Den Karinaiske Poetikk

I 2025s første studiesamling klarte jeg å være med på veiledningsgruppen og måtte melde pass de neste to dagene. Jeg er syk, på den kroniske-med-akutt-utslag-måten, og er lei for alt jeg gikk glipp av, men glad jeg klarte å HØRE kroppen. Det gjør jeg jo ikke alltid.

Ingen bokliste her lenger - jeg logger på Storygraph enn så lenge. (Akkurat nå klarer den ikke å identifisere ISBNen til «En underlig pakketur / En merkelig seng», men den prøver.)

Hvordan har det faktisk gått med hovedprosjektet siden jeg omsider klarte å levere noe tekst? - Jo, det har blitt arbeid med en bildebok, ut fra en tekst jeg først slengte sammen rundt en halv idé, som med noen tilbakemeldinger plutselig svellet og vokste og ble til noe som føles solid og identifiserbart.

Jeg har lært, helt spesifikt, at det er vanskelig for meg å vise frem starten av prosessen - i alle fall for folk som ikke allerede har kjennskap til flere layers av tegnegreiene mine. Det er ganske stor avstand mellom min «her er den typen rar mutant jeg tenker på i en hurtig skisse» og «her er sånn jeg faktisk KAN tegne det senere», så alt det visuelle blir litt hemmelig inni hodet mitt fordi, vel, andre kan ikke forestille seg det. Her kunne jeg brukt verbet «se», men det er også sånn at JEG ikke vet hvordan noe ser ut før jeg faktisk tegner det - jeg trenger discovery/overraskelse i min egen prosess for å fungere. Upraktisk, men på ingen måte unikt blant tegnefolk.

Jeg har såvidt begynt å bla gjennom bildebøker her i hylla og tegne thumbnail-storyboards av dem. Tanken var at dette skulle demonstrere for meg hvor mye endring i perspektiv og avstand som brukes for å variere oppslag, så…selvsagt har mine første eksempler i stor grad gjort det stikk motsatte. Sannsynligvis fordi de ikke kommer fra de siste tjue årene, så jeg må gjøre en runde på biblioteket for, øh, mer.

(Men jeg liker jo den gammeldagse «bilde med tekst under»-varianten selv, og vil gjerne gjøre NOE på den måten etterhvert)

Jeg fikk høre sist torsdag at jeg er påfallende beskjeden i forhold til hva jeg faktisk gjør. Og at jeg er morsom, i tekst, når jeg egentlig ikke tenker over å være det. Begge er hyggelige, på sitt vis, selv om utmattelse kan gjøre det vrient å følge opp. Torsdag merket jeg godt at ord fløt sammen på vei ut av munnen min, og det er ikke så rart ettersom det var langt forbi tjuefjerde sammenhengende våkne time, men man føler seg ikke så SMART da.

Seksten oppslag.

-

Noen liker å hevde at mennesker er 'wired' for autokrati fordi HUMMERE og forsøk hvor man ser folk tilpasse seg indikerte rangstiger.

Det er ikke noe revolusjonerende i det forsøksresultatet, tenker jeg - det er ikke det minste rart eller uventet at vi på sett og vis er laget for den typen tilpasning til grupper, å unngå friksjon for å fortsette å eksistere i en større gruppe og samarbeide og være et samfunn, som tross alt er definerende for arten. Den RARE slutningen er 'å, dette betyr jo at det vi VIL ha er en strongman-konge'. Det er jo som å si at 'det vi VIL ha er så mange føkka tenner i oppveksten at det uten videre er plass til visdomstennene når de kommer'.

Vi er fulle av evolusjonære overflødigheter, og å la den stå i veien for å Do Better er jo bare antivaxxing hele veien gjennom samfunn-gruppe-individ-celle-kingelvevet.

- Noen hevder også at humor/sarkasme er noe vi utviklet som reguleringsmekanisme for oppblåste ego - å passe på at jegern som tar med det største dyret hjem ikke blir opphøyet og badet i takknemlighet på en sånn måte at hen begynner å anse seg selv overlegen, på en sånn risikabel "jeg er verd mer"-måte.

(Dette er essensielt notater fra en episode av en podcast, jeg skrev dem ned her fordi det er den typen kuriosa jeg liker å bruke som byggeklosser.)

Siden studiestart har jeg prøvd å fylle inn svar på spørsmålet "What makes you weird", som er sånn Cheryl Klein foreslår at man finner formen av seg selv som forfatter/forteller. Alt fra det helt enkle (Jeg liker katter) til spesielle interesser (Jeg er alltid interessert i å lese bøker om svartedauden) til det abstrakte det kan være vanskellg å fange i ord (jeg mener samfunn og sivilisasjon trenger "utopiske" verdier og målsettinger og ikke bare...gi opp og godta grusomhet med den unnskyldningen at det er LETTEST å la det være sånn.)

(Men det gjelder samfunnsnivå. Individer kan ikke tasegsammen ut av feks sykdom eller traumer. Vi er mer som trær, vi kan kanskje ikke dytte et skilt unna plassen vår, men vi kan vokse rundt det og inkorporere det i egen masse.)

(Stikkordet er voksing, vekst. Forandring. Å avvise at Folk (entall og flertall) kan forandre seg er å avvise at Folk kan lære, reflektere, vokse.)

Det kjenner jeg igjen- og det er sikkert personlighet selv om det OGSÅ er en adhd-greie, sammen med relaterte greier som 'hundre tusen ting strandet på ca 60% ferdig'.

Anyway.

For skriving må jeg lære akkurat det samme som jeg har måttet lære for tegning, og det burde gjøre det lettere, men nei. Det handler om dette:

Lenge hadde jeg mine beste drodler på brukte konvolutter og på hjørner av fakturaer/andre papirpost-greier det finnes mindre av nå. Å bruke 'søppel' fjerner alle forventninger.

