som ikke leser tankene mine?

Deretter prøvde jeg kanskje det samme søket på andre søkemotorer. Da fikk jeg opp andre treff som ga meg et annet bilde av virkeligheten. Dermed skjønte jeg også at dette med søkeresultater var litt vilkårlig, og at det var opp til meg å spisse søket for å finne det jeg lette etter. Jeg måtte spørre meg selv: Hva er det egentlig jeg prøver å finne nå? Jeg følte på en måte at jeg stanget hodet borti en grense. Kanskje krever det mer arbeid av meg å finne fram til dette, tenkte jeg. Jeg må forstå temaet bedre, slik at jeg kan formulere spørsmålet riktig, og stille det på riktig sted.

Google gir null motstand. De forstår så mye av konteksten min at de som regel gir meg noe jeg opplever som greit nok. Så klikker jeg på noe på første side og er ferdig. Jeg savner ikke de dårlige søkemotorene, men jeg savner søkemotorer som ikke var fullt så ivrige etter å gi meg akkurat det jeg forventet å finne. Jeg savner å måtte tenke selv når jeg søker. Og jeg savner å kunne søke uten følelsen av at søkemotoren stirrer tilbake og gransker meg på jakt etter hint om hva slags annonser jeg kan være interessert i å klikke på.

For noen år siden prøvde jeg den personvernfokuserte konkurrenten DuckDuckGo. De fikk mye oppmerksomhet i tiden rundt Snowden-avsløringene fordi de lovet at de ikke lagret noe om brukerne sine, og at de viste det samme søkeresultatet til alle. Den gangen opplevde jeg siden deres som treg, så jeg endte opp med å ikke bruke den. Jeg har nesten ikke tenkt på den siden, helt til kona nylig nevnte at hun hadde installert appen deres. Hun ønsker nemlig å kunne søke etter produkter hun er interessert i uten å bli overveldt av reklame for disse produktene etterpå. Hvis det for eksempel er en barnevogn vi er interessert i, og hun søker etter den på Google, dukker den opp i alle appene hun bruker. Hun syntes det er sliktsomt og ekkelt, og jeg er enig. Spesielt den følelsen av å ikke slippe unna.

Så da tok jeg en ny kikk på DuckDuckGo. Det har skjedd noe siden sist. Nå har de blitt lynkjappe. De viser bedre resultater, med mye av den oppslagsverkfunksjonaliteten jeg liker hos Google. Når jeg skal gjøre en utregning, pleier jeg bare å skrive inn tallene i Google, så får jeg svar der. Sånne ting gjør DuckDuckGo også nå. Og de har laget en fin Firefox-utvidelse som blokkerer trackere og forteller deg om nettsiden du besøker tar personvern på alvor.

Forretningsmodellen til DuckDuckGo er at de viser annonser basert på hva du søker etter, men uten å lagre noe data om deg, og uten å følge deg videre på nettet når du tror du har browset videre, slik Google gjør. Det er greit nok, synes jeg. Annonser er en grei forretningsmodell. Det er overvåkningen og monopolmakten jeg misliker ved gigantene.

Jeg har nå gjort DuckDuckGo til default-søkemotoren min, som et eksperiment. Det føles litt rart. Plutselig får jeg motstand igjen, når jeg søker. Det føles mindre som å ha en personlig assistent og mer som å ha et verktøy som jeg må forstå for å bruke det riktig. Samtidig finner jeg det jeg leter etter. Det er jo som regel ikke avansert researcharbeide jeg driver med, liksom. Mange av søkene mine kommer bare av at jeg er for lat til å huske adressen til nettsiden jeg vil til. Google er nok fortsatt den mer avanserte søkemotoren, men hvor ofte er det egentlig det jeg trenger?

Det føles godt å vite at ingen har lagret søket og bruker det til å bygge opp en profil som ender opp som input til en annonseauksjon. Og jeg kan alltids gå til Google.com hvis jeg trenger det. Men kanskje tar jeg heller en runde til med meg selv: Hva er det egentlig jeg søker etter nå? Hvordan ser dette ut for en global tjeneste som ikke vet alt om meg? Behøver jeg å forstå temaet bedre før jeg kan gjøre dette søket? Finnes det andre ressurser jeg kan slå opp i?

Om prodigal techbros og hvorfor du bør se dokumentaren The Social Dilemma med et kritisk blikk.

Jeg så den nye Netflix-dokumentaren The Social Dilemma, som handler om hvordan teknologigigantene overvåker og manipulerer brukerne. Den er verdt å se, og den er spesielt god på å vise måten apper designes for å tiltrekke seg oppmerksomheten din og få deg til å bruke mest mulig tid på dem.

Det er likevel verdt å se den med skeptiske øyne. Du bør se dokumentaren som én bestemt kritikk av teknologibransjen som kommer innenfra teknologigigantene. Mange av de som er intervjuet i dokumentaren er selv tidligere ansatte med ledende stillinger i selskaper som Google, Facebook, Instagram, Twitter og Pinterest. Det ene problemet med dette er at det er vanskelig å rive seg løs fra den typen felles skylapper som nesten alle i denne typen selskaper har. Folka som har gjort Facebook avhengighetsdannende er i stand til å se at de har bygget opp noe ondt, men de er ikke nødvendigvis rette personer til å analysere problemet.

Et annet problem er at flere av disse har hatt en bekvemmelig vei til de moralske kvalene sine. De tjente masse penger på å gjøre noe galt, og nå reiser de rundt på konferanser og stiller opp i dokumentarer for å si “ja, i dag skjønner vi at det nok nok galt det vi gjorde den gangen”. Flott, men hva har de lært underveis? Forstår de egentlig hva de gjorde feil?

Dokumentaren gjør langt på vei den tabben Cory Doctorow beskrev i kritikken av Shoshana Zuboff, som skrev The Age of Surveillance Capitalism og er et av intervjuobjektene i filmen: De tar for gitt at overvåkningsselskapene forstår og snakker sant om hva de driver med, altså at den enorme datamengden de sitter på har gitt dem unike muligheter til å manipulere brukerne. Jeg tror dette stemmer godt når det gjelder triksene de bruker for å få folk til å bruke tjenestene deres så mye som mulig. Alle varslingene de sender og måten de sorterer innholdet på, og hvordan de fremhever den typen innhold som får deg til å sitte ved skjermen lengst mulig. Her tror jeg de vet hva de driver med. Filmen får frem hvor effektivt og ødeleggende dette er.

Men at de også kan manipulere oss på dypere måter, og dermed faktisk tilby det annonsørene tror de kjøper fra dem? Det er en mye mer omfattende påstand som jeg er skeptisk til. Dette er iallfall to ulike ting. Det kan hende de får til dette, men dette er separat fra den mer direkte manipuleringen vi vet de er flinke til: Få deg til åpne Facebook, Twitter, Instagram. Trykke på de riktige følelsesmessige knappene i hodet ditt slik at du bruker ekstra mye tid og får med deg ekstra mange annonser.

