#trondheim calling

2021-04-30 earth moon transit - Trondheim Calling presenterer: Lyden av 2021, Trykkeriet Scene

Trondheim Callings 10 år – minikonsert med j00 under åpninga av fotoutstilling på Rockheim.

På Moldejazz i fjor var det én konsert jeg ikke fikk med meg og som det ble snakka om hele uka – Natalie Sandtorv. Så da var det jo flott at hun skulle spille to konserter på Trondheim Calling. Jeg fikk med meg begge. Først i Kunsthall Trondheim, og så i Vår frue kirke. Det må vel være de to mest forskjellige lokalene som festivalen hadde å oppdrive – fra knalhardt lavt betongtak til høyt og luftig med stor klang. Men bandet beherska begge deler. En god del mer hardtslående og poppa i uttrykket enn forventa ut fra plata de har gitt ut, men om det var en tilpasning til publikumet eller ei retning de beveger seg i finner man vel ut ved neste møte.

Ola Kvernberg – kongen av progjazz. Dette var femte gang jeg opplevde Steamdome på konsert, og hver gang har det vært forskjellig. Alltid noe nytt, en ny vri på ett eller annet, et nytt medlem i bandet. Dette er et organisk verk som lever sitt eget liv og nekter å la seg binde av det som tilfeldigvis ble fanget inn og lagt ned på plate. Neste konsert blir i trioformat med Bent Sæther på bass. Dét hadde vært noe å få med seg. Bare så synd at Oslo ligger så avsides til.

I Like to Sleep på Trondheim Calling. Fullsatt anneks på Byscenen fikk oppleve dem høyere, hardere og friere enn noen gang. Og mye summing rundt omkring etterpå, om hvor bra konserten hadde vært.

Dypt seriøse jazzere flipper helt ut og spiller høyoktan rårock med et ondt glimt i øyet. Den absolutt artigste konsertopplevelsen på årets Trondheim Calling.

Jeg har ikke sett Årabrot så veldig mange ganger, men hver gang blir jeg overveldet over hvor bra de er. Det er ikke snakk om at de stiller opp og spiller, og så er det opp til publikum å like det eller ikke. De tar fullstendig over hele salen med en uimotståelig energi, og om du ikke tåler det så får du bare komme deg ut. Sist jeg så dem var det som Årabrot Speciale, dvs Kjetil Nernes og Karin Park – med stuntmusiker Ola Kvernberg som gjest. Denne gangen hadde de fått med seg Kristoffer Lo på siste sangen, og han løfta det hele til en infernalsk jam som tok det hinsides alt vi noengang har opplevd tidligere. Det var godt det var slutten på kvelden – å gå på en ny konsert etterpå ville ha vært helt meningsløst.

5 år etter forrige konsert jeg så med Sunswitch er de tilbake. Sist var det – ifølge min hukommelse – en lang, sammenhengende dronende dystopi de slapp løs på kunstmuséet. Nå føltes det som mindre droning og kortere låter, og mer struktur. Det opplevdes nesten som om de begrensa seg litt på grunn av den korte tida de hadde fått tildelt. Får håpe de kommer tilbake igjen snart med en full konsert, hvor de får strekke seg skikkelig og la låtene leve helt ut.