For jeg visste jo hvordan Ordentlig Tegning foregikk. At det skal være en planlagt prosess med skisse, kanskje også mange thumbnail-skisser for å teste komposisjoner, og så en nøye ferdiggjøring av streken med penn/tusj, og så eventuelle neste trinn med farger eller shading osv.

Og jeg får ikke det til. Det fører ALLTID til at pennestrøket blir enten helt stivt og dødt, eller/og forlatt lenge før det er ferdig, forsi jeg ikke har det gøy og ikke lager noe som blir bra.

Det var banebrytende da jeg skjønte at jeg FIKK LOV TIL å bare....være en tegner som ikke skisser. Som har prosessen sin i det uplanlagte i pennen.

Sånn må jeg også nærme meg skrivingen, men jeg må finne ut hva det BETYR. Å utvikle et manus i flere drafts er jo ikke helt det samme som skisser i tegning- om noe så er det mer som å jobbe med maling, og starte med farger og former og posisjoner, og la streken eller finishen komme helt til sist. Den kan fortsatt lage overraskelser, men den virker også til å fremheve eller minimere det som allerede finnes på lerretet.

(Dette var en liten aha!-sammenligning jeg fant akkurat nå. Å skrive er å male!)

Og:

Jeg bruker alkoholbaserte tusjer. Det er mitt medium av flere grunner - det matcher den alltid strek-fokuserte tegningen min det har mange fantastiske farger som inspirerer, det er umiddelbart nok til at det ikke gjør noe om en katt legger seg i armene mine mens jeg holder på. (Det er verre med feks vannmaling.)

Jeg startet med promarkers, som var mest tilgjengelig på flest butikker, og ca middels i pris - en promarker fikk jeg stort sett for ca 40 kr, men priser endrer seg jo hele tida, så det er sikkert utdatert. Jeg oppdaget at promarkers med penselspiss var de jeg likte aller best, men de lagde ikke sånne i alle farger. Så etterhvert begynte jeg å oppgradere til "De Ordentlig Gode"-tusjene, Copics (som kommer i flere serier, jeg bruker copic sketch. De har alle penselspiss, kan refilles med blekk når de går tomme, og dermed er prisen på ca hundre kr per tusj ikke SÅ stiv når man har brukt dem lenge nok. Fargeutvalget er nydelig, de er fantastisk smidige i bruk.

Jeg bruker dem sjelden.

For nå har jeg jo skapt en situasjon hvor jeg har Gode Tusjer og Dårlige Tusjer.

Og det er alltid De Dårlige jeg griper til for 'bare denne greia her'- altså, jeg klarer ALDRI å ta noen tegning så høytidelig at jeg griper etter de GODE tusjene.

En bok eller podcast jeg hørte fortalte om en forfatter som hadde det litt på samme måte, som hadde måttet skrive en hel bok litt i øyekroken på kvitteringer og riveark, bare scraps, bare 'nei selvfølgelig er ikke dette viktig'-scraps.

Several short sentences about writing (Verlyn Klinkenborg)

Barske bøller gjør gode gjerninger (Aaron Blabey)

Konstabel Bannefinger og Doktor Even: Mysteriet på Fismyra bryggeri (Kristian Mehlum Lie)

Hannah Green and her unfeasibly mundane existence (Michael Marshall Smith)

Den uendelige historien (Michael Ende)

Kongene av Kongeparken (Maren Skolem)

Refuse to be done (Matt Bell)

-

ADDING ANYTHING YOU LOVE TO YOUR MANUSCRIPT IS A WAY TO MAKE YOU LOVE IT MORE.

(Fra Matt Bells 'Refuse to be done'. Han snakker om å ikke overse GREIENE man elsker i bøker, greiene som overses i de fleste 'hvordan skrive'-instrukser. Kapitteltitler, for eksempel, eller innledende sitater.)

Tenk at det kan føles så revolusjonerende å bli rådet til å lage det man liker. Hvorfor velger jeg så ofte å gjøre noe ANNET enn det jeg liker?

Jeg burde jo alltid skrive om fantastiske katter og hettegenserfolk og hvor rart det er å tro at man vet noe om andres sinn. Og avstanden mellom ord og opplevelse.

Abbormal statistics (Max Booth III)

We need to do something (Max Booth III)

Maggots screaming! (Max Booth III)

Otto Monsters skumle skolestart (Ewo/Kjelsen)

Super-Narve og magiske Manet (Clanton)

Narwhal's school of awesomeness (Clanton)

We do not welcome our ten year-old overlord (Garth Nix)

-

Jeg klarte alle tre dagene NBI-samling, og det er jo verd litt jubel, siden det ikke gikk i august og september. Ting blir bedre! Og jeg tror jeg gjør nytte for meg i veiledergruppen, selv om jeg ikke blir veiledet selv.

Noen har heklet en kosedyr-utgave av en drage jeg tegnet, og det føles helt uvirkelig kult. Hvis andre har noe i nærheten av denne følelsen når jeg tegner greiene deres skjønner jeg plutselig litt mer av de målløse øyeblikkene som av og til oppstår. Gurimalla.

Orphans of bliss (antologi, horror)

Plain Jane and the mermaid (tegneserie, Vera Brosgol)

Den svartkledde jenta (Audhild Solberg)

-

Så. Har fått jern-infusjon, omsider. Det løser en del, når effekten slår til. Dessverre ikke i tide for en leveringsklar tekst denne måneden, såklart, og nå er jeg bare en knurrende kvern som vet at det er enkelt å kommunisere dette til gruppe, men det sitter langt inne likevel. Blir så enormt lei av meg selv og den stemmen i hodet om at jeg feila og ikke får til dette heller og ingen vil høre unnskyldninger.

Fordi forklaringer er alltid unnskyldninger i ørene til noen som ikke tror på deg. Meg. Osv.

