Generalforstamtet â vĂ„rt fĂžrste skogdirektorat
PĂ„ midten av 1700-tallet ble det to ganger opprettet et Generalforstamt â en skogadministrasjon â for Norge, med sete pĂ„ Kongsberg. Forstamtet skulle fĂžre oppsyn med skogene og skogbruket, og spesielt forebygge uthogging av skogen.Â
Av Finn-Einar Eliassen, professor emeritus, HĂžgskolen i Vestfold
Artikkelen sto pÄ trykk i Arkivmagasinet 3/2015
Generalforstamtet opprettet lokale embeter som sÄkalte holzförstere. De skulle holde oppsyn med tÞmmerhogst og sagbruksdrift og vurdere hvor mye skogene kunne tÄle av hogst for Ä sikre gjenveksten. Imidlertid ble begge forstamtene nedlagt etter fÄ Är pÄ grunn av motstand fra kjÞpmenn, bÞnder og ikke minst embetsmenn, som var imot det nye myndighetsorganet og regulering og begrensning av trelastnÊringen.
Frykten for avskoging fĂžrte til at staten grep inn i skogpleien. Interessekonfliktene kunne vĂŠre store og karttegnere gjorde et viktig arbeid, ikke minst ved grenseoppganger. Riksarkivet (Kart og tegnsamling, General-konduktĂžren, nr. 154).
Frykten for avskoging gĂ„r som en rĂžd trĂ„d gjennom den dansk-norske statens skog- og sagbrukspolitikk pĂ„ 1600- og 1700-tallet. Sagbruksprivilegiene av 1688 nedla omkring halvparten av alle sagbruk i det sĂžnnafjelske Norge, det vil si pĂ„ Ăstlandet og SĂžrlandet, og satte begrensninger pĂ„ det Ă„rlige skurkvantumet pĂ„ de Ăžvrige. Privilegiene ble eksplisitt begrunnet med at âschoffvene paa mange stĂŠder ere bleffven Ăždelagdeâ.Â
NĂ„ er det grunn til Ă„ ta alle rapportene om at skoger ble uthogd og liggende Ăžde med en stor klype salt. For det fĂžrste var karakteristikken âĂždeâ snarere et uttrykk for at skogen var uthogd for godt sagtĂžmmer av store dimensjoner enn at den var rasert. Dessuten viser det seg at innberetningene om skogenes slette tilstand kom fra alle slags skogdistrikter, ogsĂ„ de som samtidig hadde en jevn og stor tilgang pĂ„ sagtĂžmmer, og til og med fra skogbygder som knapt var tatt i bruk av trelasthandlerne pĂ„ det tidspunkt. Samtidig var det ikke snakk om Ă„ verne skogene pĂ„ Vestlandet, som virkelig var truet etter trelastboomen der tidlig pĂ„ 1600-tallet.
Klagene over avskoging gikk hĂ„nd i hĂ„nd med bekymringer over fallende trelastpriser, og skal nok helst sees i den sammenhengen. I 1680-Ă„rene ble de to momentene brukt sammen i argumentasjonen for en begrensning i sagbruksdriften: Fri sagbruksdrift gjorde det fristende Ă„ bruke undermĂ„ls tĂžmmer i produksjonen for Ă„ maksimere inntektene pĂ„ kort sikt. Resultatet var dĂ„rligere bordkvalitet og fallende priser. Samtidig fĂžrte overproduksjon av bord i forhold til etterspĂžrselen til prisfall. Sagbruksreguleringen av 1688 ble lĂžsningen pĂ„ begge disse antatte problemene. Antall sager som ble tillatt Ă„ skjĂŠre for eksport i det sĂžnnafjellske Norge ble halvert, og de privilegerte sagene fikk fastsatt et Ă„rlig maksimumskvantum, som ytterligere reduserte produksjonen av âkjĂžpmannsbordâ.