En ting jeg var kritisk til i Doctorows essay var at han har en nesten rent materialistisk forklaring på polariseringen og radikaliseringen i sosiale medier. Alt bunner i økonomiske omstendigheter og andre “virkelige” problemer. Jeg tror han undervurderer måten disse tjenestene sprer ekstreme og sære ideer som kun stammer fra folks frie fantasi. Når alt fra Instagram-influensere til islamofobe norske bloggere nå plukker opp QAnon-ideer, tror jeg ikke det er noen slags felles økonomisk omstendighet som driver dem. Det er noe i teknologien som legger til rette for det.

Men jeg foretrekker likevel Doctorows tilnærming over The Social Dilemma, som gjør den motsatte tabben. Her finnes ingen materielle faktorer. Det har ikke skjedd noe som helst i den virkelige verden som gjør folk redde, triste og sinte. Filmen viser en graf over selvmord og depresjon blant tenåringsjenter, formodentlig fra USA. Grafen skyter stiger brått fra 2009. Det var året da sosiale medier tok av for alvor, sier filmen. Ja - men var det ikke noe annet som også skjedde på den tiden? Finanskrisen, som førte til konkurser, gjeldskrise og arbeidsledighet, og som i mange land utløste årevis med kutt i offentlige velferdstilbud. Og siden konteksten er amerikansk her, må man jo også nevne frykten det katastrofale helsesystemet skaper selv blant middelklassemennesker.

Har det ingenting å si for den mentale helsen til ungdommer at de lever i en verden hvor en økonomisk krise presser familien deres ut mot et stup? Filmen synes ikke det er verdt å nevne i det hele tatt. 2009 er bare året da sosiale medier tok av. Og så skjedde det noe fælt med ungdommene. Oi!

Filmen er en blanding av dokumentar og drama. I dramadelen møter vi en tenåringsgutt som er avhengig av mobilen sin, radikaliseres av YouTube-videoer og ender opp i en voldelig demonstrasjon. Dette er den underligste delen av filmen. Uten å si det rett ut, er subteksten i filmen åpenbar: Alle protestene og omveltningene de siste årene er resultatet av en destruktiv polarisering drevet frem av sosiale medier. Du går rundt med sinte plakater i gatene fordi YouTubes anbefalingsalgoritme sendte deg ned i et mørkt kaninhull.

Bildene som brukes gjør det klart at sinne, demonstrasjoner, polarisering er et irrasjonelt og destruktivt fenomen. Dette høres fornuftig ut for mange. Det er en ganske vanlig oppfatning blant folk som føler seg fornøyd med hvordan ting er, og ikke forstår hvordan noen kan ta politikk så alvorlig at de slutter å snakke med gamle venner. Vi må jo snakke sammen. Og når konfliktnivået stiger ut over den høflige samtalen de føler seg komfortable med, er det alltid et problem, uansett årsak. Hvis en venn avskyr deg fordi du synes det er greit at det bor muslimer i Norge, og du avskyr vennen din fordi de har endt opp som islamofobe fanatikere, så er dette like ille.

Selv har jeg mistet noen Facebook-venner de siste fem årene over spørsmål rundt innvandring og mangfold. Jeg har ikke et radikalt syn på disse spørmålene. Jeg har bare gått lei av å koseprate med rasister og høyreradikale. Det er en del folk jeg før diskuterte med, som jeg nå heller mener vi bør markere avstand til. Vi bør i større grad bruke sosiale normer til å vise at for eksempel islamhat ikke er greit. Det jeg tar til orde for er en slags polarisering. Det er et brudd i offentligheten. Og alt dette har noe med sosiale medier å gjøre, det stemmer: Folka jeg snakker om har brukt årevis på å grave seg ned i høyreradikale kaninhull, sikkert godt hjulpet av Silicon Valleys anbefalingsalgoritmer.

Men jeg går ikke med på at det at jeg vil markere avstand til dem, er like ille som den radikaliseringen de har vært gjennom. Jeg skrev mer om dette i Ytringsfrihet annotert.

Eller for å ta et eksempel fra den amerikanske konteksten filmen er laget i: Alle bildene vi ser av demonstrasjoner er satt i en skummel sammenheng, med dyster musikk i bakgrunnen og stemmer som snakker om radikalisering drevet frem av manipulerende algoritmer. Men hva er den største protestbevegelsen i USA i 2020? Black Lives Matter. Folk som er sinte av en helt konkret, virkelighetsnær grunn: Rasistisk politivold. Sosiale medier har sikkert bidratt til å styrke dette, men er det et problem. Har de sett for mye på YouTube, og meldt seg inn i for mange Facebook-grupper? Sosiale medier er vel snarere en del av løsningen. Politivolden har foregått lenge, men sosiale medier har bidratt til å gjøre den synlig og til å skape en fortelling protestbevegelsen kan samle seg rundt.

Det finnes mange dårlige grunner til å demonstrere i gatene, og sosiale medier bidrar til disse også. Men de er altså ikke et problem i seg selv. Én polariserende, kontroversiell sak som har utløst demonstrasjoner og sinne er klimakrisen. Extinction Rebellion prøver bevisst å skape en protestbevegelse som er plagsom nok til å løfte opp denne saken. Jeg skal ikke ta stilling til taktikken og ideologien deres her, men selvfølgelig burde klimakrisen skape mer bråk enn den gjør. Selvfølgelig burde mange flere være så redde for dette at de protesterer. Selvfølgelig burde mange flere være sinte på de mektige kreftene som stiller seg i veien for klimapolitiske løsninger.

Uten å si det rett ut, formidler filmen et perspektiv hvor alt politisk sinne og alle protester er et problem. Og det er et problem som kan føres tilbake til manipulasjon hos teknologigantene, eventuelt betalt av russiske provokatører. Det har ingenting med den “virkelige” verden å gjøre. Alt er skjermens feil.

Det er et totalt fravær av teknologihistorisk og mediehistorisk perspektiv i filmen. Det gjør at den bommer selv der hvor den har halvveis rett. Det er for eksempel helt riktig at sosiale medier kan bidra til å skape sinne, ekstremisme og polarisering nærmeste ut av løse lufta. Mye av islamhatet i Norge i dag er et eksempel på dette. Det er vanskelig å forklare hvor opphengt en del nordmenn er i islam med faktorer i den virkelige verden, som muslimsk innvandring og jihadistisk terrorisme. Avstanden er for stor. Det hjelper ikke særlig å trekke inn økonomiske faktorer heller, i et land som stort sett har klart seg unna krisene. Et enda bedre eksempel er land som Tsjekkia, hvor det nesten ikke finnes muslimer, men islamhat er enda mer utbredt enn i Norge. Den materielle basisen er liten. Islamhat er noe som lever sitt eget liv oppe i hodene til folk.

