#ahointeractivedesign

Vår prototype, - som vi valgte å lage med utgangspunkt i stavelser og endringer av disse, - slo godt an i brukertesten, hvor vi blant annet spurte om den generelle skolesituasjonen til barna, i tillegg til rent interaksjonsmessige spørsmål. Vår vinkling på å ta utgangspunkt i rytmer og stavelser, slik at barna kan ha mulighet til å lage egne komposisjoner, var overraskende positiv, da stavelsene ble forstått som “klapper” og de forsto at disse lydene kunne endres. 

Iterasjon på prototype for brukertest: 

Disse var funnene fra vår brukertest:

Ønsket å kunne redigere lydene fra stavelsene i enda større grad

Syntes ordene var generelt for enkle og kunne godt tenkt seg lengre setninger og historier

Fant mest interesse i ord, lyder og historier som var “relaterbare” og personlige

Under ser dere vår test av en av demoene, som vi tenkte at kunne være med som et sekundært spill og vise potensialet av dette krysningspunktet mellom musikk og norsk. 

Under her ser dere vår hovedprototype i bruk. 

Etter å iterere en del av brukertesten, tok vår gruppe et steg tilbake for å få et overblikk, og ønsket å iterere vårt læringsmål, som ble til dette:  

Lære seg til å leke med å komponere personlige historier, rytmer og lydbilder

Lære seg til å leke med å dele og vise egne erfaringer, historier og musikalske komposisjoner foran andre

Her ser dere at sider av fremføring, historiefortelling, følelser, komposisjon og personifisering gjør seg gjeldende i vår siste itererte oppsummering av læringsmålet til vårt produkt. 

Når det gjelder denne siste uka, føler jeg hovedpunktene er å lage en god presentasjon med god argumentasjon, og lage en rekke videoer av vår prototype, i tillegg til våre to demoer. 

Ja, så snart så er semesteret ferdig og dette blir den siste posten for denne gang. Jeg viser våre to demoer og reflekterer i denne. 

Nedenfor er en rekke med skjermdumper av demovideoene vi valgte, dvs. de to andre sekundære, “historieslange” og “tonefallstegner”, som vi begge senere lagde enn hovedprototypen. 

Refleksjon

Vår tilbakemelding sirkulerte hovedsakelig rundt disse punkter: (I tillegg til grunner til at vi tenkte at vi fikk denne tilbakemeldingen - En viss del går på å forsvare litt av det vi har laget, men det er også å informere om situasjonen): 

- Antydning til litt for “konseptuelle” skisser (Grunn til dette: Vi ønsket å få fram et spekter og vise potensialet heller enn å lage en klar løsning)

- Hans Gerhard: Mangel på funn fra ekspertise (Grunn: Tidspress igjennom øving, der vi valgte å fjerne flere sitater, da vi ønsket mer fokus på ferdig produkt)

- Einar: Litt for mye fokus på musikken, og for lite norsk (Grunn: Jeg kan tenke meg at grunnen til denne tilbakemeldingen var at vi ønsket etter våre funn å legge en god del vekt på lekenhet, samspill og skaping, som - etter min mening - kommer mer naturlig i musikk- enn norskfaget, og derfor flyttet prosjektet i denne retningen av seg selv)

- Generelt: Mye potensiale, og kunne utforsket mer 

(Grunn: Jeg er veldig enig til dette og tror at vi kunne ha brukt mye mer tid på å se de utrolige ressursene i dette tverrsnittet; men vi kjente også at det var også nødvendig å bestemme oss for noe. - Hvis man så oss sitte rundt bordet og myldre ideer for dette prosjektet, var det mer eller mindre det samme som å se barn som nylig fikk frie tøyler for å kunne gomle på hva de ville i en godteributikk, fordi vi danset, og danset i ideer. Men det tok heldigvis ikke lenge før vi forlot godteributikken og måtte begynne med å utvikle noe det var virkelig var noe næring i, og ikke bare næringsløs sukker. Dette er ikke noe kritikk av min gruppe - Jeg tenker at det var på grunn av at våre fag var så store og innholdsrike, at det var vanskelig å slippe unna denne “godteributikken”.) 

