Lie Detector

Polygrafen løgndetektor fliser vekk på lignende standarder som å identifisere sosiale disloyalties of trickery, og det er hjelpeløs mot lignende problemer. Polygraf-testen identifiserer ikke løgner, bare indikasjoner på følelse.

Hvordan fungerer en løgnfinner?

Ledninger fra polygrafen er festet til den mistenkte for å måle endringer i svette, pust og puls. Utvidelser i puls eller svette er ikke i seg selv en indikasjon på dobbelthåndtering. Hender blir fuktige og hjerter banker raskere når følelsen stimuleres.

Før de gir løgndetektor-testen, prøver de fleste polygrafadministratorer å overbevise om at polygrafen aldri forsømmer å få en løgner, og gir det som er kjent som en oppfordring, eller "stim" -test. Den mest anerkjente prosedyren er å vise for å anta at maskinen vil ha muligheten til å fortelle hvilket kort spekulasjonen plukker fra en kortstokk. Etter at den mistenkte har plukket et kort og returnert det til kortstokken, blir han kontaktet for å oppgi nei hver gang polygrafadministratoren spør om det er et spesifikt kort.

En del av dem som bruker denne prosedyren, begår ingen feil siden de ikke tror polygrafposten for å få usannheten, men bruker et kontrollert kortoppsett. De legitimerer å villede den mistenkte på to grunnlag. Hvis han er feilfri, er det viktig at han regner med at maskinen vil være avhengig av den; ellers kan han vise frykt for å bli avhørt. Hvis han er skyldlig, er det viktig å gjøre ham redd for å bli fått; noe annet, vil maskinen virkelig ikke fungere. De fleste polygrafadministratorer deltar ikke i denne duplisiteten, men er avhengig av polygrafposten for å se hvilket kort som ble tatt.

Hvor polygrafeksamen ikke kommer til kort

Polygraf-testerne bomber ikke bare fordi noen feilfrie mennesker gruer seg til å bli fordømt feilaktig eller av forskjellige grunner blir forstyrret når de blir prøvd, men også siden visse skurker ikke legger lager i maskinens trollskap. De innser at de kan trekke av det, og hvis de vet det, er de nødt til å ha muligheten til å gjøre som sådan.

Polygraf-tester, ofte kalt løgnedetektortester, er ikke tillatt som bevis i domstolene. Det er fordi de aldri har sett ut til å levere pålitelig bekreftelse på om motivet lyver.

Forresten fortsetter de å være berømt som et instrument til arbeidsscreening og, nå og igjen, som en tilnærming for å evaluere mistenkte og observatører i kriminelle undersøkelser. Mange prøvespesialister har i tillegg tillatelse til å bruke polygrafer for å kartlegge om kundene deres er ærlige overfor dem fordi de ikke er tillatt i retten, en bombetest kan ikke føre til prøvetektelse.

Polygrafprosessen

Mange er uinformerte om at det er tre spesielle stadier for å lede en hvilken som helst løgndetektortest. Det er ikke det samme som et vanlig TV-show eller en film der vi stort sett blir med på syklusen under det spesifikke øyeblikksbildet av den mest hensiktsmessige henvendelsen som blir stilt. I virkeligheten tar det 1½ til 2 vanlige timer å fullføre hele testen.

·         Førtestintervju: Det er stedet individet får mye tid til å bli tilpasset rommet og vurderingen. Det er en handel med data, grunnleggende interessepunkter oppnådd, og individet fikk det til å føle seg bra. Utstyret og syklusen til testen er helt avklart, og eventuelle bekymringer pleier å være. Det er ingen mysterier eller sjokk, og sannheten blir fortalt, individet får alle henvendelsene sammen med forespørselen de vil bli spurt helt på forhånd. Hver eneste spørring blir undersøkt og pleiet. Sensorene og katodene blir sett på og undersøkt, og hvordan maskinvaren fungerer blir avklart. Motivet blir komfortabelt med inspektørens stemme, egenskaper og karakter. På det tidspunktet er det praksis eller "tørr" løp, og dette garanterer at alle henvendelsene blir oppfattet, og syklusen oppleves nøyaktig slik det er planlagt å skje under den virkelige vurderingsfasen. Enkeltpersonen vil utvilsomt vite utvilsomt hva som er i vente på den virkelige testen. Dette blir sett på som den viktigste perioden av hele testen.