Sosiale medier spiller en sentral rolle i denne fortellingen, men alt dette startet jo før Facebook, Twitter og YouTube revolusjonerte nettet. Det startet i enkle blogger og diskusjonsforum. Det var ikke Facebook eller Twitter som radikaliserte Breivik, det var bloggene til Fjordman og andre islamhatere. Det fantes ingen overvåkningsteknologi som manipulerte leserne av disse bloggene. Det var ingen algoritmer som prøvde å maksimere tiden folk brukte på dem eller henviste leserne til stadig mer ekstremt innhold. Det fant de fram til på egen hånd.

Jeg er enig i at de nye tjenestene forverrer problemet med nettradikalisering, men de har ikke funnet det opp. Det er veldig bekvemmelig å si “Ja, du vet, alt det du er redd for? Det er på grunn av Facebook, det.” Det er et budskap mange ønsker å høre nå. Alt ville vært ok, hvis det ikke var for de manipulerende jævlene i Silicon Valley. Men mange av radikaliseringsproblemene var der før Facebook, og vil fortsatt være der etter Facebook. Og mange av de virkelige faktorene som - med god grunn - driver uro og sinne, som klimakrisen, økonomiske kriser og rasisme, vil fortsatt være der, like uløste, selv om vi “løste” Facebook-problemet.

Bloggen Librarian Shipwreck har en god kritisk anmeldelse av filmen, og snakker om mye av det samme. Den er verdt å lese. Også den påpeker mangelen på teknologihistorisk perspektiv i filmen, som når ex-Googler Tristan Harris prøver å forklare hvor forskjellig vår teknologi er fra tidligere teknologiske revolusjoner, og påstår at sykkelen aldri gjorde folk redde:

“No one got upset when bicycles showed up. Right? Like, if everyone’s starting to go around on bicycles, no one said, ‘Oh, my God, we’ve just ruined society. [chuckles] Like, bicycles are affecting people. They’re pulling people away from their kids. They’re ruining the fabric of democracy. People can’t tell what’s true.’ Like we never said any of that stuff about a bicycle.”

Jeg satte nesten ølen i halsen da jeg så dette. Selvfølgelig var folk redde for syklene da de kom. Det var et poeng i alle sykkelhistoriebøkene jeg leste mens jeg skrev Jakten på den grønne lykken. Redde har man vært for omtrent alle andre viktige nye teknologier i historien også. I år leste jeg en del toghistorie for den kommende boka om togferier, og, joda, folk var livredde for toget også, da det kom. Folk kan ikke puste i høy hastighet, det ødelegger kyrnes melkeproduksjon osv. Dette er kanskje ikke en viktig tabbe, men det er en illustrerende tabbe i en film som også på andre måter ikke kjenner teknologihistorien. Librarian Shipwreck skriver:

Yet, what makes Harris’s point so interesting is not just that he is wrong, but that he is so confident while being so wrong. Smiling before the camera, in what is obviously supposed to be a humorous moment, Harris makes a point about bicycles that is surely one that will stick with many viewers—and what he is really revealing is that he needs to take some history classes (or at least do some reading). It is genuinely rather remarkable that this sequence made it into the final cut of the film. This was clearly an expensive production, but they couldn’t have hired a graduate student to watch the film and point out “hey, you should really cut this part about bicycles, it’s wrong”? It is hard to put much stock in Harris, and friends, as emissaries of technological truth when they can’t be bothered to do basic research. That Harris speaks so assuredly about something which he is so wrong about gets at one of the central problems with the reformed insiders of The Social Dilemma. Though these are clearly intelligent people (lots of emphasis is placed on the fancy schools they attended), they know considerably less than they would like the viewers to believe. Of course, one of the ways that they get around this is by confidently pretending they know what they’re talking about, which manifests itself by making grandiose claims about things like bicycles that just don’t hold up. The point is not to mock Harris for this mistake (though it really is extraordinary that the segment did not get cut), but to make the following point: if Harris, and his friends, had known a bit more about the history of technology, and perhaps if they had a bit more humility about what they don’t know, perhaps they would not have gotten all of us into this mess.

De har med andre ord ikke lært. De gjorde tabbene de gjorde fordi de ikke kjente teknologihistorien, og ikke hadde satt seg inn i ideene til teknologikritikere som kunne advarte dem mot det de var i ferd med å gjøre. Og så sitter de her nå, flere år senere, og vet fremdeles ikke så mye mer enn før. De skjønner at de har vært med på noe galt og skummelt, men kan ikke forklare det på et dypere nivå.

Et annet eksempel på historieløshet: I dramascenene i filmen ser vi en mobilavhengig familie hvor alle har mobilene framme rundt middagsbordet, og dette settes i kontekst av den avhengighetsdannenede teknologien appene bruker. Det stemmer. Disse appene er designet for å gjøre oss avhengige. Men hvordan så den stua og det middagsbordet ut før smarttelefonen? I mange familier har man vært vant med å spise middag i sofaen foran TV’en. Man har TV’en på kvelden gjennom, nærmest som bakgrunnsstøy. I min oppvekst på 1980- og 90-tallet satt vi i fred rundt middagsbordet. Men TV-skjermen var stuas midtpunkt. Det var alltid noen som så på noe, og dermed dominerte dette kvelden for de andre også. Vi skrudde på TV’en med like stor selvfølge som vi plukker fram mobilen i dag.

I The Social Dilemma finner du ingen spor av denne konteksten. Den sier ikke rett ut at teknologi aldri har vært et problem før, men den gjør ingenting for å sette mobilen inn i et større bilde.

Som Librarian Shipwreck påpeker, er poenget med filmen først og fremst at disse angrende Silicon Valley-veteranene skal få promotere seg selv som løsningen på problemet. Det får de lov til å gjøre uten en gang å påta seg noe egentlig skyld for det som skjedde. Joda, sier de, vi var med på dette, vi skapte noe ondt, men vi mente godt. Bloggen har også skrevet kritisk om dette tidligere, og om prosjektet The Center for Humane Technology som Tristan Harris er involvert i.

En annen god tekst er The Prodigal Techbro av Maria Farrell, som påpeker hvor absurd det er at akkurat disse menneskene nå får all denne oppmerksomheten. Altså at vi lytter til de som forårsaket problemet, og har fått litt, men ikke mye, mer forståelse av teknologikritikk siden, i stedet for å lytte til teknologikritikerne som har hatt rett hele tiden. Det er jo ikke slik at ingen så hva som skjedde før Tristan Harris fikk dårlig samvittighet.

Just half an hour flipping through my contacts produced half a dozen friends and acquaintances who didn’t require a ‘road to Damascus’ conversion to see what was wrong with big tech or the ways governments abuse it. Nighat Dad runs the Digital Rights Foundation in Pakistan, defending online freedom of expression and privacy for women, minorities and dissidents. That’s real courage. Gus Hosein has worked in tech and human rights for over 20 years, runs Privacy International, the UK-based non-profit, and is the most visionary thinker I know on how to shake up our assumptions about why things are as they are. Bianca Wylie founded the volunteer-run Open Data Institute Toronto, and works on open data, citizen privacy and civic engagement. The “Jane Jacobs of the Smart Cities Age,” she’s been a key figure in opening up and slowing down Alphabet’s Sidewalk Labs juggernaut in Toronto. Aral Balkan runs Small Technology Foundation and works on both the tools and the policies to resist surveillance capitalism. Unafraid of being unpopular, even with other activists, Balkan freely hammers rights organizations or conferences for taking big tech’s sponsorship money while criticizing the companies’ practices. In the western Balkans, hvale vale works tirelessly and cheerfully on women’s rights, sexual rights and the political and practical path to a feminist internet. Robin Gross, a Californian intellectual property lawyer, could have put her persistence and sheer pizazz to work defending big entertainment companies, but instead she’s worked for decades against the copyright maximalism that strangles artists’ creativity and does nothing to increase their incomes. I would love to hear their voices amplified, not (just) the voices of those who took a decade and more to work out the rottenness at the core of big tech.