Tanker rundt semesteret

Generelt har jeg syntes at dette semesteret har vært lærerikt og det morsomste jeg har noen gang hatt til nå i studiesammenheng, delvis på grunn av mengden presentasjon vi har gjort, de korte briefene og de gode programmene vi har lært - og det sosiale (starten av semesteret) med klassen, selvfølgelig. Jeg syntes kanskje det morsomste var uka når vi måtte lære oss hvordan bruke CPX, redigere i Makecode og hver dag lage en “robot” med fokus på lys, lyd eller de andre inputtene. Jeg hadde sett litt på Makecode uka før, og kunne derfor hjelpe litt de andre i klassen. Dette syntes jeg var veldig givende for meg, fordi jeg fikk snakke med folk som jeg ikke hadde tidligere snakket så mye med, og kunne bli mer kjent med dem - og jeg følte at jeg var noe for dem når jeg hjalp. Jeg husker særlig en person som jeg hjalp i flere timer, hvor vi, når jeg var ferdig med å hjelpe vedkommende, begge følte oss ganske utslitte og følte vi hadde utforsket alle kriker og kroker i Makecode - Snakk om hjelp!  I sammenheng med denne briefen, syntes jeg det var gøy å presentere hver dag hva jeg hadde laget, fordi da kunne vi øve oss på det også. FMM-oppgaven syntes jeg også var morsom, da vi hadde fine programmer som Figma å jobbe med, og jeg hadde et underholdende og fenomenalt samarbeid med Anna Elizabeth ved slutten av prosjektet. Jeg har forresten de samme tankene om arbeidet med Minkyu i sammenheng med LEGO-oppgaven, som var et fantastisk og artig samarbeid og vi hadde gode virkemidler som Makecode og Circuit Express (selv om det var litt slit med det).

Jeg må ærlig innrømme at det siste hovedprosjektet ikke ble like “artig (i læringsutbytte altså)” som de andre, mest på grunn av at Corona’en tok litt for mye overhånd og separerte gruppene og lærerne fra hverandre, som gjorde utviklingen vanskeligere og isolerte hverandre - Det ble bare sånn. Det var også sjokkerende hvor mye mindre kommunikasjon det ble mellom gruppene, da det vanligvis er mye man kan lære ved å stikke innom andre grupper og se hva de har gjort. Nå fikk man en presentasjon på noen få minutter hver fredag, som selvfølgelig ikke var det samme. Også på grunn av våre valg med gigant-fagene musikk og norsk, ble prototyping vanskeligere, da vi måtte ta tak i det kolossale innholdet i norskfaget og musikkfaget, i tillegg til å lage prototyper med lyd, der det knapt fantes i det hele tatt prototypeverktøy for dette. 

Men! Jeg er sjeleglad for dette: at jeg var heldig med min gruppe, og hadde Jonas og Minkyu som kunne få meg ned på jorda når jeg iblant var i løse lufta! Det er jeg veldig takknemlig for, og at vi jobbet så utrolig bra. 

Jeg syntes Lars Marcus var flink, og merket ikke noe forskjell i at dette kurset tydeligvis hadde en betraktelig mindre bemanning. Det var alltid en følelse at han var på din side, som man ikke kan si om mange andre lærere. Og det var også fint med at det kunne være en avslappende stemning under presentasjon og veiledning, slik at det ble et bedre læringsklima og stresset ikke overdøvet. Jeg merket meg også at videoene som Lars og Hans Gerhard delte, var hjelpsomme, og var ikke preget av det var “pensum” eller “kjedelige læremidler”, men bare rett og slett morsomme og interessante videoer, som man ikke engang tenkte var skolerelatert - det tror jeg sier mye om både aktualiteten til designfaget og om det friske miljøet her, der det ofte ikke er noe skille på skole, moro og fritid - alt er ett.  

Nå som vi hadde blitt klokere fra brukertesten, tok vi blant annet disse valgene videre i prosjektet: 

Fokusere mer på de musikalske sidene av interaksjonene, da disse var særlig fremtredende i brukertesten og oppfordret til samarbeid og læring i et aktivt klima

Fokusere på at læringsmiddelet skal gjøre at barna ikke blir redd for å feile, men likevel gi tilbakemeldinger som fremmer interesse og engasjement

Fokusere på at dette kan fremføres og eventuelt være en portal for historiefortelling og assosiasjonsrikdom

I tillegg til å se på våre funn fra brukertesten, tok vi et dypdykk i flere apper som blant annet Poio, et læringsmiddel for å forbedre leseevne hos barn, og Patatap, en app som ved hjelp av fargerike visualiseringer oppfordrer til at folk leker med rytme og perkusjon. Disse undersøkelsene hjalp oss kontekstualisere retningen for vårt læringsmiddel, da disse to appene, kan man si, står for to endepunkter, det ene for språk, det andre for musikk. 

Under er en skjerm i bruk av appene Poio og Patatap, som forandrer seg under forskjellige interaksjon og lager abstrakte figurer. 

Det tok ikke lang tid før vi begynte å skissere flere grove variasjoner av bevegelige elementer, som vi så kunne teste ut oss imellom og diskutere fordelingen av de ulike elementene for interaksjonen. 