I tillegg til sagbruksprivilegiene skulle Skogordinansen av 1683 regulere eksporten av bjelker og master, men denne var uklar og fikk mindre betydning. I kjĂžlvannet av matrikkelarbeidet 1721â24 kom det en serie skogforordninger i 1726, 1728, 1733 og 1740. Alle hadde til hensikt Ă„ regulere hogsten og trelastnĂŠringen. Til Ă„ undersĂžke skogenes tilstand ble det opprettet en skog- og sagkommisjon. Men kommisjonens arbeid ble hindret av konflikter om sammensetningen og indre rivalisering mellom medlemmene.Â
I perioder pÄ 16- og tidlig 1700-tall fungerte ogsÄ skoginspektÞrer for henholdsvis det sÞnnafjelske og det nordafjelske Norge. Men deres rolle var ogsÄ omstridt, og i lange perioder var disse embetene opphevet. Skogeierne var dessuten mildt sagt lite samarbeidsvillige med sÄvel inspektÞrer som kommisjoner.  De fryktet utvilsomt Þkt skattlegging, noe som ogsÄ mÄ ha bidratt til svartmalingen av skogenes tilstand.
I 1732 ble tyskeren Johann Ludwig Schubart innkalt til Norge for Ă„ inspisere Kongsberg sĂžlvverks skoger. Schubart hadde en fortid som britisk og hannoveransk forstsekretĂŠr. Allerede det fĂžrste Ă„ret pĂ„ Kongsberg ble han utnevnt til viseberghauptmann, og i 1735 til berghauptmann. Han innfĂžrte ordningen med holzförstere, det vil si lokale skoginspektĂžrer, ved sĂžlvverket â de to fĂžrste ble utnevnt i 1733 og 1735.
Schubart dĂžde allerede i januar 1737, men da var hans arbeid allerede i ferd med Ă„ bli viderefĂžrt pĂ„ et hĂžyere nivĂ„. Seinere samme Ă„r ble de to tyske brĂždrene Johann Georg og Franz Philip von Langen fra Braunschweig tilsatt som forstmestre i Norge av kong Christian VI, sannsynligvis formidlet av kongens fetter, grev Christian Ernst av Stolberg-Werningerode, som ogsĂ„ hadde anbefalt Schubart for kongen fem Ă„r tidligere. De to brĂždrene utgjorde âvon Langen-kommisjonenâ, som i 1737â39 gjennomfĂžrte en omfattende undersĂžkelse og kartlegging av skogene i Akershus stift. I april 1739 ble de satt til Ă„ lede det nyopprettede âGeneral-Forst-Amtâ for Norge.
I prinsippet var alt som angikk skog- og jaktvesenet i Norge underlagt Generalforstamtet. Amtets hovedoppgave var Ä iverksette og hÄndheve alle davÊrende og framtidige forordninger, plakater og lignende om skog- og forstvesenet i Norge, blant annet ved Ä bringe brudd pÄ disse for retten og foreslÄ nye bestemmelser og endringer i de gamle. De viktigste av disse var en ny skogforordning av 1740 og nye sagreglementer for en rekke tolldistrikter. I tillegg skulle det verne om ungskog, fremme Þkonomisering med trevirke og fremme flÞting og trelasteksport. Disse siste oppgavene ble imidlertid lavt prioritert av forstamtet selv.
Generalforstamtet ble ledet av et permanent kollegium pĂ„ seks âCommitteredeâ med sete pĂ„ Kongsberg. 15 forstmenn, de fĂžr omtalte Holzförstere, ble satt til Ă„ fĂžre oppsyn med skogbruket ute i distriktene. I 1742 ble antallet fordoblet, og de ble tildelt faste distrikter, som regel tilsvarende ett eller to fogderier eller ett tolldistrikt. Der skulle de fĂžre oppsyn med og rapportere om skogenes tilstand hvert kvartal, kontrollere hogsten og fĂžre oppgaver over trelasthandelen, og foreslĂ„ forbedringer i transporten og utnyttelsen av tĂžmmeret. Dermed ble kontrollen som forstamtet kunne utĂžve, mer effektiv, selv om det var begrenset hvor gode informasjoner det kunne skaffe seg.