Dette med å angre på dumme ting man har støttet, er jo noe jeg har en del kjennskap til selv, for å si det forsiktig. Det er selvfølgelig bra når vi lærer av gamle feil og får ny kunnskap som setter ting i et riktigere perspektiv. Men da skal man prøve å peke på de som hadde rett hele tiden. Og man skal bruke litt tid på å sette seg inn i hva de sa den gangen for lenge siden, som vi andre nektet å lytte til. Det første steget er å innrømme at man tok feil. Men det neste steget er like viktig: Å få en dyp forståelse av temaet. Det er nesten enda vanskeligere. Det er sikkert lett nok for en ex-Googler å få dårlig samvittighet over hva de har vært med på å skape. Det vanskelige er å avlære alle feilene som førte dem dit, og bytte dem ut med en riktig forståelse av problemet. Farrell skriver:

We all need second chances. Even if we don’t need those fresh starts ourselves, we want to live in a world where people have a reason to do better. But the prodigal tech bro’s redemption arc is so quick and smooth it’s barely a road bump. That’s because we keep skipping the most important part of the prodigal son story—where he hits rock bottom. In the original parable, the prodigal son wakes up in a pig sty, starving, and realizes his father’s servants now live better than he does. He resolves to go home to the people and place he did not value or respect before. He will beg to be one of his father’s servants. He accepts his complete loss of status. But instead of chastising and punishing his prodigal son, the rejoicing father greets him joyfully and heads off the apology with a huge party. It’s a great metaphor for how to run a religion, but a lousy way to run everything else. Prodigal tech bro stories skip straight from the past, when they were part of something that—surprise!—turned out to be bad, to the present, where they are now a moral authority on how to do good, but without the transitional moments of revelation and remorse. But the bit where you say you got things wrong and people were hurt? That’s the most important part. It’s why these corporatized reinventions feel so slick and tinny, and why so many of the comments on Lajeunesse’s train wreck post on Medium were critical. The journey feels fake. These ‘I was lost but now I’m found, please come to my TED talk’ accounts typically miss most of the actual journey, yet claim the moral authority of one who’s ‘been there’ but came back. It’s a teleportation machine, but for ethics.

Om hvordan kritikere av overvåkningskapitalisme har latt seg lure av teknologigigantenes salgsbrosjyrer.

Dette skal ikke primært være en blogg for teknologikritikk, men jeg må innom det også, fordi vi må forstå problemet før vi kan finne løsningen. Det er mye teknologikritikk på gang nå, det er nesten en innbakt del av teknologiopplevelsen: Du bruker og hater teknologien samtidig. Men mye av denne kritikken er ganske dårlig. Ofte bommer den fordi kritikerne tar selve teknologilandskapet for gitt. Dermed ser de ikke de beste løsningene, og de løsningene de ser, kan i stedet ende opp med å virke mot sin hensikt.

La oss for eksempel si at Google, Facebook eller Twitter har sensurert en ytring jeg mener de burde tillatt. Hvis jeg formulerer kritikken som at «Google/Facebook/Twitter må slutte å misbruke makten sin på denne måten», høres det tilsynelatende fornuftig og kritisk ut. Samtidig tar jeg på en måte makten deres for gitt. Jeg sier bare at de bør bruke den bedre. Det blir som om jeg var en undersått som la fram min sak for en allmektig konge. «Vær så snill, herre konge, bruk makten din på en god måte!» Dette er noe helt annet enn det jeg egentlig burde si, som er: «Det burde ikke finnes allmektige konger.»

Tenk på da Aftenposten brukte forsiden sin til et brev til Facebook hvor de ba dem om å slutte å sensurere deres bruk av et berømt krigsfotografi. Dette burde selvfølgelig ikke Facebook gjort, men måten Aftenposten formulerte kritikken på, gjorde det veldig klart hvem som var den allmektige kongen og hvem som var undersåtten. «Vær så snill, Mark Zuckerberg, bruk makten din på en god måte.» Jeg har sjelden vært så flau på vegne av norske medier som den gangen. I stedet burde de sagt: «Det bør ikke finnes tjenester som er så store som Facebook, nå må vi alle gå sammen om å løsrive oss.»

Cory Doctorows lange essay / minibok How to destroy surveillance capitalism er derimot et godt eksempel på hvordan man bør gjøre dette. Han tar ikke landskapet for gitt, og påpeker at ordene vi bruker om problemet peker oss mot løsninger som forsterker problemet. Essayet er en kritikk av boka The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff, som populariserte begrepet overvåkningskapitalisme. Han kritiserer den for å ta for gitt at landskapet må være slik det er nå, med hele nettet i hendene på noen få giganter:

“There’s a critical piece missing from the debate, though. All these solutions assume that tech companies are a fixture, that their dominance over the internet is a permanent fact. Proposals to replace Big Tech with a more diffused, pluralistic internet are nowhere to be found. Worse: The “solutions” on the table today require Big Tech to stay big because only the very largest companies can afford to implement the systems these laws demand.”

Kritikernes største tabbe, mener han, er at de tror at teknologigigantene snakker sant i salgsbrosjyrene sine om hvor vanvittig mye makt de har over brukerne sine. Med andre ord at trusselen fra Google og Facebook er at de er så utrolig flinke til å manipulere oss til fordel for annonsørene sine:

“The fear of surveillance capitalism starts from the (correct) presumption that everything Big Tech says about itself is probably a lie. But the surveillance capitalism critique makes an exception for the claims Big Tech makes in its sales literature — the breathless hype in the pitches to potential advertisers online and in ad-tech seminars about the efficacy of its products: It assumes that Big Tech is as good at influencing us as they claim they are when they’re selling influencing products to credulous customers. That’s a mistake because sales literature is not a reliable indicator of a product’s efficacy. Surveillance capitalism assumes that because advertisers buy a lot of what Big Tech is selling, Big Tech must be selling something real. But Big Tech’s massive sales could just as easily be the result of a popular delusion or something even more pernicious: monopolistic control over our communications and commerce. Being watched changes your behavior, and not for the better. It creates risks for our social progress. Zuboff’s book features beautifully wrought explanations of these phenomena. But Zuboff also claims that surveillance literally robs us of our free will — that when our personal data is mixed with machine learning, it creates a system of persuasion so devastating that we are helpless before it. That is, Facebook uses an algorithm to analyze the data it nonconsensually extracts from your daily life and uses it to customize your feed in ways that get you to buy stuff. It is a mind-control ray out of a 1950s comic book, wielded by mad scientists whose supercomputers guarantee them perpetual and total world domination.”