Disse er hovedlinjene til videre utvikling av vårt prosjekt: 

Fokusere på at læringsmiddelet skal gjøre barna til hovedperson for sin egen læring

Ta utgangspunkt i rytme, og bruke dette som et bakteppe for å bygge videre på, med eventuelle tillegg av sider av norsk- og musikkfaget som stavelser, rim og takt.  

Se på et modulært system, der de ulike enhetene samhandler, fra de minste deler til de største, fra bokstaver og stavelser til ord og setninger. 

Gi barna smaken på et musikalsk-språklig univers, der barnet har selv valgfrihet til å velge sin egen læringsmåte

Ta i bruk barnas følelse- og assosiasjonsregister for at de lettere skal lære kunnskap som per i dag ikke er tilstrekkelig forankret i den praktiske verdenen.

Nedenunder er to grove skisser av fordeling av informasjon, som utforsker hvordan avspilleren (rød) kan se ut og hva som kan bli spilt.

De konseptene som vi testet i brukertesten hadde til felles at de krevde en viss kunnskap om både norsk- og musikkfaget for å brukes av barna. Annet enn denne fellesnevneren, var konseptene ganske forskjellige, hvor barnet kunne leke med alt fra stavelser og rytme til tonefall og rim. I tillegg til våre konsepter, testet vi ut flere allerede eksisterende musikkspill, der vi så deres reaksjoner og hørte deres mening om disse. For eksempel er appen Sound Forest i bruk i bildet nedenunder.  

Under er blant annet et konsept der barna skulle tegne inn det de trodde var tonefallet i setningen. Her testet vi hovedsakelig input og samarbeidsdynamikken mellom flere personer i interaksjonsopplevelsen. 

Vår gruppe var faktisk en del spent på om brukertesten kom til å heller gjøre vår retning uklarere enn klarere, da vi hadde konsepter som med vilje omfavnet så mye som mulig av fagområdet. 

Men bekymringen var bare kortvarig; etter brukertesten hadde vi blitt litt kjent med hvordan barna fra denne målgruppen er, og vi så at de foretrakk blant annet å lære aktivt gjennom lyd og at de likte å leke i et naturlig klima for læring, fjernet fra over-stigmatiserende korreksjoner. Da var jo spørsmålet: Hvordan opprettholde denne balansen mellom et spill og et læremiddel, som tross alt må vise en del av deres feil og få dem til å rette på dem? - Dette var noe vi alle tre klødde oss i hodet over, når vi tok bussen hjem!

Dette var de viktigste nøkkelfunnene fra første brukertest: 

(Barna fikk teste en eksisterende app som lagde musikk algoritmisk): “Uansett hva jeg gjør, så høres det bra ut, og jeg gjør ikke feil” (nøytral påstand)

(Samme app): “Det er morsomt, fordi vi lager en egen sang” 

(Vi spurte dem om hvordan musikkfaget er på skolen(generelt negativt)): “Vi lager litt musikk”, [snakket om at det var en god del teori], «[det er] mye snakking», «mye øving»

«Det morsomste [å gjøre i musikktimene] er å høre lyder, og se på musikkvideoer er også morsomt» 

(Hva tror de at de liker begge to å gjøre med musikk?): De likte blant annet å synge iblant.

(Når det gjaldt frykter i presentasjon): «Feile, redd for å feile» 

Etter at vi hørte andres funn og lærernes innspill til oss, innskrenket vi våre fag til Norsk og Musikk, og vår brukergruppe til 6. trinn. Vi noterte også tilbakemeldingene fra Hans Gerhard og Lars, som pekte på noen retninger som vi videre kunne utforske i vårt prosjekt. Noen av disse var:

Vi har nå to valg videre, det ene er å lage et produkt som lærer barn å lese og skrive, det andre et som lærer barn å spille og reflektere rundt musikk. 

Dersom vi velger å lage et produkt som lærer barn å skrive og lese, kommer vi til å jobbe med repetisjon av et gitt innhold, heller enn fornyelse og læring av nytt. 

I et fag som musikk, spiller fremføring og presentasjon en stor del. Dette er kompetanser som også kan utforskes i lys av fagfornyelsen, med sin oppfordring av digitale hjelpemidler. 

Under er nøkkelfunn, som vi syntes var aktuelle for vårt prosjekt: 

"If you're not prepared to be wrong, you'll never come up with anything original" - TED-talk til Ken Robinson

(dybdelæring) "IPaden viser kun aktuelle fag og oppgaver til hva som blir undervist" - Even, vikarierende lærer på barneskole 

"Musikk og religion er fag som ofte utdeles til lærere som ikke vil ha dem" - Markus Smith, lærer ved Huseby skole (Funn fra Speisa)

“Gode historier skaper oppmerksomhet rundt temaer. Dersom en treffer elevenes følelsesregister, vil de vil lettere huske lærestoffet.”- Cecilie Pedersen Dallandførsteamanuenis i pedagogikk ved Oslo Met og medforfatter av boken «Kreativitet i Skolen» (Funn fra Speisa)

Starten av research

Da virker det som alt etter dette blir skrevet på norsk! Etter å ha skrevet alt på engelsk, er det nå egentlig litt uvant fint å skrive på norsk!

