En gang, på Kunstnernes hus i Oslo i 1969, var det en utstilling som het Byen i mennesket. Den presenterte arkitektgruppa Archigram. Utstillingen var ”leken” på den måten utstillinger ofte var på slutten av 60-tallet; pølseformede rør veltet ut av den firkantede bygningen og nedover trappa, man kunne sitte på oppblåsbare sitteskulpturer og lytte i høretelefoner, noen rom var mørklagt, med lysbildeprojeksjoner som dekket veggene. Jeg har ikke sett utstillingen, bare noen små og kornete bilder fra den. Grunnen til at jeg stadig tenker på den er tittelen. Byen i mennesket. Jeg vet ikke engang om det er tittelens betydning som er viktig for meg eller heller klangen av den, følelsen av den, den sikre overbevisningen om at vi kan snakke om mennesket som en definert størrelse, det klinger nå gammelmodig, nå tenker vi at det finnes ingen menneskehet, bare mennesker, at mennesket er en abstraksjon vi egentlig ikke kan forstå eller forholde oss til. Men på 60-tallet tenkte man seg at man kunne si noe om mennesket som en helhet, enhet, det het mennesket, og byen, ikke mange byer, ikke én by for hvert menneske, ikke flere mennesker, men det store vi- et, og inni dette vi-et mengden av gater og hus, lys og luft, stein, betong og parker med store trær.

AlCol, et son histoire