#2valg

av: Ola Elvestuen, nestleder i Venstre og Terje Breivik, nestleder i Venstre

Landet vårt trenger er en politisk ledelse som våger å slippe markedene og menneskene løs på klimaproblemet. Vi må sette den enkelte i stand til å ta grønne valg og til å ha frihet og verdighet til å være del av klimaløsningen. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig.

Mange av oss er opptatt av klima og miljø og vil gjerne leve mer i pakt med naturen. Problemet er at dagens politikk langt på vei har sviktet når det gjelder å gi folk en reell mulighet til å leve klima- og miljøvennlig. Skal vi lykkes i klimapolitikken, må det bli enklere og billigere å ta grønne valg. Venstre har en plan for hvordan Norge skal bli et klimavennlig samfunn. Vi vil komme dit ved å gjennomføre et grønt skatteskifte, legge til rette for klimavennlig forbruk, satse på nye klimavennlige næringer og utbygging av fornybar energi. Næringspolitikken og klimapolitikken trenger hverandre for å bli slagkraftig og fremtidsrettet. Det er nettopp derfor Venstre scorer høyt på både miljøundersøkelser og næringsundersøkelser. For oss henger en grønn næringspolitikk nøye sammen med miljøpolitikken. Skatte- og avgiftspolitikken er en bærebjelke i klimapolitikken vår, og forskning og utdanning er forutsetning for stort sett alt.

Det er en kombinasjon av markedet og teknologisk utvikling som må løse klimautfordringen. Vi må håndtere markedssvikten som har forårsaket problemet: Det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig. Heldigvis finnes et hav av muligheter for å leve liv der vi forurenser mye mindre enn vi gjør i dag. Vi kan etterisolere boligen, bytte ut oljefyren med en varmepumpe, kjøpe en mer miljøvennlig bil eller velge tog i stedet for fly. Ett eksempel: Energieffektivisering i bygg bidrar til å erstatte forurensende energikilder i andre sektorer og reduserer behovet for ny kraftproduksjon. Venstre vil ha skattefradrag på inntil 50.000 kroner for tiltak som gjør norske boliger mer miljøvennlige. Installerer du en varmepumpe, vil du kunne trekke fra dette på skatten. Fratrekket gjøres av leverandøren, for å gjøre det hele minst mulig brysomt for forbrukeren.

Det er fullt mulig å gjøre Norge til et miljø- og klimapolitisk foregangsland; vi kan utvikle miljøteknologi og finne løsninger som også andre kan benytte. Og vi kan kutte egne utslipp. Det viktigste generelle virkemiddelet vi bør ta i bruk, er overgang fra mindre skatt på arbeid til mer skatt og økte avgifter på miljøskadelig atferd. Så få hver enkelt velge selv om man vil leve grønnere. Venstre vil gjøre biler med lave utslipp billigere og biler med høye utslipp dyrere. Klimavennlig mat, klær, møbler, vaskemaskiner, gressklippere og andre varer skal koste mindre, klimaskadelige varer mer. Opplevelser blir rimeligere, forbruk dyrere. For å ta noen få eksempler. De aller fleste økonomer applauderer ideen. Regnestykker viser at en gjennomsnittlig familie på fire, eller en alenemor, vil komme ut i pluss i et slikt regnestykke, og den samfunnsøkonomiske gevinsten er betydelig. Ved å gi folk muligheten til å ta ”sin del” av ansvaret,  bryter vi samtidig opp den kollektive følelsen av avmakt, gjør innbyggerne til del av løsningen og ivaretar den enkeltes frihet og verdighet.

De mange små handlingene vil utgjøre en sentral brikke for å få opp farten i kampen mot klimaendringer – denne erkjennelsen er i ferd med å spre seg over hele kloden. Mens den internasjonale klimapolitikken står i stampe, viser mindre politiske enheter seg som de mest handlekraftige i klimaarbeidet: Store byer rundt om i verden leder an i ambisiøse tiltak og omstillinger med kutt i klimagassutslippene, energieffektivisering, omlegging fra fossil til fornybar energibruk, avfallshåndtering, kollektivtransport, elbilsatsing, klimavennlig forbruksmønster og grønn byutvikling. By-nettverket C40 er et imponerende eksempel. C40 er et nettverk for verdens megabyer – pluss 60 partnerbyer som er tilknyttet nettverket (blant dem Oslo) - som tar klimaansvar ved å dele erfaringer med å gjennomføre lav- og nullutslippsløsninger. Det samme gjelder den europeiske sammenslutningen Eurocities som omfatter 130 millioner innbyggere til sammen. Disse initiativene jobber frem konkrete resultater, de skaper eksemplene som oppmuntrer andre. Dette kan få stor betydning for det globale klimaarbeidet, all den tid halvparten av verdens befolkning bor i byer allerede i dag.