Etter å hørt på briefen fra Lars og infoen fra Aschehoug, startet vår gruppe med å fordele oppgaver på hva vi videre kunne se på. Vi hadde nemlig kommet over blant annet UDIRs nettsider, TED-talks fra YouTube, og artikler om teknologi i klasserommet. Det tok ikke lang tid før vi begynte å grave i disse nettsidene, for vi oppdaget fort den utømmelige mengden av data på nettet om elektronisk undervisning. Blant annet så vi på besvarelsen “Speisa” av Ørjan Laxaa og Einar Lukerstuen, et prosjekt som hadde som mål å utvikle barnas skaperevne ved hjelp av digitale læremidler. Vår gransking av UDIRs sider, av andre nettsider og av funnene Laxaa og Lukerstuen fant i sitt prosjekt, gjorde at vi fikk et stort, men overveldende bilde med innsikt over mulige retninger å ta. Her måtte vi rett og slett begynne å bestemme oss for noe, slik at vi kunne ha fremgang i vårt prosjekt. Dette greide vi delvis å gjøre fredag morgen, da vi utvekslet tanker og kom fram til å ta utgangspunkt i musikk og norsk som fag og i de yngre trinnene. 

Short Description of Process

I decided this day to make something different from what I have made before, and instead to explore narratives. I had earlier been fascinated with the definition of the robot, prevously making CPX’s where I wanted to change the rather traditional view we have of a robot. I wanted instead to look at the bigger picture of the robot - Here are some of the brainstormed questions and ideas I noted: 

What about a robot that has secrets and whispers them to itself, calming itself for others ignorance? 

What about a robot that tries to break the users predijudices?

Why not a robot that forgets things? ... that needs to relax after some hard work of programming? (This could have been a nice ability for those addicted to gaming or gambling on internet)

What about a machine that is not hidden in the house, and is almost like a roommate, being in the same level as humans, equal, being just as lazy as humans in taking out the garbage, and vacuuming ... ? 

What about a robot that doesn’t recognize being a robot, instead trying to act like a human?  

What about a robot that is not good at anything, and just is and exists? 

What about a robot that is on repeat? What about a robot that is on repeat? (It being completely empty of content?)  

What about a robot that mixes reality and fiction?

What about a robot that learns a thing, before misusing it, before learning something else?

And what about a robot that have a superbrain, but is locked in their body, helplessly desiring still to communicate? (Google, difficulities communicating)

Is it possible to have a robot made from nature, stones, water, leafes or skeletons or anything else from our nature? And if one reaches this point, when does it stop being nature and become robotics and synthethic? When does it become not from nature, but against nature? (enviromental issues, definition of healthy and unhealthy)

What about a robot that scans the room for radiation, and finds the safest place for you to be, safest in the internet sphere, where you are least vulnerable by our ever surrounding internet, Wifi, telephones and signals that record our life every second?   

What about an algorhythm that gives everything that you don’t want to see, instead of the usual, that is the seductive?

What about a robot that gathers information, and locks it in, never to be seen again? But still it gathers information... and gathers ... and gathers ... uselessly ... (Thoughts on what we do with our information, and what use all of it has)

What about a robot that doesn’t give you answers and instead 

... asks original questions? If so, how? Will a computer ever be able to do so? (Is it possible that a computer can ask a self-made question, not a programmed interrogative?)

I decided not to focus on these points and commentaries, and instead make a simple game, where I could make it personified that the servo wanted to come to the battery-pack, becoming free from the bombarding of information from the computer. 

Thoughts

A Short Decription of the Process

After the intro by Jonas on neopixels and soldering, I decided to make a robot that had emotions and reacted to the user on several emotional levels, like for example with anger and surprise. I took inspiration from my earlier “listening machine” from day 2 and “needy robot” from day 3, and tried to make a CPX that had possibilities for both input of movement and sound. 

I decided to make fades using index as variable, and conditional statements to make it possible for the CPX to respond in both sound and movement. I chose to have red as the symbol for the robot being angry, and green for it being woken up by sound. 

My Thoughts on the Presentation

Despite finishing early and instead using some time helping others, I was still happy and content with the product, which luckily reacted as desired when presented! One could say that some of these robots don’t react well to pressure, as we all in our class realized and of course respected.

Thoughts on Our Class and the Milieux