Det de egentlig driver med, skriver han, er at de kategoriserer oss ut fra interessene våre. Dermed hjelper de for eksempel ekstremister og ondsinnete aktører med å finne ofre de kan lyve til. I tillegg dominerer de nettet gjennom å være så store at de i praksis knapt har konkurrenter. Alt dette er ille, men det er ikke slik at de har funnet en måte å frata oss vår frie vilje. De ønsker og prøver også å manipulere oppførselen vår, men manipuleringen fungerer bare delvis, for noen, i en kort periode, før vi tilpasser oss og det ikke fungerer bra nok til å være lønnsomt lenger. Facebook kan få deg til å bruke veldig mye tid på Facebook, men de har lite makt til å få deg til å kjøpe produktet annonsøren deres har betalt dem for å selge til deg.

Doctorow benekter ikke at de enorme datamengdene disse selskapene sitter på er verdifull. Men det som gir dataene verdi er ikke at de danner et så korrekt bilde av psyken din at man kan styre tankene dine, men kombinasjonen av disse dataene med monopolmakt. At de kan styre tankene dine er en bløff. Bak bløffen skjuler det seg en mer gammeldags og jordnær form for manipulering.

“Surveillance capitalists are like stage mentalists who claim that their extraordinary insights into human behavior let them guess the word that you wrote down and folded up in your pocket but who really use shills, hidden cameras, sleight of hand, and brute-force memorization to amaze you. Or perhaps they’re more like pick-up artists, the misogynistic cult that promises to help awkward men have sex with women by teaching them “neurolinguistic programming” phrases, body language techniques, and psychological manipulation tactics like “negging” — offering unsolicited negative feedback to women to lower their self-esteem and prick their interest. Some pick-up artists eventually manage to convince women to go home with them, but it’s not because these men have figured out how to bypass women’s critical faculties. Rather, pick-up artists’ “success” stories are a mix of women who were incapable of giving consent, women who were coerced, women who were intoxicated, self-destructive women, and a few women who were sober and in command of their faculties but who didn’t realize straightaway that they were with terrible men but rectified the error as soon as they could.»

Det er altså monopolmakten som er nøkkelen til problemet, ikke psykologisk manipulasjon. Manipuleringen du finner på for eksempel Facebook, hevder han, er av en ganske primitiv type: Facebook fanger deg gjennom nettverket ditt, slik at du må innom i blant for å se hva venner og familie driver med, selv om du ikke synes du får noe igjen for det. Og de fremhever innhold som øker “engagement”, dvs som gjør deg sint eller redd. Annonser på Facebook treffer deg litt bedre enn andre steder, fordi de vet så mye om deg, men effekten er fremdeles liten. Når klikket du sist på en Facebook-annonse? Den teknologiske nyskapningen Facebook tjener penger på er ikke at de er flinke til å vise noen få annonser som treffer perfekt, men at de får folk til å bruke så mye tid på tjenesten at de kan vise svært mange annonser som treffer dårlig.

Gigantene er med andre ord ikke særlig flinke til det de hevder å være flinke til.

Zuboff and her cohort are particularly alarmed at the extent to which surveillance allows corporations to influence our decisions, taking away something she poetically calls “the right to the future tense” — that is, the right to decide for yourself what you will do in the future. It’s true that advertising can tip the scales one way or another: When you’re thinking of buying a fridge, a timely fridge ad might end the search on the spot. But Zuboff puts enormous and undue weight on the persuasive power of surveillance-based influence techniques. Most of these don’t work very well, and the ones that do won’t work for very long.

Det er rå makt, ikke psykologi, som er nøkkelen til å forstå måten gigantene manipulerer oss på, mener Doctorow. Google bestemmer rekkefølgen på søkeresultatene, og ingen blar lenger enn til side fem. Amazon bestemmer hvilke produkter du får se når du søker. Dette bruker de til sin fordel, og selv i de tilfellene hvor de ikke har en direkte egenintresse i rangeringen, påvirker de oss likevel gjennom å styre hva vi ser og ikke ser. Denne makten er skadelig i seg selv. Ingen enkeltselskaper bør ha en slik total makt over hva vi ser, selv om makten ikke lar seg bruke slik de påstår til annonsørene sine.

Monopolmakten gjør det svært vanskelig å regulere teknologibransjen. Man ender lett opp med lover som gjør alt verre fordi prosessen med å skrive lovene har blitt korrumpert av gigantene.

Hvis det er slik at teknologigigantene har bygget selskapene sine på en bløff - at de kan manipulere brukerne sine - så snakker vi egentlig om en boble: Noen hevder at de har funnet opp noe smart som vil tjene mye penger, og investorene har nok tillit til dem til at de klarer å vokse seg store og erobre verden, men før eller siden sprekker boblen. Jeg tipper at mange små annonsører på Google og Facebook har stilt seg selv spørsmålet “hvorfor i all verden gjør vi dette?” Jeg gjorde det iallfall selv da jeg ga ut Ytringsfrihet annotert på eget forlag i 2019, og testet ut Facebook-annonser for å markedsføre den. Utgiften til Facebook var det eneste håndfaste resultatet av dette eksperimentet. Gevinsten var antagelig null. Det fantes åpenbart mennesker som ønsket å lese boka, men Facebook visste ikke hvordan de skulle finne dem, selv med den enorme datamengden de satt på, og selv om de har total makt over innholdet som møter brukerne deres.

Dette har alltid vært erfaringen min med nettannonser. Jeg har aldri følt at jeg har fått noe igjen for det. Poenget mitt er at Facebook var ment å være mye flinkere til dette enn de som kom før dem, og det er de ikke. Det er dette som er bløffen Doctorow snakker om. Hva skjer når vi slutter å tro på bløffen? Forhåpentligvis det samme som har skjedd tidligere når andre bløffer innen kapitalismen har blitt avslørt, at boblen sprekker. Men monopolmakten disse selskapene har kan redde dem. Hvem ellers skal du gi annonsepengene dine til, liksom?

De som snakker om “overvåkningskapitalisme” sier i blant at det som har vokst frem er en helt egen, ny form for kapitalisme, som fungerer etter andre regler enn tidligere. I stedet er det en ny variant av noe gammelt.

The belief in surveillance capitalism as a “rogue capitalism” is driven by the belief that markets wouldn’t tolerate firms that are gripped by false beliefs. An oil company that has false beliefs about where the oil is will eventually go broke digging dry wells after all. But monopolists get to do terrible things for a long time before they pay the price. Think of how concentration in the finance sector allowed the subprime crisis to fester as bond-rating agencies, regulators, investors, and critics all fell under the sway of a false belief that complex mathematics could construct “fully hedged” debt instruments that could not possibly default. A small bank that engaged in this kind of malfeasance would simply go broke rather than outrunning the inevitable crisis, perhaps growing so big that it averted it altogether. But large banks were able to continue to attract investors, and when they finally did come a-cropper, the world’s governments bailed them out.