Også de mindre byene og kommunene tilfaller en viktig rolle all den tid nasjonalstatene og de overnasjonale strukturene fremstår som delvis handlingslammet. Ta Norge: Ifølge KS kan kommunene som samfunnsutvikler og gjennom egen drift levere 40 % av Norges utslippsmål frem til 2020, og flere ganger mer enn dette de neste 25 årene.  Det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak, og mye er allerede i ferd med å skje.

Klimaproblemet er ikke først og fremst en kunnskapsfloke eller et teknisk-økonomisk problem, det er en beslutningskrise. Det viser seg ikke minst i vår hjemlige debatt – den står på stedet hvil. Kreftene våre går til debatten, mens vi i alt for liten grad kommer til tiltakene. Nå er det på tide å debattere mindre og handle mer. Handling skaper holdninger, og holdninger kan igjen skape mer handling. Det er denne dynamikken som kan bane vei i klimapolitikken.

Bistandsaktuelt skriver 21. august at Kirkens Nødhjelp, miljøstiftelsen Zero og Norfund går sammen om et initiativ overfor partilederne for økt satsing på fornybar energi. Venstre ønsker initiativet hjertelig velkommen. Oljealderen er i ferd med å gå mot slutten, og satsning på fornybar energi kan bli en viktig næringsvei for Norge i årene som kommer, dersom vi har politisk vilje til å satse. Fornybar energi er også blant de viktigste satsningene for å løse klimaproblemene, og kan være en kilde til økonomisk vekst i utviklingsland. Norge bør gå både foran her hjemme, og støtte oppunder initiativer i andre land. Venstre kan svare positivt på alle spørsmålene de tre organisasjonene stiller til norske partier.

Vil partiet prioritere arbeidsplasser som en viktig del av utviklingsarbeidet?

Svar: Ja. For Venstre er det viktig at Norge fortsetter å gi bistand til vanskeligstilte land, men bistand alene er ikke nok. Det må i større grad drives en helhetlig utviklingspolitikk som fremmer næringsutvikling og handel, støtter opp om rettsstaten, og hvor det internasjonale rammeverket gir adgang til markedene for fattigere land. Fornybar energi kan spille en avgjørende rolle i å utvikle nye arbeidsplasser og nye næringsmuligheter i utviklingsland.

Vil partiet øke Statens pensjonsfond utland (SPU) sin andel investeringer i ren energi i utviklingsland? Dette må også komme de fattige i landet til gode.

Svar: Ja. Venstre vil at det skal settes av kapital fra SPU til investeringer innenfor to prioriterte områder. Den ene delen skal ha et utviklingsmandat og investere i infrastruktur og selskaper somkan bidra til bærekraftig vekst i utviklingsland der det er gode avkastningsmuligheter og akseptabel risiko. Den andre delen skal ha et klimamandat og investere i fornybar energi og annen klimavennlig virksomhet både i rike og fattige land. Venstre vil at disse investeringene ikke skal inngå i mandatet til Oljefondet, men investeres og forvaltes ut i fra et mandat og akseptabel risikoprofil som er tilpasset målene om bærekraftig utvikling og reduserte klimagassutslipp, med sikte på langsiktig lønnsomhet.

Vil partiet å øke innsatsen til fornybar-investeringer, også over bistandsbudsjettet?

Svar: Ja. Venstre vil bidra til næringsutvikling gjennom å støtte infrastrukturtiltak, nyskaping og bedriftsutvikling. Gjennom teknologioverføring og økt tilgang til fornybar energi i utviklingsland kan bistand og grønne utviklingsmekanismer gjøre det enklere for fattige land å velge mer klimavennlige utviklingsløsninger.