I tillegg! I tillegg er jeg på vei til tannlegen fordi tennene jeg knuste (av spent kjeve) i gallesteinmaset har begynt å klage.

Spøkelsesstasjonen (Anne Elvedal)

-

Bladde gjennom Invisible Emmie (Terri Libenson) og tok bilder av noen sider - orket ikke lese hele tweendagboka, jeg lånte den mest for å se nærmere på formen, illistrasjonsbruken, detaljnivået. Tegningene ser enkle ut, en sånn 'kanskje tegnet av den faktiske trettenåringen'-greie, som funker, selv om alle (illustratører) vet at det er MYE SKILL bak så konsistent strek og tydelighet. Skriver det vel mest for å forsikre at jeg IKKE tror dette er 'lett'. Tenker mer på om kombinasjonen av notater og småtegninger og tegneseriesekvenser (ikke helt ulikt Edward Rubikon-bøkene, det er ca to meter mellom meg og en sjekk av om de er i 1. eller 3.pers tho) kan være hensiktsmessig for min dustekafka. Prosjektnavnet er altså Dustekafka. Det er jeg komfortabel med. Her blir det IKKE noen 'Gry tegner selv'-illusjon, men bare...tanker og spørsmål rundt tredjepersons-fortellingen? Tror jeg. Og bilder fra forumtråder og sånt. Det må avklares veldig raskt hvordan hun fikser å få holdt fast en stylus for å kunne tap-tap-tappe tekst. Det må bare være en av grunnabsurditetene sammen med det at hun blir presentert for en helt likegyldig lege. Det er premisset for verdenen, jeg fatter ikke hvorfor hjernen MIN så lett tramper inn i "men det gåååår jo ikke"?! Alt jeg elsker av fiksjon er fortellinger som leker med UNNTAK fra realismen. Jeg er ganske sikker på at dette er en del av all gørra jeg internaliserte da jeg sluttet å skrive, da jeg var 18-19 og stappa full av minimalistiske regler postulert av Hemingway og Palahniul og Bjørneboe (eller via Bjørneboe, i romanen om Jølsen) og...det er fortsatt DEN publikumstribunen jeg ser for meg når jeg prøver å lage fortelling. Jeg skal rive den i filler og lage min egen og fylle den med Le Guin og Tove Jansson og alle større og mindre fjes som minner meg om hva jeg VIL.

(Kanskje helt konkret? Kanskje det ville føles bra å lage den plakaten med en helt spesielt sammensatt gruppe heiende tilhørere?)

(Føles sånn. Også Steffen som himler med øynene og gjør noen bølgete fingerbevegelser og sier noe om yåååga og andre greier han blir klam av.)

Dette er jo et helt konkret problem jeg har, som jeg tror jeg allerede har funnet en måte å snike rundt, i at jeg gir meg selv konkret formulerte "copycat"-oppgaver. Nå har det vært form-oppgaver først (og de er jo mer påtenkt enn utført, be real) men ok, la oss si at det Dustekafka trenger, for første draft, er en lånt stemme/tone. Det er en konstruktiv greie å ta stilling til i bakhodet mens jeg gjør en annen deadlinegreie!

Ekte jubel!

Forøvrig: i går tester jeg diktafon mens jeg ryddet i klær. Fikk et 22 minutters opptak av at jeg rablet meg gjennom synopsis fra start til slutt av Snøkelset, som jeg har unnfanget av ett ordspill som er gøy pluss "prøv å skrive en leseløve-grøsser, det er jo Halloweenmåned". Og sånn lærte jeg at det ikke er mic på headsettet jeg bruker til vanlig, så det var bare fjern mumling. Men det hjalp likevel! Jeg tok stilling til hvem som skulle være forteller og hvorfor det er best sånn, og jeg fant ut av avslutningen.

Sånn høres det nesten ut som om jeg har gjort NOE.

LM har plass på publikumstribunen min fordi hun hørte meg bable lignende om et annet prosjekt og sa, overbevisende nok for meg, at det er jo ikke prokrastinering! Det er masse kverning. Jeg må bare få inn en greie med å SKRIVE KVERNA sånn at når adhden har flytta seg to lysår unna til noe helt annet så får jeg ikke gaslighte meg selv med at jeg er lat og gjør ingenting.

(Det der er nok noe grunnleggende som kommer med i final release av Poetikken når jeg har endret alt og formulert det som en luring.)

Det er også relevant å gjenta at situasjonen min er uendret: jernmangelanemi, malabsorpsjon, og faktisk en riktig lekker hul hoste i tillegg. Dette på tross av at jeg har SPIST EN MAT i dag (klokken er nå 14:21) og det var et helkornsknekkebrød med leverpostei.

Skeleton crew (Stephen King)

Korte grøss (Aamodt/Svingen/etc)

-

Jeg har fortsatt ikke fått helsehjelp og er altså fortsatt svimmel og tåkehode, og så har det lille av energi tilgjengelig rent ut i å sende kranglebrev til sykehud som av en eller annen grunn ikke VIL gi en jern-infusjon til pasient med uttalt jernmangelanemi. Det er selvsagt kjempegøy og vidunderlig for å få gjort noe arbeid.

Tenker på å lage en liten greie om horror og hvordan både Draug og Harpa har elementer av folk horror.

(Og hei, det islandske ordet for ghostreading er...draug-lesa. Øh, og ghostreading er å lese uten å kommentere - relevant for feks nettsteder hvor tekst deles for kommentarer/likes, eller bare å lese gjennom en chat uten å si noe selv. Men altså, draug-lesa!)