Doctorow ønsker å unngå tech exceptionalism, ideen om at teknologibransjen er grunnleggende forskjellig (på godt eller ondt) fra andre bransjer. For eksempel er han skeptisk til påstanden om at netteknologi nødvendigvis fører til monopoler, nærmest av seg selv. Det er mange fordeler ved å være gigant. Facebook og Twitter nyter godt av nettverkseffekten, dvs verdien av den eksisterende brukermassen, som gjør at bedre alternativer som Mastodon sliter med å ta av. Men gigantene ble selv store gjennom å knuse tidligere giganter. Det var ikke umulig for dem å bli store. Facebook klarte å knuse Myspace, Google klarte å knuse Altavista. Men det er nesten umulig for nye selskaper og tjenester å utfordre gigantene nå, fordi de har vårt så flinke til å misbruke monopolmakten sin, blant annet til å manipulere lovverket.

Myndighetene ser ikke lenger på store selskaper som et problem i seg selv, og hindrer dem ikke å kjøpe opp konkurrenter. Dermed kan de kjøpe seg ut av enhver trussel, slik Facebook har gjort med Instagram og WhatsApp. Gigantene skaper svært lite nytt på egen hånd lenger. De overlever ved å kjøpe opp spennende nye tjenester før de vokser seg store nok til å utfordre dem. Dette er langt på vei også investerringsstrategien bak oppstartsfirmaer, å vokse til man kan selge ut til en redd gigant. Dermed er gigantene et hinder for den innovasjonen vi ville ha sett hvis utfordrerne hadde hatt de samme mulighetene som de selv hadde for femten-tjue år siden.

Doctorow kritiserer “overvåkningskapitalisme” som analytisk verktøy, og mener altså at mye av det disse selskapene hevder å ha fått til med dataene sine er løgn, men det betyr selvfølgelig ikke at all overvåkningen er ufarlig. Den tar fra oss følelsen av å være alene, uobservert, med våre egne tanker. Det er vanskelig å være deg selv når du opplever at alt du gjør observeres av andre. En slik totalovervåkning bygger opp angst, og angsten forsterkes ved at overvåkernes apper hele tiden dulter oss og vil ha oppmerksomheten vår. Alle varslene du får på telefonen handler bare i liten grad om å fortelle deg om viktige ting, og større grad om at appene trenger oppmerksomheten din for å tjene penger.

I blant blir disse dataene stjålet. Du kan på en måte ta for gitt at alle data du deler med nettjenester før eller siden vil bli stjålet, så fremt de ikke har bygget ende-til-ende-kryptering inn i løsningen fra bunnen av. Det er det få som gjør, fordi det ville hindret dem i å analysere dataene. Og når de kan se hva du gjør, vil også uvedkommende kunne gjøre det. Kanskje i morgen, kanskje om tjue år, eller kansskje har de gjort det i lang tid allerede. Dette gjør noe med deg, kunnskapen om at ingenting forsvinner, og at det før eller siden kan ende opp i feil hender.

Dette er på en måte et problem med all IT-teknologi, men det er et problem som kan løses ganske greit hvis forretningsmodellen til selskapet tillater det. Hvis de som tar vare på dataene dine ikke er avhengig av å analysere dem, kan de også kryptere dem slik at det er umulig for andre enn deg selv å lese dem. Slike data kan fremdeles stjeles, men angrepsflaten blir mindre.

De enorme datamengdene som samles inn om oss gir altså ikke gigantene den gevinsten de påstår at det gir. Det gir dem ikke evnen til å styre tankene våre. Men overvåkningen er farlig fordi den gjør det mulig å skade deg og meg.

“This is another harm of tech exceptionalism: The belief that more data always produces more profits in the form of more insights that can be translated into better mind-control rays drives firms to over-collect and over-retain data beyond all rationality. And since the firms are behaving irrationally, a good number of them will go out of business and become ghost ships whose cargo holds are stuffed full of data that can harm people in myriad ways — but which no one is responsible for any longer. Even if the companies don’t go under, the data they collect is maintained behind the minimum viable security — just enough security to keep the company viable while it waits to get bought out by a tech giant, an amount calculated to spend not one penny more than is necessary on protecting data.”

I stedet for å tenke på det som skjer i teknologibransjen som noe helt nytt og unikt, bør vi se det i lys av det som skjer i andre bransjer som har blitt sentralisert på den samme måten: Eierskapet og makten samles på noen få hender, som dermed er i stand til å kuppe lovverket og stoppe konkurrenter. Det har skjedd før, og det skjer alltid omtrent på samme måte.

“All this is to say that the tight social bonds, small number of firms, and regulatory capture of concentrated industries give the companies that comprise them the power to dictate many, if not all, of the regulations that bind them. This is increasingly obvious. Whether it’s payday lenders winning the right to practice predatory lending or Apple winning the right to decide who can fix your phone or Google and Facebook winning the right to breach your private data without suffering meaningful consequences or victories for pipeline companies or impunity for opioid manufacturers or massive tax subsidies for incredibly profitable dominant businesses, it’s increasingly apparent that many of our official, evidence-based truth-seeking processes are, in fact, auctions for sale to the highest bidder.

Doctorow mener det er her vi bør lete etter forklaringen på at nettmiljøer erobres av konspirasjonsteorier og rasisme. Vi vet systemet er ødelagt, og mange merker konsekvensene av dette i sin egen hverdag. Dette gjør oss mer mottagelige for ideologier som spinner videre på ideen om at vi har blitt forrådt av en korrupt elite:

“If racists haven’t gotten more convincing in the past decade, then how is it that more people were convinced to be openly racist at that time? I believe that the answer lies in the material world, not the world of ideas. The ideas haven’t gotten more convincing, but people have become more afraid. Afraid that the state can’t be trusted to act as an honest broker in life-or-death decisions, from those regarding the management of the economy to the regulation of painkillers to the rules for handling private information. Afraid that the world has become a game of musical chairs in which the chairs are being taken away at a never-before-seen rate. Afraid that justice for others will come at their expense. Monopolism isn’t the cause of these fears, but the inequality and material desperation and policy malpractice that monopolism contributes to is a significant contributor to these conditions. Inequality creates the conditions for both conspiracies and violent racist ideologies, and then surveillance capitalism lets opportunists target the fearful and the conspiracy-minded.”

Her tror jeg han bommer. Perspektivet blir for USA-sentrisk. Jeg tror egentlig ikke nordmenn materielt sett har fått en særlig utrygg hverdag de siste tiårene. Likevel ser vi de samme trendene her som andre steder. Det han rører borti her er en klassisk debatt: Er det ideer eller materielle faktorer som endrer verden? Svaret er som regel begge deler, men problemet er å identifisere hvordan disse faktorene spiller sammen. Når du skal forklare et globalt fenomen som rammer på tvers av ulike samfunnssystemer, må du løfte blikket opp fra det landet du bor i.

