#gutterommet

Hei folkens!

    Kvelden er over meg og det er skikkelig trykk på for tiden. Den siste innspurten på gymnaset er i gang, det settes karaktérer, planlegges, kjempes mot nedlegging og mye annet. I tillegg jobbes det intensivt med Klangakademiet. Samtidig går undervisningen sin gang og det er bra. Dansken er trøtt for tiden. Redningen i kveld var en liten "morfar" på sofaen og litt vinyl på den nye platespilleren.

Ved siden av meg på sofaen ligger plateomslaget til en gammel Deep Purple-plate, coveret fra Deep Purple's live-album "Made In Europe". En plate som aldri ble helt så stor og kul som deres legendariske "Made In Japan" live-plate som de fleste klassiske rockere sikkert har i samlingen et sted. "Made In Europe" er med den (kanskje knapt så populære?) mark 3-besetningen. Fet plate faktisk, liker den litt skarpere vokalen til Coverdale og tilleggs-vokalen fra Hughes, en fet kombo, kanskje dødfødt fra starten av? 2 vokalister i et rockeband? Nope, doesn't work out in the end.

 Anyway... jeg ble ganske inspirért av Deep Purple i de tidligere tenårene mine og på et tidspunkt var Purple (og selvsagt Black Sabbath) ALT jeg trengte av musikk. Min fascinasjon startet med at jeg fikk min første vinylplate fra min rocke-onkel, det var Purple's "In Rock", deres største album, med ansiktene til medlemmene utskåret i Mt. Rushmore! Episk cover, EPISK! 

Nå måtte jeg skifte plate, nå snurrer "Made In Japan" live-albummet på spilleren. Fy søren for en skive...!

Alle i bandet er flinke musikere, især likte jeg godt trommisen Ian Paice, et sant kraftsenter og hele motoren i bandet. Det skal også nevnes at han er en av de få medlemmene i bandet som aldri har vært utskiftet, denne mannen ER Deep Purple!

Grunnen til at jeg velger å skrive en bloggpost om Deep Purple er nok at mye av den musikalske identiteten min kommer fra dette bandet. Fascinasjonen av det virtouse (Ritchie Blackmore), den vanvittige kraften i musikken (Ian Paice), bassisten sin viktige rolle (Roger Glover), blandingen av sjanger (især organisten Jon Lord's klassiske trekk), vokalen (Ian Gillan) og mye jamming. Hva kan jeg si? Jeg skylder nok de folkene dér mye cred for at jeg selv har blitt musiker, de hjalp til med å starte min indre flamme, drivkraften som blir matet gjennom musikken, jobben med den og de folkene man møter på veien. 

Alle dissene tankene har helt sikkert blitt trukket opp til overflaten pga. nyheten om nedleggingen av musikklinjen på Voss. Du vet, man går litt i retrospekt og tenker litt over hva det egentlig er man holder på med her i livet, hvor viktig det er, hvor kostbart det er. For meg er musikken og jobben med den en del av livskraften min og den skal og kan ingen ta fra meg. Penger er intet, musikk og mennesker er ALT.

I disse dagene har jeg gått tilbake til røttene, til de bands som startet min fascinasjon for musikken. Nå er det på tide å finne tilbake til den følelsen og energien jeg hadde på gutterommet mitt i DK, da jeg hørte på min første Deep Purple-skive i dempet belysning på min far sin gamle platespiller og fant ut av at jeg ville bli bassist, koste hva det koste ville...  

Dansken's Deep Purple Top 5 (på Spotify):

"Child In Time" fra Made In Japan

"Fireball" fra Fireball 

"Mistreated" fra Burn

"Burn" fra Burn