Harpa bruker folk horror-elementer som bygd (landlig, en markant skepsis til byfolk), en outsider som ikke blir informert om alle relevante faktorer i tide, en sterk lokal tro/fortelling om Noe I Skogen, og det lukter blod og råte. Døden i folk horror kan være seremoniell, men som regel også brutalt primitiv- bitt, slag, brann, drukning, etc. En del av kjernen er dvelingen ved at folk er i stand til å ane noe større og sterkere i verden av typen som gir grobunn for ritualer og ofring - men denne løftingen av sinnet gjør ikke menneskekroppen til noe større og sterkere selv. Det er veldig, veldig lett å ødelegge hele skrotten i en alminnelig skog.

Det er ofte et uklart skille mellom Den Skumle Kraften/Fortellingen og lokalbefolkningens måte å håndtere den. Enkle eksempler er filmer som Midsommar og Wicker Man, men også Shirley Jacksons klassiske novelle The Lottery.

(The Lottery får meg alltid til å tenke på Omelas, men Omelas holder en gigawattlampe over det som blir liggende i skyggene mellom ordene i The Lottery. Omelas skriker spørsmålet den stiller, mens The Lottery bare skildrer en lignende ofring-for-samfunn uten å skrive bylines.)

Draug er en veldig godt gjennomført folk horror, med den virkelig særpregede settingen i avsidesliggende kystsamfunn i nord-norge. Jeg liker denne boka mer om mer etter lesingen - hovedpersonen holdes i mørket om en historie som veldig direkte rammer ham, det nifse arbeider igjennom menneskene han allerede vet at lyver eller skjuler noe for ham, han blir ensom og undres om sin egen tilregnelighet.

(At det er kyst gjør dette også unektelig litt Lovecraftian, og det ER en kraftig subsjanger-kobling/overlapp. Hans isolerte bosetninger av litt snåle, litt fiskete folk med særegen religiøs praksis er jo 100% folk, det som gir det kosmisk-merkelappen er at det hele er en DEL av den store og grufulle verdenen. Det ble påpekt i et panel jeg var på at verdensrommet i menneskers forståelse vokste noe enormt i L.s levetid, og den opplevelsen ER skummel. Man trenger jo ikke lete lenge for å finne fortellinger i flust av sjangerformer som bygger på et forferdet gisp når det viser seg at 'vi var bare ubetydelige maur hele tida'. Gufset finnes nesten garantert i fortellingene om teskjekjerringa, men jeg må nesten gå tilbake for å se helt sikkert om hun er i direlte fare for å bli tråkket ned eller lignende fordi hun ikke blir sett.

AAaanyway

Dette har jeg taster med en tommel på mobilen mens jeg ligger her vissen på sofaen. Kan det la seg gjøre å skrive fiksjon på denne måten også? Evt teste diktafon? Jeg bør vel PRØVE.

Møkkapus (Sophie Souid/Thomas Hjorthaab)

Whalefall (Daniel Kraus)

Griseparadis (Kitty Fitzgerald)

Harpa (Audhild Solberg)

Draug (Christoffer Lamøy)

Kannibalen (Ingunn Aamodt)

Den onde busken (Eldrid Johansen)

Everything's eventual (Stephen King)

(Det er nok flere, jeg bare husker ikke akkurat nå)

(I tillegg: et par absolutt bananas episoder av podcasten 'Behind the bastards' om Muammar al-Gadaffi. Det er generelt en veldig morsom podcast om folk som ikke akkurat er morsomme innslag i verden. Jeg oppdaget den og den nyere 'Weird little guys'-casten nylig, og det er...trøstende? Trøstende å høre en viss type ideologi og tilhengere av sådan omtalt på en måte som gir mening for meg og mine selvsagt uhelbredelig woke ører. I samme slengen kan jeg nevne The loser's club, en cast med laaange episoder fans som snakker om Stephen Kings bøker og også filmer og ymse andre relaterte greier. Jeg er faktisk ikke SÅ GIRA på King, men han er jo en stor del av sjangerlandskapet jeg er komfortabel i, og det er nettopp det bøkene hans er for meg - komfortable. Stemmen hans har tross alt vært med meg helt siden pocketbøkene i bladhylla på butikken, og, tja, Pet Samatary på stuas tv da jeg var aaaltfor liten. Og det er kjempehyggelig å bare..høre på fans snakke om hva de liker og hvorfor.)

-

Okei. Det har vært Septembersamling, den skumle formidlingspraksisen er unnagjort, og jeg klarte å innrømme at jeg ER for syk til å fungere godt nok nå, etter at jeg fikk se hvor ekstremt tomme jernlagrene mine er. Så det ble ingen levert tekst til veiledergruppe, men alle er mye mer forståelsesfulle enn jeg noengang forventer med sånt.

Så da greide jeg endelig å slappe av litt igjen. Nå venter jeg fortsatt på å få time for jern-påfyll, det er litt krøll når ingen vil være mitt lokalsykehus, men det ordner seg. Og jeg vet av erfaring at infusjonen har merkbar effekt ganske fort.

Dette er også en sånn anledning hvor adhd-hjernen tenker at alt er ødelagt fordi det ikke har startet perfekt, som er tøys, et helårs-skriveprosjekt er ikke ødelagt bare fordi det starter tregere enn det skulle.

Jeg sliter med tillit til noen av greiene mine, men det hjalp faktisk veldig mye å høre fra Steffen at GD gjerne gir forlag en bunke med 4-5 bildebok-manus om gangen og ber redaktør peke ut hva som er mest interessant. Hun er jo et veldig nært lite idol, ekstra mye etter den lille epostutvekslingen hvor vi vel viste frem nevrodivergensene våre ganske usjenert.

Jeg skal få skrevet ned alle jeg kommer på. Og gi blaffen i at det er puslete når det er festet i ord på den måten.

Og så skal jeg: skrive mer på Kafkaen, fordi det er en snurrig ide. Lage den Clanton-esque Siriushistorien. Kanskje en lettlest-grøsser, siden det er oktober?

Og tegninger til prosjekt QP!

Det er jo massevis av ting hjernen min vil hele tida, selv om det først er i orden å være glad for å ha klart å lage greia for neste års con og det virket som om noen likte det.

