gladom.

I virkeligheten er virkeligheten et fortegnet bilde av en virkelighet som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg bare nevner det.

Det er fredag og avisen melder nok en gang om uoppdragne politikere, kompisene i kongo og kriselig flokeparti. Personlig liker jeg verken uoppdragne politikere eller krisete floker. Og mens angus og julia synger at de gjerne skulle vært et mangotre, tar jeg meg selv i ønske jeg var en såpeboble. Bruk det gjerne i mot meg.

Oddvar Brå brekker staven, sjelevennene Thatcher og Reagan privatiserer det som privatiseres kan, og mens kald krig sørger for dårlig stemning i store deler av verden, er Bob Geldof mest opptatt av hvorvidt folk har fått med seg at det er jul. Men for all del, 80-tallet handler ikke bare om hockeysveis, liberalisering, pastellfarger, kald krig og brekte staver. Nei, ærlig talt. Det handler like mye om jappetid, walkman, en hårreisende seier i melodi grand prix og norges første kvinnelige statsminister. Og der, midt oppi lapskausen av hårete manker, høye skulderputer og brekte staver bodde KC and the sunshine band. Om det er konsistensen, smaken eller lukten som gjorde utslaget er jeg neimen ikke sikker på – men en ting er sikkert; de svinger bedre enn huskene på lekeplassen. God lørdag. 

- Well, I-I don't know. Sometimes it would stop raining long enough for the stars to come out. And then it was nice. It was like just before the sun goes to bed down on the bayou. There was over a million sparkles on the water. Like that mountain lake. It was so clear, Jenny. It looked like there were two skies, one on top of the other. And then in the desert, when the sun comes up, I couldn't tell where heaven stopped and the earth began. It was so beautiful. - I wish I could've been there with you. - You were.