#lom il

Jeg har to øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme og det er øyeblikk der jeg har kjent på gleden over å være trener!

Første øyeblikket handler om  å møte erkerivalen til min hjemlige klubb. For en trener eller spiller i Vågå IL er det et ikke å holdbart å tape mot vår rival Lom IL, uansett alder! Jeg trente G14 laget til Vågå IL og det var min første trener jobb. Vi spilte dobbel serie 7er som vil si at vil spilt alle motstandere to ganger på et halv år. Da vi spilte i Lom knuste vi dem. Vi vant 9-0. Ettersom sesongen gikk så vant vi alle kampene, helt til Lom kom på besøk til Halland Stadion i Vågå. 

Ettersom vi har vunnet alle kampene vi hadde spilt til da, tok spillerne litt lett på oppgaven. Vi startet bra men til pause ledet Lom 2-0. Vi var ikke oss selve. Kamper på kamper scoret vi mange mål og når rivalen kom på besøk skulle vi ikke være verre. Men det så stygt ut og alt presset var på oss. 10 minutter igjen og stillingen var den samme.

9 minutter igjen og vi scoret det første. Tiden gikk, 6 minutter igjen. 3 minutter igjen og vi scoret det andre!!  Ordinær spille tid var over og jeg spurte dommeren hvor mye det var i tillegg. 2 minutter sa han. Minuttene gikk og det hele så ut til å gå mot uavgjort helt til Vågås svar på Barcelona kom til Halland! Har aldri sett et så godt angrep og det beste av alt det ble mål i det siste sekundene! Da Lom skulle ta avspark blåste dommeren av! Vi snudde kampen mot vår erkerival på 10 minutt og den følelsen over lettelse og glede er bare helt enorm. Det  kan ikke beskrives! Mange folk driver med ekstremsport for å få adrenalin kicket. Jeg driver på med dette og får den samme adrenalin kicket. Vi vant alle kampene det halv året. 8 kamper vunnet, scoret 67 og slapp inn 6. Meget suverent men moro var det!

Etter det halv året reiste jeg til Molde for å studere. Der trente jeg andre laget til Træff G14. Det neste øyeblikket var da vi var på Norway Cup sommeren 2013. Sesongen før vi reiste til Oslo gikk ikke så bra. Vi tapte alle kampene og moralen var lav da vi skulle spille første kampen vår i Norway Cup. Første kampen var mot Frigg.Vi spilt meget bra og vant 9-0 og plutselig var moralen høy! Andre kampen var mot Lørenskog og vi gikk inn i kampen med killerinstinkt. Frigg kampen visst at vi kan gjøre noe stort. Vi var best men de scoret to mål på våre feil og etter det spilte de ødeleggende fotball og brukte tid på å få cornere og innkast. Vi scoret et men det var ikke nok.

Dermed så måtte vi vinne siste kampen for å komme til A-sluttspillet som før cupen ikke var særlig realistisk. Graabein var det siste hinderet og som de to forgående kampene så dominerte vi kampen. Men så var det å score mål da. Vi slet og jobbet knall hardt men det var vanskelig å score. Graabein trengte bare et uavgjort resultat for å ta A-sluttspill plassen fra oss. Tiden gikk fra oss. 15 minutter igjen, vi fikk et stolpeskudd. 10 minutter igjen og tverra sto å dirra etter en kanonkule. 5 minutter igjen og vi var så fortvila etter en sjansebonansa. Skulle vi ikke klare dette her?  Jo da, vi måtte bare få litt spenning. To mål på de siste 4 minuttene og vi var så glade for at vi viste oss selv at vi kan! Da spillerne kom til meg og trenerkollegaen min og sa " Takk, dette er det beste jeg har opplevd", så blir man bare stolt over at jeg har gjort en forskjell for noen folk og at jeg har gjort minner som de har til en evig tid. Derfor gjør jeg dette! Gjøre noe lite som betyr så mye for så mange! 

Vil du vite hvordan A-sluttspillet gikk? 

Vi møtte Skeid som er kjent for å produsere gode spillere. Vi fikk høre at de hadde 4 kretsspillere som hadde et veldig høyt nivå som ikke vi var nær, men vi ga dem kamp til siste slutt. Vi spilte 0-0 til pause og vi var fornøyd med kampen så langt. Utover andre omgangen fikk vi kjenne at det har vært en lang uke med Norway Cup.  De scoret to  og vi klarte ikke å mobilisere krefter til en innspurt. Vi røk ut.

Men jeg er ganske stolt over guttene mine.  Vi gikk fra serien i Molde med bare tap og så skulle vi bryne oss på lag fra hele Norge og så gjorde vi det så bra!  

Dette var de øyeblikkene jeg husker best og setter høyest så langt :)