Er bare så vanvittig lite pepp i meg nå. Jernmangelanemi føles som om det ikke engang kommer nok blod til fjeset og øyelokkene kanskje visner og faller av.

OG. Vi har en ny katt i hus! Jeg holder meg derfor her hjemme istedetfor å gå ut og prøve å cafe/bibliotek-jobbe. Vi vet allerede at nyinnflyttede Sofie og regjerende Tsarina Bodil ikke lager trøbbel med hverandre, men Sofie bør jo lære at hun vil få alt hun ønsker seg når hun ber om det. (Pakten er tross alt at en trygg og lykkelig katt gir oss masse snåle innspill og maling og hygge, mens hengivne mennesker skjemmer bort katt, fordi det ikke finnes noen grunn til å IKKE gjøre det, i alle fall så lenge det ikke rammer kattens helse. Det jeg prøver å si er at JA, de får snacks når som helst, men disse kattene er ikke overspisere, som ville krevd en litt annen måte å være bortskjemt på.)

Sofie er bitteliten med skinnende sort pels og hvitt på haletippen, yndige små poter, brystet, og en liten flekk til høyre for snuten som er helt ulovlig sjarmerende. Vi møtte henne via FOD-gården, så vi vet at hun er ca 7 år gammel, og neppe hadde kontakt med mennesker før FOD reddet kattekolonien hun tilhørte. Jeg har ganske mye erfaring med katter som aldri har hatt noen grunn til å stole på mennesker, og nå får jeg gjenoppdage hvor mye stolthet og glede jeg får ut av å overtale slike katter til å like meg. Dette virker ??? irrelevant her, men nei: Det er jo åpenbart en del av min "What makes you weird"-liste. Lista som samler MINE definerende trekk, som igjen kan bestemme mye om hva jeg vil fortelle historier om.

(Det er en av de første øvelsene i Cheryl Kleins 'magic words', bok om å skrive for barn/unge.)

På norsk kan en sånn liste kalles, tja, SÆR SELVANGIVELSE. Bestemte jeg akkurat nå.

Sær selvangivelse:

Alle klær bør være komfortable nok til å sove i.

Det er stort og betydningsfullt å ha gjensidig positiv kommunikasjon med noen som ikke er et menneske.

En PERSON er ikke alltid et menneske.

Wrath (Daniel Kraus / Sharon Moalem)

Infested (Angel Luis Colón)

-

Hører på boka Infested, som er kontemporær(?!) young adult horror, og lurer på om jeg er irritert fordi det er urealistisk at en 17-åring ikke aktivt bruker internett for info når weird shit skjer, eller om det bare er at min første impuls alltid er å slå opp ting, og det er så vanskelig for meg å forestille meg å IKKE være sånn at jeg ender med en feilaktig overbevisning om at det er mitt handlingsmønster som tilsvarer realisme, punktum.

Denne historien handler om skadedyr og skadedyrkontroll og whatnot, og har så mye rare greier jeg ikke fatter hvorfor man ikke SJEKKER, alt fra firmanavn til kakerlakkatferd. Og jeg er nesten førti! - en syttenåring i den vestlige verden ville ikke engang ha erfart livet uten leksikon umiddelbart tilgjengelig overalt? - Men dette er knyttet til ting jeg gjenoppdager hele tida om hvordan også det å Finne Informasjon er en egen evne og sikkert også en egen interesse.

Og den tenkeloopen fører meg alltid tilbake til barneskolen, vi ble fortalt om Marco Polo, som jeg kjente til, og lærer spurte hvor jeg hadde lært det, og jeg sa at det var en Donaldhistorie. En sånn der Andeby-fjesene settes inn for en slags gjenfortelling av noe annet, det har vært mange slike. Men lærer fnøs og rister på hodet og sa at Donaldhistorier er bare funnet på, uten å stille flere spørsmål eller erkjenne at de greiene jeg visste tross alt stemte overens med annen overflatekunnskap om tema. Ingen forsøk på å avklare om jeg, 8-10 år gammel, kunne tenkes å være i stand til å skille komponentene i en slik historie fra hverandre. Jeg er fortsatt akkurat så sur som fremgår av at jeg har skrevet det ned her nå...!

Og her er vi ved 'feilen' i de fleste tekstene jeg leverte i fjor- en generell tendens til å overvurdere hva barn får med seg og/eller forstår. Det er en kritikk jeg egentlig tar som et kompliment, siden det jeg anser som VERST er å nedlatende overforklare og simplifisere. Med det følger at jeg ikke ser for meg å skrive for motvillige lesere, jeg trenger dem som løper bøkene i møte.

Anyway.

Vurderer illustrere greia med Morgendagens søsken og gi den som et skjevt smil til forskningsgreia på barnesanger. Den andre tema-greia om 'synd' er vrien, kanskje mest fordi jeg synes tanken på feks en sloth-parade er ganske morsom, men usikker på om det kan gjennomføres uten å tolkes som noe surmaget om pride.

The annual migration of clouds (Premee Mohamed)

Dark stars (antologi, new tales of darkest horror)

"Moon of the crusted snow" (Waubgeshig Rice)

-

Jeg leser veldig mye horror uten at det er det jeg skriver. Det er mest en konstant MULIGHET i alt jeg beskriver, litt sånn som at jeg så lenge jeg kan huske alltid har tenkt "hva om alt er borte, hvitt, verden ikke har loadet" når jeg åpner en dør. Det er en slags narrative disorder (begrep hentet fra Malka Olders 'Infomocracy') - jeg var tidlig så kjent med fortellerteknikk og metafortelling at hjernen min bare...lærte at virkeligheten godt kan vise seg å være en metavirkelighet og noen kan bryte den fjerde veggen eller spole eller modde noe når som helst.

