#neitakk

Nå som våren er kommet, er det nok noen blant oss som mener at tiden inne for å kaste seg ut i årets første sjøbad.

Vi har sett det før, og det foregår omtrent på samme måte hver gang.

Så lenge kandidatene står oppe på land går munnen i ett sett om det som er i ferd med å skje, og før de har rukket å få av seg fillene setter de i å fryse. Naturlig nok, sier vi.

Et lite hopp, og så er de uti vannet. Fra da av er det ikke annet enn skrik og skrål, og de plasker rundt som om det sto om livet. Det gjør det antagelig også, i alle fall nesten. At dette skal ha noen helsebringende effekt, det kan man ikke mene alvorlig.

Før man får sukk for seg er de oppe på land igjen, mens de hoier og bærer seg og prøver å få varmen tilbake i skrotten. Selv om det er høyst frivillig er ikke dette noe man nyter, må vite!

Denne selsomme oppvisningen er derimot ingenting mot den stolthet man kan observere når badeseansen er over! Fra en en lutrygget hutring vokser det snart frem en påfallende og ikke særlig sjarmerende stolthet der nede i fjæra, og resten av dagen går med til å fortelle alle dem man møter om den tullete bedriften man har foretatt seg.

Nei, vi nøyer oss med en vanlig søndagstur, mens vi gleder oss over våren og alt den bringer med seg her oppe på land. Sommeren kommer tidsnok!