ViI partiet sørge for at staten gir et klart signal til de offentlig eide energiverkene om å øke sine engasjement i utviklingsland+

Siden Aftenposten ikke ville trykke denne, og svaret fortjener bedre enn å havne i den overfylte refuserte innleggmappa, legger jeg denne ut her:

I en kronikk i Aftenposten 23. august avslører Ola Borten Moe at det viktigste enkelttiltaket for en bedre klimapolitikk i Norge er å skaffe landet en ny energiminister.  Borten Moe angriper de som mener Norge viser unnfallenhet i klimapolitikken, og de som «tar til orde for at Norge må la petroleumsressurser bli liggende».

La oss begynne med det siste: Jeg går ut i fra at Borten Moe erkjenner nødvendigheten av å la minst 2/3 av de fossile energiressursene bli liggende i bakken dersom 2-gradersmålet skal nås. Dette er tross alt regjeringens egne ord i Perspektivmeldingen som ble lagt frem i vår. Hvor stor andel av det ubrennbare som vil være olje, kull og gass er det ingen som vet. Men dersom man anvender markedslogikk, og antar at det er de aller mest kostbare prosjektene som ryker først, vil selvsagt også Norge også bli rammet av et globalt karbonbudsjett. Dette er også konklusjonen i en analyse som Rystad Energy nylig gjorde for Borten Moes kollegaer i Miljøverndepartementet: langs en 2-gradersbane vil petroleumsforekomster i områder som nordlige Barentshavet, rundt Svalbard og Jan Mayen vil bli for kostbare å utvinne.  Et annet budskap fra Rystads analyse, og som også ble kommunisert i siste utredning til britiske Carbon Tracker Initiative, er at CCS ikke har veldig mye å si for karbonbudsjettets størrelse frem mot 2050.

I et klimaperspektiv er det selvsagt ikke likegyldig om det er gass, olje eller kull som brennes, vi vet alle at kull og olje står for høyere klimagassutslipp enn gass. Men å si – slik Borten Moe gjør - at dette betyr at Norge kan pumpe opp det som måtte være igjen av norske fossilressurser, og samtidig kreve at andre land stenger ned sine kullgruver, er skremmende arrogant og naivt. Det er ikke ofte jeg siterer konservative politikere, men la meg gjøre et unntak for britiske Lord Deben som holdt et glimrende klimaforedrag under årets Arendalsuke: «If you want to TAKE the lead you must be IN the lead”.

Borten Moes problem er han lever i en boble full av olje og gass. Hadde han løftet hodet ville han oppdaget at verden er i endring. I Tyskland har de fra 2005 til 2012 økt fornybarandelen fra 10 prosent til 23 prosent, de skal opp i 35 prosent innen 2020. Storbritannia, som ikke har tradisjon for fornybar energiproduksjon, har mål om 15 prosent fornybar innen 2020. I Kina er fornybarmålene frem til 2015 nok en gang oppjustert, og landet vil snart bli verdens desidert største solenergimarked. Og like gledelig: det kinesiske kullforbruket flater ut. I USA gir Obama omsider klimasaken prioritet, med utslippskrav til kraftsektor og bilindustri, fornybarutbygging og stans i støtte til utenlandske kullkraftverk.

Audun Rødningsby, leder av valgkampen for Oslo Venstre.

Spørsmålet har meldt seg i valgkampen for alvor etter at MDG har utfordret de andre partiene til å danne en "miljøallianse" på Stortinget for å gi velgerne et reellt alternativ til de tre store "fossile" partiene. Dette innlegget er et forsøk på å ta MDG og deres ideer og strategier på alvor, ikke et forsøk på å advare velgerne mot å stemme på dem. Jeg tror velgerne er smarte nok til å ta valgene selv. Slik ser jeg på MDGs idé om miljøblokk på Stortinget:

Stortinget bestemmer. Det er uproblematisk å danne miljøallianser på Stortinget. Under Bondevik2-regjeringen samarbeidet regjeringen og SV om mange viktige miljøspørsmål, siden de fire partiene hadde flertall sammen. Men dette forutsatte at Venstre (og Krf) deltok i regjeringen. En regjering bestående av kun Høyre ville nok i mange saker heller samarbeidet med Arbeiderpartiet (og FrP), som ville ha gitt en helt annen miljøkurs for Norge. Miljøpartienes store oppgave er å sørge for at de "fossile" partiene ikke finner hverandre. Og det gjør man ved samarbeid og regjeringsdeltakelse, ikke alenegang i Stortinget, selv om det ville sett bedre ut på den politiske CVen.