Jeg ønsker meg flow og ro og hodet vil bare ha jernmangel-tåke. Snart henter jeg to brett med halvlitersbokser energidrikk på posten.

Wonderbook (Vandermeer. Full gjennomlesing start til slutt)

The night guest (Hildur Knutsdottir)

Forvandlinga og andre forteljingar (Franz Kafka, oversatt av Jon Fosse)

..Greit. Skal logge alt jeg leser et ordnet sted. Før eller siden.

Denne gangen måtte jeg til den nynorske oversettelsen av Kafka, fordi den jeg først begynte å lese var gammel nok til å inkludere mange semikolon og "imidlertid", og det har alltid fått meg til å sverme, og...det er ikke en tendens jeg vil oppmuntre når jeg prøver å skrive for, lol, dagens ungdom. Jaja.

Jeg tenkte at hvis jeg faktisk rettet oppmerksomheten mot noe som har en slags ramme, som en nyversjon/gjenfortelling, så ville umiddelbart hjernen begynne å spinne på noe annet på baksida av papiret, og det hadde jeg jo rett i. Så nå prøver jeg å balansere en slags Metamorfosen med det andre som dukket opp på baksiden, og jeg har aldri prøvd å måle hvor LENGE noe må foregå uforstyrret på baksiden før det er trygt å gripe og skrive ned i alle fall stikkordene.

Det er lettere å akseptere at det ER sånn når det viser seg å være så enormt vanlig blant hjerner som avviker på den måten min gjør. Ikke lettere å gjøre noe med, men i alle fall akseptere.

For min metamorfose må jeg undersøke:

Furryfenomen/kultur blant unge

Insekter som har sterke lukter

Måter å interagere med tastatur på uten hender

...

Jeg har faktisk ganske mye av dette mapped out, mer enn jeg gir meg selv cred for fordi jeg fortsatt mangler den klare hovedperson-fortellingen, men jeg har jo...et slags sted det skal ende. Det skiller seg jo raskt fra Kafkas fortelling og skal IKKE ende slik det ender for Gregor Samsa.

-

"Fantasi" har blitt et veldig krøkkete konsept for meg. Og "kreativitet", som ofte refererer til det samme, uten at det ER det samme, men det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Med 'krøkkete' mener jeg at jeg tror jeg er som fisken som blir spurt om hvordan det er å leve i vann, og svarer "Hva er vann?". Enten er det at jeg korrekt antar at alle forestiller seg ting hele tida, det er det aper med store hjerner GJØR, og det er det fantasi er. Eller så er jeg en ableist faen som snurrig nok ikke klarer å forestille seg å ha et indre liv særlig forskjellig fra mitt eget.

Det er uansett ikke forestillingsevnen som dikterer formidlingsevnen. Å sette en bit fantasi i et bur så den kan vises frem til andre er hardt arbeid, og hardt arbeid er mye mindre naturlig for disse store apehjernene.

All systems red (Martha Wells) (gjenles)

Artificial condition (Martha Wells) (gjenles)

Fnugg (Tor Åge Bringsværd)

Gir en Murderbot-bok i bursdagsgave snart, så jeg begynte å lese røkla om igjen. De er fortsatt så fine, så stødig stemme, så mange måter å vise ren opossum-blitzfoto-skrekk i møte med sosiale interaksjoner uten å navngi følelsen.

A sorceress comes to call (T. Kingfisher)

Paladin's faith (T. Kingfisher)

The mercy of the gods (S.A. Corey)

Hjelp, de drar til Sveits! (Mimirfyren og en til)

I was a teenage slasher (Stephen Graham Jones)

Historien om Fru Berg (Ingvild Rishøi)

* Piranesi (Susannah Clarke)

(*ikke hele. Traff meg ikke i riktig lynne, legger den vekk for evt nytt forsøk senere)

Jeg har vært på stort forlags-boksalg, og ikke hatt noen selvkontroll, og det er greit. Jeg insisterer på at det er toskete å skamme seg over å eie uleste bøker. For mange av oss er det beredskap - vi som vokste opp uten Alltid Internett, uten alt alltid tilgjengelig, med begrensede lokalbibliotek og skolebibliotek, vi som leste "alt" kanskje mest fordi vi ellers ville gått tom for lesestoff. Tom! Jeg gleder meg over bøker. Det er ikke alltid økonomisk eller kvadratmetervennlig, men det er aldri noensinne en skam.

Leste en liten greie - kanskje en instagrampost? - fra en skolebibliotekar, om at ungdommen vil ha Colleen Hoover, og at dette er bøker med betydelig erotisk innhold. At det er beklemmende for akkurat skolebiblioteket forstår jeg jo- men jeg tenkte også:

- Jeg er gammel nok til å ha lest voldsomme mengder Romantikk, Det Sanne, Girls og Starlet. Alle disse var blader man fant i enhver bladhylle sammen med andre tegneserier og magasiner på nittitallet. Girls og Starlet hadde tegneserier og var ganske milde greier, mens Romantikk var fullt av noveller. Det som i dag beskrives som spicy og steamy osv. Jeg husker ganske krystallklart en gang jeg som 12-åring så på et av omslagene og brydd sa "Jeg kjøper det for de andre greiene" til min mor. Det var fordi til og med forsida på dette alminnelige jentebladet skrev i stoore bokstaver om, tja, sikkert noe om hvordan være flinkest til å ha sex. Uansett. At unge jenter (som jeg antar er Hoover-leserne i dag) vil lese erotikk er ikke noe rart og nytt, ikke engang spesielt tabubelagt.

Og...

Hvis porno er det som får unge til å LESE - Hvorfor ikke? Her er jo ekte leselyst-strategi.

Hvis unge generelt bombarderes med porno på de fæle skjermene gamlinger gnåler om - hadde det ikke vært ganske kult om bare NOEN av de som benytter alt videomaterialet ville vurdere å lese det istedet? I tekstmateriale kan man til og med snike inn litt Indre Liv mellom kjønnsorganene, og det kan jo ikke være negativt.