·         Ekte testfase: Sensorene og katodene legges til og testen kontrolleres. I alle fall utføres tre kontinuerlige, skillebare tester, hver og en varer omtrent fem minutter. Det er etter all sannsynlighet bare tre relevante henvendelser, og alle de andre er ubetydelige for den reelle undersøkelsen. I tillegg til noen korrelasjonsadresser som ble opprettet under pre-testen, møtes den eksaminanden. Reaksjoner på disse henvendelsene er i motsetning til de ideelle henvendelsene som er fokuspunktet for vurderingen.

·         Innleggstest: Personen som fører tilsyn med testen, avslutter etterforskningen og registrerer følelsen.

Uttrykket "løgnedetektor" anbefaler at en polygrafmaskin kan identifisere løgner. I alle fall kvantifiserer denne gadgeten, som regelmessig blir brukt i straffemessige undersøkelser, engstelig energi. Det fungerer på grunn av at hvis en person kommer ren, vil de prøve å unngå panikk.

En ekspert, nøyaktig polygraf, ligger lønnsvurderingen er avhengig av slaget, flukten eller frysen, som er din autonome sansesystem typiske reaksjon eller reaksjon på fare for velstanden. For eksempel å kjøre nedover veien mens du passerer en skyssbil og innse at du går fort.

Selv et barn når en instruktør ber om skolearbeid når ungen innser at de ikke gjorde det, de kan føle denne vanlige kroppsreaksjonen. Kroppen din har en autonom rask konvergens av adrenalin når noen blir funnet å lyve.

Tvister for og mot løgnedetektor Tilhengere av polygrafprøving hevder at:

·Ikke mange mennesker kan kontrollere hver av de tre fysiologiske kapasitetene samtidig.

·Polygrafanalytikere kan kjøre forhåndsvurderingsprøver på individet som gir inspektøren mulighet til å oppdage den personenes respons på løgn.

Motstanderne av Polygrafprøving Hevder at:

· Flere personer kan under enhver omstendighet kontrollere trykkanledninger, når de vet at de ikke kommer rene og det ikke er noen solid metode for å gjenkjenne en persons trykk som er opprettet av testen og trykket produsert av en spesifikk løgn.

·  Domstolene i mange avdelinger stiller spørsmål ved den urokkelige kvaliteten på løgnindikatorprøver og avviser å innrømme resultatene til bevis. Noen få stater innrømmer ettervirkningene av polygrafprøver på foreløpig dersom arraignment og rettssak stemmer overens før testen om at resultatene vil være tillatt.

Hvor Polygrafeksamener Kommer til Kort

 Spekulasjoner må sette lager i løgnfangeren. Indikasjoner på frykt ville være vage, bortsett fra hvis saker kan organiseres med det mål at enslig løgner, løgnstaker, vil være bekymringsfull.

Polygrafttestene er korte, ikke bare fordi noen få skyldløse mennesker, til tross for at alt frykter å bli oppsagt feil eller av forskjellige grunner blir plaget når de blir prøvd, men dessuten, siden visse lovbrytere ikke har tro på fortryllelsen av maskinen. De er klar over at de kan trekke det, og hvis de vet ordet av det, er de nødt til å ha muligheten til å gjøre som sådan.

Noen polygrafadministratorer forsøker å utelukke en innrømmelse ved å overbevise løgnen om at de ikke kan slå maskinen. På det punktet hvor en mistenkt ikke innrømmer, vil noen polygrafadministratorer skremme den mistenkte og fortelle en løgn at maskinen har demonstrert at den mistenkte ikke blir ren.