Kjøttvekta. På siste nasjonale meningsmåling kan man lese ut fra dataene at de tre "fossilpartiene" tilsammen får 130 av tilsammen 169 mandater på Stortinget. Det kalles overveldende flertall.

Regjering. De tre store "fossilpartiene" har ikke bare mulighet til, men er programforpliktet til, å gjøre mye miljø- og klimaskade de neste fire årene. Bare ta en titt på programmene deres, under olje, rovdyr, vern og avgifter, for å nevne noe. Vern av Lofoten, Vesterålen og Senja er et typisk eksempel. Klarer man ikke, gjennom regjeringsdeltakelse, å hindre at disse tre partiene finner hverandre i miljøpolitikken, blir det fire tunge år for norsk miljøpolitikk. Vi har greid å hindre åpning av #LoVeSe frem til nå gjennom miljøpartiers deltagelse i regjering, men det krever kun ett vedtak for å ødelegge denne lange kampen. Å stille seg utenfor etthvert realistisk regjeringsalternativ er oppskriften på at dette blir en realitet etter valget.

Det nytter ikke å ha rett, du må få rett. Venstre mener politikk handler om mer enn gode programmer, det handler om å gjennomføre, og ha makt til å gjennomføre. Vi har nå lagt bak oss to stortingsperioder der vi har vært utenfor regjering og utenfor et flertall i Stortinget. Selv om vår stemmegivning på Stortinget har vært eksemplarisk, hjelper det naturen og klimaet særdeles lite. Å sitte i regjering betyr at man har makt til å legge premissene for debatten og for sakene som behandles på Stortinget. En oljemelding fra en olje- og energiminister fra Venstre vil skille seg kraftig fra en oljemelding lagt frem av Høyre, Arbeiderpartiet eller FrP. Vi vil gjerne ha en oljemelding fra Venstre.

Senterpartiet. Senterpartiet har kanskje en OK klimapolitikk, men er grunnleggende uenig med Venstre (og MDG) i viktige miljøsaker som biologisk mangfold, vern av verdifulle biotoper, scooterkjøring, vannscooterkjøring, og for ikke å snakke om rovdyrforvaltning. At Venstre og Senterpartiet skal kunne bli enige i disse spørsmålene for å danne en felles blokk mot Høyre og Fremskrittspartiet, er en utopi. Senterpartiet er jo i stor grad enig med disse partiene. Senterpartiets oljepolitikk under Ola Borten Moes ledelse er heller ikke noe Venstre kan signere på, der distriktsarbeidsplasser veier tyngre enn miljøinteressene i 9 av 10 saker.

Alt henger sammen med alt. Venstre har et grunnleggende annet syn på verdiskaping og vekst enn det for eksempel SV og MDG har. Det er nettopp derfor Venstre scorer høyt på både miljøundersøkelser og næringsundersøkelser. For oss henger en grønn næringspolitikk nøye sammen med miljøpolitikken; skatte- og avgiftspolitikken er en bærebjelke i klimapolitikken; og forskning og utdanning er forutsetning for stort sett alt. Selv om man kan bli enige om målet, er det uenigheter om veien. Et eksempel er skattefradrag for miljøtiltak i eget hjem. TNS Gallup sin klimaundersøkelse viste at over 50% av de spurte ville miljørenovere sin egen bolig hvis et skattefradrag ble innført. Men SV er imot fordi det er skattelette, og fordi fordelingseffekten er feil. Å tro at de partiene Miljøpartiet har utfordret skal klare å snakke med én stemme i møte med de store partiene er ikke realistisk.

Konklusjon: Intensjonen til MDG er den aller beste, men siden analysen i bunn er feil, blir resultatet også feil. Miljøpartiets maktanalyse og forslag til løsning vil dessverre føre til fire år med dårlig miljøpolitikk på Stortinget. I noen tilfeller vil det være på stedet hvil, og på mange områder vil vi få en klima- og oljepolitikk som vil gå i feil retning. Hvis man mener at klimaproblemet finnes nå og må løses nå, er neppe et fire års hvileskjær løsningen på problemet. Dette er årsaken til Venstres høflige "nei takk" til MDGs forespørsel.