I det hele tatt, kanskje erotikk for ungdom er noe vi burde ha mer av. Både for leselæringen OG seksualforståelsen. Det høres ganske lurt ut for meg, men det er selvsagt også å trampe rett ned i sedelighets-"debatten". Den der hvor man har voksne som tror at hvis man ikke forteller ungdom om en ting, så vil ungdommen aldri bli påvirket av eller gi uttrykk for den tingen. Oftest sett i forbindelse med pride og homofili og kjønnsidentitet, men jeg tviler ikke på at mange inderlig vil tviholde på en illusjon om at feks en elleveåring ikke vet hva suging er, og iallefall ikke er nysgjerrig eller vil dra nytte av å få vite noe mer.

(Jeg formulerte det sånn ene og alene for å unngå oppmerksomheten til en engelsksensur-bot, og det er jo også litt gøy.)

I skandinavia har vi enorm tabufrihet i barnelitteraturen, vi har bildebøker som gir form og språk til fryktelige opplevelser, men har vi den samme åpenheten i ungdomsbøker?

(Ok, vi har knapt ungdomsbok-utgivelser såvidt jeg har skjønt - men...hvor vidt favner de bøkene?)

Dette er mye vas fra en som IKKE har ambisjoner om å skrive noe for ungdom i det hele tatt, men jeg vil gjerne høre på smarte folk snakke mer om det.

Så øh.

STATUSRAPPORT:

For det første, alle forsøkene mine på å ha Den Proffe Prosessen. Den som lager skisser, gjerne mange forskjellige skisser, og planlegger alt før det til sist fintegnes (ordet er kanskje 'tusjes' - i engelskverdenen er dette steget simpelthen 'inking', blekkoming, evt bare final sketch dersom det skal bli noe mer malerisk). For meg resulterer dette bare i en stiv og død strek, døde uttrykk, proporsjoner som blir merkbart gale fordi de ikke har noen puls. Dette hadde jeg ingen måte å uttrykke før vi på illustrasjonsstudiet (ufullført, mind you) så et lite klipp av en illustratør som hadde det på samme måte. Han sa at livet forsvant når han skisset først, og det var en sånn sannhet som føltes som å falle gjennom gulvet. Jeg husker ikke HVEM dette var, men han hadde i tillegg en fiffig teknikk med vannmaling på papir og så en transparent oppå det igjen for blekkingen. Jeg tror ikke jeg faktisk har prøvd det selv, men det var også en sånn 'åja, SÅNN kan man løse det!'-erfaring.

Min 'løsning' har bare vist seg å være null skissing. Å behandle feil underveis som tilleggsutfordringer, ting det er morsomt for meg å flette inn i helheten og få det til å se riktig ut. Jeg liker og trenger å bli overrasket av min egen tegnehånd.

Det er kanskje enda rarere når jeg sier at jeg i SVÆRT liten grad 'ser' hva jeg skal tegne før streken er på papiret. Jeg har ikke den hjernegreia hvor man ikke KAN visualisere ting i hodet (afantasia), men...jeg er på en måte nærsynt som tegner. Jeg kan kanskje se noen steg fremover, men helheten vil alltid bli noe jeg ikke visste om før jeg kom dit.

For det andre: Skill, dyktighet, er nesten alltid klassisk-orientert - da mener jeg at det handler om den 'realisme'-greia med tredimensjonalitet og lys og skygge og vedtatte sannheter som at man for all del ikke må bruke svart pigment noe annet sted enn i pupiller. Fra renessansemalerier til conceptart laget med digitale verktøy - det er sånn at denne stilen ER å være dyktig.

Det kan man internalisere SELV OM man går gjennom livet med en helt åpenbar egen preferanse for det grafiske, det todimensjonale, lineart og flate farger. Fra Picasso til Samurai Jack og videre.

Jeg har ikke tilegnet meg mye skill med det 'flinke', hovedsaklig fordi...det kjeder meg å holde på med det. Kjeder meg så mye at å holde det gående gjennom et motiv er et slit som, igjen, ender opp ganske dødt.

Strek, derimot, strek er gøy og levende. Med strek har jeg fått høre 'det ser så levende ut!' siden min alder var ensifret, og jeg har ikke beskjedent tvilt på det, engang.

Dette er bevisste erfaringer jeg tror må være overførbare til fortelling. Det kan godt hende jeg stanger i veggen og er redd og ukomfortabel fordi jeg tror jeg må følge regler for å oppnå en type resultat jeg ikke engang vil ha.

'The midnight feast' av Lucy Foley (roman, mysterie/krim)

-

STATUSRAPPORT:

Jeg er syk og derfor en enormt upålitelig forteller (unreliable narrator, forsøksvis fornorsket) - men jeg har altså lett panikk og bare aner ikke hva jeg vil GJØRE. Det er sant at jeg har ørten klare verdener/univerd, og at jeg kan generere nye av litt hyssing og tyggegummi (eller i alle fall mentale ekvivalenter) ...men hvor finner jeg fortellingene, hvor finner jeg ut hvem som skal ta meg med gjennom alle greiene, hvordan stoler jeg på at jeg klarer å snøre noe sammen med en begynnelse OG en slutt?

Og: Hvorfoe overtenker jeg dette her? Det er tre dager siden jeg så gode gamle The Crow igjen, fordi Cinemateket viste den i forbindelse med remaken, og det var en fiom jeg elsket hemningsløst en gang. En gang da det viktigste egentlig var å få være i verdenen, stemningen, estetikken, det som nå bare kalles VIBES. Å se den igjen nå var ganske morsomt, fordi...plottet er bananas.