Flere har foreslått at løsningen på problemet er at vi begynner å betale for nettjenester igjen. Dette er Doctorow skeptisk til. Betaltjenester som Apple App Store er også en del av problemet, påpeker han. (Apple har så mye makt over app-markedet at de driver med regelrett pengeutpresning av apper. Hvis appen formidler en betalbar tjeneste, insisterer Apple på at betalingen skal skje gjennom dem, slik at de kan ta utrolige 30% av pengene.) Her er jeg uenig. Joda, en gigant som tar betalt av brukerne er ikke særlig bedre enn en gigant som viser dem annonser. Men manglende betalingsvilje er likevel en viktig del av årsaken til at vi endte opp der vi er. Et rent annonsebasert internett er nesten nødt til å være fryktelig, fordi bare onde giganter kan overleve i et slikt markedet. Et internett som i større grad tar betalt for ting kan også være fryktelig, hvis markedet domineres av giganter som Apple og Amazon, men det er ikke lenger uunngåelig.

Det han har rett i er at det er sentraliseringen og monopolmakten som er hovedproblemet, ikke den overvåkningsbaserte forretningsmodellen. Boka The Age of Surveillance Capitalism, som han kritiserer, skiller såvidt jeg vet mellom “farlige” overvåkningsbaserte selskaper som Google og Facebook og “gode” selskaper som Apple og Amazon, som tilbyr nyttige ting for penger. Dette er et ganske absurd skille å trekke opp, når du ser hvor brutalt Apple og Amazon oppfører seg mot konkurrenter og de som jobber for dem. Det er derfor viktig å påpeke at det ikke er nok å betale for tjenester. Det har også noe å si hvem du støtter med pengene dine.

Hele essayet er uansett verdt å lese. Jeg er som sagt mer interessert i å finne veien bort fra tingene som gjør meg trist enn å analysere hver eneste detalj av hva de driver med. Men det er viktig å forstå hva det er vi ønsker å komme oss bort fra. Hvis teknologikritikken vår implisitt godtar at verden må styres av en håndfull teknologigiganter, ender vi opp med kritikk av typen “Google burde gjøre X, Facebook burde slutte å gjøre Y”.

I stedet bør vi si at selskaper som Google og Facebook ikke burde finnes. Google burde være én av flere søkemotorer, og ikke så mye mer. Facebook burde være en del av et desentralisert, åpent sosialt nettverk.

Om hva RSS er og hvorfor det er en teknologi vi alle burde begynne å bruke igjen.

Det første svaret som dukker opp når jeg spør meg selv “hva slags teknologi blir jeg glad av” er RSS. Det vil si, det første svaret er ikke-digitale teknologier, som sykkelen, som jeg skrev mye om i Jakten på den grønne lykken. Jeg skal legge ut noen utdrag fra kapitlet om teknologi fra den boka senere, fordi det overlapper mye med det jeg ønsker å få til med denne bloggen. Men det blir på en måte litt for enkelt å peke på ikke-digitale teknologier som svar på spørsmålet. Det ender fort opp i en “digitalt er galt, jeg vil leve ekte i den virkelige verden”-greie, som er en klisjé, og som jeg uansett ikke tror på.

Joda, mye digital teknologi er problemet, men det betyr ikke at vi må gå helt til fysiske, analoge, mekaniske ting for å finne et alternativ.

Så da står RSS øverst på lista. Real Simple Syndication. RSS er en XML-fil et nettsted vedlikeholder for å oppsummere innholdet på et format som kan leses programmatisk. De som er interessert i å vite når det kommer noe nytt innhold på nettstedet, kan legge URL’en til RSS-feeden til i en RSS-leser, som jevnlig henter fila og sjekker den for deg.

Hvis det forrige avsnittet ikke gir mening for deg, tenk på Twitter eller Facebook. Du velger å følge eller bli “venn” med noen. Deretter dukker det de poster opp i feeden din. Forskjellen er at Twitter og Facebook bare gjør dette for seg selv. Du kan bare følge andre Twitter-brukere på Twitter. Twitter styrer alt. Du sitter i et Twitter-grensesnitt og trykker på Twitters følg-knapp for å se det andre poster gjennom sine Twitter-apper. RSS er som dette - men for alt på nettet. Alle nettaviser, alle blogger, alt. Ingen eier RSS. Du kan bruke en hvilken som helst RSS-leser og følge et hvilket som helst nettsted som har lagt til rette for det.

Den andre forskjellen fra Twitter eller Facebook er at det er du som bestemmer hvordan du vil se de du følger. Twitter viser deg ikke uten videre alt som skjer. De sorterer innholdet for å maksimere tiden du bruker på tjenesten, det vil si ved å prioritere det de tror vil fremkalle de sterkeste følelsene hos deg. Det samme gjør Facebook. Med en RSS-leser er det du selv som sorterer og grupperer innholdet. Hvis du vil følge denne bloggen, ja, så får du opp innleggene fra denne bloggen, uten at noen står i mellom og lurer på hvordan de kan tjene penger på å lede oppmerksomheten din i en bestemt retning.

RSS er en gammel og enkel teknologi. Teknisk sett er det bare en XML-fil. Alle løsninger du bruker for å lage en blogg eller et nettsted kan også lage en RSS. Lenge gjorde de det også, automatisk. I dag er det i blant noe den som administrerer nettstedet må velge å skru på.

For å bruke RSS må du finne URL’en til fila. Nettlesere pleide å hjelpe deg med dette. Du hadde en RSS-knapp du kunne trykke på for å se feedene som var tilgjengelig. Og mange nettsteder pleide å legge ut en link til RSS-feeden et sted på siden. I dag må du ofte enten la RSS-leseren din finne den for deg, (eller du kan finne den selv ved å velge “View page source” på siden.) Ingen av teknologigigantene ser noe særlig verdi i RSS, så de gir deg ikke lenger drahjelp til å komme i gang.

RSS eksemplifiserer alt som gjør meg glad ved teknologi: En enkel og åpen standard hvem som helst kan bruke, som er desentralisert og helt uavhengig.

RSS er forøvrig grunnmuren for podcasts, et av de få nettmediene som langt på vei har sluppet unna klørna til gigantene. Podcast-appen din er en RSS-leser. Hvordan vet den at det har kommet en ny episode? Den sjekker RSS-feeden til podcasten.

Hvordan leser du denne bloggen i RSS? Du trenger altså to ting, en RSS-leser og en URL til RSS-feeden. RSS-leseren jeg har brukt selv noen år heter Feedly. Jeg vet ikke ennå om jeg vil anbefale den. Den fungerer greit, men er den en teknologi som gjør meg glad eller en del av problemet? Jeg vet ikke. Det er ikke alltid åpenbart. Jeg skal sjekke det nærmere en dag. Det er uansett mange å velge mellom, og ikke så vanskelig å bytte.

Om formålet med denne bloggen og hva slags teknologi jeg blir trist og glad av.

