Seksuell vold og mediemakt
Den siste ukas medieoppslag er illustrerende for tidens kjælen med liberalistisk, antifeministisk tankegods: sosiolog Preben Z. Møller har fått svært bred mediedekning av boka «Kampen om voldtekt», der han hevder at en feministisk forståelse av voldtekt har hjernevasket befolkningen. Prostituerte Hege Grostad har hatt førstesideoppslag to dager på rad i VG, som motstander av sexkjøpsloven. I sistnevnte sak har VG brukt et uhørt stort antall sider på å sverte loven som forbyr utøving av seksualisert vold gjennom sexkjøp. Ensidigheten og den utilslørte kampanjejournalistikken med utgangspunkt i Grostads valg om å prostituere seg, er uten sidestykke i nyere tid.
Parallelt med det mediale prostitusjonsforsvaret, får Møller blant annet i Stavanger Aftenblad uimotsagt lire av seg at voldtektsmenn i all hovedsak er kriminelle og befinner seg på mottak eller i institusjoner. Fargerike holdningskampanjer er sosialfeministisk idioti, og virker ikke. I Klassekampen følger sosiolog Hannah Helseth opp denne tankegangen, og hevder at holdningskampanjer mot voldtekt ikke virker, og at det som gjør seksualitet interessant, er at den er mørk og farlig.
Hvis journalistene hadde giddet å undersøke terrenget de formidler så harde dommer over, hadde de kunnet peke på at Stavanger kommune greide snu både overfallsvoldtektsbølgen fra 2009 og ha 50 % reduksjon i anmeldte voldtekter blant unge. Metoden? Holdningskampanjer! I skolen og i det offentlige rom, og tverretatlig og tverrfaglig samarbeid mellom kommune, utelivsbransje, drosjenæring, flyktningemottak og frivillige organisasjoner. I år fikk Stavanger kommune regjeringens kriminalitetsforebyggende pris for dette arbeidet, og det søkes videreført i andre av landets kommuner. Mot Møllers og Helseths bedre vitende, tydeligvis.
At seksualiteten er interessant utelukkende fordi den visstnok har et «mørke» i seg, er for øvrig en påstand farlig nær pornoens tabuiserte seksualitetssyn, der sex er syndig, skittent og farlig. Frigjort og likeverdig seksualitet trenger ingen porno. Og mange er heldigvis de som nyter en seksualitet som ikke er mørk og farlig, men livsbejaende og glad. Like fullt er pornoens rammer og estetikk i stor grad omfavnet av media, som del av en pornofisering av kulturen. NRK formidlet og bejublet porno til unge i programserien «Trekant», og alle innvendinger ble avvist som å tilhøre et kristent, puritansk og bakstreversk folkedyp som statskanalen ingenlunde ville la seg diktere av. Vi fikk aldri motargumenter mot pornoforherligelsen. Redaktør Håkon Moslet og NRK Ung ville være hippe, og søkte kjønnsmaktas mest omfattende uttrykk, nemlig pornoen. En programserie mot porno, til seksualitetens fremme – det hadde vært kontroversielt og vågalt, det! Men media søker minste motstands vei.
Der Møller får metervis av spalteplass til å påstå, til lydige journalister, at arbeidet mot voldtekt er direkte forhindret av ideologiske feminister, får altså stripper og prostituerte Grostad tilsvarende plass i Norges største løssalgsavis til å påstå at sexkjøpsloven ikke virker og at feministers analyse av prostitusjon er løgnaktig og ond. Saken er ivrig videreformidlet av flere andre aviser. VG bytter gladelig ut prostituert med sexarbeider, mens analyse av strukturell vold, av prostitusjonens skadevirkninger, av situasjonen i land som har legalisert og lagt til rette for prostitusjon, er fraværende. Når har VG eller noen andre aviser hatt forsider, reportasjer og dokumentarer som formidler historiene til kvinner som er kommet ut av prostitusjon, som problematiserer hvilket valg de egentlig hadde, som støtter loven som forbyr kjøp av sex?
Dagens mediesituasjon nærmer seg danske tilstander, der en avis som Politiken kjørte uker med kosereportasje fra et bordell med anonymiserte prostituerte – og avspiste seks kvinner med prostitusjonserfaring som tok til motmæle, med en skarve kronikkplass og krav om underskriving med fullt navn. Også Møller innrømmer i intervjuet i Stavanger Aftenblad at mediesituasjonen er blitt behagelig for ham og hans like, «store grupper er flytta i vår retning», forteller han. Likevel synes journalistene at liberalistisk, anti-feministisk tankegods er mye viktigere å formidle, uten motforestillinger, enn radikale, feministiske kjønnsmaktsanalyser. For det viktigste av alt er jo å være hipp og politisk liksom-ukorrekt, ikke å være nyansert presse som analyserer reell makturett og gir stemme til dem som ikke støyer mest? Var det noen som nevnte salgstall?