Det gamle embetsverk mot det nye
Dette fĂžrste, sĂ„kalte eldre Generalforstamt fikk en kort levetid. Allerede etter 7Âœ Ă„r ble det nedlagt, etter en klagestorm fra norske bĂžnder, trelasthandlere og ikke minst lokale og regionale embetsmenn i Norge. BĂžnder og kjĂžpmenn motsatte seg inngrep i eiendomsretten til skogene, trelasthandelen og sagbruksvirksomheten. Friskyssen som holzförsterne hadde rett til, var en upopulĂŠr ekstrabyrde pĂ„ bĂžndene. Men det var embetsmennenes motstand som ble avgjĂžrende for forstamtets fall. Det etablerte norske embetsverket reagerte mot at et nytt organ ble etablert bĂ„de pĂ„ norsk nasjonalt og, fra 1742, pĂ„ lokalt plan. De mislikte sĂŠrlig at dette organet ble gitt oppgaver pĂ„ bekostning av og overordnet det gamle embetsverket pĂ„ et Ăžkonomisk svĂŠrt viktig felt, og direkte underlagt kongen i KĂžbenhavn. Dessuten var mange embetsmenn i Norge selv aktive i sagbruksdrift og trelasthandel og hadde sĂ„ledes ogsĂ„ sterke egeninteresser i Ă„ motarbeide Generalforstamtet. Ikke minst gjaldt dette stiftamtmann Frederik Otto von Rappe i Akershus, som tilhĂžrte trelastpatrisiatet i Christiania og sto fram som leder- og koordinator av motstanden mot forstamtet i den avgjĂžrende fasen 1745â46.
Da kong Christian VI dĂžde i begynnelsen av august 1746, mistet grev Stolberg og flere av toppene i Rentekammeret sine posisjoner. Dermed var veien Ă„pen for en nedleggelse av Generalforstamtet, som formelt skjedde den 31. oktober samme Ă„r.
Dermed gikk skogadministrasjonen i Norge tilbake til det gamle embetsverket, gjennom gjenopprettede skog- og sagkommisjoner. Riktignok ble det gjort et nytt forsĂžk pĂ„ Ă„ etablere et Generalforstamt i 1760, men dette yngre forstamtet ble nesten like kortlivet som det eldre. I 1771 ble ogsĂ„ det nedlagt. Det etterlot seg nĂŠrmest et vakuum â det var lenge uklart hvilke bestemmelser som gjaldt, en situasjon landets trelasthandlere utvilsomt sĂ„ seg vel fornĂžyde med. Og med nye, rike skogsomrĂ„der Ă„pnet for hogst lengst nord i Ăsterdalen og sidedalene fra midten av Ă„rhundret, merket de nok ogsĂ„ lite til den lenge varslede avskogingen av landet.
Generalforstamtets arkiv Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, Skog- og Sagbruksvesen.
Eliassen, Finn-Einar: Det gamle embetsverk og det nye. Norske embetsmenns kamp mot Generalforstamtet 1739â46, Hovedoppgave, Historie, UiO 1972.
Fryjordet, Torgeir: Generalforstamtet 1739â1746, Elverum 1968.
Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, Bind I: Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850, Oslo 1992.
Opsal, Arnt: âI Holzförsternes Fotsporâ IâXX, Tidsskrift for skogbruk, 1956â68.
Rian, Ăystein: âSkogpolitikk i Norge 1724â1740â, i Kalle BĂ€ck m.fl.: Skog och brĂ€nnvin. Studier i nĂ€ringspolitiskt beslutsfattande i Norden pĂ„ 1700-talet, Oslo-Bergen-Stavanger-TromsĂž 1984, s. 129â178.
Sandmo, J.K.: Skogbrukshistorie, Oslo 1951.
Tveite, Stein: Skogbrukshistorie. SĂŠrtrykk av Skogbruksboka, Oslo 1964.