Denne bloggen skal handle om teknologi og glede. Jeg trenger et sted hvor jeg kan legge ut halvferdige tanker mens jeg utforsker et tema som er så stort at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne eller hvor jeg kommer til å ende opp.

Utgangspunktet mitt er at IT-teknologien jeg bruker ikke gjør meg glad. Som de fleste andre bruker jeg mye IT i jobben og i hverdagen, men med veldig få unntak blir jeg trist av å tenke på hva som ligger bak den. Hver eneste app, hver eneste enhet, hver eneste tjeneste, nesten alt har et eller annet mørkt i seg som det gjør vondt å tenke på. Hardwaren er satt sammen under elendige arbeidsvilkår med hjelp av materialer gravd frem av slaver og barn. Appene selger dataene mine til overvåkningsnettverk og manipulerer og forenkler oppførselen min for å tilpasse meg til deres behov. Pengene mine strømmer inn til enorme, onde selskaper som bruker dem til ting som skremmer meg.

Samtidig er jeg også glad i teknologi. Iallfall var jeg det før. Det var derfor jeg begynte å jobbe som programmerer. Men hva var det egentlig som gjorde meg glad da jeg satte meg foran de første datamaskinene mine på 1990-tallet? Langt på vei det stikk motsatte av det vi har endt opp med.

Den gangen var det berusende for meg å tenke på at jeg helt på egen hånd kunne programmere et fint stykke programvare, kjøre det på en ganske billig datamaskin, koble den til nettet, og kommunisere med resten av verden. Jeg så et potensiale der for frigjøring. Javel? Frigjøring av hvem, på hvilken måte? Det er et vanskelig spørsmål. Den gangen tenkte jeg nok mest på det i en liberalistisk betydning: Frigjøring av meg selv som enkeltmenneske. En fantastisk mulighet for meg til å utfolde meg selv, nå mine mål, sette spor etter meg. Meg, meg, meg. Og deg også, selvsagt, så lenge du klarer å konkurrere med meg. I dag ser jeg at denne måten å tenke på henger tett sammen med alt som gikk galt. “Meg, meg, meg” tenker Jeff Bezos og gjør alt om til Amazon.

Senere begynte jeg å tenke på frigjøring i en mer tradisjonell liberal betydning: Politisk frigjøring. Demokrati, grasrotmakt, gjennomsiktige maktstrukturer, ytringsfrihet. Fra det perspektivet stod selskaper som Facebook, Twitter og Google langt på vei på den riktige siden. Dette fremstår ganske absurd i dag, men i årene rundt Den arabiske våren i 2011 snakket mange som om disse selskapene nærmest var en revolusjonær kraft som spredde demokrati og liberalisme til hele verden.

Begge disse frigjøringsdrømmene har jeg fortsatt med meg, men siden begge disse to utgavene av drømmen har slått feil, vil jeg i dag heller legge trykket et annet sted: På frigjøring i betydningen gjøre det mulig for oss å leve verdige liv som mennesker. Med det mener jeg at teknologi bør beskytte det som foregår i liten skala fra det som skjer i stor skala, bør bidra til å desentralisere i stedet for å sentralisere, bør beskytte mangfold mot ensretting, og tilby mer til de med lite makt enn den den gjør til makthaverne.

Det er teknologi jeg blir glad av å tenke på. Det er dette sporet jeg ønsker å utforske her.

En annen ting jeg er opptatt av nå er teknologi og barn. Jeg ble pappa i fjor og må ta stilling til hvordan vi skal bruke teknologi som familie. Her har det skjedd mye som jeg trenger å forstå bedre.

Det finnes egentlig bare én god grunn til å starte en blogg, og det er for å utforske et tema du trenger å lære mer om. Målet mitt er å komme nærmere en forståelse av hva slags teknologi jeg blir glad av, og bruke mer av den og mindre av den som ikke gjør meg glad.

Som et utgangspunkt for prosjektet, her er omtrent det jeg tenker er kriteriene for teknologi som er til å bli glad av:

Den tar vare på verdigheten og friheten til enkeltmennesker, små grupper og minoriteter

Den beskytter mangfoldet blant mennesker og alle de komplekse nettverkene vi inngår i

Den er åpen og kan lett kobles til annen teknologi

Den støtter opp om det som foregår lokalt og i liten skala

Den kan være gratis og bygger ofte på fri programvare, men den kan også være kommersiell i den ærlige, gammeldagse betydningen av ordet, hvor man lager nyttige ting og selger dem til kunder (i stedet for å gi bort nyttige ting og selge brukerne)

Den produseres på en etisk måte, det vil si at alle leddene av produksjonskjeden påvirker mennesker og natur på en god måte

Den gjør det lettere for oss å leve og jobbe på en meningsfull måte

Med andre ord handler dette både om de som lager teknologien og måten de lager den på, ikke bare effekten teknologien har på oss som bruker den. Det viktige er ikke å oppfylle en liste med strenge krav, men at teknologien lages med en bevissthet om og en følelse av ansvar for hvordan den vil påvirke verden.

Det jeg snakker om her er ikke virkelighetsfjernt. Det finnes mye teknologi som vi har grunn til å bli glade av, og potensialet for å lage mer av den ligger der fremdeles, men den har havnet mer i skyggen av teknologiene investorene har sett mest potensiale for fortjeneste i.

Hvordan stemmer nettgiganter som Twitter og Facebook overens med kriteriene over? De gir en del frihet til individer, små grupper og minoriteter, men på en måte som homogeniserer og sentraliserer. Alle relasjonene våre presses inn i én stor modell. Alt må inn i den boksen hvor du skriver ting. Dette er lukkete systemer som snakker dårlig med andre systemer. De er både “gratis” og “kommersielle” i den verste betydningen av begge ordene. Forretningsmodellen er totalovervåkning av brukerne.

Sammenlign dette med for eksempel Mastodon og fødiverset, hvor enkeltmennesker og små grupper selv kan sette opp sine egne noder og velge hvordan de vil bruke dem. Systemene er åpne og lette å snakke med. Et hvilken som helst stykke software som snakker de riktige protokollene kan bli en del av fødiverset. Nodene bygger på fri programvare og billig hardware, og finansieres på en ærlig og redelig måte: med frivillig arbeid og pengegaver.

Dette gjør meg glad. Når man har blitt litt motløs av alt det mørke som skjer i IT-bransjen, er det fint å ha helt konkrete eksempler på teknologi rundt seg som er til å bli glad av. De hjelper meg med å holde håpet i live. Målt på den tradisjonelle måten er Mastodon og fødiverset helt mislykket. Det er få brukere der. Det finnes et aktivt, lite miljø som vokser sakte, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg bruker Mastodon, og også prøver å få i gang min egen node for folk som vil snakke om bøker.) Jeg gjør det fordi jeg ville blitt litt gal om jeg ikke hadde et sånt sted å besøke i blant. Jeg blir glad av å tenke på at dette finnes, og det trenger jeg, for det blir jeg virkelig ikke av resten av teknologien jeg bruker.