(Og det hele ee løst basert på en tegneserie, så det er nok mye som serveres uten den konteksten det eeegentlig hadde i utgangspunktet)

Vi starter med å bli fortalt om noens legende om kråker som bærer sjeler til dødsriket, og noen ganger går det ikke fordi sjelen har en for stor sorg i seg. Hvem sin legende det er spiller visst ingen rolle, vi får aldri høre mer om det, dette er bare den minimale forklaringen som lar oss forstå hva som skjer: Vår helt Eric Draven gjenoppstår et år etter sin død, og det henger sammen med kråka på gravsteinen, og den store sorgen vi har blitt vist: Han ble drept sammen med sin forlovede i en massiv skurkefest kvelden før Halloween. Den vakre forloveden fikk selvsagt lide aller mest, og dermed er filmens grunnplott så basic at det er en trope: En kvinne eksisterer i fortellingen bare for å fungere som motiv for den herjede mannlige helten. Men alt dette gjennomføres med et soundtrack av Nine Inch Nails og The Cure og flere andre fra tidlig-nittitallets samling av følende syngemenn, og det er noe sitering av Poe inni her, og det regner hele tida, og alt er ubegripelig kult. For Karina 14 år, i alle fall, men Karina Krokrygg er også med på at filmen setter sammen alle bitene sine på en måte danner en stor bølge av fremdrift som tar meg med videre uten at jeg trenger å ta et eneste svømmetak selv.

Verdensbyggingen? Verden er byen, såklart, og det er Detroit - jeg tror aldri jeg fikk det med meg før, men NÅ virker det helt naturlig, dette er jo også Robocop-stedet i samme era, og ellevilt skurkeri er veldig on brand. I denne utgaven av Detroit regner det hele tida, da. Og veldig unge kunstner-par har råd til å bo i vakre loftsleiligheter med runde vinduer. Og...hvert år er det altså en natt hvor alle setter fyr på ting og er skurkete. Dette var lenge før The Purge-filmene, såvidt jeg vet, men det ee åpenbart et attraktivt filmkonsept.

Så den ene hovedrollen er selvfølgelig en politikonstabel. En sånn furet og værbitt smarting som har Sett For Mye og i tillegg blitt degradert fordi han ble FOR opptatt av å løse en krimsak. Han er sånn tøffing-vittig og spanderer hot dogs på en annen hovedperson, Sarah, den skrekkelig kule jentungen med skateboardet, som ikke spiser hjemme fordi moren hennes er Høy På Dop og henger med fæle folk. Sarah kjente Eric Draven og forloveden, det antydes at de påtok seg et slags omsorgsansvar for henne. Vi må bare anta at dette her er snakk om et egentlig ganske lite nabolag i store, skumle Detroit.

Store, skumle Detroit har de rareste og minst effektive bandittene i verden, tror jeg, og en organisasjon som er helt hinsides forklaring, men igjen: filmen stopper aldri opp lenge nok til at man passe ubekvemt må TENKE OVER at T-Birds gjeng kanskje egentlig hadde foretrukket å henge rundt ved et sprøyterom hvor de hadde kjeklet om dunvester og loffskiver og sendt olme blikk mot vekteren på kiwien i samme gate. I filmen er denne gjengen Skikkelig Ille Folk, og det viser seg at de jobber for en Enda Verre Fyr, og...øh, okei, Top Dollar(!) er ung og kjekk. Hvem vet hvordan han har fått denne posisjonen, han ser ikke gammel.eller herpa nok ut til å ha jobbet seg opp. Istedet er han en slags vandalpoet med dyp stemme som henger med en megagoth-dame, de gjør trivelige ting sammen som å torturere nakne kvinner til døde, og Megagothdama er en slags supermørk variant av det Tori Amos skildret seg selv som på ca denne tida. Altså ikke manic pixie dream girl, her er det mer unhinged psycho dream likskjender. Megagothdama snakker som et slags synsk medium og vi får aldri vite noe om...noe, bare at hun altså er Top Dollars utvalgte make og de er sikkert en god match. Det er helt sikkert sånne folk som sitter på makten i regn-Detroits forbryternettverk. De har i det minste en slags Renfield i en dresskledd fyr med kragemikrofon som helt åpenbart er en sånn som Ordner Greier. (Min samboer påpeker at han fyker rundt med et latterlig ubrukelig våpen - men det SER kult ut. Eller, det ser ut som modellen for alle de tank-vannpistolene som også var såå kule i 199-noe.)

Så! Filmen gir oss altså en musiker som gjenoppstår fra de døde pga kråke, han har superkrefter pga kråke, og han er her for å put wrong things right, altså hevne seg på T-Bird og gjengen som drepte og voldtok forloveden. Disse får hver sin spektalulære dødsscene, og så blir han oppmerksom på at åja ordren kom nok fra SJEFEN, så da må han jo dra og hevne seg på Top Dollar også. Underveis fikser han noen andre småting, som feks å moralpreke Sarahs mor til edruelighet, og passe på at vår venn politikonstabelen er den som får gjøre pågripelser og sånt til sist, og dermed gjenopprette sin status.

Det...det er alt. Drap, gjenoppståelse, hevn, hevn, fred. Alle tråder festes faktisk ganske pent og ryddig, selv om det er mildt sagt lav trådtetthet i dette lakenet. Filmen The Crow er 95% stemningsvirkemidler.

Og det er en type fortelling jeg vanligvis ikke kan fordra. Jeg menee på ingen måte at en hero's journey er nødvendig, eller at konflikt er betingelsen for brukbare plott, men skildring alene er dørgende kjedelig. Som regel.

Så...filmen The Crow? Den er artig fordi den har AKKURAT NOK plott. Den har en hevner som får hevnen sin.

Nå som jeg har skrevet meg gjennom alt dette har jeg funnet den kjernen JEG trenger å huske videre: Karaktermotivasjonen kan være selve plottet, og det trenger ikke å være komplisert i det hele tatt. Detalj og finurlighet kan være mønstre tegnet på enkle figurer.