#urfolk

Kraft og andre religionsforskarar og religiøse aktørar var førre veke deltakarar då Misjonshøgskolen i Stavanger arrangerte sitt årvisse seminar «Reicheltdagene», til minne om deira kanskje mest vidgjetne student, Karl Ludvig Reichelt (1877-1952). Reichelt oppretta Den kristne buddhistmisjonen, eit virke som med sitt dialogiske preg i dag er vidareført av stiftinga Areopagos, som også er medarrangør av Reicheltdagene. Kvart år drøftar seminaret i Reichelt sitt namn eit aktuelt, religionsfagleg tema, og i år var det «Samisk spiritualitet», med fyrsteamanuensis Roald Kristensen ved UiT som hovudforelesar.

Eg deltok også på seminaret, og ein som gjorde sterkt inntrykk var den samiske presten Bierna Bientie, som fortelte korleis joik og andre tradisjonelle samiske uttrykk er blitt integrerte i samisk kristenliv, uttrykk som under fornorskingsveldet for få år sidan blei oppfatta som djevelske. Bientie er ein pådrivar for å skapa ein kristen tradisjon med kontinuitet til den tradisjonelle samiske kulturen, og han viste korleis dette konkret blir uttrykt i dei kristne rituala: ved barnedåp er ein gjerne utandørs, og det vesle barnet blir ikkje bare halde fram for menigheita etter dåpen, det blir også halde fram for den heilage naturen, fjella og vidda, med orda «her er han/ho som høyrer til her». Nattverdsvinen – Kristi blod – kan også bli helt ut på steinar som er heilage i den samiske tradisjonen, fordi det var Moder Jord, samisk Eatneme, som var den fyrste som tok i mot Jesu blod då han lei soningsdøden. Slik blir sentrale, kristologiske element jamførte med og integrerte i gammal, samisk spiritualitet, og ein skapar kontinuitet der det før var brot og avvising. Samisk nysjamanisme er eit anna uttrykk for økospiritualitet, med tromming, utesitting og sjela si reise mellom verdene som sentrale element, forankra i samisk tradisjon.

Parallelt med auka verd og verdigheit til urfolk og deira tradisjonar, er ein meir problematisk diskurs (debattlinje, problematikk) denne: viss urfolk oppfattar naturen som heilag og opplever seg som uløyseleg knytte til landet og staden dei lever, er slike førestillingar like for urfolk på tvers av tid og rom? Eller er der ein fare for at urfolk blir påførte ein kollektiv identitet, med eit romantiserande, essensialiserande ideal om korleis urfolk «bør» eller «skal» vera, som kan fungera undertrykkande slik kolonial overmakt gjorde det før?

Kva som meinast med ein heilag natur er eit gammalt religionsvitskapleg spørsmål, stilt lenge før globaliseringa mogleggjorde ei verdsvid urfolksrørsle. I faget sin spede, viktorianske barndom tenkte ein seg at naturfenomena var opphavet til magi og religion, og at naturen gradvis forsvann ut av fokus ettersom menneskeheita nådde intellektuell og moralsk mogning (evolusjonisme). Siddisen Ragnhild Bjerre Finnestad, egyptolog og professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, skreiv for 30 år sidan artikkelen med den ikkje heilt tabloide tittelen «Den Hellige Natur og religionshistorikerens ontologiske paradigmer: et anliggende for det sammenliknende religionsstudium». Denne klassiske artikkelen problematiserer at religionsvitskapen er grunnleggande prega av det jordsmonnet han er voksen fram i, nemleg den kristne kulturen, der det heilage tradisjonelt har vore forstått som transcendent, som utskilt frå verda, og ikkje som identisk med denne. Når religionshistorikaren så møter på førestillingar om ein heilag natur, som hos dei gamle egyptarane, slit han med å forstå meininga, fordi det bryt så fundamentalt med hans eigne, grunnleggande idear om det som finst til (ontologi).